Vår 18 år gamle kalender

idErik og jeg ble samboere i Tromsø august 1991. Etter to-tre måneder var det naturlig for meg å begynne å ymte frampå om juletradisjoner. Og kanskje vi skulle hatt en adventkalender, selv om det stort sett bare var oss to?

- Å ja! ivret idErik, som sant å si ikke var verdens ivrigste julemann på dette tidspunkt.

Jeg bladde opp i mitt fyldige mønsterarkiv, og foreslo den ene stoffvarianten etter den andre.

- Men... En adventkalender må jo ha luker?! mente mannen. (Skjønte seg jo ikke mye på hobby...) *lett himling med øynene*

- Eh. Det går nok ikke når vi skal lage en kalender selv, innvendte jeg i pedagogisk og blidt toneleie. - Det må nok bli en med lommer eller pakker eller poser. Eller kanskje skuffer av fyrstikkesker?

- Den MÅ ha luker. Og det er klart vi kan lage en lukekalender selv, insisterte han.

idErik er en handlingens mann. Han gjorde veien kort til nærmeste svært assorterte papirhandel, og kom hjem med kartong så tykk og stabil at det er nummeret før kryssfiner.

- Se her. Dette blir bra! sa han, og bevæpnet seg med tapetkniv, skalpell og linjal.

Det tok litt tid før jeg skjønte hva han gikk igang med. Men han hadde rett. Det ble bra! Riktignok ble kalenderen ikke ferdig til 1. desember det året, ettersom den ene idéen tok den andre og prosjektet stadig grep om seg.

Konstruksjonen med hengsler på lukene var ikke så liketil, men til slutt landet vi på en løsning med hengsler av tynt, men stabilt stoff. Jeg tror vi klippet opp min stedatters fravokste, turkise capribukse. Inni hver luke er det et lite bilde - motiver fra pakkelapper, klistremerker, julekort og gavepapir.

Så måtte byggverket (som måler 50x76 cm, med en dybde på 4 cm) grunnes, males, dekoreres og ikke minst befolkes.

Figurene er laget av piperensere, cernit og treperler, og klærne er håndsydd av filt og trikot.


Et bål hører med. Bålet har innlagt "flamme" i form av en transistordrevet lommelyktpære. Glørne i bålet er gule og oransje cernitkuler, og effekten er forsterket ved hjelp av små kuler av sølvfolie. Veden var ikke tung å bære i hus, den heller :-)

Snømannen er laget av cellvattkuler innsmurt med lim og rullet i sukker. (Det er en modig snømann som våger å stå så nær bålet...)

Nissemor (som har omtrent samme ansiktsuttrykk som meg nå i desember) er travel med klesvasken. Hennes vaskebrett og balje, pluss nissestorebrors horn, er av de få tingene som er kjøpt ferdige, fra Panduro.

Nissebaby har hjemmelaget cernitsmokk og "rosemalt" kjelke bestående av ei fyrstikkeske på cernitski.


Og den som har vært i skogen og hentet juletre (legg merke til den litt slitte øksa...) har gått på julerøde Åsnes-ski.

Som nisser flest får også Nissehuset mye julepost, og har mange pakker å sende. Og i fall du lurer: Ja, det ligger bittesmå brev og julekort i postkassen.

Det er en fryd å ta fram denne kalenderen år etter år. Jentene våre er vokst opp med den, og eldstejenta var ivrig på "å luke" da hun feiret sin første jul som ettåring. Da kunne det ligge fem-seks rosiner bak luka, eller kanskje en halv seigmann, som varte leeenge.

Lukene rommer bare en bitteliten godbit, men enkelte dager kan det ligge en rebuslapp som viser vei til en litt større overraskelse.

Er det ikke herlig med advent og disse kjære tingene som kommer fram fra gjemselen?