Har du lagt merke til...

 ... hvor fine smørblomstene egentlig er?

Jeg hadde visst glemt det litt. Men med barnebarn får vi sjansen til å oppdage magien i de selvfølgelige omgivelsene helt på nytt.

Fireogethalvtåringen elsker alt det vakre. Det har han gjort fra han var baby og lot seg fascinere av mine småmønstrete bluser. 

Han er snar til å oppdage plukkbare blomsterforekomster. Lenge har vi klart oss med skåler, eggeglass og bittesmå fløtemugger til bukettene hans, men i år kommer blomstene med lang stilk. Perfekt til den lett utskrånende glassvasen jeg tok med meg da vi tømte barndomsheimen, og som nå står i beredskap til neste forsyning.

Disse smørblomstene, for eksempel, som han plukket i mormors hage i går. Hjertet smelter av gavmildheten hans. Og i går kveld, da jeg lukket og låste før legging, ble jeg helt sugd inn i den solgule buketten som lyste opp på kjøkkenbordet.

Tenk at jeg hadde glemt hvor fine smørblomstene egentlig er!

Pludrehanne rydder - igjen!

Trofaste (og da mener jeg virkelig trofaste) lesere vil huske "Ryddeåret 2013". En heidundrende ryddesjau i skuff etter skuff og skap etter skap. Mer helhjertet gjennomført enn den ble dokumentert og blogget, riktignok, men det var en gjennomgripende rydding som virkelig forslo.

Flere av områdene har faktisk holdt seg ryddige. Hver gang vi får overnattingsgjester (mest hjemvendte døtre) kan vi tilby ledige skuffer og skap både på soverommene og begge badene. Jeg synes ikke det er så verst.

I boden, som idErik tok et særlig ansvar for å systematisere, har vi knapt hatt tilbakefall eller utskliing, til tross for at nye gjenstander har måttet finne sin plass.

Oppholdsrommene er stort sett siviliserte, og det er lenge(r) mellom hver panikkrydding.

Men på en god del områder har det likevel sklidd ut.

Mye av det handler om klær, nærmere bestemt mine klær. Det skyldes både at jeg er veldig glad i å handle klær, og at jeg sjonglerer flere størrelser pga en vektøkning som jeg er misfornøyd med, men som jeg (foreløpig) ikke har klart å gjøre noe med.

Det begynner også å bli uholdbare forhold i diverse serviseskap. Bare det at vi har diverse slike skap sier vel sitt. Jeg syns jeg har tynnet godt underveis, men tynningen holder ikke tritt med alle mine "gode kjøp" på bruktbutikk.

Jeg handler fremdeles garn fortere enn jeg strikker. Vi får alkohol i gave fortere enn vi drikker. Jeg har en idé om å gi videre bøker og blader etter at de er lest, men er aldri ajour. Vi har så mye gavepapir, bånd og pakkelapper at du skulle tro vi drev en liten papirhandel. Stoler nok til selv de største sammenkomstene, men det ville vel vært greit å låne i nabolaget når vi en sjelden gang skal være 20 til bords? Og så er det ymse turbokroker der ting bare hoper seg opp uten helt å ha et hjem.

Jeg er klar for å ta affære, og kommer til å blogge om innsatsen. Ikke på daglig basis, slik jeg periodevis gjorde i 2013, men kanskje en gang eller to i måneden. Og ikke minst kommer jeg til å dele det som inspirerer meg til å gyve løs.

Følg med!

Superlokal dialektplakat

Klikk på bildet for skarpere gjengivelse.

Enhver by eller bygd med selvrespekt har dialektplakat og andre produkter med utrydningstruede lokale ord på.

Vi tar den ned på mikronivå. Pludrefamilien har nemlig også sin egen, med ord og uttrykk som alle i huset bruker og/eller skjønner, og gjerne forbinder noe komisk med.

idErik og jeg laget denne i julegave til begge jentene jula for tre år siden. Mange av uttrykkene er ting de selv sa da de var små. Noe er feilsnakkinger og misforståelser, noe stammer fra andre unger i familien, som er blitt faste uttrykk hos oss, og noe har kommet til i de senere år.

Plakaten rommer masse familiehistorie, og om du har lyst til å lage noe lignende vil jeg anbefale å beregne god tid til grublefasen. Noter ned etter hvert som du kommer på noe - ikke ta deg tid til å vurdere om det er morsomt eller spesielt nok i innledende runde. La arket ligge framme så  kommer du garantert på mer etter hvert (fordi du har gitt underbevisstheten beskjed om å grave i den delen av arkivet).

