Du Vilma, du Vilma

Jeg er glad i å lese, og er aldri uten en roman. Blant annet er jeg helt avhengig av å lese noen sider etter at jeg har lagt meg.

Av og til dukker det opp (for meg) nye forfattere som gir  stor glede. Da er det fint å vite at det enda finnes mer av vedkommende å lese.

Akkurat nå har jeg lest både bok nummer én og to om Vilma Veierød, av Gudrun Skretting.

Skretting er utdannet både pianist og forfatter. Hennes første voksenroman kom i 2020 - "Tre menn til Vilma". Den ble en bestselger da den kom ut - uten at jeg fikk det med meg, jeg hadde vel nok med å sprite hender og holde avstand - og er allerede filmatisert. Den ble lansert som en varm, morsom og rørende julefilm, men jeg rakk ikke å få den med meg. 

Jeg skjønner godt at akkurat denne romanen ble film. Her er mye konkret handling å ta utgangspunkt i, som også forteller masse om det som bor på innsiden hos hovedpersonen Vilma og de som, aldeles overraskende, kommer i hennes vei. Ikke bare dialog, altså.

Vilma (35) er kulturskolelærer. Hun mistet moren sin tidlig, og har aldri visst hvem faren var. Hun har vokst opp hos grandtante Ruth, som etter alt å dømme må ha hatt sitt eget indre kaos og valgt å temme det med ufravikelige regler. Oppveksten preger Vilma. Nå er grandtanten for lengst død, og Vilma bor alene i huset hun har vokst opp i. Hun bekymrer seg en hel masse, legger stor innsats i å unngå helserisiko og holder seg helst for seg selv.

Ytre omstendigheter - hennes far entrer plutselig arenaen, dog avgått ved døden på vei for å treffe henne - omkalfatrer hele Vilmas liv. Vilma møter patologen. Og presten. Vilma blir forelsket. Vilma får en venn. Vilma oppdager et pianotalent av de sjeldne. Det er mye som skjer, og med Vilmas litt haltende sosiale ferdigheter blir det mer enn én prøvelse. Det blir både fornøyelig og sårt utover i resten av bok 1, og i oppfølgeren "Din Vilma".

Nå gleder jeg meg til å lese tredjeboka, "Vilma for alltid".

 

Hvordan har denne forfatteren gått meg hus forbi?

Jeg blir så glad når biblioteket er flink til å stille bøkene opp med omslagssiden synlig. For hvis jeg ikke vet helt hva jeg er på jakt etter, kan det bli slitsomt å gå med hodet på skakke i jakten på en rygg som fanger oppmerksomheten. Da ender jeg gjerne opp med ingenting, eller mer av det jeg kjenner godt fra før.

Mer enn en gang har jeg stoppet opp på grunn av et tiltalende bokomslag. Og ikke sjelden har jeg funnet gull!

Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å stoppe opp ved "Et elskelig menneske". Kanskje at jeg har et nostalgisk forhold til dekor- og rosemaling. Baksideteksten ga meg lyst til å lese:

Birger driver et kunstgalleri, bor på Frogner og har hytte på Tjøme. En dag kommer Kjerand, som han ikke har sett siden barndommen, innom galleriet. Det kommer fram at han går til behandling for prostatakreft, Birger inviterer ham til å bo hos seg mens han får behandling. Med finstemt pensel, presisjon og mot skriver Klippenvåg fram kjærligheten som vokser frem mellom de to gamle vennene.

Jeg hadde (med skam å melde) ikke hørt om Odd Klippenvåg. Vel i gang med lesingen - jeg ble umiddelbart begeistret! - måtte jeg søke opp forfatternavnet på nett. Og så er han til og med nordnorsk; enda mer forstemmende at jeg ikke kjente til ham.

Odd Klippenvåg er ikke mye omtalt i avisene. Men på Cappelen Damms nettsted "Boktips" fant jeg et fint intervju med denne forfatteren, som fra debuten i 1978 (!) har skrevet bøker på et høyt kunstnerisk nivå uten å bli kjent for det.

Er det ikke trist å tenke på hvor mye god litteratur vi blir "snytt for", mens markedsmaskineriet setter alt inn på å tapetsere bokhandlene med noen få kjendisforfattere?? Takk og lov for folkebiblioteket og innkjøpsordningene, sier nå jeg.

Nå står tre andre av Odd Klippenvågs romaner i hylla og venter på å bli lest: "Ada", "Ljublju" og "Et personlig anliggende".

Som dere skjønner: Anbefales!

Det har faktisk et navn!

Jeg leser hver eneste dag. Går det mot slutten av ei god bok, kjenner jeg forhåndssorgen tar meg. Og skulle jeg plutselig stå opprådd for lesestoff, blir jeg både rastløs, ulykkelig og ikke så rent lite irritert på meg selv.

