"De usynlige"

idErik fikk Roy Jacobsens nyeste roman, "De usynlige", til jul. Han er ikke en sånn trofast lesertype som pliktmessig fullfører bøker han har begynt på. Sant å si kan jeg vel telle på én hånd de gangene jeg har anbefalt ham en bok, og han faktisk har lest den ferdig. Han fullfører kun bøker han liker godt.
Derfor ble jeg forventningsfull da jeg mistet radarkontakten med ham et par dager i romjulen. Hvert ledige øyeblikk satt han med nesen i sin nye bok, og han leste hele.

Nå har også jeg lest den. En passe lang roman om fattigfolk på Helgelandskysten i årene fra 1913 til 1928, og et fascinerende vindu til en tid og en kultur som er borte. Boken handler om den vesle familien som bebor Barrøy, og deres daglige slit for tilværelsen.

"De usynlige" er bejublet fra alle hold. Boken beskrives som "en helt fantastisk roman" (Dagbladet), "en suveren roman - stor kunst" (Vårt Land), "Kort og godt framifrå" (Dag og Tid) og "et moderne mesterverk... vil bli stående som en helt sentral roman i norsk litteratur" (Klassekampen).

Jeg vil skynde meg å si at Roy Jacobsen utvilsomt er en flink forfatter. Dette er en godt komponert roman, og språket er (stort sett) solid. Likevel er det "noe" som mangler for å få meg hektet. Innimellom blir jeg faktisk litt irritert (og, kan jeg skrive det: av og til syns jeg forfatteren prøver å leke Hamsun, uten å nå opp...)

Kanskje er det "for flinkt", sånn at det blir for liten nærhet til persongalleriet. Kanskje er forfatteren for opptatt av å gjøre originale beskrivelser og metaforer (á la kreative krumspring som jeg husker fra skrivekurs for journalister). Kanskje er Roy Jaobsen for påpasselig med ikke å la sine skildringer gå over i føleri. Jeg hørte i et intervju at han var opptatt av nettopp det. Her er det mye man må gjette seg til, og elendigheten... Den er stor. Hva er sannsynligheten for at alt dette skjer med én familie?

Når det er sagt: Dette var en bok jeg også koste meg med, og det føltes ikke som noen plikt å fullføre den.

Men da siste blad var lest, var jeg ferdig - og ferdig med det.

(Nesten ferdig. Jeg lurer fortsatt på om det er vanlig i helgelandsdialekt å si "dogger" i stedet for "dokker". Men denne forfatteren tuller neppe med så elementær research - det er bare jeg som ikke har snakket nok med helgelendinger.)

Den stiligste veska

I dag er det ti måneder til julaften - juhu! Og alle som har ambisjoner om kun hjemmelagde julegaver i år kan lese videre med stor interesse, for her kommer en virkelig stilig gaveidé: Håndveske laget av ei bok!

Det var Julie som snappet opp denne idéen på nettet før siste jul, og laget bokveske i presang til en av sine venninner. Den falt veldig i smak. Å lage den krever nøyaktighet, men var ellers ikke vanskelig. Jeg har virkelig lyst til å prøve, jeg også!

Julie fikk litt skjærehjelp fra pappa idErik (bildet over).

Følg denne linken til bloggen "Caught on a whim", så finner du utførlig beskrivelse og framgangsmåte!

Jeg synes det er stilig å finne "akkurat den rette boka" til den aktuelle mottakeren, og beholde det originale omslaget. Da ser det bare ut som at det er ei bok du har med deg - mens den i virkeligheten rommer mobil, lebestift og bankkort. Men du kan selvsagt også velge å kle boken med et pent stoff.

Å finne en passende låsemekanisme var faktisk det vanskeligste. Julie endte med å fjerne låsen fra et treskrin hun hadde fra før, og skru det fast i "boka". Tips om hvor vi kan finne en egnet "veskelås" mottas med takk!

Du trenger:
Bok etter eget valg (tykkelsen avgjør hvor god plass det blir inni veska)
Et pent stoff til fór
Evt. et annet stoff til å kle omslaget med
Nål og tråd
Mod podge (et slags lim - vi fant det på butikken TreL i Bodø)
Pensel til limet
En passende låsemekanisme

(Etter at dette innlegget ble publisert har facebookvenner hjulpet meg å finne etuibeslag - som det heter - på Ebay og Sløyddetaljer. Har også fått tips om Jernia og Clas Ohlson)

Femårsjubileum og give away

Folkens! I dag er det nøyaktig fem år siden "pludrehanne ble født" og jeg publiserte mitt første blogginnlegg. Det må feires.

Det vil si: Dere må feires! Det er jo leserne - og framfor alt dere som kommenterer - som gjør bloggingen så lystbetont.

Tre av dere som kommenterer dette blogginnlegget blir med i trekning av hver sin flaske lekker Essie neglelakk. Trekning blir... skal vi se: På kvinnedagen, lørdag 8. mars! 

Essie er en god og holdbar lakk som det er lett å få pent resultat med. Jeg har kjøpt farger helt etter egen smak, og håper de også treffer hos dere. Den rosa heter"funny face", den lilla "jamaica me crazy" og den gullbronsebeige "buy me a cameo". Du må gjerne fortelle hvilken farge du har aller mest lyst til å vinne - kanskje det klaffer slik at alle vinnerne kan få sin favoritt.

