Har du lagt merke til...

 ... hvor fine smørblomstene egentlig er?

Jeg hadde visst glemt det litt. Men med barnebarn får vi sjansen til å oppdage magien i de selvfølgelige omgivelsene helt på nytt.

Fireogethalvtåringen elsker alt det vakre. Det har han gjort fra han var baby og lot seg fascinere av mine småmønstrete bluser. 

Han er snar til å oppdage plukkbare blomsterforekomster. Lenge har vi klart oss med skåler, eggeglass og bittesmå fløtemugger til bukettene hans, men i år kommer blomstene med lang stilk. Perfekt til den lett utskrånende glassvasen jeg tok med meg da vi tømte barndomsheimen, og som nå står i beredskap til neste forsyning.

Disse smørblomstene, for eksempel, som han plukket i mormors hage i går. Hjertet smelter av gavmildheten hans. Og i går kveld, da jeg lukket og låste før legging, ble jeg helt sugd inn i den solgule buketten som lyste opp på kjøkkenbordet.

Tenk at jeg hadde glemt hvor fine smørblomstene egentlig er!

Brune dyppakaker

Jeg har en teori: Veien til å like kaffe i ung alder var mye enklere før. Da stod det ei skål med sukkerbiter på hvert eneste kaffebord. Jeg tror det var helt vanlig for unger på 60- og 70-tallet å få lov til å dyppe en sukkerbit i kaffen hos de voksne. Var det ikke?

Jeg kan sågar huske at jeg fikk min egen kaffekopp! Riktignok betydelig utblandet med melk, men det ble utvilsomt en ganske effektiv og lystbetont tilvenning til kaffesmaken. 

Av og til ble denne kaffen tykk som grøt. Det var fordi vi ikke bare dyppet sukkerbiter oppi, men også småkaker. Nærmere bestemt dyppakaker (som offisielt heter tebrød, men det visste jeg ikke før jeg arvet mammas håndskrevne oppskriftsbok og studerte den nærmere). 

Holder du tuppen av ei slik kake i kaffen for lenge, vil den gå i oppløsning og knekke... Gjør du det mange nok ganger, blir kaffen tykk som grøt. I dag ville jeg syntes det var uappetittlig. Som lita syntes jeg det var helt innafor å hente seg ei teskje og spise kaffesmåkakegrøten.

Jeg er fremdeles glad i kaffe. Og dyppakaker. Men jeg dypper stort sett ikke, og uansett er de enda bedre til et glass kald melk!

Dette er raske, enkle kaker å bake, og de holder seg fint i vanlig kakeboks i flere uker. Melange gir sprøere kaker, men du kan selvfølgelig også bruke meierismør, om du foretrekker det. Her skal du få oppskriften!

Brune dyppakaker (også kalt tebrød)

200 g margarin, romtemperert

2,5 dl sukker

1 egg

5 dl hvetemel

4 ts kakao

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

Steketemp: 200 grader

Steketid: 10-13 minutter

Slik gjør du: Rør sukker og margarin hvitt og luftig. Tilsett egget, rør godt. Bland alt det tørre og sikt det over i bollen. Bland deigen sammen. Jeg bruker Kenwood-maskin og K-spade til alt dette.

Del deigen i seks like store emner. Trill hvert emne ut til en pølse som er nesten like lang som stekebrettet. Legg pølsene over på bakepapirkledd stekebrett. Obs: Tre i bredden er nok, de må ha plass til å sige utover! Klem deigpølsene litt flate med hånden, ha ev. bittelitt mel på hånden hvis du syns det kleber.

Kakene stekes midt i ovnen til de begynner å bli litt ekstra brune ytterst i kanten. Følg med på slutten - de må ikke bli brent.

La ferdigstekte deigpølser ligger på brettet et par minutter, før du skjærer snipper på skrå. Jeg bruker pizzahjulet, men du kan også bruke en litt kort, skarp kniv som du presser ned (ikke "sager" med).

Legg kakene over på rist når de har satt seg litt, dvs. at de tåler å bli vippet opp på stekespaden uten å smuldre. Det tar bare noen minutter. 