Designet på denne plakaten har idErik laget ved hjelp av InDesign, et program vi også bruker i profesjonell sammenheng i Videofabrikken. Jeg vet ikke hva som finnes av gratis programvare på nettet til slikt; kanskje er det noen som tar slike oppdrag.

For noen år siden laget jeg også tøynett med ordsky, etter å ha bedt folk på facbook si det første som falt dem inn når de hørte ordet Valnesfjord. Dette designet ble laget med et gratis program jeg fant på nettet; følg linken for beskrivelse.

Farfar sin genser

Til jul i fjor hadde eldstejenta strikket genser til farfar. En islandsgenser i nydelige grønntoner. Året før strikket hun til pappaen sin, da i grått. Vi måtte så klart forevige strikkeren med de to genserkledde barskingene.

For få uker siden mistet vi farfar. Han var 91 år, og det er selvsagt en anselig alder. Men vi var ikke forberedt på at han skulle dø etter knappe to døgns sykehusinnleggelse, hvor vi aldri rakk å få vite hva som feilte ham.

Dette var høstens andre dødsfall, og det har, i tillegg til sorgen, vært mye å rydde og administrere. Vi har på kort tid arrangert to begravelser. Da idEriks bror tilbød seg å starte ryddingen av farens "hybel" i bokollektivet, ble det møtt med takknemlighet.

Storebroren var stadig på tråden med spørsmål om idErik ønsket å overta ditt eller datt. idErik er kanskje den mest usentimentale personen jeg vet når det kommer til materielle ting. Han takket nei til alt; huset vårt er jo fullt. Og til slutt ga han beskjed om at han faktisk ikke ville ha noenting og at broren for hans del bare måtte kaste alt, med unntak av åpenbare minneting som bilder og spesielle bøker.

Jeg hentet eldstejenta på flyplassen kvelden før begravelsen. I bilen på vei hjem snakket vi om at oppryddingen allerede var i gang.
Hun sa: Jeg håper noen tar vare på genseren jeg strikket til farfar.

Magen min ble tung som bly og hodet fullt av lydløst bråk.
Genseren...
Jeg hadde selv hørt idErik gi broren full frihet. Ville han oppdage at en genser var hjemmestrikket og kanskje en åpenbar minneting?
..

Vi fikk håndtere det senere. Etterpå. Jeg kunne ikke si noe mer om dette nå, bare håpe på det beste.

Vi lå i senga neste morgen. Litt numne med tanke på det som ventet. Ble enige om hvem som skulle henge opp flagget på halv stang og hvem som skulle kjøre med hvem. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg nevnt genseren.

Klumpen i magen var med største suksess sendt videre.
idErik ble bleik.

Men han er en handlingens mann. Igjen, før jeg visste ordet av det, hadde han ringt sin ryddende storebror. På farens begravelsesdag.

Rydderen visste nøyaktig hvor alt innholdet fra farens klesskap befant seg: I tre søppelsekker levert på miljøstasjonen klokka 14 dagen før. Han hadde et detaljert bilde i hodet av 1) hvordan sekkene så ut 2) hvordan han hadde stripset dem sammen 3) hvor på avfallsmottaket han hadde satt dem.

Også dette er en handlingens mann. Han var tidlig oppe og mente han hadde god tid før farens bisettelse. Han hadde ti minutter å kjøre til fyllinga, og kastet ikke bort et eneste et. Han kom, så og fant - godt hjulpet av en svært hjelpsom ansatt på mottaket. Tre lett gjenkjennelige søppelsekker, surret sammen med elektrikerstrips, ble med hjem igjen.

Det var en lettet onkel som, mellom stolradene i krematoriet, kunne gi sin strikkende niese beskjed om at genseren var berget. Et lite lyspunkt på en tung og trist dag.

Jeg innrømmer at jeg fant det upassende av idErik å laste dette over på broren på farens begravelsesdag. I ettertid ser jeg at uten denne bristen på kutyme ville genseren faktisk aldri kommet tilbake i familien. Vi skulle i hvert fall hatt en helt usannsynlig flaks om vi hadde funnet den igjen på en gjenbruksbutikk, hvor mange av klærne havner. Rene standhaftige tinnsoldat-flaksen.

Eldstejenta hadde sett for seg at faren kunne arve genseren. Det har han gjort. Og takket være svippturen innom avfallsmottaket har genseren nå en historie aldeles utenom det vanlige.

