Flere som venter på bestilte julegaver?

Jeg har endelig lært meg...

... hvor jeg skal lete etter Susi katt når hun plutselig forsvinner sporløst. Bak den ene pc-skjermen på gjemmekontoret har hun funnet seg en trygg og varm plass. Ikke veldig lett å oppdage, med mindre man smyger seg mellom leselampe og skjerm. Du ser henne, ja?

Fram med skøytene!

Elementært

Denne plakaten hang over pulten i mine første år i yrkeslivet. Jeg var tidlig i tjueårene, ambisiøs og idealistisk journalist i Nordlands Framtid, og kjente sterkt og inderlig (og kanskje noe indignert) at jah! sånn er det. 

Med årene har jeg innsett at jeg selv tøtsjer innom alle disse rollene. Så klart gjør jeg det. 

Men... Jeg ligger nok ikke an til pallplassering om det skulle bli et VM i unnaluring og ansvarsfraskrivelse.

Denne uka har jeg tatt en stor og viktig beslutning om å si fra meg et arbeidskrevende frivillig-verv. Og så dukket plutselig denne plakaten opp igjen, minst tjue år etter at jeg så den sist. Det var nå et sammentreff. Men jeg står fast på beslutningen. Helsa og humøret først!

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:

På kontorsenga akkurat nå:

Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...

Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:

God helg, alle sammen!

Navnet skjemmer vel ingen?

Det er fullt av folk som tar en såkalt navnetest via facebook nå for tiden. Jeg var ikke verre enn at jeg måtte prøve.

Slik lød diagnosen basert på mitt døpenavn:

Og slik tolkes mitt alter ego:

Under lupen

 

Artig-måking

Vi fikk mengder med snø i uka som gikk. Det er greit, det, altså. Jeg vil helst ha hvit vinter, og snømåking gir tiltrengt mosjon og utetid.

Har du tenkt på at snømåking også kan gi en god latter? Nå lurer jeg bare på på hvor jeg kan sette denne practical joke'n ut i livet...

God helg, alle sammen - med eller uten snømåking!

One of those nights...

Mye som står i kø nå, etter en juleferie som ble ufrivillig forlenget av sykdom. Og alt står selvfølgelig tindrende klart for meg så snart jeg legger hodet på puta. Jaja. Opp og hopp - ha en fin uke, alle!

Har du leita ordentlig??

Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)

Universalbestemor, faktisk

Vidunderbarnebarn Marie rundet året i november. Hun tøyser, skremmer, gjemmer seg, leser bok og blad, stabler tårn, går, spiser med gaffel, triller tur med dokka, peker på alt du ber henne finne i detaljerte tegninger, sier stadig flere ord, og gjør rede for lydene til en masse dyr og andre skikkelser.

Spør henne hva bestemor (altså jeg) sier, og hun svarer med et lurt smil: "Hææææ?"

Og det har hun jo helt rett i. Når jeg kommuniserer med små barn sier jeg veldig ofte (har det gått opp for meg) "hæææ?" - for å spille med på deres forbløffelse, eller vise at jeg selv er forbløffet over alt de kan/får til/vil vise meg.

Sist vi besøkte Marie var det nesten umulig å fotografere henne med mobilen. Fordi hun har oppdaget hvor morsom en mobil kan være, og fordi det holder på å gå opp for henne hvor urettferdig det er at kun de voksne får holde på med den.

I hvert fall. Hun strevde med å få de lubne små føttene sine oppi en trebolle, og jeg syntes det var så ubeskrivelig søtt at jeg bare måtte ha bilde av det. Marie, derimot, var hele tiden på nippet til å avslutte forsøket for å komme bort til meg og hente mobilen i stedet. For å holde hennes oppmerksomhet på tottelottene og trebollen la jeg store anstrengelser i å gjøre akkurat dem veldig, veldig spennende. "Hæææ? Får du plass til begge fotan oppi bollen? Hæææ? Få se!"

Jeg rakk å ta bilde.
Marie rakk å lære seg hva bestemor sier.
Hun stod med begge beina i bollen, smilte stort og gjentok "hæææææ?". Som i "hva syns du om den, bestemor!?"

Dette har det blitt mye show med.
"Marie, ka sir ho bestemor?" "Hææææ?!"

(Det hører med til historien at yngstedatter Julie trodde jeg ble assosiert med "hæ?" fordi jeg hører dårlig. Og ja, kanskje det også.)

Og i dag, mens jeg ryddet i en bladbunke og var på vei til å kaste A-Magasiner som har hopet seg opp uten av vi noensinne får tid til å lese dem... Hva skuer mitt øye ved en rask gjennomblading:

Nettopp!
Universalkunnskapen - den er det bestemor som sitter på.
Åh. Det var bra jeg ikke kastet det bladet ulest, gitt.

Jeg lurer på...

Nytt år forut. Hvilke muligheter!

Er alt i livet mitt så bra som det kan få blitt? Og er jeg den best tenkelige utgaven av meg selv?

Jeg svarer nei på begge. Og ikke bare fordi det er nyttårsaften og tid for kavalkader og forsetter. Jeg innrømmer når det skal være at jo, jeg har idealer jeg ikke klarer å leve opp til. På enkelte områder mangler jeg til og med idealer.