La snippene avkjøles helt på rist før du legger dem over i ren og knusktørr kakeboks. Kakene bevarer sin friske smak lenger hvis boksen står litt kjølig (bod, soverom), men ikke i kjøleskap!

Tulipaner blir aldri feil

Dette blogginnlegget er mest en test for å se om jeg kan få bloggen min knyttet opp mot Bloglovin igjen.

Men jeg håper den fargerike buketten også kan spre litt hverdagsglede.

<a href="https://www.bloglovin.com/blog/1193413/?claim=3qj7uz58eaz">Follow my blog with Bloglovin</a>

Barndomsminne

Fra jeg var liten, har jeg satt pris på ei skål kavring med melk og sukker. Gjerne surmelk.

Plutselig sluttet Coop å selge mine favorittkavringer/tvebakker, i blå pose. 

Jeg spurte i butikk etter butikk. De var rett og slett utgått. Ble ikke lenger produsert!

Jeg lot meg overtale til å prøve diverse poser med andre kavringer og "skorpor", men resultatet ble ikke bra. Sukkerkavringer/tvebakker er veldig porøse og lette å bryte i biter. Alt annet jeg prøvde, ble for kompakt.

Konditor Elin Vatnar Nilsen, bedre kjent som krem-Elin, viste seg å tilhøre samme losje som meg - altså oss litt gammelmodige som gjerne vil ha kavring med melk og sukker. Hun la sågar ned en hel del arbeid i å utvikle en egen oppskrift på hjemmebakte sukkerkavringer.

De ser skikkelig gode ut. Lenge planla jeg å teste oppskriften, men innen jeg kom så langt, falt blikket mitt på en pose tvebakker på Europris. Jeg skulle noe helt annet der inne, og nærmest småløp gjennom butikken. Men til alt hell reagerte jeg på denne posen i sidesynet:

Oxford tvebakker. Disse er akkurat så porøse som de skal være, og smaker godt med både søt og sur melk. Bittelitt salte, men gode! Håper de blir å finne jevnlig på Europris.

Så da vet du det, hvis du vil gjenoppfriske barndomsminner om ei skål med kavring og melk. 

Her i huset er det for øvrig fast regel: Den som har laget seg ei skål kavring med melk, skal ikke avbrytes. Dette må spises relativt kjapt, før det hele blir til grøt. Husk å skrape med skjeen på bunnen av skåla- det er der sukkeret gjemmer seg!

To fine nyheter

 

I dag fikk jeg to fine nyheter på underholdningsfronten:

1: Netflix gjør nyinnspilling av "Huset på prærien".

2: Sims 2 relanseres. Ingen over, ingen ved siden. Dette var den ALLER beste versjonen av Sims, og det er det åpenbart ikke bare jeg og døtrene mine som syns.

Så så gammel er jeg, at jeg blir fra meg av lykke over at en familieserie fra 1970-tallet blir gjort tilgjengelig for nye generasjoner. Og jeg kommer garantert til å se på selv!

Og såpass ung at jeg fryder meg over utsiktene til å spille dataspill der jeg kan grunnlegge nabolag, bygge og innrede hus, og ikke minst passe på at simmene mine spiser bra, tar utdannelse, gjør karriere og får venner. Huhei!

Nærmest en vanesak

Jeg vet ikke om bildemontasjen her er begripelig, men den illustrerer i hvert fall min faste rutine rett etter frokost: Ordpuslespillet Wordle. Det løser jeg hver dag på mobilen, både på engelsk og norsk. Bildet viser fire ulike løsninger - to på norsk og to på engelsk.

Husker du brettspillet MasterMind, som gikk som en farsott på 1970-tallet? Her skulle du forsøke å gjette en skjult fargekombinasjon, og fikk tilbakemelding etter hver runde i form av hvite eller svarte "pinner" som viste hvorvidt du hadde valgt riktige farger, og om de i så fall var havnet på rett plass.

Wordle har visse likheter med dette spillet. Du skal prøve å gjette et ord på fem bokstaver. Du har seks linjer å klare det på, det vil si seks forsøk. Du kan bare bruke ord som faktisk finnes i ordlista. Har du brukt riktig bokstav på riktig plass, merkes den grønn. Har du brukt riktig bokstav, men plassert den feil, blir den merket gul. Skal bokstaven ikke være med i det hele tatt, blir den grå.