All I want for Christmas... Det blir ny tann på nyåret :-)

Gran? Furu? Plast?

Jeg fikk en snap fra søsteren min i formiddag. Nå er det 390 timer til jul, stod det. Gisp! Jeg kjente pulsen gire seg opp et hakk.

Det er ganske mye som skal ordnes før freden senker seg. Juletre, blant annet. Oppdraget er i og for seg delegert til idErik, og har vært det i mange år... men jeg vil gjerne ha et ord med i laget likevel.

Det må være gran. Treet må ha mange greiner (det er så mange tradisjoner som skal ha plass), og stive nok greiner til å tåle tyngden av alminnelig juletrepynt. Aller helst skal buska ha vokst i nærheten og være hogd ikke altfor mange ukene i forveien.

Vår faste juletreleverandør i mange år var ekspert på å innfri alle disse ønskene. Hos ham fikk vi dypgrønne, spenstige juletrær med runde greiner, ikke flate, som pekte litt oppover. Og så ferskt og godt som de duftet!

Han var godt kjent i utvalget sitt og kunne raskt geleide oss til de trærne som passet vår beskrivelse. Jeg husker blant annet ett år, da vi var nyetablerte med få møbler. Vi hadde god plass til et symmetrisk tre med stor vidde i skjørtet, og det fikk vi. Som hentet ut av en Disney-klassiker. (Dette var også det året vi forlovet oss på lillejulaften, og jeg husker at forholdet holdt på å gå over styr i strevet med å få det omfangsrike treet plassert i juletrefoten. Vi skulle jo ha alt på stell før den høytidelige forlovelsen Men, som dere skjønner: Treet kom opp, ringene kom på og alt gikk bra!)

Nå er det mange år siden denne juletreeksperten døde. Vi har aldri funnet noen som leverer like bra juletrær som ham. Men jul blir det jo uansett, og når lysene og all pynten kommer på blir det fint uansett. Måtte vi bare få tak i et tre som lukter skikkelig jul!

Hva velger du? Plast, furu, gran? Eller står du over hele juletreet?

It's beginning to look a lot like...

... førjul!

Det går vel an å være dritfornøyd med timinga når man, litt treg på avtrekkeren, endelig får hengt ut utendørs julebelysning 5. desember - for så å våkne neste dag til NYSNØ! Bedre blir det ikke.

Vi har hatt en uvanlig mild seinhøst og bar bakke nesten hele tiden. Med sykdom og begravelser har vi kommet en smule ut av rute. Vanligvis synkroniserer vi vår hjemlige julegrantenning med den som nærmiljøutvalget arrangerer i vårt lille bygdesentrum. Litt forsinket i år. Men nå begynner det å ligne på noe!

Jeg hadde behov for å fjerne et par små graner i utkanten av hagen. For små og spinkle til å komme inn i stua, men perfekte til å pynte ute med. Den ene ble pottet i jord ved inngangstrappa. Håpet er at jorda skal fryse slik at treet står støtt uansett vær. Jeg satte det i ei trepotte som jeg fant på salg på Plantasjen, perfekt for formålet.

Det andre juletreet har jeg kilt inn i et klatrestativ for erteblomster, som jeg laget i sommer av tre armeringsjern samlet sammen i en tipiform. Jeg festet treet til stativet hist og her ved hjelp av ståltråd, og håper det også skal tåle vinterblåsten. Jeg har et ambivalent forhold til fargede julelys, men dette ble jeg fornøyd med.

Som selverklært julepietist har jeg tydelig forskjell på advent og jul. Men på gjemmekontoret - som uansett stenger i god tid før julen tar oss - lurer det seg inn noen julestemningsskapende elementer. Lyslenker, for eksempel, er alltid vanskelig å motstå. Noen ganger matcher de vilt bra med kaffekoppen!

PS. Ting man kan lære i desember, hvis det er mildt nok: Øsekar er perfekt til å hente jord ut av store jordsekker med. Det oppdaget jeg ettersom alt av hageutstyr var bortpakket, men et øsekar lå og slang. Nå er det blitt hageredskap!

40 år og like blid

På denne dag for førti år siden gikk jentenes oldemor til symaskinbutikken på Stjørdal og kjøpte med seg en splitter ny Bernina symaskin. Dette vet jeg, fordi garantikortet er signert 23. januar 1978.

En god del år senere kjøpte oldemor seg en ny maskin. Da gikk denne sliteren i arv til idErik, muligens via min svigermor. Vi syr ikke så mye, men en symaskin bør vel alle (over)møblerte hjem ha? Og symaskinen syr både stødig og pent den dag i dag.

