Barndomsminne

Fra jeg var liten, har jeg satt pris på ei skål kavring med melk og sukker. Gjerne surmelk.

Plutselig sluttet Coop å selge mine favorittkavringer/tvebakker, i blå pose. 

Jeg spurte i butikk etter butikk. De var rett og slett utgått. Ble ikke lenger produsert!

Jeg lot meg overtale til å prøve diverse poser med andre kavringer og "skorpor", men resultatet ble ikke bra. Sukkerkavringer/tvebakker er veldig porøse og lette å bryte i biter. Alt annet jeg prøvde, ble for kompakt.

Konditor Elin Vatnar Nilsen, bedre kjent som krem-Elin, viste seg å tilhøre samme losje som meg - altså oss litt gammelmodige som gjerne vil ha kavring med melk og sukker. Hun la sågar ned en hel del arbeid i å utvikle en egen oppskrift på hjemmebakte sukkerkavringer.

De ser skikkelig gode ut. Lenge planla jeg å teste oppskriften, men innen jeg kom så langt, falt blikket mitt på en pose tvebakker på Europris. Jeg skulle noe helt annet der inne, og nærmest småløp gjennom butikken. Men til alt hell reagerte jeg på denne posen i sidesynet:

Oxford tvebakker. Disse er akkurat så porøse som de skal være, og smaker godt med både søt og sur melk. Bittelitt salte, men gode! Håper de blir å finne jevnlig på Europris.

Så da vet du det, hvis du vil gjenoppfriske barndomsminner om ei skål med kavring og melk. 

Her i huset er det for øvrig fast regel: Den som har laget seg ei skål kavring med melk, skal ikke avbrytes. Dette må spises relativt kjapt, før det hele blir til grøt. Husk å skrape med skjeen på bunnen av skåla- det er der sukkeret gjemmer seg!

Adventskos

Jeg liker veldig godt å ha en adventsserie eller to å følge med på. Det blir et fint ritual. I år visste jeg at jeg ville få med meg NRKs "24-stjerners julekalender" - jeg syns den er festlig. 

Men jeg var ikke så gira på å se om igjen noen av de "gamle" barne-adventsseriene, så jeg følte at noe manglet... Inntil jeg, noen dager på overtid, oppdaget "Trolltider"! Jeg har altså ikke fått med meg at NRK sender denne. Har du?

"Trolltider - legenden om bergatrollet" gikk som julekalender på SVT i fjor, og er en nyinnspilling av samme serie fra slutten av 1970-tallet.

Plottet i serien er at trollenes magiske rav forsvinner. Hvis det ikke blir satt på plass igjen, vil det mektige bergtrollet våkne til liv, og legge hele verden under seg. Vi skjønner raskt at det er en mildt sagt uønsket situasjon.

Serien har en klassisk oppbygging, med scener som veksler mellom et menneskehjem (med ei modig jente!) og det underjordiske småfolket. Deres stier bør aldri krysses, men det gjør de selvsagt - takket være den modige jenta og en ekstra eventyrlysten (og sjokoladesugen) trollgutt. Jeg får litt Per Pusling-assosiasjoner når menneskejenta blir bittelita takket være en trollformel. Se bare hvor diger skoen hennes er, når hun oppdager at trollgutten har nasket den og bruker den som seng. For meg er dette nydelige assosiasjoner. Jeg kan knapt huske at noen bok har gjort mer inntrykk på meg enn Per Pusling.

Det var rent tilfeldig at jeg oppdaget denne serien. Det er en jungel å orientere seg i, "alt" er jo tilgjengelig, og man kan gå lei i zappinga. Ikke minst er det fort gjort å gå glipp av noe når man sjelden ser lineært tv med forhåndsreklame.

Det var jo annerledes i gamle dager, før streaminga tok oss. Døtrene mine ble født i 1993 og 1995. De vokste opp med at det var én adventsserie tilgjengelig, og den gikk til et gitt klokkeslett hver dag. Sitt i sofaen da, eller bli fri. Eller - sørg for at mamma tar den opp på vhs mens fritidsaktivitetene pågår. Det var mange fine adventsmorgener her, med egne døtre og nabojenter som strømmet til (med frokost under armen) for å se opptaket før de gikk til skolen neste dag. Jeg tror vi har mistet mye verdifullt med at alt er tilgjengelig hele tiden, og at det aldri blir tomt for opplevelser "på boks".

Men, tilbake til dagens budskap, i fall "Trolltider" har gått under din radar også: Hiv deg på! Jeg har inhalert de fire første episodene til dagens frokost, og skal nok klare å ta igjen det tapte.