Det er noen klassiske feller å gå i. Som på bildet øverst til venstre, hvor jeg var overbevist om at jeg skulle løse ordet på linje to. Eller tre. Eller fire! Og så hadde jeg glemt å tenke på at samme bokstav kan komme på nytt ...

Andre ganger går det meget bedre, og jeg løser ordet på linje elle tre, eller sågar to. Men da har jeg flaks, altså!

Du kan kun løse ett ord hver dag i henholdsvis engelsk og norsk Wordle. Det er dermed liten fare for å bli hengende fast her (hvilket jeg ellers har en tendens til, derfor holder jeg meg helst unna mobilspill).

Såvidt jeg vet, finnes Wordle verken som app eller spill. Jeg skriver adressen i mobilens nettleser og løser oppgaven der.

Engelsk Wordle: www.nytimes.com/games/wordle

Norsk Wordle:  wordle.lol

Potetvafler - en ny favoritt

Her om dagen spiste hele Norge vafler, for å feire vaffeldagen 25. mars.
Det gjorde vi også her i huset, men denne gang med ny vri: Potetvafler.

Jeg har fantasert om potetvafler siden jeg spiste det på urtehagen i Misvær i fjor sommer. Etter å ha snust rundt på nettet, oppdaget jeg at potetvafler lages på ganske forskjellige måter. Den viktigste ulikheten er hvorvidt du bruker kokte, moste poteter eller råraspet potet i røra.

Valget falt på sistnevnte, og jeg brukte en oppskrift fra matprat.no

De ble veldig, veldig gode, men var litt vanskelige å steke pga tynn røre og potetstrimler som liksom klumpet seg sammen hist og her. Neste gang (for det blir definitivt en neste gang!) vil jeg lage litt tykkere røre, ved å tilsette både mer potet og mer mel.

På bildet er de servert med en supergod blåmuggost og spekepølse kjøpt hos vår lokale sesongkolonial Han Sylte - en av de mange bedriftene som opplevde at matta ble røsket vekk under føttene på dem med de strenge korona-tiltakene. Men, kloke og konstruktive som disse gründerne er, heiv de seg umiddelbart rundt og lanserte "Han Sylte på hjul", som bringer varene hjem til deg hvis du bor i noenlunde nærhet. Mot frakt kan varer sendes i posten. De har også fine interiørvarer og påskepynt; Marimekko-serviettene er kjøpt hos dem.

Ideelt sett skulle jeg gjerne hatt ruccola på vaflene, men med strengt regime handler vi nå kun én gang i uka, og ruccolaen var spist opp :)

Men, altså. Potetvaflene.
Her er oppskriften slik den ligger på matprat; du må gjerne vurdere å ha litt mer mel og kanskje også litt mer potet i røra.

Potetvafler, ca. 6 plater
4 egg
4 dl melk
2 dl hvetemel
1 dl potetmel
1 ts salt
1 ts bakepulver
3 ss smeltet smør
5 poteter

Bland alle ingrediensene til vaffelrøren, minus poteten.
Skrell potetene, riv dem grovt på rivjern. Legg potetene i et rent bomullsklede og klem/vri mest mulig fuktighet ut av poteten, før du blander den inn i røra.
La røra svelle et kvarters tid. Rør i den av og til, slik at ikke potetene blir misfarget.

Stek vaflene i varmt vaffeljern, avkjøl dem litt på rist før servering.

Disse vaflene smaker også godt kalde dagen derpå.

Traust og gullkanta

       

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     

I ei facebook-gruppe som handler om korona (slik det meste gjør for tiden...), var det en i dag som stilte et spørsmål:

Hva er det første du vil gjøre når alt dette er over?

Det måtte jeg filosofere litt over.

Nå kan vi nok ikke håpe på en frigjøringsdag fra korona som den foreldrene mine har fortalt om fra sin oppvekst, den euforiske gleden da de turte å stole på tyskernes kapitulasjon.

Men det kommer et etterpå, og jeg skal gjøre mitt beste for at så mange som mulig blir med dit.

Tilbake til spørsmålet.

Hva svarte jeg til slutt?

