(H)Året i bilder

For ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg meg ny frisør. Jeg er svært skeptisk til nye frisører, men denne gangen var jeg nødt, fordi min faste frisør skulle ut i halvannet års mammapermisjon.

Lykken var at det på akkurat rett tidspunkt åpnet en flunkende ny salong i Valnesfjord. Vilje Frisør. Det jeg ikke visste da - men som jeg nå forteller all verden så ofte jeg kan - er at dette er Selveste Frisørsalongen, og at det er en sann fryd å slippe Lill-Anita til i håret mitt.

Men altså. Desember 2017: Jeg hadde time i travleste julestri(d)en, og startet med å unnskylde at jeg kom som en pjuskete spraglekatt. "Jeg pleier å farge det selv, men jeg gjør det helst når det er nyklipt," forklarte jeg.

Det er ubekvemt å forklare dette til en ny frisør. Jeg føler meg som en gjerrigknark som ikke tar meg råd til fagfolk. Så da frisøren møtte blikket mitt i speilet og sa "Hvorfor slutter du ikke bare med det der?" var jeg sikker på at hun siktet til hjemmefargingen. Jeg forklarte at det ble litt dyrt når etterveksten fordrer påfyll såpass ofte.

- Nei, jeg mener: Hvorfor slutter du ikke med hele fargingen? Se på dette. Har du sett for en fin farge du egentlig har?! Og hvor blankt og flott det er?

Eh. Nei. Jeg hadde overhodet ikke tenkt på det på den måten. Jeg hadde tenkt på det som traurig og gammelkjerringaktig og den strake veien vekk fra alt som er attraktivt.

Jeg nærmet meg 53. Etter flere år "på flaska" var jeg egentlig (unnskyld dialekten) drit lei alt som heter hårfarging. Jeg var ikke kommet langt i tjueårene før jeg oppdaget de første grå hårene. De var ikke flere enn at jeg nappet dem vekk og forsøkte å glemme at de hadde vært der. Rundt tredve ble gråhårene så mange at jeg ikke lenger kunne røske dem vekk. Etter det har jeg levd med striping og farging i et akselererende tempo. 

Det var alltid for tidlig å bli grå, nesten litt skammelig.

Det koster å farge håret på salong, og jeg valgte som regel å gjøre grisejobben hjemme. Det har blitt noen flekker på håndduker og skapdører, men illusjonen ble vedlikeholdt. 

Hver sjette uke var ikke lenger hyppig nok, jeg prøvde med femukers intervall, snart var det månedlig krigføring. Det var i grunnen bare å snu seg vekk fra speilet etter avsluttet farging, så var etterveksten på full frammarsj. Jeg ble sykt lei.

Riktignok prøvde jeg å gjøre fargestunden til noe hyggelig, kombinere den med ukeblad og kanskje ansiktsmaske eller fotbad. Kjedelig og grisete var det uansett. Og ettersom mer enn hårfargen svekkes med årene, måtte jeg etter hvert også ofre egne lesebriller til slik bruk. Hårfargebriller.

Denne nye frisøren satte mot i meg. Før jeg visste ordet av det, så jeg håret mitt med nye øyne. 

Det øverste bildet til venstre i collagen er tatt i november 2017, da vi dro på førjulstur til København. Håret var trolig relativt nyfarget. Det varte som sagt aldri lenge. Etter mitt lykketreff med Vilje gikk jeg jula i møte som den spraglepusen jeg var, fast bestemt på å la 2018 bli året for Operasjon sølvrev. idErik og jeg skulle feire sølvbryllup 3. juli, og jeg begynte å tenke at jeg "sparte til sølvbrud".

Sølvbryllupsfeiring. Gifteringen kommer på igjen, etter en smule utvidelse.

Vi var flere – frisøren og meg selv inkludert - som var spente på hvor lenge jeg skulle holde ut. Men det gjorde jeg altså. Det var rett og slett litt spennende. I februar, første frisørtime etter den nevnte juletimen, la frisøren inn noen lyse striper for å myke opp en linjalrett ettervekst. Det er det bildet der jeg sitter med sølvpapirkaos på hodet.

Bortsett fra det har vi latt naturen gå sin gang. Jeg lot blant annet sola jobbe så mye den ville hele sommeren (der jeg før dekket til, for å hindre falming av min kunstige farge). 

Det litt blasse bildet til høyre i midtrekka måtte med. Det er tatt på vei ut fra Brystdiagnostisk senter i mai. Jeg hadde vært på 2-årskontroll og alt vel. Hurra! Bildet nederst til venstre er tatt på 53-årsdagen min i juni. Nest siste bildet på en fest i august, og det siste bildet i turløypa denne seinhøsten.

Jeg har sluttet å skamme meg. Jeg klarer å se at naturen ordner fint opp, og har knapt savnet hårfargingen. Kanskje med unntak av de første månedene, der etterveksten bare var på noen centimeter og det kunne oppfattes som sjusk og latskap. Nå kan vel ingen være i tvil om at dette er med vilje? (Eller, æres den som æres bør, med Vilje Frisør?)

En variant av denne teksten stod på trykk i lokalavisa Saltenposten, hvor jeg fra tid til annen opptrer i en lørdagsspalte. Det viste seg at mange hadde lyst til å snakke om grått hår, og... se nærmere på mitt! Jeg fikk innsyn i en hittil hemmelig verden. Det er så mange som egentlig er grå, uten at jeg ante det… En bekjent omfavnet meg mellom reolene på Rema, pekte på sitt eget hår og utbrøt begeistret: "Takk, Hanne! Se hva du har fått meg i gang med." Frisøren får spørsmål om hun kan gjøre likedan med deres hår som hun har gjort med mitt, og da pleier hun å svare: Jeg bare klipper det. Resten produserer hun selv.

Så, bare avslutningsvis, til deg som funderer på om du er klar for Operasjon Sølvrev. Gi det en sjanse. La det stå til. Angrer du for mye er det bare å begynne å farge igjen.