Kafékaffe hjemme

Du trenger ikke gå på kafé for å få en god kaffelatte. Ikke trenger du spesialutstyr i ditt eget kjøkken, heller.

En god venninne har lært meg å lage knallgod latte med det som etter hvert er blitt standard kjøkkenutstyr: Vannkoker til å koke vann i, presskanne til å brygge kaffe i, kjele og komfyr for å varme melken, stavmikser for å lage melkeskum.

Jeg bruker kaffetypen Zoega Intenzo. En annen kaffe med høy brenningsgrad, type espresso, vil også smake godt. Prøv deg fram og finn din favoritt!

3 strøkne skjeer kaffe og 1 dl vann pr. person
2 dl varm melk pr. glass (her får du full kontroll over fett-/kaloriinnhold i kosekaffen din)

Kaffen trekker i presskanne i ca. tre minutter.

Varm melken i en kjele på komfyren. Melken bør ikke koke, da endrer smaken seg. Når den er så varm at det ryker av den, kan du bruke stavmikser i kjelen for å skape fluffy melkeskum (hvis du, som meg, mangler melkeskummer. Har du melkeskummer bruker du den slik den er tenkt å brukes - jeg har ikke peiling)

Hell melk/melkskum i et høyt glass. Tilsett kaffen.

Vil du ha kaffen søt, benytter du ønsket tilsetning.

God helg, alle sammen!

Mitt liv som en av fem

Følsomt barn i et balansert og lykkelig øyeblikk :-) Meg selv som ca. fire år, gjetter jeg.

Denne teksten har tidligere vært publisert i Saltenpostens lørdagsspalte, hvor jeg noen ganger i året leverer bidrag.

I fjor på denne tiden la en av mine facebookvenner ut en youtube-link som jeg kom til å klikke på. Det er noe av det nyttigste jeg har gjort på facebook.

Videoen viste den danske psykoterapeuten Ilse Sand, som holdt foredrag om det å være særlig sensitiv. Heisann. Hun snakket jo om meg!

Så mange som en av fem er født med et særlig fintfølende nervesystem. Rett og slett en hjerne som tar til seg og registrerer flere inntrykk og stimuli enn ikke-høysensitive.  Dette er også en hjerne som bearbeider inntrykk dypere, slik at de oppleves vesentlig sterkere enn hos de som ikke har samme grad av sensitivitet. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er ingen sykdom. Men det er et faktum.

Det har vært vanlig å forveksle høysensitivitet med sjenerthet. Jeg har selv vokst opp som "et sjenert barn". Her får jeg lyst til å skrive med storbokstaver (men nøyer meg med små): Du bidrar kun til skam og forvirring hvis du ber et høysensitivt barn ta seg sammen og slutte å være så sjenert / forkommen / nervøs / overfølsom eller hvilke andre ord du kunne fristes til å bruke.

Fra tenårene sluttet jeg å framstå som sjenert. Jeg er en temmelig meddelsom og engasjert person, og på et punkt bestemte jeg meg rett og slett for å krype ut av sjenert-skallet. Det var uansett en tillært rolle og en merkelapp omgivelsene hadde gitt meg. Ingen bebreidelser i det – det var slik de oppfattet situasjonen, og ingen hadde den gang hørt om høysensitivitet.

Sjenert eller ei – fremdeles kjente jeg at det var "noe".  For mange år siden konkluderte jeg med at "jeg må mangle et filter som folk flest ser ut til å ha". Jeg kan fange opp stemningen i et rom, uten å vite hva som har foregått før jeg kom inn. Jeg sanser budskap mellom linjene, underliggende konflikter og bittesmå nyanser i kroppsspråk. Andres sinnsstemning preger meg sterkt. Jeg kan bli gladere enn de fleste, og mer lei meg enn andre, selv for små ting. Jeg føler ekstremt mye ansvar, og leter automatisk etter årsaken og feilen i meg selv dersom noe går galt. Jeg har erkjent at jeg raskt når metning i sosiale sammenhenger, og er gjerne den første som forlater et selskap, uansett hvor hyggelig det måtte være. Å være på besøk hos andre flere dager i strekk, uten mulighet til avsondring, kan utmatte meg slik at jeg bruker en halv uke på å komme til hektene.