Visste du at denne redselen for å være uten lesestoff faktisk har et navn?
Det lærte jeg av Klassekampen i forrige uke.

Abibliofobi. Fint ord, hva?

En sjeldenhet i grøftekanten

Jeg er veldig glad i markblomster. Med disse kan man raskt, enkelt og aldeles gratis lage de nydeligste buketter. Og selv om sommerværet skuffer, kan man nyte blomstene i fulle drag innomhus.

Denne sommeren har jeg vært ualminnelig obs på det som vokser i naturen, ettersom yngstejenta i sitt studium (barnehagelærer, Dronning Mauds Minne i Trondheim) lager herbarium. idErik har forresten funnet ut at herbarium med kun ville planter bør kalles barbarium. Men det er jo en helt usaklig digresjon.

Her om dagen oppdaget jeg noe jeg aldri har sett før, som jeg vil kalle hvit rødkløver. Altså ikke den ordinære hvitkløveren, som har litt brune spetter/tupper, og som det etter hvert er blitt veldig mye av. Men en blomst som ser aldeles ut som rødkløver i form og størrelse, bare med den forskjell at blomsten er helt hvit i stedet for rosa.

Jeg fant én hvitblomstrende plante mellom hundrevis av rosa rødkløver.

Vel hjemme googlet jeg fenomenet, og fant ut at det er kjent, men nokså sjeldent forekommende. Her om dagen benyttet jeg ARK vennepris for å skaffe meg Gyldendals store nordiske flora (kr 299, mot ordinært 699). Funnet bekreftes der. Å være ARK-venn har forøvrig vist seg å være veldig gunstig; jeg har gjort mange gode bok-kupp på den måten.

God bok: "Elizabeth er borte!"

Emma Healeys debutroman "Elizabeth er borte!" blir beskrevet som en krimbok. Krimlitteratur er ikke det jeg hyppigst velger. Men akkurat denne ble likevel en av de bøkene jeg ikke avbestilte i bokklubben. Etter omtalen i bokmagasinet ventet jeg spent på å finne den røde og hvite bokpakken i postkassen min; boken fremstod som noe ganske utenom det vanlige, og jeg gledet meg til å lese.

Etter å ha lest den vil jeg nesten si: Glem det med krim! Her har den unge forfatteren (født i 1985) gjort et standhaftig og dypt empatisk forsøk på å leve seg inn i tankeverdenen til en som dag for dag får dårligere korttidshukommelse og orienteringsevne, men som kan gjenkalle fortiden krystallklart bare på grunn av en lukt, en smak, synet av en gatestubb eller lyden av et ord.

Emma Healey påberoper seg ikke klinisk korrekthet for at det er slik demens oppleves "fra innsiden", men det er heller ikke interessant. Boken er ytterst velskrevet, historien(e) medrivende, og jeg føler jeg har vært med på et svært interessant tankeeksperiment: Slik kan Alzheimer kanskje oppleves.

I boken følger vi demente Maud, som er noenogåtti, og som fletter sammen mysteriet med at venninnen Elizabeth plutselig er borte med opplevelsen av at søsteren Sukie forsvant for snart 70 år siden. Det er spennende å være med Maud på jakt etter brikker til puslespillene hun sliter med å legge.

Jeg har flere i omgangskretsen som lever med eller har levd med foreldre som forsvinner inn i demens. Jeg må si jeg har tenkt mye på dem i disse siste dagene, mens jeg har lest boka.

Jeg leser lite om bøker før jeg leser dem selv. Etter at jeg var ferdiglest, har jeg snoket rundt på nettet og finner den ene jublende anmeldelsen etter den andre. Da jeg så noen spekulere i filmatisering av boken med Judi Dench i hovedrollen ble jeg rent oppspilt. Det hadde vært noe! Men inntil videre kan boka definitivt anbefales for alle som tåler at en krim drives fram av en dement detektiv, type ett skritt fram og to tilbake. (Men mysteriene får sin løsning, altså.)

Bildet er lånt fra bokklubbens magasin.

"Jeg vil spise våren"

Denne teksten stod på trykk i Saltenposten lørdag 9. mai 2015.

Jeg elsker bruktbutikker. Mannen min kan så til de grader styre seg. Hvis vi er på et nytt sted og jeg oppdager en loppis, er han uhyggelig rask.

Jeg (lett vibrerende): Åh. Se! En bruktbutikk!

Han (uten så mye som å kaste et blikk i den retningen jeg peker): Det e' stængt!

Jeg er nostalgiker og like å rusle mellom hyller der tiårene er stablet hulter til bulter. For et par år siden var vi på båttur langs Helgelandskysten. I Sandnessjøen fikk vi landligge på grunn av tett tåke. Jeg hadde ikke mer enn så vidt satt min fot på kaia før jeg oppdaget en bruktbutikk.

Og, hah! Den var åpen!