Fornorska marokkaner

Ønsker du å spise mer grønt, og gjerne på nye og spennende måter? Da kan jeg anbefale to kokebøker, som er til god inspirasjon her i huset: "Fleksitarianerens kokebok. Mye grønt, litt kjøtt" og "Den grønne maten".

I dag har vi hatt middag basert på oppskrift fra sistnevnte: Hummus med marokkansk løk- og rosintopping. Litt omstendelig tilberedning, som skaper mye oppvask. Men det er så verdt det! Les hele oppskriften før du går i gang.

Jeg fikk denne retten første gang servert hos bonusdatter i Oslo, og har også laget den selv en gang tidligere. Snadder! I dag tok jeg meg ekstra god tid, fordi jeg ville tilpasse smaken enda bedre til egne smaksløker. Litt mindre krydder, litt annet grønnsakvalg. Men i hovedsak samme retten. Den er morsom å lage, fargerik å se på og en hel fest å spise.

Sånn gjorde jeg det:

Hummus med marokkansk løk- og rosintopping, fornorsket og til 2 personer

Hummus kan du lage i god tid. Skal den stå over natten må den stå i kjøleskap, men ellers er det perfekt  med noen timers godgjøring på kjøkkenbenken. Dekk med lokk eller plast uansett. Jeg brukte min egen oppskrift; smak til slik du liker det. Til to voksne brukte jeg den porsjonen jeg har blogget oppskriften til. Samtidig kan du legge rosinene i bløt. De skal stå i minst 20 minutter, men kan godt stå mye lenger.

Toppingen:

1 stor løk, delt i to og skåret i tynne skiver

1 ss smør

75 g rosiner (tørr vekt, før bløtlegging) - lyse om du får tak i, men jeg har brukt vanlige 

1 ss flytende honning

1/2 krm kanel

1/2 krm gurkemeie

1 krm finmalt pepper

litt salt

1/2 terning grønnsakbuljong, smuldret

1 dl vann

Varm opp smøret. Surr løken på middels varme, ikke til den blir brun, men såpass at den er blank, flekkvis gylden og på god vei til å mykne. 

Bland inn alt det andre. Varm godt opp. Rør til buljongen er oppløst. Demp varmen og legg på lokk. 

Nå skal blandingen putre til væsken er kokt inn og løk/rosiner ligger i en tykk sirup.

Det kan ta en halvtime, kanskje litt mer. Hvis toppingen blir ferdig før det andre kan du slå av plata og varme opp på god guffe like før servering.

Grønnsakene:

Steketemp: 200 grader

Steketid: ca. 30 minutter

3 ulike beter fra en pakke betemiks; her har jeg brukt rødbete, gulbete og polkabete.

Skrell og skjær betene i omtrent jevntykke biter (men de kan gjerne ha ulik fasong).

Legg dem i ett lag i en ildfast form. Unngå å blande dem, ettersom rødbetfargen smitter veldig..

Ringle over litt olivenolje.

Dryss på litt salt og pepper.

Dekk formen med aluminiumsfolie. La den stå i ovnen i ca. en halvtime, til betene er blitt møre.

Mens betene står i ovnen gjør du klar resten. Du trenger:

3 ss pistasjnøtter

1 maiskolbe

et par never ruccola

Jeg har brukt en ferdig maiskolbe som bare trenger oppvarming. Del den i tre jevnstore biter på langs. Sett hver kubbe på høykant, bruk en skarp kniv til å skjære løs skiver/flak av maiskorn. Pensle disse med olje. Legg dem over på skikkelig varm grillpanne, kornsiden ned. La dem ligge i ro til maisen har fått fine spor fra grillrillene, demp varmen, snu maisen forsiktig med stekepinsett, la ligge på panna til maisen er gjennomvarm.

"Montering" av retten:

Det er selvsagt mange måter å gjøre det på. Du kan godt servere de ulike elementene hver for seg. Men det blir ekstra festlig om du fordeler hummusen utover en flatbunnet skål. Ringle litt olje over. Deretter en raust lag med ruccola, før du danderer ovnsbakte grønnsaker og mais oppå der. Topp med litt av løkblandingen og noen nøtter, resten serverer du ved siden av.

Velbekomme!

Skolefjernsyn

Jeg lovte tidlig på året at 2019 skulle bli mitt nye ryddeår. Og det ER det faktisk. Jeg bare blogger ikke så mye om det.

Bananeske etter bananeske er blitt fylt med overflødigheter og kjørt til bruktbutikken. Det føles så godt! Hovedsaklig er det snakk om saker som var nyttige og i flittig bruk en periode, men som ikke lenger trengs og følgelig ikke forsvarer plassen sin.