Å være særlig sensitiv kan kanskje høres litt persillebladaktig ut? Det er i så fall bare en flik av sannheten. Det ligger mye styrke i det å fange opp hvordan omgivelsene har det. Jeg setter pris på å ha verdiene og følelsene fremst i oppmerksomheten. Kunsten er å passe på balansen. Med så mange inntrykk inn, og med så omhyggelig bearbeidelse av det hele, kreves det mer tid uten inntrykk. Før jeg "møtte" Ilse Sand, pleide jeg å skamme meg over dette. Nå prøver jeg å legge til rette for meg selv.

Min overbevisning, etter å ha lest og forstått stadig mer om karaktertrekket: En høysensitiv person i balanse kan være en stor ressurs. (Lurer du på om du hører til i gruppen, kan du lett finne egentester på nettet. Søk på HSP/Highly Sensitive Person, som er den internasjonale betegnelsen.)

Jeg har vært i tenkeboksen lenge: Skulle jeg skrive om dette i lørdagsspalten? Når jeg landet på et "Ja, Hanne - gjør det!" er det fordi jeg synes verden trenger kunnskap om høysensitivitet. Mitt første "youtube-møte" med Ilse Sand ble starten på en helt ny forståelse av hvorfor jeg er som jeg er. Jeg unner flere denne aha-opplevelsen, gjerne tidlig i livet!

Er du forelder til et høysensitivt barn skal du vite at din forståelse og håndtering kan utgjøre en verden i forskjell. Er du lærer – ja, da kan jeg love deg at det passerer mer enn ett høysensitivt barn gjennom dine klasserom. De vil nyte svært godt av å ha en lærer som kjenner og forstår dette karaktertrekket. HSP'er finnes rundt oss på alle kanter, som naboer, kolleger, familiemedlemmer. Med økt kunnskap kan de ikke-høysensitive bli de høysensitives medspillere.

Høysensitivitet går ikke over – og hurra for det! Det kan jeg si nå, etter å ha fått mer innsikt i hva som styrer mitt rike, indre liv. Det er nemlig mye, mye lettere å være en særlig sensitiv person med denne forståelsen. Ja, særlig sensitiv er faktisk noe jeg setter pris på å være.

Det finnes etter hvert mye litteratur om HSP, både på nettet og i bokform. Nylig kom en god, norsk bok om temaet, "Boken om høysensitivitet – veien fra sårbarhet til ressurs". Den er skrevet av psykolog Trond Edvard Haukedal. Hans beste råd til høysensitive, er: Ta parti for deg selv! Det høres mye enklere ut enn det viser seg å være. Men jeg jobber med saken.

God helg, alle sammen!

PS: Her kan du se en video med Ilse Sand; du finner flere på youtube!

PS2: I dag har jeg tatt parti for meg selv på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre. Yeeey! Det ble støtet til at jeg nå også velger å skrive om særlig sensitivitet her i bloggen. Jeg vil skrive mer om temaet senere.

Jeg har funnet den rette

Jeg har gjort mange forsøk på å finne pene voksduker med både tiltalende og praktisk overflate. Ofte er de for glossy, de lukter intenst, de skaller av, er så stive at de ikke henger pent langs sidene, eller andre irritasjonsmomenter. Jeg har også forsøkt flere varianter av akrylbelagte tekstilduker, helt ok til selskap, men jeg synes ikke de duger som dagligduk.

Endelig har jeg funnet den rette. Kjøpt på interiørbutikken Hansen og Dysvik på Fauske, til 70-80 kroner meteren. Så fornøyd ble jeg at jeg gikk tilbake og kjøpte en til, i samme mønster, men en annen farge.

Mønsteret heter "Retro".

Ryddeåret - hvordan gikk det, egentlig? Del 1

Mange av dere fulgte med på min store sjau i "Ryddeåret 2013", der jeg sorterte og kasserte og donerte over en lav sko.

Problemet, slik det ble definert ved starten av prosjektet: Vi eier flere ting enn vi har plass til, og langt mer enn vi trenger.
Målet med prosjektet: Når 2013 går mot slutten (gjerne før!) skal vi sitte igjen kun med de tingene vi faktisk bruker, eller som vi virkelig bryr oss om.