Her fant jeg "Tidens husholdningsdagbok 1940", skrevet av Eva Berg og Lillemor Erken.

Jeg har faktisk lest den fra perm til perm. Mye er kuriøs lesning og vitner om en helt annen tid. Men sannelig er her fortsatt mye å ta til seg, 75 år senere. Mange fiffige (og en hel del snusfornuftige) kjøkkentriks. Og noe er jo blitt direkte på moten igjen, bare at husholdningsdagboka naturligvis ikke kaller det slow food.

Jeg trodde forresten salatslynge var en nymotens oppfinnelse. I denne boka finner jeg en salatsvinger. Den ser ut som to dørslag satt mot hverandre. Og, som boken sier: "Navnet forteller oss hvordan den skal brukes".

Nordmenn kaster ufattelig mye mat. 46 kilo pr. person hvert år, faktisk. Det kunne man ikke tillate seg i krisetider i 1940. Boken henvender seg til husmoren som "landets viktigste innkjøpssjef". Norske råvarer står i sentrum: Egg, melk og melkeprodukter, havre, bygg, fisk, poteter, gulrøtter, kål, kålrabi og bær.

Boken geleider husmoren gjennom året, uke for uke. Menyen er til enhver tid tilpasset hvilke matvarer som kan skaffes enkelt og rimelig.

"Et godt råd: Velg mat som i seg selv er billig og som samtidig gir alle de næringsstoffene kroppen trenger. Da blir matkontoen mindre og det blir mer til overs å sette i banken," lyder det.

En annonse fra Fellesbanken er direkte tankevekkende: "Hvis man daglig bruker 50 øre til noe som strengt tatt er helt overflødig, vil man i løpet av 50 år ha bortødslet ca. 25.000 kroner." Og hallo – den 50-øringen kan vi vel i dag oversette til 10-15 kroner, så da kan du selv regne ut hva du ødsler bort, for eksempel i mat som må kastes fordi du har planlagt for dårlig (eller er for hysterisk med tanke på holdbarhetsdato).

Husholdningsboken tipser om mat som ikke koster mer enn litt ekstra innsats på søndagsturen. Den tiden vi er inne i nå gir etterlengtet mulighet til å høste gratis vitaminer i naturen. Karvekål, for eksempel. "Den bør en lære barna å kjenne fra de er små," heter det i boka. Dette er vel det samme som vi kaller skvallerkål. Et godt råd: "Legg alltid et vått klede under fjøla en hakker karvekål på. Da blir det ikke slikt spetakkel, og fjøla ligger dessuten stille."

Et annet sted har jeg lest at salig Bjørnstjerne Bjørnson var stor fan av karvekålen: "Å som jeg lenges æfter karvekål. Jeg vil spise våren. Jeg spiser alt røkelaks; men det er ikke nok. Mer vår mellom tænderne, " har han begeistret utbasunert.

Flere tips fra husholdningsboken: "Maisalaten lager vi av friske, sprø, unge løvetannblader som vi ribber fra de grove stilker, og syltede rødbeter i løvtynne skiver. Lag en saus av eddik, sukker og olje. Det siste får vi la være hvis det er vanskelig å få."

Vi kan lage mer av det vi plukker på søndagsturen: "I vårsuppa koker vi alt det nygrodde vi kan få tak i. Dess bedre blir suppa." 

Og: "Nesle er deilig, smaker nesten som spinat og kan brukes på samme måte – i supper, stuinger, omeletter og gratenger. Videre har vi syre og små løvetannblad. Disse grønnsaker som vi kan få gratis må vi selvsagt bruke så mye som mulig i denne måned. De bør også nedlegges hermetisk. Aldri smaker slike vårgrønnsaker så godt som midt på vinteren".

Det høres både godt og spennende ut. Jeg vet ikke hva som holder meg tilbake – kanskje 2015 blir året da jeg får vår mellom tennene?

 

Lesegleder i 2015

Jeg er aldri uten lesestoff. Jeg leser litt hver dag, i hvert fall om kvelden etter at jeg har lagt meg. I dette blogginnlegget legger jeg fortløpende inn bøker jeg har lest i 2015. Noen av dem blir omtalt i eget blogginnlegg, og i så fall er boktittelen klikkbar.

Tips meg gjerne om gode bøker du har lest!