Noe av det har tiden rett og slett gått fra. Det satt langt inne å si farvel til middagsserviset vi fikk i bryllupsgave i 1993, men når det kun ble brukt av samvittighetsgrunner... Et julekaffeservise kjøpt på romjulssalg for snart tjue år siden likeså. Ut med det, og tipptopptommelopp dersom de kan bli til glede i andres hjem.

Dagens tips er en suveren kilde til inspirasjon: Serien "Consumed" på Netflix.

Etter hver eneste episode har jeg klødd i fingrene og vært aldeles hjerneklar (!) for å ta affære med nye skuffer, skap og hyller. Familiene som får ryddehjelp, får også hjelp til å erkjenne hva som har fått dem til å la det gå over styr. Hva er det som gjør at vi fortsatt klamrer oss til ting som bare tar opp plass, uten å være til nytte og glede?

Dessverre har jeg nå slukt alle episodene, og forgjeves saumfart nettet på jakt etter en sesong til. Ryddekspert Jill pollack (til høyre i bildet) - jeg savner deg!

Superlokal dialektplakat

Klikk på bildet for skarpere gjengivelse.

Enhver by eller bygd med selvrespekt har dialektplakat og andre produkter med utrydningstruede lokale ord på.

Vi tar den ned på mikronivå. Pludrefamilien har nemlig også sin egen, med ord og uttrykk som alle i huset bruker og/eller skjønner, og gjerne forbinder noe komisk med.

idErik og jeg laget denne i julegave til begge jentene jula for tre år siden. Mange av uttrykkene er ting de selv sa da de var små. Noe er feilsnakkinger og misforståelser, noe stammer fra andre unger i familien, som er blitt faste uttrykk hos oss, og noe har kommet til i de senere år.

Plakaten rommer masse familiehistorie, og om du har lyst til å lage noe lignende vil jeg anbefale å beregne god tid til grublefasen. Noter ned etter hvert som du kommer på noe - ikke ta deg tid til å vurdere om det er morsomt eller spesielt nok i innledende runde. La arket ligge framme så  kommer du garantert på mer etter hvert (fordi du har gitt underbevisstheten beskjed om å grave i den delen av arkivet).

Designet på denne plakaten har idErik laget ved hjelp av InDesign, et program vi også bruker i profesjonell sammenheng i Videofabrikken. Jeg vet ikke hva som finnes av gratis programvare på nettet til slikt; kanskje er det noen som tar slike oppdrag.

For noen år siden laget jeg også tøynett med ordsky, etter å ha bedt folk på facbook si det første som falt dem inn når de hørte ordet Valnesfjord. Dette designet ble laget med et gratis program jeg fant på nettet; følg linken for beskrivelse.

Enkel pepperkakepynting

Pinterest er gull verdt for inspirasjon. Det var der jeg snappet opp denne superenkle og - om jeg må si det selv - ganske stilige måten å pynte pepperkakejuletrær på.

Jeg har brukt melis rørt ut med eggehvite til passe konstistens (tynn nok til å kunne sprøytes ut, fast nok til å holde fasongen), for anledningen farget med grønn konditorfarge (Dr. Oetker, kjøpt i vanlig matbutikk).

De nusselige krymmelkulene er kjøpt hos Søstrene Grene.

Sølvkulene er fra Dr. Oetker, av den typen som har sjokolade inni. De er dermed ikke knallharde, som noen sølvkuler kan være. De smaker også helt ok.

Jeg anbefaler engangs sprøyteposer til melisprosjekter. Disse kjøper du på vanlig matbutikk.

Spissposene er av stødig og god plast, det er lett å klippe hull i ønsket størrelse, og posen er god å holde i mens du arbeider.

Blir det glasur til overs, og du tror du skal bruke resten om noen dager, kan du "rense" tuten og klipse begge åpninger sammen med poseklips.

Når du er ferdig venter ingen vasking; du kan kaste hele greia. Kanskje ikke det mest miljøvennlige, men arbeidsbesparende og trivselsfremmende disse førjulsdagene.

Akkurat disse pepperkakene er bakt av kjøpedeig fra Berthas. Jeg valgte den fordi den er melkefri, og denne jula venter vi julegjester med melkeallergi.

Smaksmessig foretrekker jeg definitivt Salomines pepperkaker, hjemmebakt fra bunnen av. Den oppskriften finner du her. Det er mulig det blir en bitteliten porsjon av disse også...

(H)Året i bilder

For ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg meg ny frisør. Jeg er svært skeptisk til nye frisører, men denne gangen var jeg nødt, fordi min faste frisør skulle ut i halvannet års mammapermisjon.