Dessverre kokte ryddeiveren vekk etter tre kvartaler (men det er jo heller ikke så verst utholdenhet for et nyttårsforsett, er det vel?).

Hamsteren i meg lever øyensynlig fortsatt, og noen problemområder har gjenoppstått, som troll av eske (dog uten at jeg er direkte overrasket...). Det gjelder særlig overfylte klesskap og bokhyller. Jeg har også gjenopptatt uvanen med tvilsomme mellomlagringsstasjoner rundt omkring i huset, noe som lager både visuell og (u)praktisk uorden.

Men, gledelig nok: Noe av innsatsen ga utvilsomt varig verdi. Ett av dem var det strenge regimet jeg innførte med hensyn til stearinlys.

Tilbakeblikk:
Fredag 4. januar
Går gjennom husets lager av stearinlys. Mål: standardisere utvalget til hvite, lilla og røde (i den foretrukne rødfargen), og kun lys som passer i normale lysestaker. Kvitter meg med over 11 kilo! som blir gitt bort til passende formål. (Note to self: flere adventslys tidligst påkrevd i 2020.) Nå får alt plass i én skuff - hurra!

Taktikken opprettholdes. Jeg lagerfører kun nevnte lys. Trenger jeg spesielle lys til et spesielt formål, må de kjøpes inn spesielt. Ett slikt spesielt formål er en femarmet smijernslysestake, som jeg liker å ha fem forskjellige farger i. Her om dagen var lysene oppbrukt, og jeg tok turen innom Kremmerhuset for fornyelse. Da damen fristet med ekstra gunstig pris hvis jeg kjøpte ti lys i stedet for fem, så jeg for meg lyseskuffen som ikke skulle få lov til å bli overfylt igjen, takket høflig nei og sa "jeg trenger bare disse fem".
Det er noe gammeldags og koselig over å handle i smått og i løsvekt og komme hjem med fem gilde lys pakket i silkepapir. De gamle lysestumpene var til og med så fine at de ble foreviget. (Det var da jeg konkluderte med at jeg er uhyre lett å glede. Og det heter jo at lykke består i å gjøre sine gleder enkle, såeh.)

Jeg skal vise dere flere av innsatsområdene som fikk varig ordning och reda. Dessuten - ved gjennomlesing av fjorårets tråd - kjenner en gryende energi for å fullføre det jeg så friskt begynte på.

Har du noen gode ryddetips?

Søte tips på rekke og rad

Det begynner å vises i besøksstatistikken at jeg ikke er den eneste som gleder meg til jul. Stadig flere søker på konfektoppskrifter. Da kan det passe å minne om noen av godbitene jeg har blogget tidligere. Klikk på konfektnavnet, så kommer du til oppskriften!
Jeg regner med at det dukker opp noen nye i år. Kanskje du har en hjemmelaget konfekt å anbefale?

Mintkuler

Snickers

Fløtekarameller (nesten idiotsikre!)


Kaffemarsipan
 

Gelegodis

Bountykuler

Sommerdrømmer



Snickerssnop

Salat for en novemberkveld

Salat er ikke bare sommermat. Clouet i den kalde årstid er gi salaten litt mer temperament og temperatur. Det oppnår jeg ved å la noen av salatingrediensene være lune, og gjerne med litt ekstra fres i krydringen.
I dag har jeg eksperimentert meg fram til en kombinasjon som viste seg å bli så vellykket at jeg vil ta vare på oppskriften. Da deler jeg den like godt med dere.

Pludrehannes rekesalat - middag til 2-3 personer 
1 pk crispisalat - rives i passe biter
5 cm purreløk, fint kuttet
1/3 agurk - i strimler 
 12-15 småtomater - delt i to
1,5 dl frosne erter - gis et oppkok i lettsaltet vann. Avkjøles litt.

300 g pillede reker - godt avrent hvis du har kjøpt reker i lake (scampi kan også brukes)
1 kløftfri hvitløk - fint kuttet
1 chili uten frø - fint kuttet
3 cm fersk ingefær - fint kuttet
2 ss olivenolje

Bland grønnsakene i skålen du vil servere fra.