Dette må ikke feiltolkes: Jeg går ikke rundt i evig misnøye. Jeg lar meg ikke paralysere av at det ideelle blir det godes fiende. Jeg er et ganske godt menneske som lever et ganske godt liv, og med det er jeg naturligvis langt på vei.

Men jeg har tro på utvikling.
Jeg har tro på min egen endringskraft.

Et årsskifte er en naturlig anledning til å gjøre opp status. Oppsummere det som har vært, planlegge det som skal komme, vurdere om kursen trenger justering hist og her.

Jeg gikk ut med brask og bram i Ryddeåret 2013. Som mine faste følgere la merke til, ble dette svært systematisk fulgt opp et godt stykke ut i året, og så ble det tilsynelatende stopp. Jeg skal gi dere en ordentlig oppsummering på nyåret - ble det noen varige resultater, og akter jeg å videreføre denne "satsingen"? (herlighet - høres ut som et offentlig dokument...!)

Jeg tenker tilbake på hva som har vært høydepunktene i 2013.
Tre fellesnevnere går igjen:
De har foregått utendørs.
De innebærer samvær med bra folk.
De handler om å se resultater av hardt arbeid.

Så da sier jeg til meg selv: Mer av sånt!

Av det mer praktiske slaget akter jeg å:
Kaste mindre mat
Gi pludrebloggen nytt design - hvis jeg tør. (jeg ser jo for meg at alt rakner og hele sulamitten forsvinner hvis jeg endrer noe i oppsettet. Beroligelser og gode tips mottas med takknemlighet.)

Og med det vil jeg takke alle bloggvenner for følget i 2013 og ønske dere et strålende 2014. Jeg setter stor pris på all respons dere gir, og gleder meg til å fortsette bloggingen. Pludrebloggen har jo faktisk et femårsjubileum rett rundt hjørnet!

PS1: Etter å ha fullført dette blogginnlegget, kom jeg på å se hva jeg tidligere har blogget ved årsskiftet:
2010
2011
2012
2013

PS2: Apropos det å se resultater av hardt arbeid: Her har jeg MYE å hente på å holde fokus mens jeg jobber, stenge ute adspredelser, "get my stuff done", komme i mål og så ta helt fri etterpå. Ta fri og gå ut og treffe bra folk. Ikke bli værende på facebook. Hører du, pludrehanne?!

PS3: Jeg likte forresten denne listen med overkommelige "bli litt sunnere"-nyttårsforsetter.

 

Kaffe på uglespråket

Det bør ikke drøye så altfor lenge med dagens første kaffe...

Pus og jeg er bessstevenner

Kjenner du bloggeren Kong Halvor? Han gjør mye fornøyelig, og en av mine favoritter er videobloggen om bestevennskapet mellom ham og katta Rambo. Den kan du se her.

Det er tydelig at Kong Halvor har blikk for katt. Og at Rambo ikke er så helt ulik vår egen Susi.

Jeg og Susi-pus er også bessstevenner. I korte glimt av gangen.

Foto: idErik

I rute til bikinisesongen?

 

Ja, det virker jo overkommelig. :-)

Ønsker alle ei flott helg (sniker meg til langhelg) - her nord er det meldt fint vær, og selv om det neppe blir strandvarmt, så skal det i hvert fall bli godt med sol.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Heimkunnskap

Kjenner du Heim? Relativt tradisjonelle svart-/hvittbilder med relativt utradisjonelle tekster, litt a la Sigmund Falch som jeg tidligere har nevnt.

Sånt får i hvert fall meg til å le.

Følg Heim på hjemmesiden deres, eller på facebook.

Ønsker alle sammen ei glad og god helg!

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Jubel i familien Løkås

Kjenner du bøkene "Ho peika på Ceylon og viste ein pupp", "Dei likar ikkje grovisar i Rotary" og  "Ingen fridde i Jølster" - med flere? Jeg har lagt min elsk på Sigmund Falchs fantastiske humor, der han tekster tilsynelatende alminnelige bilder på spektakulært vis.

Her har idErik begått et Sigmund Falch-plagiat, med utgangspunkt i et barndomsbilde fra min familie... Ja. Det er jeg som er den glade nyheten.

Husk blogglotteri med trekning fredag 15. mars.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

 

 

Dagens uærbødige

Kanskje ikke så rart han ble lei...

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Hva slags solbriller er DET?

Nederst på ryggen av turjakken er det en kjekk lomme. Da jeg, etter lang tids latskap, endelig tok turjakken på meg igjen, kjente jeg at det lå noe i lommen.

Jeg følte langs konturene og skjønte at det var et par solbriller.
- I alle dager. Hva slags solbriller er det jeg har glemt her? tenkte jeg, og fiklet med glidelåsen der bakpå ryggen.

Lommen ble åpnet, og da jeg fikk se hvilke "solbriller" det var holdt jeg på å le meg ihjel.

Det var jo ikke solbriller.
Det var en gjenglemt banan!

Turniste skrumpet inn fra sine opprinnelige 200 gram til skarve 30 tørre gram. Den ser ut som en diger vaniljestang og har vært behørig vist fram både her og der.

Du kan tro jeg er takknemlig for at jakken er av tynn bomull og har hengt luftig. I en hightech jakke hengende i et skap tør jeg ikke tenke på hva som ville skjedd....

Så, dere skjønner: Det er fint at jeg har gått igang med å se gjennom ALLE tingene mine ;-)

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"