Til jul ga vi jentene hver sin nykjøpte symaskin. Det er atskillig mer elektronikk og high tech, og tilsvarende mindre mekanikk, på nymotens maskiner, så det spørs om disse kommer til å gå i arv og fortsatt kan syes på i år 2057?

Sybordet er forresten også arvegods. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Prydepler og andre epler

For noen år siden plantet vi et prydepletre i hagen. Det har vokst seg stort og fint, blomstrer nærmest ellevilt "et kvarters tid" og er til stor glede med sin rosalilla fargeprakt. De bittesmå eplene på treet (de mørkerosa i bakgrunnen på bildet)  kan forsåvidt spises, men skal visst være veldig sure, så det har jeg aldri prøvd.

Under årets blomstring oppdaget jeg at en liten del av treet også hadde noen hvite blomster. Ved nærmere ettersyn så vi at verken blomster eller blader var likedan som på resten av treet, uten å tenke noe videre over det. Jeg trodde det var en forvillet grein fra kirsebær- eller morelltre, som vi også har i hagen. Men nå kommer det sannelig vanlige epler på denne ene greina, og vi skjønner null og niks.

Jeg vet at det finnes epletrær i et par nabohager, og første teori var at en skøyeraktig nabo kunne ha listet seg inn i hagen vår og plantet en eplestikling, men de to epletypene springer altså ut fra samme stamme.

Er dette sånt som "bare skjer" i planteverden?

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:

På kontorsenga akkurat nå:

Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...

Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:

God helg, alle sammen!

Desemberidyll

Sånn så det ut rundt huset vårt på lørdag. I dag silregner det og er bare sorgen, rent værmessig.

Jeg syns egentlig regn om vinteren burde være forbudt, men det er "ingen" som vil høre på meg. Noen desimeter med lett snø som ligger i ro og fem-seks kuldegrader er min drømmevinter. Man må nyte den når den innimellom viser seg. Jeg sendte også idErik ut på fotooppdrag for å forevige idyllen så lenge den varte.

Det er hyggelig med utendørs julebelysning. Ettersom det ikke er så lang levetid på disse lenkene (de får seg vel mer enn én knekk under montering og nedtaking), gis det stadig sjanser til å teste nye ting.

I år har jeg latt meg inspirere hos Galleri Krane i Tromsø. Der så jeg en lyspyntet bjørk ved inngangsdøra, og fikk lyst å ha en sånn hos oss også. Vi hadde kjøpt to lenker som hver hadde 80 små, kulerunde lyspærer. Jeg trodde det skulle bli tett i tett med lys. Det ble det jo ikke, så neste år må jeg enten velge en mindre busk eller spe på med flere lys.

Og så fikk jeg lyst å tulle litt. Og da tullet jeg like godt inn "hagesykkelen" i en lang lyslenke som vanligvis har pyntet opp skjærsminbuska. Vi har allerede fått nabovarsel om at dette kanskje var litt "over the top"... Uten at det reduserer min glede over å bli møtt av dette synet enten jeg titter ut av kjøkkenvinduet eller kommer hjem til huset vårt.

For å si det min rause og romslige mormor: Man må jo spøke litt.

Har dette serviset et navn?

Her om dagen dukket dette serviset opp i en kjøp&salg-gruppe som jeg følger på facebook. Jeg ble lykkelig, fordi jeg har elsket designet siden jeg første gang så det på min svigermors kaffebord for 25 år siden. Damen som skulle selge viste seg attpåtil å bo i Valnesfjord, så her var ingen utfordringer knyttet til transport. Hm, skulle jeg by?

Rask rådslagning med idErik. Han var nærmest aktivt uinteressert, og jeg skrinla tanken et kvarter eller så. Men så kom jeg jo på at jeg er ei voksen dame som har lov til å kjøpe de koppene jeg liker. Og jeg begynner å bli utålmodig med å få faset ut Scala-serviset som vi kjøpte etter bryllupet for tjueto år siden. Det ser sånn ut, og jentene får nærmest sponk hver gang vi dekker på med det - de synes det er ufattelig glorete (men når jeg nå ser det på bilde er det vel ikke så verst, eller?)

I hvert fall: Jeg la inn et nokså beskjedent bud. Etter noen timer kom det litt høyere bud fra en annen dame i bygda, som ville ha koppene til hytteservise. Nytt bud fra meg, og der ble koppene mine. Seks komplette sett som er blanke og fine i glasuren og ser ut til å ha vært lite (eller i hvert fall veldig pent) brukt. Hurra.

