onsdag 19. desember 2018

Superlokal dialektplakat

Klikk på bildet for skarpere gjengivelse.
Enhver by eller bygd med selvrespekt har dialektplakat og andre produkter med utrydningstruede lokale ord på.

Vi tar den ned på mikronivå. Pludrefamilien har nemlig også sin egen, med ord og uttrykk som alle i huset bruker og/eller skjønner, og gjerne forbinder noe komisk med.

idErik og jeg laget denne i julegave til begge jentene jula for tre år siden. Mange av uttrykkene er ting de selv sa da de var små. Noe er feilsnakkinger og misforståelser, noe stammer fra andre unger i familien, som er blitt faste uttrykk hos oss, og noe har kommet til i de senere år.

Plakaten rommer masse familiehistorie, og om du har lyst til å lage noe lignende vil jeg anbefale å beregne god tid til grublefasen. Noter ned etter hvert som du kommer på noe - ikke ta deg tid til å vurdere om det er morsomt eller spesielt nok i innledende runde. La arket ligge framme så  kommer du garantert på mer etter hvert (fordi du har gitt underbevisstheten beskjed om å grave i den delen av arkivet).

Designet på denne plakaten har idErik laget ved hjelp av InDesign, et program vi også bruker i profesjonell sammenheng i Videofabrikken. Jeg vet ikke hva som finnes av gratis programvare på nettet til slikt; kanskje er det noen som tar slike oppdrag.

For noen år siden laget jeg også tøynett med ordsky, etter å ha bedt folk på facbook si det første som falt dem inn når de hørte ordet Valnesfjord. Dette designet ble laget med et gratis program jeg fant på nettet; følg linken for beskrivelse.



mandag 17. desember 2018

Nisseboller


Denne jula tester jeg litt konfekt og bakst uten melk. Her har jeg ganske enkelt erstattet vanlig Melange med den blå, melkefri pakningen. Jeg tilsatte et par klyper salt, etter tips fra andre. Resultatet ble riktig bra.

Dette er rimelig, snarlaget og barnevennlig snop som ofte går under navnet havregrynskuler. Men jeg husker at da jeg første gang så oppskriften, het de "negerboller".

Hos oss fikk de navnet nisseboller. Jentene var ivrige med salgsbod på bygdas kulturdager. Der solgte de blant annet småkaker og hjemmelaget konfekt, og jeg skjønte fort at det gamle navnet ikke var gangbart. Vi fant ut at nisseboller hørtes koselig ut, og det er de også skrevet inn i oppskriftsboken som.

Ettersom ingenting her skal kokes eller stekes er det ypperlig å ha ungene med på produksjonen.

Nisseboller - ca. 40 stk.
100 g margarin (melkefri om du ønsker; tilsett da en klype salt eller to)
1 dl sukker
1 ss vaniljesukker
2,5 ss kakao
3 dl lettkokte havregryn
2 ss kald, sterk kaffe
10-12 romdråper

Rør sukker og margarin mykt. Bland inn alt det tørre + kaffe.
Form små boller. Jeg liker å bruke gramvekt for å få konfekten jevnstor, og her er det passe med ca. 8-10 gram pr. bolle. Jeg klemmer dem bare litt runde i kanten med fingrene, mest fordi det føles så grisete å rulle dem i håndflatene.
Når kulene er ferdige skal de rulles i kakekrymmel. Det går med ca. 1 flaske kakekrymmel til denne porsjonen (type Mix strøssel fra Dr. Oetker). Du kan også bruke kokosmasse.

Tips for rulling i strøssel: Bruk en litt vid kopp med helt rette kanter. Dekk bunnen med strøssel. Legg en og en kule ned i koppen, sirkuler og rist lett til hele kulen er dekket av krymmel. På den måten slipper du å grise til pynten, og kulene holder fasongen bedre.

Sett de ferdige kulene kjølig. Når de har stivnet kan du legge dem i tett boks eller glass. De trenger ikke papir mellom lagene, men må oppbevares kjølig.

Oi. Noen må ta ansvar og prøvesmake, ellers får vi ikke på lokket... (Glass fra Rusta)




søndag 16. desember 2018

Farfar sin genser


Til jul i fjor hadde eldstejenta strikket genser til farfar. En islandsgenser i nydelige grønntoner. Året før strikket hun til pappaen sin, da i grått. Vi måtte så klart forevige strikkeren med de to genserkledde barskingene.

For få uker siden mistet vi farfar. Han var 91 år, og det er selvsagt en anselig alder. Men vi var ikke forberedt på at han skulle dø etter knappe to døgns sykehusinnleggelse, hvor vi aldri rakk å få vite hva som feilte ham.

Dette var høstens andre dødsfall, og det har, i tillegg til sorgen, vært mye å rydde og administrere. Vi har på kort tid arrangert to begravelser. Da idEriks bror tilbød seg å starte ryddingen av farens "hybel" i bokollektivet, ble det møtt med takknemlighet.

Storebroren var stadig på tråden med spørsmål om idErik ønsket å overta ditt eller datt. idErik er kanskje den mest usentimentale personen jeg vet når det kommer til materielle ting. Han takket nei til alt; huset vårt er jo fullt. Og til slutt ga han beskjed om at han faktisk ikke ville ha noenting og at broren for hans del bare måtte kaste alt, med unntak av åpenbare minneting som bilder og spesielle bøker.