Varm oljen i stekepanne. La hakket hvitløk, chili og ingefær surre på lav varme i noen minutter.
Øk varmen. La rekene frese raskt i krydderoljen. Vend dem i oljen mens de freses. Reker skal ikke koke lenge, da blir de seige. Du vil bare ha dem kjapt surret i den smaksrike oljen.

Hell reker og olje over salaten.

Server med brød.

Velbekomme!

Dilla på ripsgele

Jeg hadde noen konkrete mål for sommeren 2014. Ett av dem var å lære meg å lage ripsgele. Vi har i alle år nytt godt av mammas gavmilde forsyninger. Etter at hun døde for to år siden har vi spinket og spart på de glassene vi hadde igjen. På forsommeren spiste vi det aller siste, datert 2007.

Pappa tok oppdraget med å vanne, gjødsle og etter hvert legge nett over ripsbærbuskene sine. Jeg tok oppdraget med å plyndre dem - skulle det vise seg. Jeg fikk nemlig helt dilla på å koke ripsgele, og har nå fylt førtini glass! (Dette er jo også en finfin gave.)

Jeg fant ingen nedtegnelser om ripsgele i mammas oppskriftsbok. Heldigvis hadde pappa fulgt godt med, og kunne fortelle at mamma brukte ett kilo sukker pr. liter saft, og at hun gjerne hadde litt solbær sammen med ripsen. "Den som vil lage gele må ikke spare på sukkeret!" har vært et fast omkved.

Okei. Til verket! Jeg spurte også mine facebookvenner, og fikk flere nyttige tips derfra. Nå har jeg kokt tre ladninger, godt resultat hver gang, og anser sommerens oppdrag som utført: Jeg har lært meg å koke ripsgele!

Om plukkingen:
Mange legger vekt på at bærene ikke må være for modne.
Ta gjerne med noen nesten umodne bær.
Du trenger ikke være nøye - la de tynne stilkene følge med.
Vil du ha ekstra smak på geleen kan du bruke litt solbær sammen med rips. Til 4 kg rips tilsatte jeg ca. 600 g solbær.

Om rensingen:
Helt unødvendig! Er det ett og annet blad med i bøtta, er de bare med på å gi ekstra smak og stivelse.

Om emballasjen:
Ikke for store glass; 2-3 dl eller mindre.
Samle småglass gjennom vinteren (oliven, pesto, tapenade, tomatpure, fetaost, hapå etc er ypperlige)
Mangler du gjenbruksglass kan du kjøpe nye. Jeg har kjøpt småkrukker på Åhlens.
Alle glass må ha gummipakning eller gummibelegg inni lokket.
Husk å gjøre glassene klar før du setter igang; de må være gullende rene, uten etikett og kokes/varmes like før bruk. Her snakker vi hermetisering!
Gele kan alternativt fryses.

Om første koking:
Vei opp bæra slik at du vet hvor mange kg du har.
Du trenger en stor gryte. Bæra ruver godt før den "klapper sammen" av kokingen.
Bruk 2-3 dl vann pr. kg bær. (Jeg har brukt 2.)
Kok opp vann og bær. La småkoke i 30 minutter.
Sil av saften. Dette gjorde jeg ved hjelp av flere dørslag. Først et grovt, for å få ut alle stilker og store partikler, deretter mer og mer småmasket sil for å få saften så klar som mulig. (Det finnes spesialsiler til dette formålet, men du klarer deg fint med dørslag. Jeg prøvde også å sile gjennom klede, det gikk dårlig.)

Om sukkermengde:
Jeg finner jeg flere angivelser, alt etter hvor jeg leter. Første porsjon prøvde jeg meg på litt redusert sukkermengde. Da ble noe av geleen helt flytende. Den ble berget ved at jeg kokte den en gang til med mer sukker.
Etter det har jeg holdt meg strikt til anbefalingene som pappa har overlevert fra mamma og Ingrid Espelid Hovig: Ett kg sukker pr. liter saft! Perfekt resultat hver gang. Jeg kommer ikke til å eksperimentere mer med dette.