Slå meg løs og leve mitt helt vanlige, «kjedelige» liv. Ante ikke at de trauste hverdagene mine faktisk var så gullkanta og fylt av gode, verdifulle, små stunder 😇. Denne unntakstilstanden har virkelig lagt ei lupe på hva som egentlig betyr noe ❤️

Stor koronafri klem til alle som fant fram til bloggen min, til tross for tidenes lengste bloggpause. Årsaken til den skal jeg komme tilbake til etter hvert.

Deilige frokost-rundstykker

Det florerer av oppskrifter på eltefrie brød og rundstykker, der du rører deigen sammen den ene dagen og baker den neste. Det sies å være så lettvint, og resultatet blir virkelig veldig bra. Men er du like plutselig som meg, vet du hvor fort du blir for sein - for å si det sånn.

Derfor baker jeg som regel på gammelmåten, med vanlig gjærmengde, deigheving en drøy halvtime og etterheving over oppvaskkum fylt med glohett vann. Det funker fint, og tar stort sett ikke mer tid enn husstanden bruker på å komme seg ut av pysjen.

I dag ble det fersk bakst til frokost. Perfekt på en lørdag! Disse rundstykkene er en variasjon over min gode, gamle rundstykke- og pølsebrødoppskrift. Jeg har lagt min elsk på den grove sammalte spelten, fordi den er så grovmalt at du kjenner den i baksten. Men du kan så klart bruke hvilket som helst sammalt mel.

Rundstykker, 12 stk.

300 g hvetemel
200 g sammalt spelt grov
1 ts salt
2 ss sukker
50 g smør eller margarin
3 dl vann, "gjærtemperatur"
1 egg

Steketemp: 250 grader, midt i ovnen
Tid: 10-12 minutter

Bland alt det tørre i bakebollen. Tilsett smør i små biter; hvis det er kjøleskapkaldt er det smart å høvle det med ostehøvel.
Bruk K-spaden og la maskinen gjøre smuldrejobben, eller bruk fingrene til du får en grynet og jevn masse.
Løs opp gjær i vannet. Hell vann gjær/vann og egg i bakebollen. Rør deigen kjapt sammen. Dryss litt hvetemel over, bruk slikkepotten til å samle deigen slik at deigen får litt hvetemel på alle kanter.

La heve på et lunt sted ca. 30 minutter.

Ta deigen ut på melet bakebord. Del i 12 jevnstore emner. Trill glatte, runde boller som du deretter former til litt avlange rundstykker.
Legg dem på bakepapirkledd stekebrett.
La heve, gjerne over damp, til de har est seg luftige og porøse. Det tar 15-25 minutter.

Stek i 10-12 minutter, eller til du syns de har fått passe farge.
Avkjøl på rist.

Supergode når de er nystekt. Tåler fint å fryses; da kan du friske dem litt opp i stekeovnen for å gjenopplive stekeskorpen.

God helg!

Jeg har endelig lært meg...

... hvor jeg skal lete etter Susi katt når hun plutselig forsvinner sporløst. Bak den ene pc-skjermen på gjemmekontoret har hun funnet seg en trygg og varm plass. Ikke veldig lett å oppdage, med mindre man smyger seg mellom leselampe og skjerm. Du ser henne, ja?

Takk. Nemlig.

Jeg får ikke så positive vibrasjoner av mantraet om å "tenke positivt". Allerede for åtte år siden blogget jeg om positivitetstyranniet. Du vet, disse overflatiske, eplekjekke standardfrasene som folk lirer av seg for å slippe å ta innover seg hva andre strever med.

Noen ganger har man faktisk problemer. De kan man ikke tenke vekk. I beste fall kan de løses, alternativt må man lære seg å leve med dem. Ikke ved å skynde seg "å tenke positivt", men kanskje ved å øve seg på å legge merke til det som tross alt er bra.

Hverdagslykke er i så måte en liten perle av en bok. En bruksbok med konkrete forslag og øvelser som kan smyge litt mer lykke inn i hverdagen. Boka har plass til egne notater, og sågar tegninger som kan fargelegges. Jeg abonnerer også på tips og oppmuntring på e-post fra forfatter Daniel Bergheim Botnmark.