Jeg hentet eldstejenta på flyplassen kvelden før begravelsen. I bilen på vei hjem snakket vi om at oppryddingen allerede var i gang.
Hun sa: Jeg håper noen tar vare på genseren jeg strikket til farfar.

Magen min ble tung som bly og hodet fullt av lydløst bråk.
Genseren...
Jeg hadde selv hørt idErik gi broren full frihet. Ville han oppdage at en genser var hjemmestrikket og kanskje en åpenbar minneting?
..

Vi fikk håndtere det senere. Etterpå. Jeg kunne ikke si noe mer om dette nå, bare håpe på det beste.

Vi lå i senga neste morgen. Litt numne med tanke på det som ventet. Ble enige om hvem som skulle henge opp flagget på halv stang og hvem som skulle kjøre med hvem. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg nevnt genseren.

Klumpen i magen var med største suksess sendt videre.
idErik ble bleik.

Men han er en handlingens mann. Igjen, før jeg visste ordet av det, hadde han ringt sin ryddende storebror. På farens begravelsesdag.

Rydderen visste nøyaktig hvor alt innholdet fra farens klesskap befant seg: I tre søppelsekker levert på miljøstasjonen klokka 14 dagen før. Han hadde et detaljert bilde i hodet av 1) hvordan sekkene så ut 2) hvordan han hadde stripset dem sammen 3) hvor på avfallsmottaket han hadde satt dem.

Også dette er en handlingens mann. Han var tidlig oppe og mente han hadde god tid før farens bisettelse. Han hadde ti minutter å kjøre til fyllinga, og kastet ikke bort et eneste et. Han kom, så og fant - godt hjulpet av en svært hjelpsom ansatt på mottaket. Tre lett gjenkjennelige søppelsekker, surret sammen med elektrikerstrips, ble med hjem igjen.

Det var en lettet onkel som, mellom stolradene i krematoriet, kunne gi sin strikkende niese beskjed om at genseren var berget. Et lite lyspunkt på en tung og trist dag.

Jeg innrømmer at jeg fant det upassende av idErik å laste dette over på broren på farens begravelsesdag. I ettertid ser jeg at uten denne bristen på kutyme ville genseren faktisk aldri kommet tilbake i familien. Vi skulle i hvert fall hatt en helt usannsynlig flaks om vi hadde funnet den igjen på en gjenbruksbutikk, hvor mange av klærne havner. Rene standhaftige tinnsoldat-flaksen.

Eldstejenta hadde sett for seg at faren kunne arve genseren. Det har han gjort. Og takket være svippturen innom avfallsmottaket har genseren nå en historie aldeles utenom det vanlige.

All I want for Christmas... Det blir ny tann på nyåret :-)









Enkel pepperkakepynting


Pinterest er gull verdt for inspirasjon. Det var der jeg snappet opp denne superenkle og - om jeg må si det selv - ganske stilige måten å pynte pepperkakejuletrær på.

Jeg har brukt melis rørt ut med eggehvite til passe konstistens (tynn nok til å kunne sprøytes ut, fast nok til å holde fasongen), for anledningen farget med grønn konditorfarge (Dr. Oetker, kjøpt i vanlig matbutikk).

De nusselige krymmelkulene er kjøpt hos Søstrene Grene.

Sølvkulene er fra Dr. Oetker, av den typen som har sjokolade inni. De er dermed ikke knallharde, som noen sølvkuler kan være. De smaker også helt ok.


Jeg anbefaler engangs sprøyteposer til melisprosjekter. Disse kjøper du på vanlig matbutikk.

Spissposene er av stødig og god plast, det er lett å klippe hull i ønsket størrelse, og posen er god å holde i mens du arbeider.

Blir det glasur til overs, og du tror du skal bruke resten om noen dager, kan du "rense" tuten og klipse begge åpninger sammen med poseklips.

Når du er ferdig venter ingen vasking; du kan kaste hele greia. Kanskje ikke det mest miljøvennlige, men arbeidsbesparende og trivselsfremmende disse førjulsdagene.


Akkurat disse pepperkakene er bakt av kjøpedeig fra Berthas. Jeg valgte den fordi den er melkefri, og denne jula venter vi julegjester med melkeallergi.

Smaksmessig foretrekker jeg definitivt Salomines pepperkaker, hjemmebakt fra bunnen av. Den oppskriften finner du her. Det er mulig det blir en bitteliten porsjon av disse også...





torsdag 13. desember 2018

Sjokoladetrio


Liker du kjeksene fra Cafébakeriet som heter Sjokoladetrio? Kjeksprodusenten en hyggelig nok til å dele oppskriften; den står på pakken. Jeg måtte teste, og ganske som jeg trodde: Bedre enn originalen! Og veldig greie kjeks å bake

Oppskriften gir ca. 15 store cookies. Jeg bakte dem litt mindre. Cookies er ikke egnet til å ligge lenge i kakeboks. Sjokoladen har lett for å hvitne og kjeksen mister sprøhet. Men hva gjør det? Såvidt avkjølte sjokoladekjeks servert med iskald melk. Jeg tror ikke jeg trenger jeg å si mer.