Nå lurer jeg på om bruktkjøpet tåler oppvaskmaskin. Det står absolutt ingen stempler eller fabrikknavn under noen av delene.  Svigermor hadde det visstnok i oppvaskmaskin i "alle de år", så kanskje jeg burde sammenligne med en av koppene derfra for å se om det er sjenerende mattet.

Er det noen som aner hva serviset heter eller hvilken fabrikk det stammer fra?

Jeg har funnet den rette

Jeg har gjort mange forsøk på å finne pene voksduker med både tiltalende og praktisk overflate. Ofte er de for glossy, de lukter intenst, de skaller av, er så stive at de ikke henger pent langs sidene, eller andre irritasjonsmomenter. Jeg har også forsøkt flere varianter av akrylbelagte tekstilduker, helt ok til selskap, men jeg synes ikke de duger som dagligduk.

Endelig har jeg funnet den rette. Kjøpt på interiørbutikken Hansen og Dysvik på Fauske, til 70-80 kroner meteren. Så fornøyd ble jeg at jeg gikk tilbake og kjøpte en til, i samme mønster, men en annen farge.

Mønsteret heter "Retro".

Ryddeåret - hvordan gikk det, egentlig? Del 1

Mange av dere fulgte med på min store sjau i "Ryddeåret 2013", der jeg sorterte og kasserte og donerte over en lav sko.

Problemet, slik det ble definert ved starten av prosjektet: Vi eier flere ting enn vi har plass til, og langt mer enn vi trenger.
Målet med prosjektet: Når 2013 går mot slutten (gjerne før!) skal vi sitte igjen kun med de tingene vi faktisk bruker, eller som vi virkelig bryr oss om.

Dessverre kokte ryddeiveren vekk etter tre kvartaler (men det er jo heller ikke så verst utholdenhet for et nyttårsforsett, er det vel?).

Hamsteren i meg lever øyensynlig fortsatt, og noen problemområder har gjenoppstått, som troll av eske (dog uten at jeg er direkte overrasket...). Det gjelder særlig overfylte klesskap og bokhyller. Jeg har også gjenopptatt uvanen med tvilsomme mellomlagringsstasjoner rundt omkring i huset, noe som lager både visuell og (u)praktisk uorden.

Men, gledelig nok: Noe av innsatsen ga utvilsomt varig verdi. Ett av dem var det strenge regimet jeg innførte med hensyn til stearinlys.

Tilbakeblikk:
Fredag 4. januar
Går gjennom husets lager av stearinlys. Mål: standardisere utvalget til hvite, lilla og røde (i den foretrukne rødfargen), og kun lys som passer i normale lysestaker. Kvitter meg med over 11 kilo! som blir gitt bort til passende formål. (Note to self: flere adventslys tidligst påkrevd i 2020.) Nå får alt plass i én skuff - hurra!

Taktikken opprettholdes. Jeg lagerfører kun nevnte lys. Trenger jeg spesielle lys til et spesielt formål, må de kjøpes inn spesielt. Ett slikt spesielt formål er en femarmet smijernslysestake, som jeg liker å ha fem forskjellige farger i. Her om dagen var lysene oppbrukt, og jeg tok turen innom Kremmerhuset for fornyelse. Da damen fristet med ekstra gunstig pris hvis jeg kjøpte ti lys i stedet for fem, så jeg for meg lyseskuffen som ikke skulle få lov til å bli overfylt igjen, takket høflig nei og sa "jeg trenger bare disse fem".
Det er noe gammeldags og koselig over å handle i smått og i løsvekt og komme hjem med fem gilde lys pakket i silkepapir. De gamle lysestumpene var til og med så fine at de ble foreviget. (Det var da jeg konkluderte med at jeg er uhyre lett å glede. Og det heter jo at lykke består i å gjøre sine gleder enkle, såeh.)

Jeg skal vise dere flere av innsatsområdene som fikk varig ordning och reda. Dessuten - ved gjennomlesing av fjorårets tråd - kjenner en gryende energi for å fullføre det jeg så friskt begynte på.

Har du noen gode ryddetips?

Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.

Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret

For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.

Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!

Har du leita ordentlig??

Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)

Frokost i godt selskap

Det har vært en travel vår. Litt travlere enn vi setter pris på; mye reisevirksomhet og jobb for idErik og meg, heavy skolearbeid og hektisk russetid for ungdommen.