Januar 2015
Katarina Bivald: "Leserne i Broken Wheel anbefaler"
Helen Fielding: "Mad about the boy"
Helene Uri: "Rydde ut"

Februar 2015
Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"
Monika Peetz: "Syv dager med tirsdagsdamene"
Johan Theorin: "Sankta Psyko"
Gaute Heivoll: "Over det kinesiske hav"
Ann Hood: "Strikkesirkelen"

Mars 2015:
Marieke van der Pol: "Brudereisen"
Jennifer Egan: "Bølle på døra"
Asbjørn Jaklin: "Rød sone"
Deborah Rodriguez: "Den lille kaféen i Kabul"

April 2015
Bente Bratlund: "Prestens hus"
Mirjam Kristensen: "Jeg har ventet på deg"
Karin Fossum: "Helvetesilden"
Marlen Suyapa Bodden: "Bryllupsgaven"
Line Baugstø: "Sommer uten brev"

Mai 2015
Agnès Ledig: "To sekunder før mirakelet"
Deborah Rodriguez: "Den lille kaféen i Kabul"
Carole Lanham: "Leserommet"
Gøril Emilie Hellen: "Veien over klippene" (lydbok)
Joël Dicker: "Sannheten om Harry Quebert-saken"
Kari Bøge: "Til og fra fest"
Kari Bøge: "Etter festen"

Her er leselisten min fra 2014.

Mammutsalg - hva sikler du etter?

Spenningen rundt Mammutsalget var unektelig større før. Nå kommer bøker i paperback og på tilbud kort tid etter utgivelsen, og prisene på Mammut er heller ikke så eksepsjonelt lave (som jeg mener å huske at de var før).

Likevel... Jeg må alltid bla i listene og stikke innom bokhandelen når det er Mammut på gang. I dag har jeg dessuten vært på www.bokklubben.no (som sier de har enda lavere priser enn Mammutsalget), og sikret meg et fint knippe for fem hundre kroner. Nå kan jeg glede meg til bokpakke.

Hva ser du etter på Mammutsalget i 2015?

PS: Og nå har jeg jo spart 1.459 kroner; hm - da kan jeg jo kjøpe meg en ny bluse eller to eller tre..

Sjølvdisiplin, sa du?

Bokåret 2015 startet med at jeg ble sperret som låner på biblioteket. Sms'en fra biblioteket var klar: Jeg var blitt ilagt 50 kroner i purregebyr, som måtte betales manuelt i skranken, før jeg kunne bli tatt inn i varmen igjen.

Dit - inn i varmen - ville jeg selvsagt. Jeg er veldig glad i biblioteket.

Den store ironien var at det kraftig forfalte lånet også omfattet Agnes Ravatns eminente lille bok "Operasjon sjølvdisiplin".
Ja, jeg har lest den.
Ja, jeg likte den.
Jeg var til og med overbevist om at hennes kloke tekster hadde endret meg.
Vel, not so much. Foreløpig.

Bøkene ble selvsagt returnert fort som fy da den forsmedelige sms'en tikket inn. Jeg tror sågar at jeg parallelt puttet bøkene i retursprekken OG fornyet lånene via nettsiden hos biblioteket. For sikkerhets skyld.

Å få gjort opp gjelda til Fauske kommune viste seg å være litt mer komplisert. Ærendet kunne ikke utføres via nettbank eller andre distanseløsninger. På torsdag ble det endelig match mellom mine gjøremål og nærbibliotekets noe begrensede åpningstid.

Det er kusinen min som betjener nærbiblioteket. Måten hun tok imot femtilappen på kjølnet raskt mine rødmende kinn. Ikke noe å være flau for! forsikret hun.

Lettet og glad benyttet jeg anledningen til å ta en titt i hyllene. Agnes Ravatns sjølvdisiplin lå godt synlig. Den lånte jeg ikke - for den har jeg nemlig i mellomtiden kjøpt. Vi kommer tilbake til den.

Derimot lånte jeg "Strikkesidas favoritter". Så mye fint! Boka viser vinnerbidragene i en stor designkonkurranse blant medlemmene i facebookgruppen "Strikkesida". Se bare den lekre og anvendelige høstgenseren. Og dessuten setter den meg på sporet av flere fine strikkeblogger.
Jeg låner alltid håndarbeidsbøker først, for å se om jeg har tilstrekkelig lyst på dem til å eie dem. Jeg tror sannelig denne kommer på ønskelista mi.

Mammut-stabelen min

Har du handlet på årets Mammut-salg? Det har jeg. En fin og fristende stabel som jeg håper skal gi mange gode lesestunder. (Eller, som min stedatter sa: "Hvorfor sier vi egentlig at vi liker å kose oss med ei god bok? Holder det ikke å si ei bok? Det er vel strengt tatt ingen som koser seg med ei dårlig bok?" Eeeeeh. Jo. Eller - noen av oss prøver i hvert fall. Det skal vi ha!)

Det var mer rush for å komme seg på Mammut-salg før om årene. Da var bøker dyrere enn nå, og sjelden på tilbud på andre tider av året. Mammut-prisene kunne også være ekstremt lave. Nå er det kampanjepriser "hele tiden", og bøkene kommer raskt i pocketutgave. Bøkene på Mammut-salg koster gjerne like mye som bøker på kampanje. Likevel er det fint å rusle mellom mammutbordene i bokhandelen og se hva man finner. Jeg har også "ruslet" litt i nettbokhandler, ettersom mine lokale bokhandler har et noe ensartet utvalg.