Sjokoladetrio
140 g hvetemel
50 g havremel (du kan fint male havregryn med stavmikser eller food prosessor)
100 g romtemperert smør
100 g sukker
30 g brunt sukker (jeg brukte brun farin)
1 egg
1 ts bakepulver
1 ts salt
1 ss mørk sirup
120 grovhakket melkesjokolade
100 g grovhakket mørk kokesjokolade
60 g grovhakket hvit sjokolade

Smør og sukker røres luftig. Pisk inn egget. Bland det tørre og vend det inn i smørblandingen. Rør til slutt inn sirup og sjokolade.
Rull deigen til en pølse - diameter ca. 5 cm. Denne skal nå skjæres i 1-2 cm tykke skiver. Tykkere skiver gir større cookies. Det er lettere å skjære pølsa når den er avkjølt. Deigen kan godt ligge kjølig  til neste dag, men da innpakket i plast.
Jeg vi tror denne deigpølsa også kan oppbevares i fryseren, slik at du lett kan overraske med nystekte cookies.

Legg deigskivene på bakepapirkledd stekebrett. Beregn god plass til at de flyter ut. Etter steking lar du kjeksene ligge et par minutter på stekebrettet før du flytter dem over til rist for avkjøling.

Steketemp: 180 grader, midt i ovnen
Steketid: 12-15 minutter


Tips: På Sætres hjemmeside ligger også oppskrift på skogsbærdrøm-kjeksene.



onsdag 12. desember 2018

Gode hvite kakemenn. Eller engler, da.


Spekulasi eller tykke, hvite kakemenn er ikke kaker jeg er oppvokst med som julekaker. Men som ung student i Trondheim på åttitallet lærte jeg å like dem, da ett av byens bakerier solgte kakemenn og -damer med sjokoladepynt.

Det hender jeg (som den eneste i huset) får uimotståelig lyst på slike kaker. Da lager jeg en bitteliten porsjon og koser meg med dem mens de er temmelig ferske. Da lager jeg en kvart porsjon av oppskriften nedenfor.

Trikset med disse kakene er å ha i nok mel, men ikke for mye.

Jeg har i min håndskrevne kokebok notert at jeg skal "kna inn mel til deigen er en homogen masse og nesten litt gummiaktig å kjevle ut". Dette er tilføyd etter diverse andre kommentarer til selve ingredienslisten, som for eksempel "for lite mel - kakene blir krakelerte hvis det er for lite mel i deigen, og faller sammen etter steking". Ta deg gjerne tid til å steke en prøvekake. Det er så ergerlig hvis hele porsjonen blir sprukken og ulekker.
Jeg har også notert at alminnelig vaniljesukker passer best, fordi kakene blir mindre delikate av det "ekte", som gir svarte prikker.

Hvite kakemenn
500 gram hvetemel (det er dette jeg har notert som "for lite", men du kan jo begynne der)
375 gram sukker
1 ss hornsalt
3-4 ts vaniljesukker
50 gram margarin - smuldres i det tørre
2 1/2 dl melk

Deigen behøver altså mer mel før kjevling enn det som er nevnt her. Se beskrivelse ovenfor.
Kjevle 4 mm tykk leiv, stikk ut figurer.

Steketemp: 175-200 grader, midt i ovnen
10-15 minutter

Kakene skal være nokså hvite/lyse, men jeg liker å steke dem til de får bittelitt farge i kanten. Da blir det mer smak.

Avkjøl på rist.
Oppbevar i gammeldags kakeboks.



tirsdag 11. desember 2018

(H)Året i bilder


For ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg meg ny frisør. Jeg er svært skeptisk til nye frisører, men denne gangen var jeg nødt, fordi min faste frisør skulle ut i halvannet års mammapermisjon.

Lykken var at det på akkurat rett tidspunkt åpnet en flunkende ny salong i Valnesfjord. Vilje Frisør. Det jeg ikke visste da - men som jeg nå forteller all verden så ofte jeg kan - er at dette er Selveste Frisørsalongen, og at det er en sann fryd å slippe Lill-Anita til i håret mitt.

Men altså. Desember 2017: Jeg hadde time i travleste julestri(d)en, og startet med å unnskylde at jeg kom som en pjuskete spraglekatt. "Jeg pleier å farge det selv, men jeg gjør det helst når det er nyklipt," forklarte jeg.

Det er ubekvemt å forklare dette til en ny frisør. Jeg føler meg som en gjerrigknark som ikke tar meg råd til fagfolk. Så da frisøren møtte blikket mitt i speilet og sa "Hvorfor slutter du ikke bare med det der?" var jeg sikker på at hun siktet til hjemmefargingen. Jeg forklarte at det ble litt dyrt når etterveksten fordrer påfyll såpass ofte.

- Nei, jeg mener: Hvorfor slutter du ikke med hele fargingen? Se på dette. Har du sett for en fin farge du egentlig har?! Og hvor blankt og flott det er?

Eh. Nei. Jeg hadde overhodet ikke tenkt på det på den måten. Jeg hadde tenkt på det som traurig og gammelkjerringaktig og den strake veien vekk fra alt som er attraktivt.