Det er et par måneder siden jeg fikk Hverdagslykke i hus, men jeg har ikke tatt den i bruk før nå på nyåret. Jeg syns det passer godt med blanke ark og ny start idet vi spretter et ubrukt år. 

Hver søndag i tolv uker framover skal jeg ta fatt på en ny oppgave. Ukas øvelse er kunsten å være takknemlig. Hver kveld før leggetid skal jeg skrive ned tre takknemligheter. Ettersom jeg tror det vil være bra for meg å gjøre denne øvelsen på lang sikt, har jeg viet en egen skrivebok til dette. En nydelig innbundet bok som jeg fikk i julegave fra en kjær venninne.

I går var en fin dag, og det var nesten vanskelig å velge blant alle takknemlighetene, men tre peker seg ut:

• Naboen som plutselig stod på trappa vår med tulipaner, for "nå er det så trasig vær at vi trenger litt farger".
• God dameprat på kafé - vi møtes den første tirsdagen hver måned og kaller oss Tirsdagsdamene.
• Å få servert idEriks hjemmelagde fiskesuppe til middag.

Hva gjør du for å holde fokus på de fine tingene i livet?

Dette bildet er lånt fra Frisk Forlag.

Forsetter, planer, ambisjoner, oppgaver og mål

Heisann og hoppsann. Der hadde vi sannelig tatt hull på et flunkende nytt år. Jeg håper det har startet bra for deg som leser!

Jeg legger bak meg et uhyre slapt bloggår. Sånn vil jeg ikke ha det i 2018. Jeg savner bloggingen, både fordi det å pusle med bloggen i seg selv er hygge og rekreasjon, og fordi det å dele genererer mer futt i hobbyene mine, som for eksempel matlaging og håndarbeid.

Vi er mange som har forsetter ved inngangen til et nytt år. Så også jeg. Jeg liker følelsen av en frisk start og blanke ark. Denne gangen har jeg flere forsetter. Jeg titter på listen og tenker at jeg like godt kunne kalt det planer, ambisjoner, oppgaver eller mål:

• Prioritere det som gjør meg godt; herunder mer utetid og mer bål 
• Komme ajour med bilder i album
• Avspenning minst to dager i uka
• Komme tilbake til normalvekt
• Gjenopplive bloggen

Noen klokere enn meg har sagt: Et mål uten en plan er bare en drøm. For ett av punktene er jeg godt i gang og følger en god plan. De andre er vel mer på intensjonsstadiet. Tips meg gjerne om gode metoder for å komme fra til A til B til C og hele veien til Å.

Og til hver især: Alle gode ønsker for det nye året! Vi høres plutselig og ganske snart :-)

Litt å tygge på

Her kommer oppskrift på et smakfullt brød som gir deg litt å tygge på: Byggbrød.

Jeg elsker å tygge hele byggryn, og har til nå mest brukt dem i kjøttsuppe. Denne brødoppskriften fant jeg bak på esken med "Regal hele byggryn", og jeg er veldig glad jeg tok meg tid til å teste den.

Jeg har bakt brødet i to omganger. Først formet jeg lubne brød som jeg stekte direkte på stekebrett. Neste gang stekte jeg dem i brødform. Jeg foretrekker absolutt den første varianten, som dere ser på bildet her.

Byggbrød, 3 stk.
5 dl vann - til bløtlegging
2,5 dl hele byggryn
3,5 dl byggmel
3 dl vann, fingervarmt
1 dl kefir
50 g rapsolje
700 g hvetemel
200 g frø, gjerne en blanding av gresskarkjerner og solsikkefrø
2 ts salt
50 g fersk gjær

Rør sammen 5 dl vann, byggryn og byggmel. La stå på kjøkkenbenken ca. en time.

Løs opp gjær i fingervarmt vann. Hell i kefir og olje, og bland det sammen med oppbløtte gryn/mel.

Bland inn hvetemel og salt, elt godt med kjøkkenmaskin til en jevn og smidig deig. Frøene skal med mot slutten av elteprosessen (jeg overså dette punktet i oppskriftet, så hos meg ble de med fra starten, og det gikk helt fint).

