Farfar sin genser

Til jul i fjor hadde eldstejenta strikket genser til farfar. En islandsgenser i nydelige grønntoner. Året før strikket hun til pappaen sin, da i grått. Vi måtte så klart forevige strikkeren med de to genserkledde barskingene.

For få uker siden mistet vi farfar. Han var 91 år, og det er selvsagt en anselig alder. Men vi var ikke forberedt på at han skulle dø etter knappe to døgns sykehusinnleggelse, hvor vi aldri rakk å få vite hva som feilte ham.

Dette var høstens andre dødsfall, og det har, i tillegg til sorgen, vært mye å rydde og administrere. Vi har på kort tid arrangert to begravelser. Da idEriks bror tilbød seg å starte ryddingen av farens "hybel" i bokollektivet, ble det møtt med takknemlighet.

Storebroren var stadig på tråden med spørsmål om idErik ønsket å overta ditt eller datt. idErik er kanskje den mest usentimentale personen jeg vet når det kommer til materielle ting. Han takket nei til alt; huset vårt er jo fullt. Og til slutt ga han beskjed om at han faktisk ikke ville ha noenting og at broren for hans del bare måtte kaste alt, med unntak av åpenbare minneting som bilder og spesielle bøker.

Jeg hentet eldstejenta på flyplassen kvelden før begravelsen. I bilen på vei hjem snakket vi om at oppryddingen allerede var i gang.
Hun sa: Jeg håper noen tar vare på genseren jeg strikket til farfar.

Magen min ble tung som bly og hodet fullt av lydløst bråk.
Genseren...
Jeg hadde selv hørt idErik gi broren full frihet. Ville han oppdage at en genser var hjemmestrikket og kanskje en åpenbar minneting?
..

Vi fikk håndtere det senere. Etterpå. Jeg kunne ikke si noe mer om dette nå, bare håpe på det beste.

Vi lå i senga neste morgen. Litt numne med tanke på det som ventet. Ble enige om hvem som skulle henge opp flagget på halv stang og hvem som skulle kjøre med hvem. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg nevnt genseren.

Klumpen i magen var med største suksess sendt videre.
idErik ble bleik.

Men han er en handlingens mann. Igjen, før jeg visste ordet av det, hadde han ringt sin ryddende storebror. På farens begravelsesdag.

Rydderen visste nøyaktig hvor alt innholdet fra farens klesskap befant seg: I tre søppelsekker levert på miljøstasjonen klokka 14 dagen før. Han hadde et detaljert bilde i hodet av 1) hvordan sekkene så ut 2) hvordan han hadde stripset dem sammen 3) hvor på avfallsmottaket han hadde satt dem.

Også dette er en handlingens mann. Han var tidlig oppe og mente han hadde god tid før farens bisettelse. Han hadde ti minutter å kjøre til fyllinga, og kastet ikke bort et eneste et. Han kom, så og fant - godt hjulpet av en svært hjelpsom ansatt på mottaket. Tre lett gjenkjennelige søppelsekker, surret sammen med elektrikerstrips, ble med hjem igjen.

Det var en lettet onkel som, mellom stolradene i krematoriet, kunne gi sin strikkende niese beskjed om at genseren var berget. Et lite lyspunkt på en tung og trist dag.

Jeg innrømmer at jeg fant det upassende av idErik å laste dette over på broren på farens begravelsesdag. I ettertid ser jeg at uten denne bristen på kutyme ville genseren faktisk aldri kommet tilbake i familien. Vi skulle i hvert fall hatt en helt usannsynlig flaks om vi hadde funnet den igjen på en gjenbruksbutikk, hvor mange av klærne havner. Rene standhaftige tinnsoldat-flaksen.

Eldstejenta hadde sett for seg at faren kunne arve genseren. Det har han gjort. Og takket være svippturen innom avfallsmottaket har genseren nå en historie aldeles utenom det vanlige.

All I want for Christmas... Det blir ny tann på nyåret :-)