Det var to bøker jeg lette aktivt etter: Linda Eides "Oppdrag Mottro" og Daniel Glattauers "Den syvende bølgen". Lykkeligvis fant jeg begge!
Førstnevnte bestemte jeg meg for å lese straks jeg hørte om den, og så har jeg bare glemt å bestille den på biblioteket.
Sistnevnte er oppfølger av Glattauers bok "Mot nordavinden", som jeg i sin tid kjøpte på grunn av den nydelige omslaget, og (flaks!) likte kjempegodt. Jeg visste ikke at det eksisterte en oppfølger før jeg leste om den i bloggen "Beathes bokhylle" (en inspirerende bokblogg - ta en titt!). Nå måtte jeg selvsagt ha bok 2 for å se hvordan det går... Og ja - også den har et vakkert omslag.

Akkurat nå leser jeg Jens Smærup Sørensens "Merkedager". Det går tregt...

"De usynlige"

idErik fikk Roy Jacobsens nyeste roman, "De usynlige", til jul. Han er ikke en sånn trofast lesertype som pliktmessig fullfører bøker han har begynt på. Sant å si kan jeg vel telle på én hånd de gangene jeg har anbefalt ham en bok, og han faktisk har lest den ferdig. Han fullfører kun bøker han liker godt.
Derfor ble jeg forventningsfull da jeg mistet radarkontakten med ham et par dager i romjulen. Hvert ledige øyeblikk satt han med nesen i sin nye bok, og han leste hele.

Nå har også jeg lest den. En passe lang roman om fattigfolk på Helgelandskysten i årene fra 1913 til 1928, og et fascinerende vindu til en tid og en kultur som er borte. Boken handler om den vesle familien som bebor Barrøy, og deres daglige slit for tilværelsen.

"De usynlige" er bejublet fra alle hold. Boken beskrives som "en helt fantastisk roman" (Dagbladet), "en suveren roman - stor kunst" (Vårt Land), "Kort og godt framifrå" (Dag og Tid) og "et moderne mesterverk... vil bli stående som en helt sentral roman i norsk litteratur" (Klassekampen).

Jeg vil skynde meg å si at Roy Jacobsen utvilsomt er en flink forfatter. Dette er en godt komponert roman, og språket er (stort sett) solid. Likevel er det "noe" som mangler for å få meg hektet. Innimellom blir jeg faktisk litt irritert (og, kan jeg skrive det: av og til syns jeg forfatteren prøver å leke Hamsun, uten å nå opp...)

Kanskje er det "for flinkt", sånn at det blir for liten nærhet til persongalleriet. Kanskje er forfatteren for opptatt av å gjøre originale beskrivelser og metaforer (á la kreative krumspring som jeg husker fra skrivekurs for journalister). Kanskje er Roy Jaobsen for påpasselig med ikke å la sine skildringer gå over i føleri. Jeg hørte i et intervju at han var opptatt av nettopp det. Her er det mye man må gjette seg til, og elendigheten... Den er stor. Hva er sannsynligheten for at alt dette skjer med én familie?

Når det er sagt: Dette var en bok jeg også koste meg med, og det føltes ikke som noen plikt å fullføre den.

Men da siste blad var lest, var jeg ferdig - og ferdig med det.

(Nesten ferdig. Jeg lurer fortsatt på om det er vanlig i helgelandsdialekt å si "dogger" i stedet for "dokker". Men denne forfatteren tuller neppe med så elementær research - det er bare jeg som ikke har snakket nok med helgelendinger.)

Tårevåte våkenetter

Bokåret 2014 starter godt :-) Jeg hadde ønsket meg "Mors gaver" til jul - og fikk den!

Få dager ut i det nye året hadde jeg lest ferdig "Før flommen tar oss", og kunne begynne på Cecilie Engers nydelige roman, som tar utgangspunkt i virkelige hendelser i forfatterens eget liv.

Engers mor er hardt rammet av Alzheimer. Hun flytter på institusjon, og familiens hjem skal tømmes og selges. Under oppryddingen finner Cecilie Enger morens sirlige oversikt over julegaver gitt og fått av alle i husstanden, fra 1960-tallet og til ungene er omtrent voksne.

Hva som havner under treet, og hvem som er inkludert i gave-sirkelen, forteller ikke bare noe om familien Enger. Det forteller noe om utviklingen av Norge, fra etterkrigstiden og fram til i dag. Vevd inn i historiene om det som pakkes inn og får til-og-fra-lapp er enkeltpersonenes, familiens, ja: selve livets utvikling. Noe av det såreste er naturligvis hvordan Cecilie Engers mor forsvinner inn i en verden der kontaktpunktene til slutt er så godt som borte.