Deigen heves tildekket på et lunt sted, ca. tre kvarter.

Hell deigen ut på melet bakebord. Del deigen i tre. Form lubne brød som du legger på bakepapirkledd stekebrett.

Etterheves i 30-60 minutter. Sjekk underveis, særlig brød bakt uten fom har lett for å falle sammen hvis de blir overdrevent godt hevet. Sett dem i forvarmet ovn når de er ferdighevet.

Steketemp: 200 grader, nederste rille
Steketid: 30-40 minutter

Legg et bakepapir oppå brødene dersom du ser at de er i ferd med å få for mørk stekeskorpe underveis i stekingen.

Avkjøles på rist.

Istid

Avisredaksjonene er i gang med å teste årets nyheter i isdisken.

Jeg kan huske hvor spennende det var når småis-salget startet. Ja, for da jeg vokste opp var det kun dessertis å få tak i hele vinterhalvåret, og når mai kom var det klart for pinneis og kjeks-is igjen. 1. mai ble markert som en stor festdag her i bygda, og jeg forbinder også dagen med inngang til istiden.

Plakaten er fra 1972, det året jeg begynte i første klasse. Det er faktisk flere ispinner her jeg virkelig ikke kan minnes å ha sett eller smakt. Det får meg til å lure på om det var ulikt utvalg nord og sør i landet. Er dette kjent is for dere andre som husker tilbake til 1972?

Jeg er litt kjedelig i is-veien. Mine favoritter er fortsatt Pin Up, Gullpinne og Tip Top Båtis. Men jeg er selvsagt åpen for å teste nyheter. Jeg trodde jeg smakte en av årets nykommere her om dagen: Royal med bringebær. Men nå oppdager jeg at den visstnok kom i fjor, og at jeg således er seint ute med å oppdage en sykt god is.

Nå håper jeg bare noen skrur på varmen snart og gir oss is-vær!

Lompelunsj og loppefunn

Polarbrød har kommet med et nytt produkt, mykt tynnbrød av rug. Bare finmel, så ikke noe fast alternativ til grovbrød, men ypperlig som en avveksling. Eller som et sunnere kaffebrød.

I dag har jeg testet dem med smør og brunost, og en god kaffelatte ved siden av. Jeg trenger vel ikke si at det smakte godt. En annen dag skal de få være med på båltur, fylt med fårepølse og gauda.

Jeg har litt kaos i hodet for tiden, og finner avledning i å tråle bruktbutikker. Det er en fredelig og nesten meditativ syssel for meg, som også gir meg nærkontakt med farger, følelser og "forna da'r". Av og til kommer jeg hjem med små skatter, som idErik kanskje kan styre seg for, men som han romslig aksepterer fordi han ser min glede.

Asjetten er en enkeltslenger fra Egersund, som jeg fant på bruktbutikk her om dagen. Brikken likeså. Brikken er litt utvasket, så jeg er nok ikke den første som bare elsker de fargene og mønsteret. Lurer på hvem sitt bord den pleide å ligge på?

Fin søndag til deg som leser!

Fiskeburger med hjemmebakt brød

Endelig har jeg prøvd meg på hjemmebakte burgerbrød, og det kommer til å gjenta seg! Oppskriften fant jeg i Trines matblogg, og den er bare å anbefale. Myke, saftige brød!

Her har jeg brukt ferdigkjøpt fiskeburger. Det finnes mange gode varianter nå, de aller fleste med høyt fiskeinnhold. Serveres med alt godt stæsj som du liker: salat, rødløk, tomater, agurk, guaccamole, aioli og søtpotetfries, for eksempel.

Snadder!

Jeg pleier fortsatt min hyggelige hobby med å tråle bruktbutikker. Det er en heller usystematisk skattejakt, og det varierer hva jeg faller for. Som svært mange andre får jeg ekstra hjertebank når jeg øyner noe fra Figgjo eller Rörstrand. Egersund er også populært.
For tiden leter jeg spesielt etter middagsfat av den gammeldagse, måteholdne størrelsen. Det hender jeg finner en enkeltslenger som er pent brukt. Dette fatet er fra Egersund, men jeg vet ikke hva designet heter. Kanskje noen av dere vet?