I dag kunne alle sove ut. Det benyttet resten av huslyden seg av, men jeg våknet tidlig og tok frokosten med meg ut på terrassen. Der hørte jeg etterhvert små kneppelyder. Først trodde jeg det var furuene som drev med "pollenskyting" - det har jeg opplevd før, og det var såpass fascinerende å se på at jeg snudde stolen for å følge med.

Men hva skuet mitt øye?

Lett å gjette, selvsagt, når du allerede har sett bildene: Edvin Ekorn! Han har blitt en stadig flittigere gjest i hagen vår, og hvor koselig er ikke det?!

Først ble han stiv og helt, helt stille da jeg reiste meg for å fotografere. Men så fant han tydeligvis ut at jeg ikke virket særlig skummel, for han fortsatte frokosten og lot meg knipse i vei.

Vår felles frokost varte i en halvtimes tid, før Edvin bykset videre. For meg var dette en utrolig trivelig start på fridagen. Tenker de andre angrer på at de sov så lenge...

God pinse, alle sammen!

Gledelig jul!

Det er den tiden på året da det legger seg et forstørrelsesglass over alt som er fint og godt i livet mitt. Jeg er så glad for dette lyspunktet midt i årets mørkeste uker.

idErik har kjøpt et kjempefint juletre. Det er som hentet rett ut av et julekort, og så stort at vi må holde oss slanke gjennom jula, etters risikerer vi å bli fanget i stua. Haha.

Jentene har pyntet treet med vår mangslungne juletrepynt, samlet gjennom mer enn førti år - de hengte på kuler og figurer så lenge det fantes ledige greiner. Annethvert år er det også glitter på treet vårt. Det er forhandlet fram av idErik og yngstejenta, som så absolutt synes glitter hører med. Den andre halvparten av husstanden synes det motsatte :-) Men fint ble det!

Stabler av pakker ligger nå og venter. Ribba er klargjort og skal snart i ovnen. Etterpå blir det riskrem og rødsaus. Nam!

Jeg ønsker alle lesere ei riktig god jul. Om noen dager skal jeg blogge tips til hjemmelagde julegaver (som jeg av naturlige årsaker ikke kan blogge enda).

Akkurat så vakkert...

... var det å gå til uthuset for å hente ved i kveld. Sprette kaldt er det også, så det var godt å skynde seg inn igjen for å fyre mer.

Bildet er tatt med lang lukkertid (av idErik, må jeg legge til), derfor ser man ikke helt for en tynn, fin sigd månen er akkurat nå. Den vokser fort - fullmåne 17. desember.

Hvordan kan man vite om månen vokser eller minker? Ser månesigden ut som starten på en G, betyr den at den Går - altså minker. Ser den ut som et komma betyr det at den kommer - altså nærmer vi oss fullmåne. Sånne huskeregler man lærer som barn, og som sitter for alltid.

Jeg ønsker alle ei god førjulshelg!

Prosjekt nytt kjøkken

Om få uker blir det oppussing i pludrehanneheimen. Vi har bestilt nytt kjøkken, og skal også forandre veggene i kjøkken/allrom. (Ikke minst jentene gleder seg til å bli kvitt den noe spesielle veggfargen...)

Verken idErik eller jeg er særlig oppussingsglade. Vi har i vår samlede karriere bygd to eneboliger og bygd om én. Strengt tatt synes vi det klarer seg.

Men, nå er vi på galeien, gitt. Kjøkkenet vårt er ikke mer enn 13 år, og er strengt tatt "krute godt". Hadde det vært mulig, ville vi endret litt på oppsettet, gitt det nye knotter og benkeplater og vært fornøyd med det.

Dessverre har Norema endret bittelitt på skapmålene siden år 2000, slik at de nye skapene ikke lenger passer sammen med våre "gamle". Dermed blir det en litt mer drastisk (og dyrere) løsning, men jeg håper vi skal bli skikkelig fornøyde.


I dag ble gammelkjøkkenet strippet og vasket for å ta bilder til Finn-annonse. Og det ga ny næring til ryddemanien. Du verden så mye penere det blir uten mikkmakk overalt. Her er det bare å kaste enda mer, sånn at alt får plass inni skuffer og skap i det nye kjøkkenet! (Tilføyelse dagen etterpå: Kjøkkenet er nå solgt, forresten.)

Kommer selvsagt til å vise bilder av nykjøkkenet også.

Husk blogglotteri med trekning fredag 15. mars.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"