Lykken var at det på akkurat rett tidspunkt åpnet en flunkende ny salong i Valnesfjord. Vilje Frisør. Det jeg ikke visste da - men som jeg nå forteller all verden så ofte jeg kan - er at dette er Selveste Frisørsalongen, og at det er en sann fryd å slippe Lill-Anita til i håret mitt.

Men altså. Desember 2017: Jeg hadde time i travleste julestri(d)en, og startet med å unnskylde at jeg kom som en pjuskete spraglekatt. "Jeg pleier å farge det selv, men jeg gjør det helst når det er nyklipt," forklarte jeg.

Det er ubekvemt å forklare dette til en ny frisør. Jeg føler meg som en gjerrigknark som ikke tar meg råd til fagfolk. Så da frisøren møtte blikket mitt i speilet og sa "Hvorfor slutter du ikke bare med det der?" var jeg sikker på at hun siktet til hjemmefargingen. Jeg forklarte at det ble litt dyrt når etterveksten fordrer påfyll såpass ofte.

- Nei, jeg mener: Hvorfor slutter du ikke med hele fargingen? Se på dette. Har du sett for en fin farge du egentlig har?! Og hvor blankt og flott det er?

Eh. Nei. Jeg hadde overhodet ikke tenkt på det på den måten. Jeg hadde tenkt på det som traurig og gammelkjerringaktig og den strake veien vekk fra alt som er attraktivt.

Jeg nærmet meg 53. Etter flere år "på flaska" var jeg egentlig (unnskyld dialekten) drit lei alt som heter hårfarging. Jeg var ikke kommet langt i tjueårene før jeg oppdaget de første grå hårene. De var ikke flere enn at jeg nappet dem vekk og forsøkte å glemme at de hadde vært der. Rundt tredve ble gråhårene så mange at jeg ikke lenger kunne røske dem vekk. Etter det har jeg levd med striping og farging i et akselererende tempo. 

Det var alltid for tidlig å bli grå, nesten litt skammelig.

Det koster å farge håret på salong, og jeg valgte som regel å gjøre grisejobben hjemme. Det har blitt noen flekker på håndduker og skapdører, men illusjonen ble vedlikeholdt. 

Hver sjette uke var ikke lenger hyppig nok, jeg prøvde med femukers intervall, snart var det månedlig krigføring. Det var i grunnen bare å snu seg vekk fra speilet etter avsluttet farging, så var etterveksten på full frammarsj. Jeg ble sykt lei.

Riktignok prøvde jeg å gjøre fargestunden til noe hyggelig, kombinere den med ukeblad og kanskje ansiktsmaske eller fotbad. Kjedelig og grisete var det uansett. Og ettersom mer enn hårfargen svekkes med årene, måtte jeg etter hvert også ofre egne lesebriller til slik bruk. Hårfargebriller.

Denne nye frisøren satte mot i meg. Før jeg visste ordet av det, så jeg håret mitt med nye øyne. 

Det øverste bildet til venstre i collagen er tatt i november 2017, da vi dro på førjulstur til København. Håret var trolig relativt nyfarget. Det varte som sagt aldri lenge. Etter mitt lykketreff med Vilje gikk jeg jula i møte som den spraglepusen jeg var, fast bestemt på å la 2018 bli året for Operasjon sølvrev. idErik og jeg skulle feire sølvbryllup 3. juli, og jeg begynte å tenke at jeg "sparte til sølvbrud".

Sølvbryllupsfeiring. Gifteringen kommer på igjen, etter en smule utvidelse.

Vi var flere – frisøren og meg selv inkludert - som var spente på hvor lenge jeg skulle holde ut. Men det gjorde jeg altså. Det var rett og slett litt spennende. I februar, første frisørtime etter den nevnte juletimen, la frisøren inn noen lyse striper for å myke opp en linjalrett ettervekst. Det er det bildet der jeg sitter med sølvpapirkaos på hodet.

Bortsett fra det har vi latt naturen gå sin gang. Jeg lot blant annet sola jobbe så mye den ville hele sommeren (der jeg før dekket til, for å hindre falming av min kunstige farge). 

Det litt blasse bildet til høyre i midtrekka måtte med. Det er tatt på vei ut fra Brystdiagnostisk senter i mai. Jeg hadde vært på 2-årskontroll og alt vel. Hurra! Bildet nederst til venstre er tatt på 53-årsdagen min i juni. Nest siste bildet på en fest i august, og det siste bildet i turløypa denne seinhøsten.

Jeg har sluttet å skamme meg. Jeg klarer å se at naturen ordner fint opp, og har knapt savnet hårfargingen. Kanskje med unntak av de første månedene, der etterveksten bare var på noen centimeter og det kunne oppfattes som sjusk og latskap. Nå kan vel ingen være i tvil om at dette er med vilje? (Eller, æres den som æres bør, med Vilje Frisør?)