Jeg nærmet meg 53. Etter flere år "på flaska" var jeg egentlig (unnskyld dialekten) drit lei alt som heter hårfarging. Jeg var ikke kommet langt i tjueårene før jeg oppdaget de første grå hårene. De var ikke flere enn at jeg nappet dem vekk og forsøkte å glemme at de hadde vært der. Rundt tredve ble gråhårene så mange at jeg ikke lenger kunne røske dem vekk. Etter det har jeg levd med striping og farging i et akselererende tempo. 

Det var alltid for tidlig å bli grå, nesten litt skammelig.

Det koster å farge håret på salong, og jeg valgte som regel å gjøre grisejobben hjemme. Det har blitt noen flekker på håndduker og skapdører, men illusjonen ble vedlikeholdt. 

Hver sjette uke var ikke lenger hyppig nok, jeg prøvde med femukers intervall, snart var det månedlig krigføring. Det var i grunnen bare å snu seg vekk fra speilet etter avsluttet farging, så var etterveksten på full frammarsj. Jeg ble sykt lei.

Riktignok prøvde jeg å gjøre fargestunden til noe hyggelig, kombinere den med ukeblad og kanskje ansiktsmaske eller fotbad. Kjedelig og grisete var det uansett. Og ettersom mer enn hårfargen svekkes med årene, måtte jeg etter hvert også ofre egne lesebriller til slik bruk. Hårfargebriller.

Denne nye frisøren satte mot i meg. Før jeg visste ordet av det, så jeg håret mitt med nye øyne. 

Det øverste bildet til venstre i collagen er tatt i november 2017, da vi dro på førjulstur til København. Håret var trolig relativt nyfarget. Det varte som sagt aldri lenge. Etter mitt lykketreff med Vilje gikk jeg jula i møte som den spraglepusen jeg var, fast bestemt på å la 2018 bli året for Operasjon sølvrev. idErik og jeg skulle feire sølvbryllup 3. juli, og jeg begynte å tenke at jeg "sparte til sølvbrud".

Sølvbryllupsfeiring. Gifteringen kommer på igjen, etter en smule utvidelse.
Vi var flere – frisøren og meg selv inkludert - som var spente på hvor lenge jeg skulle holde ut. Men det gjorde jeg altså. Det var rett og slett litt spennende. I februar, første frisørtime etter den nevnte juletimen, la frisøren inn noen lyse striper for å myke opp en linjalrett ettervekst. Det er det bildet der jeg sitter med sølvpapirkaos på hodet.

Bortsett fra det har vi latt naturen gå sin gang. Jeg lot blant annet sola jobbe så mye den ville hele sommeren (der jeg før dekket til, for å hindre falming av min kunstige farge). 

Det litt blasse bildet til høyre i midtrekka måtte med. Det er tatt på vei ut fra Brystdiagnostisk senter i mai. Jeg hadde vært på 2-årskontroll og alt vel. Hurra! Bildet nederst til venstre er tatt på 53-årsdagen min i juni. Nest siste bildet på en fest i august, og det siste bildet i turløypa denne seinhøsten.

Jeg har sluttet å skamme meg. Jeg klarer å se at naturen ordner fint opp, og har knapt savnet hårfargingen. Kanskje med unntak av de første månedene, der etterveksten bare var på noen centimeter og det kunne oppfattes som sjusk og latskap. Nå kan vel ingen være i tvil om at dette er med vilje? (Eller, æres den som æres bør, med Vilje Frisør?)


En variant av denne teksten stod på trykk i lokalavisa Saltenposten, hvor jeg fra tid til annen opptrer i en lørdagsspalte. Det viste seg at mange hadde lyst til å snakke om grått hår, og... se nærmere på mitt! Jeg fikk innsyn i en hittil hemmelig verden. Det er så mange som egentlig er grå, uten at jeg ante det… En bekjent omfavnet meg mellom reolene på Rema, pekte på sitt eget hår og utbrøt begeistret: "Takk, Hanne! Se hva du har fått meg i gang med." Frisøren får spørsmål om hun kan gjøre likedan med deres hår som hun har gjort med mitt, og da pleier hun å svare: Jeg bare klipper det. Resten produserer hun selv.

Så, bare avslutningsvis, til deg som funderer på om du er klar for Operasjon Sølvrev. Gi det en sjanse. La det stå til. Angrer du for mye er det bare å begynne å farge igjen. 


mandag 10. desember 2018

Vilt gode poteter


Min favoritt blant matbloggene er Mat på bordet. Ina Janine skriver upretensiøst og inspirerende om mat, og alt jeg har forsøkt å lage etter hennes oppskrifter har blitt godt.

Vi er vel flere som i disse dager planlegger middager for jul og nyttår? I den anledning vil jeg tipse dere om vilt gode poteter. De er knasende sprø utenpå og fløyelsmyke inni. Hovedtriksene er natron (!) i kokevannet og skikkelig god tid til stekingen.

Jeg har servert dem til både rype og kalkun, og jeg sier bare: Yum!

Oppskrift og godt forklart framgangsmåte finner du her.

Mat på bordet har også et vell av andre gode vrier på potet. Følg linken og la deg friste.

Servert med kalkun, fløtesaus, tomater og waldorfsalat.

søndag 9. desember 2018

Om å rakke ned på noe fint


Fem av ti menn, fire av ti kvinner, ønsker å droppe julegavene. Samtidig som så mange ønsker seg en gavefri jul, kjøper vi både flere og dyrere gaver. Et paradoks. De som er mest lei av gaver, er besteforeldre og barnløse over 40 år. Barnefamilier og unge ønsker å beholde gavene. Dette leser jeg hos DNB, som har fått Ipsos til å gjennomføre spørreundersøkelser.