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:

På kontorsenga akkurat nå:

Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...

Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:

God helg, alle sammen!

Det har faktisk et navn!

Jeg leser hver eneste dag. Går det mot slutten av ei god bok, kjenner jeg forhåndssorgen tar meg. Og skulle jeg plutselig stå opprådd for lesestoff, blir jeg både rastløs, ulykkelig og ikke så rent lite irritert på meg selv.

Visste du at denne redselen for å være uten lesestoff faktisk har et navn?
Det lærte jeg av Klassekampen i forrige uke.

Abibliofobi. Fint ord, hva?

En helt uventet invitasjon

Jeg er skikkelig glad i å spise på kafe og blir gjerne inspirert til å teste nye ting hjemme når jeg har fått noe godt servert. Men enda bedre liker jeg å komme hjem til folk og smake på det de lager.

Da jeg var halvveis i min dagpendling for stråling tikket det plutselig inn en helt uventet invitasjon på sms: "Lurte på om du har lyst på frokost på fredagen før du skal utover til Bodø?"

Invitasjonen kom fra en god støttespiller, som selv har vært gjennom et tøft kreftløp, og som også er en skikkelig hyggelig fyr. Så jeg takket naturligvis ja.

Det ble god prat over frokosten. Både jeg og den andre frokostgjesten ville sporenstreks ha oppskrift på de deilige havrerundstykkene som Øyvind serverte. Oppskriften lå på en liten lapp på kjøkkenbenken, så det var bare å fotografere den med mobilen. Og selv om herlighetene egentlig gikk under navnet "Kathrins energibarer", går den hos meg under navnet "Øyvinds proteinbomber". Kanskje fordi jeg hadde fått tips om at en kropp under kreftbehandling trengte ekstra protein, og jeg umiddelbart så at denne oppskriften struttet av slikt.

Jeg har ventet med å legge ut oppskriften fordi jeg ville sjekke om de også er gode etter frysing, og det er de. Kan sikkert tines i både romtemperatur (for de organiserte blant oss) og i mikrobølgeovn (for de mer plutselige og uplanlagte). En kjapp tur i brødristeren før servering, og nammm. Jeg tror de smaker godt med allslags pålegg!

Øyvinds proteinbomber - ca. 18 stk.
1 beger cottage cheese original
5 egg
1 ss bakepulver
1 ts salt
500 g store havregryn

Rør sammen alle ingrediensene. Bruk skje dyppet i vann for å fordele røren/bombene på bakepapirkledd stekebrett; en stor ss til hver. Klapp litt flat. Ikke ha for mange på hvert brett; de trenger litt plass til å flyte utover.

Stekes midt i ovnen, avkjøles på rist. 
Temperatur: 200 grader
Tid: 18-20 minutter

Mine ble såpass flate at jeg bare la pålegg på den flate siden og spiste dem slik de var. Hos Øyvind hadde de hevet litt mer, så der kunne vi dele dem med kniv som et rundstykke. Kanskje jeg ikke skulle klappet dem flate? Ditt valg - begge deler smaker kjempegodt!

Bakepulverbakst smaker aller best nystekt. De du ikke spiser bør fryses raskt, og tines og piffes opp slik jeg nevnte.

Frokost er forresten en sterkt undervurdert ramme for sosialt samvær. Kanskje noen ble inspirert til å sende ut en frokostinvitasjon? Og, ikke minst: Kanskje flere enn meg trenger å øve seg på å sende ut invitasjoner som ingen er forberedt på? Dette var i hvert fall et kjærkomment avbrekk i en spesiell fase av mitt liv.

Det er servert! Proteinbomber, deilig kaffe, kokt egg og røkt rogn kjøpt hos vår lokale delikatessbutikk, Han Sylte :-)

 

 

Lyse utsikter

Dette er dagens utsikt fra gjemmekontoret / hjemmekontoret / glemmekontoret. (stryk det som til enhver tid ikke passer)

Et heidundrende nydelig novembervær, og akkurat én måned til lillejulaften. I dag har jeg også fått vite at jentene kommer hjem på juleferie henholdsvis 16. og 17. desember, så da er det bare å legge inn glede-seg-giret. Og det faller meg i grunnen helt naturlig.