En variant av denne teksten stod på trykk i lokalavisa Saltenposten, hvor jeg fra tid til annen opptrer i en lørdagsspalte. Det viste seg at mange hadde lyst til å snakke om grått hår, og... se nærmere på mitt! Jeg fikk innsyn i en hittil hemmelig verden. Det er så mange som egentlig er grå, uten at jeg ante det… En bekjent omfavnet meg mellom reolene på Rema, pekte på sitt eget hår og utbrøt begeistret: "Takk, Hanne! Se hva du har fått meg i gang med." Frisøren får spørsmål om hun kan gjøre likedan med deres hår som hun har gjort med mitt, og da pleier hun å svare: Jeg bare klipper det. Resten produserer hun selv.

Så, bare avslutningsvis, til deg som funderer på om du er klar for Operasjon Sølvrev. Gi det en sjanse. La det stå til. Angrer du for mye er det bare å begynne å farge igjen. 

It's beginning to look a lot like...

... førjul!

Det går vel an å være dritfornøyd med timinga når man, litt treg på avtrekkeren, endelig får hengt ut utendørs julebelysning 5. desember - for så å våkne neste dag til NYSNØ! Bedre blir det ikke.

Vi har hatt en uvanlig mild seinhøst og bar bakke nesten hele tiden. Med sykdom og begravelser har vi kommet en smule ut av rute. Vanligvis synkroniserer vi vår hjemlige julegrantenning med den som nærmiljøutvalget arrangerer i vårt lille bygdesentrum. Litt forsinket i år. Men nå begynner det å ligne på noe!

Jeg hadde behov for å fjerne et par små graner i utkanten av hagen. For små og spinkle til å komme inn i stua, men perfekte til å pynte ute med. Den ene ble pottet i jord ved inngangstrappa. Håpet er at jorda skal fryse slik at treet står støtt uansett vær. Jeg satte det i ei trepotte som jeg fant på salg på Plantasjen, perfekt for formålet.

Det andre juletreet har jeg kilt inn i et klatrestativ for erteblomster, som jeg laget i sommer av tre armeringsjern samlet sammen i en tipiform. Jeg festet treet til stativet hist og her ved hjelp av ståltråd, og håper det også skal tåle vinterblåsten. Jeg har et ambivalent forhold til fargede julelys, men dette ble jeg fornøyd med.

Som selverklært julepietist har jeg tydelig forskjell på advent og jul. Men på gjemmekontoret - som uansett stenger i god tid før julen tar oss - lurer det seg inn noen julestemningsskapende elementer. Lyslenker, for eksempel, er alltid vanskelig å motstå. Noen ganger matcher de vilt bra med kaffekoppen!

PS. Ting man kan lære i desember, hvis det er mildt nok: Øsekar er perfekt til å hente jord ut av store jordsekker med. Det oppdaget jeg ettersom alt av hageutstyr var bortpakket, men et øsekar lå og slang. Nå er det blitt hageredskap!

Pakkelapper (nesten) helt gratis

Nyttig tips herfra i dag, til alle som har tenkt å pakke inn presanger i ukene som kommer (og det skulle vel favne omtrent alle, tenker jeg):

Om du gjør et googlesøk med ordene "free gift tag christmas" får du masse bildetreff på fine, søte, kule, sjarmerende pakkelapper som du kan laste ned gratis og skrive ut på din egen printer.

Velg et litt tykkere og stivere papir enn vanlig hverdags-kopipapir. Det varierer hvor tykke ark den enkelte skriveren takler; prøv deg fram.Her har jeg brukt "HP Color laser 200 g/m2".

Klipp ut lappene med tynn, skarp saks. Sett hull med hulltang.

Praktisk info: Hold eggene delikate

Her kommer et praktisk, lite tips som gjør at eggeskiver holder seg delikate helt til du får spist opp den siste.

Du vet når du hardkoker mange egg for å ha til pålegg i noen dager, så blir det litt sigevann i bunnen av skåla som gjør de nederste skivene noe stusslige? 

Not anymore! idErik kom på den enkle, men o' så geniale løsningen: 

Legg ei bittelita skål oppned i bunnen av skåla før du legger de skivede eggene oppi. 

Voila! Eggene kommer ikke lenger i kontakt med væsken som dannes, og du slipper oppbløtte, grumsete skiver. Lurt!

Vi kjøper forresten alltid egg fra en lokal produsent, Tørresvik Gård, og får gode, kortreiste egg med herlig knallgul plomme. Gården produserer og distribuerer 300 tonn egg i året, og står nå foran en storstilt utbygging som skal sikre alle at hønene kan gå ut når vær og føre tillater det, og når hønene har lyst. Ekte frittgående!