Jeg skjønner at gavetrettheten er utslag av en velstand som gjør oss overmette og hjemmene våre overmøblerte. At folk flest har råd til alt de trenger, og også mye som de ikke trenger. At vi som mottakere er blitt blaserte og kresne, og at vi som givere blir litt engstelige for å tråkke feil og gi noe som blir skapfyll eller på andre måter et problem. For hva er det vi hører adventen igjennom? Stønn og sukk over håpløsheten i å måtte finne på gaver til folk som har alt.

Gavekort topper listen over hva nordmenn ønsker seg til jul (enda vi vet at gavekort for 2,5 milliarder rett og slett bare går fra lommeboken til glemmeboken og aldri blir brukt. Ergo en gedigen, netto gave til handelsstanden. Det var vel ikke meningen? Skal man først gi en sum - gi kontanter.)

Men hvorfor gir vi gaver? I en kronikk her om dagen reflekterte folklorist Marit Anne Hauan ved Tromsø museum rundt "de unyttige gavene og den meningsløse kommersialiseringen i vår tid". Hun spør om kanskje jula i seg selv er en gave. Kanskje holder vi fast på denne vinterfesten fordi den gjør oss godt?

Hun betrakter også gaven på et seremonielt nivå: Gaven er en anerkjennelse av mottakeren. Det å ta imot en gave med takknemlighet handler også om å ta innover oss at den er gitt oss som en anerkjennelse. Med ordet takk styrker vi det milde og fredelige i vårt samfunn. Ganske abstrakt, kanskje, men jeg kjenner at det ligger noe her.

Ikke minst kjenner jeg det i dag, hvor jeg har kost meg med å pakke inn en fin haug med gaver. Hver og en valgt med omhu for å passe til fine, fine mennesker som jeg er glad i. Jeg jobber bevisst med min egen trygghet som giver. Med å stole på at mottakeren kommer til å kjenne hvor godt gaven var ment. Noen får noe hjemmelaget, noen får noe som stod på  ønskelista, noen får noe som jeg tror skal få dem til å smile, noen får noe som kanskje kommer til å minne om meg hver gang det blir brukt. Og noen får til og med noe som er kjøpt på bruktbutikk.

Ingen får gavekort. Ingen får penger. Ingen får alkohol. Men uansett hva de får - sammen med gaven pakker jeg også gode tanker om den som skal åpne pakken om drøye to uker. Og båndet rundt pakken symboliserer bånd jeg for alt i verden vil ta vare på. Jeg er veldig glad i å gi bort til folkene i livet mitt.

Språk skaper virkelighet. Kanskje skal vi tenke oss om hvordan vi snakker om gavene? Kanskje er det ikke for seint å berge både gavene og merverdien som ligger i dem - om vi løfter oss opp på et mer analytisk nivå.

Hva er din holdning til julegaver? Kav og stress? Eller kos? Eller begge deler?

PS: Ønsker du å finne på kreative julegaver til barn? Underbara Clara deler 30 fine tips!








lørdag 8. desember 2018

Gran? Furu? Plast?


Jeg fikk en snap fra søsteren min i formiddag. Nå er det 390 timer til jul, stod det. Gisp! Jeg kjente pulsen gire seg opp et hakk.

Det er ganske mye som skal ordnes før freden senker seg. Juletre, blant annet. Oppdraget er i og for seg delegert til idErik, og har vært det i mange år... men jeg vil gjerne ha et ord med i laget likevel.

Det må være gran. Treet må ha mange greiner (det er så mange tradisjoner som skal ha plass), og stive nok greiner til å tåle tyngden av alminnelig juletrepynt. Aller helst skal buska ha vokst i nærheten og være hogd ikke altfor mange ukene i forveien.

Vår faste juletreleverandør i mange år var ekspert på å innfri alle disse ønskene. Hos ham fikk vi dypgrønne, spenstige juletrær med runde greiner, ikke flate, som pekte litt oppover. Og så ferskt og godt som de duftet!

Han var godt kjent i utvalget sitt og kunne raskt geleide oss til de trærne som passet vår beskrivelse. Jeg husker blant annet ett år, da vi var nyetablerte med få møbler. Vi hadde god plass til et symmetrisk tre med stor vidde i skjørtet, og det fikk vi. Som hentet ut av en Disney-klassiker. (Dette var også det året vi forlovet oss på lillejulaften, og jeg husker at forholdet holdt på å gå over styr i strevet med å få det omfangsrike treet plassert i juletrefoten. Vi skulle jo ha alt på stell før den høytidelige forlovelsen Men, som dere skjønner: Treet kom opp, ringene kom på og alt gikk bra!)

Nå er det mange år siden denne juletreeksperten døde. Vi har aldri funnet noen som leverer like bra juletrær som ham. Men jul blir det jo uansett, og når lysene og all pynten kommer på blir det fint uansett. Måtte vi bare få tak i et tre som lukter skikkelig jul!

Hva velger du? Plast, furu, gran? Eller står du over hele juletreet?


fredag 7. desember 2018

Og at det er en nyttig ting...!