Forfatteren reflekterer godt rundt det å gi og få, og jeg har allerede bestemt meg for å lese Marcel Mauss' "Gaver" - et essay om de sosiale implikasjonene av gaveutveksling. 

For meg som er cirka jevngammel med forfatteren, var det veldig mange gjenkjennelser, og romanen beveget meg på mange plan. Det ble lite søvn og desto flere tårer de to nettene boka fulgte meg til sengs. Min egen mamma er borte, og den sangen jeg sang for henne ved den åpne kisten i bårehuset var nettopp den sangen som går igjen i Engers roman. Voggesangen "Jeg synger for min lille venn".

Her er forresten en passasje som, i all sin stillhet, grep meg sterkt. Den handler om lukten av "heime":

"Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man aldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for at alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer." 

God bok - les den!

God bok!

Av og til skammer jeg meg over hvordan jeg helst velger litteratur fra gjenkjennbare omgivelser. Norsk, nordisk, i hvert fall europeisk/vestlig. Jeg vet jo at det finnes haugevis av gode bøker som kunne opplyst meg og utvidet min horisont, men jeg har som regel ikke pågangsmotet som skal til.

Her er et eksempel på en bok som ikke bare underholder, men som også har noe viktig å lære bort. En svensk bestselger med handlingen lagt til Bangladesh. Hvor sjeldent er ikke det?

Forfatteren Helena Thorfinn var journalist i mange år før hun skiftet beite og ble utviklingsanalytiker for det statlige utviklingsdirektoratet Sida og for Redd Barna."Før flommen tar oss" er Thorfinns debutroman, og sterkt inspirert av det hun opplevde i sine tre år ved den svenske ambassaden i Dhaka, Balngladesh.

– Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner, sier forfatteren om livet i det flomtruede Bangladesh.

Handlingen i romanen veksler mellom det privilegerte livet til bistandsarbeiderne og den fattige lokalbefolkningens (og da særlig kvinnenes) forsvarsløshet.

I boken møter vi Sofia som har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka. Ektemannen og to små barn følger med. Det blir et overveldende møte med menneskemylderet, uendelig fattigdom, utbredt korrupsjon og bunnløs urettferdighet.
Parallelt med at den svenske familien er nye i Bangladesh, brennes en ung kvinne til døde av sin mann og svigermor. Ingen i landsbyen reagerer, og de to søstrene hennes innser at en lignende skjebne venter dem. De flykter til storbyen og havner, ad smertefulle omveier,  i Sofia og Jannes hus.

Dette er en bok som vekker harme og engasjement, men også håp - og som lærer oss noe om kompleksiteten i bistandsarbeidet. Jeg er glad jeg leste den!

Her kan du lese forfatterens egen begrunnelse for å ha skrevet boken.

Lesegleder på løpende bånd

Her kommer et blogginnlegg som blir oppdatert hver gang jeg har lest ferdig en bok. Jeg er ingen racerleser, og lesingen går dessuten i rykk og napp, så det blir ikke noen veldig lang liste. Men det kan være morsomt for min egen del å holde oversikten.

Enkelte av bøkene blir omtalt i eget innlegg - i så fall linker bokens tittel til det aktuelle innlegget.
Tips meg gjerne om bøker du liker!
 
Februar 2015
Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"
Monika Peetz: "Syv dager med tirsdagsdamene"

Johan Theorin: "Sankta Psyko"

Januar 2015
Katarina Bivald: "Leserne i Broken Wheel anbefaler"
Helen Fielding: "Mad about the boy"
Helene Uri: "Rydde ut"

Desember 2014:
Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin"
Levi Henriksen: "Harpesang"

November 2014
Lise Gundersen: "Datter av Elvis"
Elizabeth Gilbert: "Alma Whittakers betydelige oppdagelser" 

Oktober 2014
Marco Malvaldi: "Det høyeste kortet"

September 2014
Jan-Philipp Sendker: "Kunsten å høre hjerteslag"
Natasa Dragnic: "Hver dag, hver time"

August 2014
John Green: "Hvem er du, Alaska?"
Jonas Jonasson: "Analfabeten som kunne lese"
Kristin Harmel: "Så lenge det er stjerner på himmelen"

Juli 2014
Liza Klaussmann: "Tigre i rødt vær" 
Lynne Bryant: "Alligatorvannet"

Alyson Richman: "Hele livet på en dag"
Adriana Trigiani: "En ny begynnelse"

Juni 2014
Katherine Webb: "Arven"
Beatriz Williams: "En lang, varm sommer"
Nicolai Houm: "De håpefulle"

Mai 2014
Hanne-Vibeke Holst: "Unnskyldningen"
Daniel Glattauer: "Den syvende bølgen"
Seré Prince Halverson: "Den andre siden av gleden"

April 2014
Mark Haddon: "Det røde huset"
Helle Helle: "Dette burde skrives i nåtid"
Natasha Solomons: "Fortellingen i fiolinen"