Om andre koking:
Mål opp hvor mye saft du har. Beregn sukkermengden ut fra det (se forrige punkt).
Nå skal saften kokes sammen med sukker. Ikke lag for store porsjoner av gangen! Det gjør ingenting om noe av saften blir stående og kjølne mens du lager resten ferdig. (Du kan sågar la saften stå til neste dag; du får like god gele, men innholdet av C-vitamin blir redusert). Jeg har laget av max 1,4 liter saft av gangen.
Kok opp saften.
Dra kjelen av platen.
Sukkeret tilsettes sakte. Rør hele tiden, og fortsett å røre til alt sukkeret er oppløst.
Nå skal saften/geleen koke i ett kvarter, UTEN omrøring.
Skum av noen ganger underveis.

Fylling av glass:
Glassene og lokkene (evt også løste gummipakninger) må være aldeles rene og skal ha kokt i vann i minst ti minutter. Hold dem kokende til du er klar til å fylle gele. (Du kan også sterilisere glass i stekeovnen - se her)
Bruk stekepinsett til å fiske opp glass fra kjelen; de lufttørker raskt.
Fyll dem med kokende varm gele. Sett på varmt, lufttørket lokk.

Oppbevar geleen kjølig. Den vil være holdbar i mange år.

PS: Gele kan blant annet brukes i noen himmelsk gode småkaker!

Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.

Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret

For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.

Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!

Har du leita ordentlig??

Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)

Veldig enkelt og veldig godt

Oppskrift til dette brødet fant jeg i Kamille. Det var skuespiller Henriette Steenstrup som lot oss få lære å lage venninne Martes latterlig lettlagde, himmelsk gode brød. "Man finner vel knapt en mer mislykket husmor i Nordre Aker i Oslo. Men her snakker jeg om ren og skjær mestringsfølelse," skriver Henriette om seg selv.

Vi snakker altså knafri bakelykke. Saftig, mettende brød med deilig smak og litt å tygge på.

Jeg bakte brødet med spelt, fordi vi akkurat da hadde gjester som ikke tåler vanlig hvetemel. Oppskriften inneholder opprinnelig vanlig hvete. Nå står en ny deig til heving, denne gang med hvetemel, og jeg håper det blir like godt (og får litt finere stekeskorpe enn forsøk nummer én - jeg syns spelt oppfører seg veldig rart i så måte).

Den eneste endringen jeg har gjort etter forrige forsøk, er at jeg har doblet saltmengden. En ren smakssak.

Hvilke frø du bruker, er selvsagt også helt valgfritt.

Sånn. Nå er det overkommelig å bake brød selv i sommervær!

Til to brød trenger du
5 dl store havregryn
4 dl (til sammen) av linfrø, havrekli, sammalt hvete og solsikkekjerner
11 dl hvetemel
1 barneskje honning
2 ts salt
1/2 ts tørrgjær
10 dl kaldt vann

Husk å bruke en ganske romslig bolle, sånn at deigen har plass til å heve. Rør sammen alle ingrediensene; jeg bruker ei plastsleiv. Det blir en ganske løs deig. Dekk bollen med plast, og la den stå i ett døgn. Fordel deretter deigen/røren i to smurte brødformer. Dryss sesamfrø eller andre frø på toppen. La formene stå i to timer. Deretter 40-45 minutters steking ved 225 grader.

PS: Får litt Pippi Langstrømpe-assosiasjoner av min nye kopphåndduk, kjøpt på Åhlens :-)

Råbra suppe. Jeg mener: Rabarbrasuppe!

Det er mange år siden jeg hadde unger som kom løpende inn på kjøkkenet for å få en kopp sukker til årets første rabarbrastilker. (sukk - mimre!) Men rabarbrasuppe hører fortsatt forsommeren til.

Den er lett å lage, smaker like godt varm som kald (og jeg foretrekker den halvvarm). Servert med krem eller en kule vaniljeis er den bare snadder.

Rabarbrasuppe - 6 p.
250 g rabarbra - vasket, skrelt og kuttet i biter
1 l vann
200 g sukker

Jevning av 1 dl vann og 1,5 ss potetmel

Kok rabarbra i sukker og vann til rabarbraen begynner å gå i stykker. Det tar ca. 5-10 minutter.
Rør potetmel ut i kaldt vann til en jevn velling. Hell jevningen i suppen i en tynn stråle. Rør hele tiden. Kok opp suppen slik at den tykner.