I dag vil jeg tipse dere om hjemmelaget bivokspapir. Det vil si, det er slett ikke snakk om papir, men om tynt bomullsstoff som er mettet av bivoks. Dette er et pent og praktisk og miljøvennlig alternativ til å putte brød og andre matvarer i plast. Tøystykket blir stivt, og lar seg forme ved hjelp av varmen fra hendene dine. Det kan så klart brukes igjen og igjen.

Jeg bruker det hovedsakelig til å pakke inn brødet i. Da holder skorpen seg sprek, uten at brødet tørker ut. Det kan også brukes til å pakke inn grønnsaker og ost i, men ikke kjøtt/fisk eller andre fuktige greier som medfører stort vaskebehov. Vokspapiret kan nemlig kun skylles med kaldt vann. Vasker du det i varmt såpevann, vasker du samtidig ut all bivoksen.

Dog skal det sies at bivokspapiret fra tid til annen trenger en runde i maskinen. Da kjører jeg det på kokvask sammen med håndklærne. Da må jeg gjenta vokseprosessen, men den er faktisk ganske morsom. (Og jeg har tatt vare på mitt gamle hybelstrykejern fra ungdommen, som nå kun er til hobbyformål, så jeg finnes ikke redd for å få fett på strykejernet... Pass ellers på!)

Jeg kjøpte bivokspellets av næringsmiddelkvalitet, ettersom kledet skal brukes direkte på mat. Jeg valgte den blekede varianten, fordi den ikke mørkner stoffet på samme måte som gule pellets. Men hvis du vet at du kun vil bruke mørke stoffer, spiller dette liten rolle. Jeg kjøpte pellets fra Sunvita, etter å ha leita forgjeves i lokale butikker heromkring. En halvkilospose kommer til å rekke til mange brødkleder!

Til dette prosjektet bør som sagt stoffet være i en tynn og lett kvalitet, og det må være gullende rent før "marineringen". Velbrukte gjenbruksstoffer er perfekt, for eksempel retrosengetøy som passer til interiøret der det skal brukes.

Klipp kantene med taggesaks; da unngår du at tøyet rakner i framtidig vask. Jeg klippet også en strimmel av stoffet og brukte som bånd for å feste "bruksanvisning" med da jeg ga det bort i gave. På bildet under kan du se at båndet er hakket lysere enn det voksmettede tøyet.

Jeg fulgte framgangsmåten fra Ninas syrom/bloggen Fiber and art, og hennes gode og grundige beskrivelse kan du se her. (klikk på linken)

Jeg har også sett andre oppskrifter, der det i tillegg til bivoks brukes jojobaolje og harpiks. Denne framgangsmåten har jeg ikke prøvd. Hører gjerne om andres erfaringer!




torsdag 6. desember 2018

It's beginning to look a lot like...



... førjul!

Det går vel an å være dritfornøyd med timinga når man, litt treg på avtrekkeren, endelig får hengt ut utendørs julebelysning 5. desember - for så å våkne neste dag til NYSNØ! Bedre blir det ikke.

Vi har hatt en uvanlig mild seinhøst og bar bakke nesten hele tiden. Med sykdom og begravelser har vi kommet en smule ut av rute. Vanligvis synkroniserer vi vår hjemlige julegrantenning med den som nærmiljøutvalget arrangerer i vårt lille bygdesentrum. Litt forsinket i år. Men nå begynner det å ligne på noe!

Jeg hadde behov for å fjerne et par små graner i utkanten av hagen. For små og spinkle til å komme inn i stua, men perfekte til å pynte ute med. Den ene ble pottet i jord ved inngangstrappa. Håpet er at jorda skal fryse slik at treet står støtt uansett vær. Jeg satte det i ei trepotte som jeg fant på salg på Plantasjen, perfekt for formålet.
Det andre juletreet har jeg kilt inn i et klatrestativ for erteblomster, som jeg laget i sommer av tre armeringsjern samlet sammen i en tipiform. Jeg festet treet til stativet hist og her ved hjelp av ståltråd, og håper det også skal tåle vinterblåsten. Jeg har et ambivalent forhold til fargede julelys, men dette ble jeg fornøyd med.

Som selverklært julepietist har jeg tydelig forskjell på advent og jul. Men på gjemmekontoret - som uansett stenger i god tid før julen tar oss - lurer det seg inn noen julestemningsskapende elementer. Lyslenker, for eksempel, er alltid vanskelig å motstå. Noen ganger matcher de vilt bra med kaffekoppen!

PS. Ting man kan lære i desember, hvis det er mildt nok: Øsekar er perfekt til å hente jord ut av store jordsekker med. Det oppdaget jeg ettersom alt av hageutstyr var bortpakket, men et øsekar lå og slang. Nå er det blitt hageredskap!


onsdag 5. desember 2018

Kalender med ringvirkninger


I dag vil jeg fortelle om en helt spesiell adventskalender og en ung gutt med et stort hjerte.

Det startet i 2014 da bloggkollega Brit på Frøya ga sønnen Sigurd en helt uvanlig adventskalender: Hver dag fikk Sigurd en ny arbeidsoppgave (!) i adventskalenderen. Oppgavene var inntektsbringende, men pengene skulle gå til Plan Norge. Det kunne være snakk om salg av juletre fra egen eiendom, tombola, samle og pante tomflasker, bake og selge småkaker etc.