Mars 2014
Jens Smærup Sørensen: "Merkedager"
Torill Brekke: "En blå kjole fra Herr Hitler"
Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Februar 2014
Trisha Ashley: "The magic of Christmas"
Jojo Moyes: "Et helt halvt år"
Katherine Webb: "En sang fra fortiden"
Lori Lansens: "Livet tilbake"

Januar 2014
Helena Thorfinn: "Før flommen tar oss" 
Cecilie Enger: "Mors gaver" 
Roy Jacobsen: "De usynlige"
Grace McCleen: "I en annen verden"
Julie Orringer: "Den usynlige broen"

Den bitteminste julegaven

Julie holdt oss på "sprekkferdigavnysgjerrighet"-benken i dagene før jul. Plutselig dukket det nemlig opp bittesmå, helt flate og nærmest vektløse gaver i pakkehaugen. Og ikke bare det, men likedanne gaver til "alle". Hva i all verden kunne det være?

På tradisjonell julaftens-manér ble vi beordret til å åpne de likedanne gavene samtidig. Og se hva vi fikk: De yndigste, håndsydde bokmerker til å træ på boksiden!

Slik gjør du:
Klipp to like store hjerter. Det er viktig at spissen på hjertet er rettvinklet, for det er inni denne du skal putte boksiden. Akkurat dette bokmerket har en ca. fem cm lang rett kant.
Er stoffet tynt/mykt må du gjerne stryke vlieseline på vrangen.
Hvis du ikke bruker vlieseline, og stoffet er av en type som kan rakne, bør hjertebuen kastes over.
Men ifølge Julie, som fant tipset via Pinterest, var bokmerket opprinnelig laget av filt - noe som vil gjøre både vlieseline og overkast unødvendig.
Legg stoffbitene vrange mot vrange. Sy sammen langs de rette sidene.
Jo løsere stoff, jo tettere søm bør du bruke.
Lager du bokmerke av filt kan du rett og slett sy med brodergarn og rette sting, slik at sømmen blir en del av dekorasjonen.

Her har Julie gjort det hele for hånd - for det ville jo avslørt ALT hvis hun ba om hjelp til å bruke symaskinen.

Dette er den perfekte gave å sende i posten. Det vil også være en ypperlig aktivitet på håndarbeidskafé, som jeg akter å gjenoppta i heimbygda mi på nyåret. Så følg med - det kommer flere bokmerker!

Heisann - en nobelprisvinner jeg har lest!

I dag fikk kanadiske Alice Munro Nobelprisen i litteratur. Jeg tror sannelig det er første gang det skjer med en forfatter jeg både har lest OG likt! Ofte tildeles den forfattere jeg verken har hørt om eller kan uttale navnet på - men det sier nok atskillig mer om meg enn om nobelkomitéen, altså.

Munro beskrives som "vår tids novellekunstner". Hennes novellsamling "Rømlingen" har lenge ligget klar for pludreblogging. Jeg fikk den til bursdagen av min av stedatter og svigersønn, og liker den veldig, veldig godt! Bare latskap gjør at jeg ikke har skaffet meg flere av Munros bøker, for, som Aftenposten sier: "Les Alice Munro - kanskje møter du forfatteren i ditt liv." Henne skal jeg definitivt lese mer av.

Har du lest noen av Alice Munros bøker?

Jubel i familien Løkås

Kjenner du bøkene "Ho peika på Ceylon og viste ein pupp", "Dei likar ikkje grovisar i Rotary" og  "Ingen fridde i Jølster" - med flere? Jeg har lagt min elsk på Sigmund Falchs fantastiske humor, der han tekster tilsynelatende alminnelige bilder på spektakulært vis.

Her har idErik begått et Sigmund Falch-plagiat, med utgangspunkt i et barndomsbilde fra min familie... Ja. Det er jeg som er den glade nyheten.

Husk blogglotteri med trekning fredag 15. mars.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

 

 

Nydelige kofter

Av og til, når jeg går inn på Husfliden, tenker jeg at jeg ønsker meg ALT der inne. Særlig de vakre. mønsterstrikkede jakkene og koftene.

Men har jeg råd? Nja, kanskje nå som jeg har lagt lupen på alt det unødvendige jeg skaffer meg, og ser hvor mange penger som sløses bort på kortsiktige gleder og dårlig kvalitet, så kanskje...

Men i hvert fall. Den nydelige boken "Kofter" av Kristin Holte fikk meg til å tenke på at det Husflids-vakre også kan skapes med egne pinner (eller kanskje helst av noen som påtar seg strikking for en billigere penge enn Husfliden, for hvis jeg skal strikke selv. Hm.).