Sjefen for hønseriet titulerer seg som eggleder, og har mye artig for seg. Følg gjerne gården på facebook for små smil i hverdagen.

Mye mindre svinn

Da eldstejenta for seks år siden var klar til å flytte hjemmefra, lurte hun på hva som var mine beste tips for å kunne spise godt, sunt og variert, men samtidig økonomisk.

- Den aller dyreste maten er den du må kaste fordi den har blitt dårlig, svarte jeg. 

Vi snakket litt om holdbare grønnsaker som poteter, løk og rotgrønnsaker. Sånne som tåler noen uker i kjøleskapet og "bare er der", slik at måltidene ikke trenger å være planlagt til punkt og prikke. Og så har du de litt skjørere, som agurk, paprika og sjampinjong, som det er lurt å spise opp innen ganske få dager.

Brokkoli og blomkål er i mellomsjiktet. Jeg gransker dem nøye i kjøpsøyeblikket, og unngår alle med mistenkelige partier. Likevel. Det er sjelden jeg bruker hele bunten på én gang, og poff! før jeg vet ordet av det er de fulle av svarte flekker eller mugg.

Det vil si - slik var det før. Inntil idErik gikk på et matlagingskurs og kom hjem med kokkens lure tips. Vi kaster nesten aldri blomkål eller brokkoli lenger.

Så enkelt er det:

Pakk ut brokkolien/blomkålen når du kommer hjem. Fjern gjerne det meste av blader på blomkålen. Skjær en skive av stilken, slik at du får frisk snittflate. Dekk denne med et godt fuktet, flerdobbelt kjøkkenpapir. Pakk grønnsaken inn i plast eller bivokspapir og oppbevar i kjøleskap. Neste gang du bruker litt av bunten frisker du opp snittflaten og dekker den med et nytt, gjennomfuktet papir.

Du vil nesten ikke tro hvor mye mer holdbar grønnsaken blir på denne måten!

Posemiks pluss mums

Jeg har sluttet å teste muffinsoppskrifter. I hvert fall hvis jeg fyser på vanlige, lyse muffins. Toro lager uansett de beste. Herlig myke, saftige, passe søte.

Her har jeg attpåtil fulgt rådet som står på posen: Tilsett friske bringebær og hakket hvit sjokolade. Det ble vanvittig godt. Og en ekstra spiss på det hele er det jo når man får blikkontakt med kakene før man spiser dem (se bildet under). Eller hur?

 

Bidra til en bedre verden på 1-2-3

Midtsommerblå lykke

Tadaa! Mitt sommerprosjekt - i fargen midtsommerblå. (tog du'an? tog du'an?)

I lengre tid - flere år, faktisk - har en utslitt damesykkel stått lent inntil hushjørnet vårt. En klassisk, nostalgisk farkost, med tre gir og kurv. Den har først tilhørt min brors svigermor. Senere arvet mamma den. Nå er det mange år siden noen har syklet på den.

idErik har mer enn én gang vært på nippet til å bringe den overflødige sykkelen på fyllinga, men hver gang har jeg klart å overbevise ham: Jeg skal male den og bruke den til blomsterstativ, og den kommer til å bli SÅ fin.

Han hadde nok forlengst mistet troen på at så skulle skje. Det hadde naturligvis ikke jeg, Gode Forsetters Høye Beskytter som jeg jo tross alt er.

Men jeg må innrømme at også jeg ble litt overrasket da jeg hadde
A. kjøpt nødvendig maling og pensel
B. funnet fram passende sandpapir/smergelpapir
C. utstyrt meg med nødvendige skrujern og tenger
og bare gikk i gang.

Jeg glemte å ta skikkelig førbilde, før jeg strippet bort alt av vaiere og ødelagte deksler. (det er ikke helt sant - jeg glemte det ikke, jeg hadde bare mer lyst til å komme i gang, og plutselig var jeg for tilgriset på hendene til å håndtere kameraet). Men som dere ser, den var noe medtatt.

Jeg hadde snust på nettet og kommet fram til at jeg ønsket å penselmale sykkelen, ikke spraylakkere den. Jeg ønsket nemlig å beholde dekk, styre, kjede, støtte, pedaler og sete i sin opprinnelige farge. Jeg forhørte meg også på facebook, og ble klart anbefalt Bengalack. Da jeg oppsøkte fargehandelen og hørte formuleringen "rett på rust" var både jeg og lakkboksen solgt.