Målet var å samle inn 2.400 kroner, altså 100 kroner pr. dag fra 1. til 24. desember. Resultatet ble - hold deg fast: 33.800 kroner! Etter mye velfortjent oppmerksomhet ble resultatet fra 2017-kalenderen det dobbelte. Folk ble revet med av guttens giverglede. Det ble blant annet ekstra tombola på den lokale Coop'en etter at det kom inn 14 par hjemmestrikkede sokker for utlodning.

Nå er 13-åringen godt i gang igjen - for femte gang. Nå er det han selv som finner på oppgavene. Du kan følge aksjonen på facebook.

Kanskje kan dette inspirere til lignende påfunn i flere hjem til neste advent? 
Og kanskje får du, som meg, lyst til å støtte Sigurds aksjon? Det gjør du enkelt her (klikk på linken).

I år går pengene til barn på flukt. Tenk så mange barn som kan få glede av én kalender! Og hva en ungdom - og sikkert et helt lokalsamfunn i rike, trygge Norge - kan lære om det å dele.

Ekstra tips til dere som jobber i skolen: Plan International har også utviklet en digital kalender til bruk i klasserommet. Det går fortsatt an å slenge seg på!





tirsdag 4. desember 2018

Pakkelapper (nesten) helt gratis


Nyttig tips herfra i dag, til alle som har tenkt å pakke inn presanger i ukene som kommer (og det skulle vel favne omtrent alle, tenker jeg):

Om du gjør et googlesøk med ordene "free gift tag christmas" får du masse bildetreff på fine, søte, kule, sjarmerende pakkelapper som du kan laste ned gratis og skrive ut på din egen printer.

Velg et litt tykkere og stivere papir enn vanlig hverdags-kopipapir. Det varierer hvor tykke ark den enkelte skriveren takler; prøv deg fram.Her har jeg brukt "HP Color laser 200 g/m2".

Klipp ut lappene med tynn, skarp saks. Sett hull med hulltang.



mandag 3. desember 2018

Silkemyke ingefærtrøfler


Nei, hva sier dere? Mandag er vel en perfekt dag for litt konfekt??

Dere som har vanket i pludrebloggen noen år, vet at jeg er glad i å lage godter. Her er noen lettlagde ingefærtrøfler med en fantastisk silkemyk konsistens, som smaker godt til en kopp kaffe. Perfekt vertinnegave.


Oppskriften har jeg funnet på godt.no 
Klikk deg inn der så finner du tips om andre smakstilsetninger.
Her står det også at kulene er holdbare i 6-8 uker, så du kan trygt lage dem nå om du skal ha dem til jul.

Hvite sjokoladetrøfler med syltet ingefær, ca. 25-30 stk.
250 g hvit sjokolade
1 dl fløte
20 g syltet ingefær - obs: må være av det søte slaget (ikke sushi-ingefær)

Melis eller kakao til å rulle konfekten i

Kok opp fløten. Trekk kjelen av platen og rør inn grovt hakket sjokolade. Rør til alt er smeltet og konsistensen er jevn. Finhakk syltet ingefær og bland den inn i sjokolademassen.
Sett blandingen i kjøleskap over natten.
Bruk en dessertskje/litt stor teskje. Ta litt av massen og form den inn i hånden. Du kan trille helt runde kuler, eller som jeg har gjort: la dem være litt tilfeldige i formen.
Sikt melis eller kakao over kulene og rull dem litt rundt i dette. 

Ved servering kan du ev. friske opp denne "pynten" ved å drysse på nytt. Tips: Til dette bruker jeg tesil med klype. Da er det enkelt å stikke tesilen ned i melispakken/kakaoboksen, hente opp en liten mengde og drysse over nesten som når man skal kakke asken av sigaretten (om det ble begripelig?).

Legg kulene i tett boks. Bruk matpapir mellom lagene.

Oppbevares kjølig, men ikke nødvendigvis i kjøleskap.







søndag 2. desember 2018

Pappakaker


Disse småkakene har jeg bare smakt hos én eneste familie - inntil jeg bakte dem selv. Det var tante Ragnhild som pleide å bake dem til jul, og de var onkel Reiers favoritt. Derfor gikk de under navnet "Pappakaker" der i huset.

Nå er både tante og onkel borte. Oppskriften ble bevart i min mammas håndskrevne oppskriftbok, og nå udødeliggjøres den i pludrebloggen. På kjent vis er det kun ingrediensene som er skrevet ned. Jeg har selv prøvd meg fram til det jeg tror må være riktig framgangsmåte.

Onkel Reier kom fra gården Fossum i Østerdalen. Jeg gjetter at dette var en oppskrift han hadde med seg derfra. Kanskje noen av dere kjenner kakene og vet hva de egentlig heter? (Tilføyelse i ettertid: Jeg har hørt at andre fra samme familie, som fortsatt bor i Østerdalen, kjenner disse kakene under navnet Pappakringler.)

Jeg er ikke så trofast overfor de sju slagene. Det varierer fra år til år hva jeg baker. Pappakaker bakes iblant og gjør lykke som en helt annerledes småkake. Kombinasjonen av syrlig rømme og dryss av sukker og kanel har fått flere til å tenke på rømmegrøt.