Boken er full av bilder som minner meg på hvor mye vakrere verden blir i farger, og nå har jeg veldig lyst på en kofte i gode farger. (Så får det heller våge seg at den også har oppskrift på en edderkoppkofte med lus, som gjør at jeg er dritredd for å bla i de bakerste sidene og seriøst vurderer å få noen til å stifte sammen akkurat disse sidene. Sånn er det å leve med edderkoppfobi.)

Her kan du bla i boken.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Strålende skrivekunst

Om du skal lese bare én bok i år - da leser du sannesynligvis ikke så mye. For å sitere Knut Nærum.

Her er i hvert fall en bok jeg er virkelig glad for å ha lest, og en forfatter jeg forventer meg mye av. Kjersti Annesdatter Skomsvold debuterte i 2009 med den bittelille boka "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Strålende skrivekunst! Bokens tema er så sørgelig som det kan få blitt, likevel lo jeg høyt flere ganger, og humret mye - hele tiden med medfølelsen aktivert.

Les den!

Denne boka har forresten (indirekte) vært med på å bidra til mitt store ryddeprosjekt:
Jeg fikk den i bursdagsgave i juni. Vi var bortreist på dagen, men jeg hadde gaven med og åpnet den på Henninsgvær bryggehotell. Men, så forsvant Skomsvold. Skal det være mulig?? (Ja, hvis man har altfor mange ting!)

Jeg lette og lette. Hjemme og i båten, uten resultat. Jeg telefonerte til bryggehotellet, ingen gjenglemt bok. Jeg vurderte å spørre giveren hva boka het, sånn at jeg kunne skaffe meg den på nytt for å få lest, men syntes det ble over alle pinlighetens grenser. Jeg  satte til og med damene i Hobbyboden (diskusjonsforum på nett) i sving med å finne ut hvilken bok det kunne ha vært, ut fra følgende vage beskrivelse: "Ikke husker jeg hva den het, ikke husker jeg forfatterens navn, ikke husker jeg hva den handler om. Jeg husker bare at jeg tenkte "Den gleder jeg meg til å lese når jeg er ferdig med den jeg holder på med." Det er altså snakk om en roman. Jeg mener å huske at den var utgitt i 2011, av en kvinnelig norsk debutant som det knyttet seg forventninger til. Det er ei veldig tynn bok til roman å være, og jeg fikk den i pocketutgave."


Hobbydamene ilte til. Assosierte ut fra mine stikkord og foreslo den ene boka etter den andre. Noen listet sågar opp samtlige kvinnelige debutanter på alle norske forlag i 2011 (dette skulle jo senere vise seg å være feil årstall).


Jeg kom ikke i mål før første nyttårsdag, da jeg raidet romanhyllene og tynnet ut 80 bøker som skulle gå til bruktbokhandel. DA dukket Skomsvold opp, innerst, underst, bakerst... Hurra! Stor leseglede, og jeg noterte straks at Skomsvold hadde fulgt opp med den 582 siders "Monstermenneske".

Jeg måtte naturligvis gi damene i Hobbyboden løsningen på mysteriet. Da svarte en av dem: "En snutt i boka "Monstermenneske" handler faktisk om opplevelsen av å se faren bruke hennes første utgivelse som bokmerke i en murstein av en bok Så ikke første gang den har vært gjemt blant bøker".

Fantastisk sammentreff!

Nå ligger forresten Monstermenneske og venter. Skal jeg våge å lese den? Sist jeg hadde så store forventninger til en ny, norsk forfatter var etter å ha lest Karl Ove Knausgårds debutroman "Ute av verden". Han endte jo (slik jeg ser det) med å bli altfor høy på seg selv til å opprettholde sitt litterære nivå...

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Leseglede

 

Denne boka fikk jeg til jul av min eldste datter. En fin leseropplevelse, med sterke kvinneskikkelser og spenning i flere lag. En allsidig historie, godt fortalt, så den kan jeg anbefale.

Om handlingen (fra forlagets omtale):
Samtidig som Sira Quiroga, den unge datteren til en syerske fra Madrid, forelsker seg hodestups i den karismatiske forretningsmannen Ramiro Arribas, blir hun kontaktet av faren, som hun aldri har møtt. Den aldrende Gonzalo Alvarado viser seg å være både rik og gavmild - og med ett er Sira en formuende kvinne, med en mann hun elsker.
Men da den samvittighetsløse Ramiro etterlater henne alene og pengelens i Tanger, er det slutt på hellet til Sira. Snart er hun tvunget til å ta opp sitt gamle yrke som syerske, for å få endene til å møtes. I mellomtiden har den spanske borgerkrigen brutt ut, og den flittige Sira får stadig nye kunder. Blant dem er Rosalinda Fox, en verdensvant engelsk kvinne med mange kontakter, og det tar ikke lang tid før Sira lever et risikabelt dobbeltliv, som syerske og britisk spion - i et Europa som vakler på randen av verdenskrig.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"