Jeg valgte ferdigfargen Midtsommerblå. "Rett på rust" eller ei - jeg syntes jeg måtte pusse vekk det grøvste av løs rust og sprukken lakk. Men så var det bare å stryke i vei. Pirkearbeid, javisst, men det holdt med ett strøk og tok ikke så fælt lang tid. Opprinnelig hadde jeg tenkt at bæreren skulle få beholde sin kromfarge, men det ble for pirkete, så den ble også blå. Ellers oppstod det noen der-og-da-vurderinger på hvor den blå lakken skulle stanse, og jeg er tilfreds med de fleste avgjørelsene jeg tok.

Til slutt ble sykkelen utstyrt med rosa hengepelargonia i kurven på styret, og fikk en gammel flettet kurv på bæreren, med margeritter i. Sistnevnte ble festet med et par elektrikerstrips, og foret med plast, før den ble fylt med lecakuler, jord og planter. I passe høyde har plasten fått noen hull for å slippe ut overflødig vann. Man vet jo aldri hva den nordnorske sommeren har tenkt å varte opp med.

For å hindre at vinden velter herligheten har jeg sikret den med et tau. Midtsommerblått, det også, viste det seg, og neesten usynlig når man ser sykkele fra smørsida.

Selv idErik innrømmer at dette prosjektet ble langt mer staselig enn han hadde sett for seg, så nå er han glad han ikke kastet sykkelen.

Nå ønsker jeg meg en trehjulssykkel (helst av den smekre, litt høye typen som var vanlig på 1970-tallet) til å male i en matchende farge. Anyone?

"Jeg vil spise våren"

Denne teksten stod på trykk i Saltenposten lørdag 9. mai 2015.

Jeg elsker bruktbutikker. Mannen min kan så til de grader styre seg. Hvis vi er på et nytt sted og jeg oppdager en loppis, er han uhyggelig rask.

Jeg (lett vibrerende): Åh. Se! En bruktbutikk!

Han (uten så mye som å kaste et blikk i den retningen jeg peker): Det e' stængt!

Jeg er nostalgiker og like å rusle mellom hyller der tiårene er stablet hulter til bulter. For et par år siden var vi på båttur langs Helgelandskysten. I Sandnessjøen fikk vi landligge på grunn av tett tåke. Jeg hadde ikke mer enn så vidt satt min fot på kaia før jeg oppdaget en bruktbutikk.

Og, hah! Den var åpen!

Her fant jeg "Tidens husholdningsdagbok 1940", skrevet av Eva Berg og Lillemor Erken.

Jeg har faktisk lest den fra perm til perm. Mye er kuriøs lesning og vitner om en helt annen tid. Men sannelig er her fortsatt mye å ta til seg, 75 år senere. Mange fiffige (og en hel del snusfornuftige) kjøkkentriks. Og noe er jo blitt direkte på moten igjen, bare at husholdningsdagboka naturligvis ikke kaller det slow food.

Jeg trodde forresten salatslynge var en nymotens oppfinnelse. I denne boka finner jeg en salatsvinger. Den ser ut som to dørslag satt mot hverandre. Og, som boken sier: "Navnet forteller oss hvordan den skal brukes".

Nordmenn kaster ufattelig mye mat. 46 kilo pr. person hvert år, faktisk. Det kunne man ikke tillate seg i krisetider i 1940. Boken henvender seg til husmoren som "landets viktigste innkjøpssjef". Norske råvarer står i sentrum: Egg, melk og melkeprodukter, havre, bygg, fisk, poteter, gulrøtter, kål, kålrabi og bær.

Boken geleider husmoren gjennom året, uke for uke. Menyen er til enhver tid tilpasset hvilke matvarer som kan skaffes enkelt og rimelig.

"Et godt råd: Velg mat som i seg selv er billig og som samtidig gir alle de næringsstoffene kroppen trenger. Da blir matkontoen mindre og det blir mer til overs å sette i banken," lyder det.

En annonse fra Fellesbanken er direkte tankevekkende: "Hvis man daglig bruker 50 øre til noe som strengt tatt er helt overflødig, vil man i løpet av 50 år ha bortødslet ca. 25.000 kroner." Og hallo – den 50-øringen kan vi vel i dag oversette til 10-15 kroner, så da kan du selv regne ut hva du ødsler bort, for eksempel i mat som må kastes fordi du har planlagt for dårlig (eller er for hysterisk med tanke på holdbarhetsdato).

Husholdningsboken tipser om mat som ikke koster mer enn litt ekstra innsats på søndagsturen. Den tiden vi er inne i nå gir etterlengtet mulighet til å høste gratis vitaminer i naturen. Karvekål, for eksempel. "Den bør en lære barna å kjenne fra de er små," heter det i boka. Dette er vel det samme som vi kaller skvallerkål. Et godt råd: "Legg alltid et vått klede under fjøla en hakker karvekål på. Da blir det ikke slikt spetakkel, og fjøla ligger dessuten stille."