Deigen kan være litt tricky. I oppskriften står det opprinnelig "Hvetemel til deigen er passe". Jeg har notert og strøket ut og notert på nytt, alt fra 4 til 7 dl. Siste nedtegnelse sier at 5 dl er passe, så jeg anbefaler at du tar utgangspunkt i det.

Målene i oppskriften er basert på kopper. Jeg syns dette er en sjarmerende påminnelse om at oppskriften har gått i arv, så jeg lar koppemålet stå. 1 kopp = 1,5 dl. 

Bruk kjøkkenmaskin med K-spade når du knar deigen, og godt melet bakebord. Om du opplever at deigen er klissete å kjevle, er det bare å kna inn litt mer mel, men ikke så mye at leiven sprekker. 
Tips: Jeg bruker melsikten fra Tupperware til å drysse mel på bakebordet med.


Jeg oppdager nå at jeg ikke har notert steketid. Ut fra temperaturen antar jeg at vi snakker minst 10-12 minutter, kanskje mer.

Oppskrift
1 kopp smeltet smult
1 kopp sukker
1 kopp seterrømme, lett pisket
1 kopp potetmel
1/4 ts hjortesalt
Ca. 5 dl hvetemel (drøyt 3 kopper)

Smultet deles i terninger og smeltes sakte på lav varme. Det skal bli helt klart og flytende, men ikke varmt. Rør det sammen med seterrømmen. 2 kopper av hvetemelet sammen med resten av de tørre ingrediensene. Bruk kjøkkenmaskin, bland dette sammen med K-spade. Nå kommer tiden for å blande inn hvetemel til passe konsistens. Prøvd deg fram. Det skal bli en deig som lar seg kjevle, så den skal være fast, men ikke så mettet av mel at den sprekker under kjevling.

Jeg pleier å la alle kjevledeiger hvile over natten. Ikke i kjøleskap, men i en kjølig vinduskarm, for eksempel.

Skjær biter av deigen (ca. en halv neve stor, hvis du ikke er en veldig dreven kjevler), bruk godt melet bakebord og kjevle med lett hånd. Er deigen veldig hard etter å ha stått kjølig, må du varme den litt opp med hendene før kjevling. Men ikke overdriv, da blir den vanskelig å jobbe med og fettet "tyter ut".

Start alltid kjevlingen med en godt samlet, sprekkfri deigklump. Bruk mel både over og under, slik at den verken kleber til underlag eller kjevle. Pass på underveis at den ikke begynner å klistre seg fast; da blir det umulig å få jevne, pene kaker.

Kjevles ikke for tynt; ca 3 mm tykkelse. 
Stikk ut runde kjeks. Legg kakene på bakepapirkledd stekebrett. Strø med sukker og kanel.

Stekes ved svak varme - max. 175 grader.
Stekingen må passes godt. De ferdige kakene skal helst være hvite, men tørre.

Avkjøl på rist. Oppbevar kjølig i tett blikk-kakeboks.




lørdag 1. desember 2018

Long time, no pludring


Påska varer visst helt til jula her i pludrebloggen, og jeg har nesten glemt hvordan jeg skriver et nytt innlegg. 


Men tro ikke at jeg har glemt bloggen. Jeg har faktisk savnet bloggingen ganske mye. Facebook, snap og instagram er hyggelig og nyttig på sine vis, men er noen reale tidssluk uten at jeg helt vet hva jeg har igjen for det. Jeg savner det mer gjennomarbeidede og varige ved bloggen.

Så her er jeg igjen, og tar fatt på nedtelling mot jul sammen med dere som finner veien inn her. Det blir baking og julegodter, gaveideer, mimring og tanker rundt jul. Og garantert noen avstikkere som ikke handler om jul i det hele tatt.

Fredelige puslerier kan trengs. Vi har hatt en tøff høst og mistet to familiemedlemmer (først min 49 år gamle svoger i begynnelsen av oktober, og for halvannen uke siden min eiegode svigerfar). 

Vi får ta tiden vi trenger til å finne en ny rytme på hverdagen. Og samtidig glede oss over alt som er fint, og at julen kommer med alle sine gleder og fullt hus med barn og barnebarn. 

Bildet er en detalj fra familiens adventskalender, som ikke er i bruk nå som det bare er idErik og meg i huset. Men den er en kjær hjemmelaget tradisjon, og du kan lese mer om kalenderens tilblivelse her.







søndag 25. mars 2018

Påskepuslerier


For noen uker siden snappet jeg opp en festlig idé på Instagram: Påskeris pyntet med Jelly Beans. Dette er nå testet, og resultatet ble like luftig og gildt som jeg hadde håpet.

Dette er superraske påskepuslerier. Så lenge du har limpistol, en pose fargerike drops og noen kvister for hånden kan du lage pynt i siste liten, eller kanskje en vertinnegave, på 1-2-3.

Jeg laget to små påskeris. Det ene i en blå glassvase fra loppis, det andre i ei smoothieflaske. Er du mer tålmodig gjør du som damen på instagram hadde gjort: Plukker et mye større bjørkeris og limer fast massemasse Jelly Beans.



Med det ønsker jeg alle sammen en god og glad påske!