Bloggingen ble fort en kjær hobby. Jeg er stadig på leting etter nye blogger å følge. Mine favoritter er ikke nødvendigvis på bloggtoppen, og jeg synes det kan være vanskelig å finne "godbitene". Jeg blir veldig glad hvis du i kommentaren din også kan tipse meg om slike (halv)skjulte bloggskatter - hvis du vet om noen.

OBS: Hvis du ikke har egen blogg må du legge igjen en e-postadresse jeg kan nå deg på hvis du vinner.

Dette blogglotteriet er nå avsluttet! Vinnerne finner du her.

Magisk og månelyst

I dag ble jeg invitert ut på ettermdidagskaffe. Virkelig ut.

idErik og jeg tok med oss kaffe på termos og de nest siste småkakene etter jula. Så gikk vi måneskinnstur på skaren, til vi fant et fint sted for å tenne et trygt bål. (Det er jo bålforbud, men i heldekkende snø tok vi altså sjansen.)

Det er fullmåne førstkommende fredag, men godt månelys allerede. Det ble en flott tur. Og siden idErik hadde med seg kamera og stativ er den også behørig foreviget.

Hva med deg - går du på måneskinnstur?

Snadderpotet

Hasselbackpotet er noe jeg lenge har hatt lyst til å smake, men det har liksom blitt med tanken. Inntil i går. Da hadde idErik gjort klar et stykke roastbiff som vi skulle ha til middag, og jeg ønsket et litt spenstig tilbehør.

Det er ingen grunn til å utsette i årevis å prøve denne tilberedningsmetoden for potet. Veldig enkelt, veldig godt. Det eneste du må ta hensyn til er at potetene trenger ca. en time i ovnen.

Potetene har forresten navnet sitt fra den svenske restaurant Hasselbacken.

Hasselbackpotet - 4 p.
8-10 jevnstore poteter, helst avlange
salt
pepper
smeltet smør
strøvkavring

200 grader, ca. en time

Skrell, skyll og tørk potetene.
Nå skal potetene skjæres i tynne skiver, men obs: Du skal ikke skjære tvers gjennom poteten; den skal fortsatt henge sammen i bunnen. (omtrent som når du skjærer loff til kvitløksloff). En enkel måte å få dette til på er å legge to like tykke skjærefjøler på benken. Plasser poteten mellom de to fjelene, slik at kniven stopper i fjølene for hvert snitt. Skjær tynne skiver, 3-5 mm.
Legg potetene i smurt, ildfast form. Pensle potetene med smeltet smør. Kvern salt og pepper over.

Sett formen i forvarmet stekeovn.
Etter 20 minutter tar du potetene ut og pensler på nytt med smør.
Etter ytterligere 20 minutter tar du potetene ut, dryser knust kavring på toppen av potetene, nytt dryss av salt og pepper. Bruk teskje til å fordele litt smeltet smør på kavringstrøet. (I stedet for kavringstrø kan du bruke litt revet ost
Sett inn i ovnen for de siste 10-20 minuttene, slik at toppingen blir spør og poteten gjennom-mør.

Tips: Jeg har sluttet å bruke ferdigkjøpt griljermel, fordi jeg synes det har en ufrisk smak. I stedet bruker jeg usøtede Crisprolls/Skorpor, som vi uansett alltid har i kjøkkenskapet. Jeg knuser kavring ved å putte den i en pose og bruke kjevle til den er finsmuldret.

Hasselbackpotet smaker godt som tilbehør til allslags kjøtt og stekt fisk. Kan også spises alene som en koserett. Du kan naturligvis variere krydringen i det uendelige.

Og alle var enige om...

 

... at det hadde vært en fin morsdag 2014. Jeg fikk nydelige roser fra snuppene mine - de (blomstene, altså!) kom i vase allerede på lørdag og har pyntet opp hele helga.

idErik og jeg gikk skogstur på skaresnø. Det gjorde vi også forrige helg, og det er en kjærkommen mulighet, ettersom idErik har noen problemer med beina som utelukker skigåing. Vi har virkelig "hvit asfalt" i terrenget her etter en snøfattig og kald vinter, og de mest utrolige fargespill på himmele morgen og ettermiddag.

Fra turen forrige helg. Frisk vind :-)

Til ettermiddagskaffen i dag disket 18-åringen opp med nystekte vafler.

Og sannelig - det kom en pakke på bordet, og den var til meg. Postkasserød Eva Solo kaffekanne. Den er bare så gild. Og det har holdt så hardt å la være å kjøpe den de (minst) åtte gangene jeg har vært innom Kitch'n for å studere den nøye, meget nøye, siden lenge før jul.

Man skal jo ikke kjøpe sånt til seg selv tett oppunder jul, og trengte den jo eg-ent-lig ikke... Men nå altså, har døtrene tatt affære. Så voksne unger har jeg, at de skjønner når mammaen ikke vet sitt eget beste. For et øyeblikk siden var rollene helt omvendte, synes jeg å huske...

Utsikt fra kjøkkenvinduet i ettermiddag. Den høyeste fjelltoppen heter Lurfjelltind.

PS: Angående forrige innlegg - jeg har fortsatt en plan. Kommer tilbake til saken. Bråstopp i bloggingen skyldes en del uheldige omstendigheter, ikke minst en murrende musearm som har tvunget med til å spare tiden ved pc'en til inntekstbringende virksomhet.