Et annet sted har jeg lest at salig Bjørnstjerne Bjørnson var stor fan av karvekålen: "Å som jeg lenges æfter karvekål. Jeg vil spise våren. Jeg spiser alt røkelaks; men det er ikke nok. Mer vår mellom tænderne, " har han begeistret utbasunert.

Flere tips fra husholdningsboken: "Maisalaten lager vi av friske, sprø, unge løvetannblader som vi ribber fra de grove stilker, og syltede rødbeter i løvtynne skiver. Lag en saus av eddik, sukker og olje. Det siste får vi la være hvis det er vanskelig å få."

Vi kan lage mer av det vi plukker på søndagsturen: "I vårsuppa koker vi alt det nygrodde vi kan få tak i. Dess bedre blir suppa." 

Og: "Nesle er deilig, smaker nesten som spinat og kan brukes på samme måte – i supper, stuinger, omeletter og gratenger. Videre har vi syre og små løvetannblad. Disse grønnsaker som vi kan få gratis må vi selvsagt bruke så mye som mulig i denne måned. De bør også nedlegges hermetisk. Aldri smaker slike vårgrønnsaker så godt som midt på vinteren".

Det høres både godt og spennende ut. Jeg vet ikke hva som holder meg tilbake – kanskje 2015 blir året da jeg får vår mellom tennene?

 

Husmor-Hanne lager sausbruning

Jeg har alltid vært veldig glad i brunsaus - slik mamma laget den. Lenge etter at jeg ble voksen og fikk egen familie forsynte hun meg med rause porsjoner av sausbruning. Jeg vet hun gjorde det samme med mine søsken. Heldigvis rakk både jeg og søsteren min å lære oss sausbruningens kunst i tide.

Jeg har sett på diverse oppskrifter for hvordan kokkene gjør dette. Mammas metode er litt annerledes, men jeg sverger til den. Du trenger halvt om halvt med hvetemel og margarin - og ellers bare tid og tålmodighet. Å lage denne porsjonen tok et par timer, men så er det til gjengjeld lenge til neste gang.

Jeg velger jernpanne til dette arbeidet, med annen stekepanne går nok helt fint. Her har jeg laget bruning av 500 g margarin og like mye hvetemel. Det kommer til å gi mange liter knallgod brunsaus. Blokken med sausbruning oppbevarer jeg i fryseren. Det er enkelt å skave av ønsket mengde sausbruning hver gang jeg trenger det, og så er det bare å putte blokken tilbake i fryseren. Der holder den seg i flere måneder.

Sausbruning
500 g margarin
500 g hvetemel

Margarinen smeltes i jernpanne. La margarinen bruse opp, roe seg ned igjen og gjerne få litt gylden farge før du drysser i mel under stadig omrøring. Bruk visp og bland godt.

Det blir en temmelig tørr blanding til å begynne med. Bruk middels varme og god tid. Følg nøye med. Rør rundt i pannen med få minutters mellomrom - på dette stadiet vil du kanskje bruke en tregaffel eller -spade i stedet for visp så lenge blandingen er så tørr.

Du kan prøve deg fram med å justere varmen opp i perioder. Så snart du ser fargeendring i blandingen må du være ekstra påpasselig med å røre. Juster varmen ned hvis det begynner å ryke for mye av blandingen. Blir den svidd, er alt ødelagt og må kastes. Bruningen skal ta lang tid.

Etter en del tid - kanskje en time eller så - vil blandingen begynne å bli mer flytende og gradvis anta en gylden farge. Rør hyppig - nå kan du bruke vispen igjen - og ta fortsatt tiden til hjelp.

Når blandingen har fått "passe farge" (håpløs veiledning, men se på bildene - du kan gjerne brune litt mer enn jeg har gjort her), er den ferdig. Da heller du sausbruningen over i en brødform eller lignende. Avkjøl helt. Ta blokken ut av formen. Du kan godt dele den i tre-fire biter før frysing. Emballer lufttett og frys ned.

Brunsaus basert på egen sausbruning
Når du skal lage brunsaus starter du med å koke vann og løse opp buljongterninger (eller start med ekte kraft, om du har det). Jeg bruker et par buljongterninger til 1/2 liter saus.
Tilsett biter av sausbruning gradvis, til du synes sausen har fått passe tykkelse.
Smak til med ønsket krydder. Jeg bruker som regel bare salt, pepper og løkpulver.
En skvett gulrotkraft til sist gjør susen (hvis du har kokt gulrøtter til måltidet).
Og så noen dråper av Husmorens Hemmelige Gammeldagse og Eiegode Venn: Sukkerkulør :-)