Server varm, lunken eller avkjølt.

Karamellglaserte småkaker

Her er oppskrift på min nye småkakefavoritt, som yngstejenta bakte til bursdagskaffen min forleden. Oppskriften fant hun i kokeboka "1 deig - 100 småkaker" - men hun har modifisert den litt.

Porsjonen gir ca. 30 kjeks. Kjeksene er ikke helt sprø, men utrolig gode. Bare prøv!

Karamellglaserte skiver
225 g mykt smør
140 g sukker
1 eggeplomme
3 ts vaniljesukker
300 g hvetemel
1 klype salt

Smør og sukker røres hvitt og luftig. Pisk inn eggeplomme og vaniljesukker. Bland inn hvetemel og salt.
Del deigen i to like store deler, pakk dem i plast og legg i kjøleskapet i en god halvtime.

Karamellglasur
50 g sukker
5-7 dråper vaniljeessens
4 1/2 ss vann (obs, ikke alt skal kokes)
2 eggeplommer

Sukker, 1,5 ss vann og vaniljeessens blandes i en kjele. Kok opp under omrøring til sukkeret er oppløst. Deretter skal du ikke røre mer i blandingen, men la den koke til den får en gylden karamellfarge. Når blandingen er gyldenbrun: Ta kjelen av plata, rør inn de resterende 3 ss kaldt vann. Deretter setter du kjelen i kaldt vann og lar glasuren avkjøles. Glasuren/sausen skal være flytende også når den er kald.
Nå skal du vispe 2 ss av denne karamellsausen sammen med to eggeplommer.(Du får ikke bruk for resten av sausen.)

Rull deigen til tykke pølser og skjær i ca. 30 skiver. (Hvis du ikke synes skivene blir pene nok, kan deigen også trilles til kuler som du deretter trykker flate på bakepapir.)

Pensle kakene med glasur i fire omganger. Glasuren må få tørke noen få minutter mellom hver runde. Lag et pent mønster med gaffel på hver kjeks.

Steketemperatur: 190 gr
Stekes i 10-12 minutter.

Du kan godt la dem bli friskt brune - da smaker de ekstra mye og får en sprøere konsistens - men pass på at glasuren ikke blir brent!
La kakene avkjøle på brettet i ti minutters tid, avkjøl deretter på rist. Oppbevares i tett boks.

Jeg elsker småkaker! Har du en god oppskrift i bloggen din, tips meg gjerne!

PS: Det hører med til historien at faren min trodde vi hadde satt fram et fat med fiskekaker... :-)

De beste ting i livet

I går fylte jeg 49 år. Det ble en slak og fin bursdag, med god tid til boklesing og kaffedrikking. Middagen hadde jeg selv bestemt - det ble hvit pizza med spekeskinke og ruccola.

18-åringen - husets konditor - vartet opp med himmelsk pavlova og noen karamellglaserte kjeks som fra nå er min nye småkakefavoritt (oppskrift i neste innlegg!).

I bursdagsgave fra jentene fikk jeg superfint smykke og øredobber. idErik beriket meg med teleskopfiskestang - hurra! Kan vi dra på tur snart?
Fra barnebarn Marie (1 1/2) i Oslo kom det en lydfil, der hun og mammaen synger duett til bestemor, "Lille Petter Edderkopp". Åh smelt!
Og svigerfar (87) hadde svingt stekepannen og kom med en boks "Nødproviant til MS Shanty" - hans perfekte brente mandler etter en (nesten) hemmelig oppskrift.
Facebook-veggen min tøt over med gratulasjoner og snille ord - det er mulig jeg er en enkel sjel, men jeg blir veldig glad av disse cyberhilsnene.

Pakker og sånt setter meg alltid i festhumør :-)

I dag har jeg startet på mitt uoffisielle, litt for lenge ignorerte prosjekt "I form før femti". Tar det pent i starten, såpass at jeg tillot meg å plukke blomster langs skogsveien der jeg la trimøkta. Det er mye fint i skogen nå!

Håper alle har ei snill og god pinsehelg!

Verdens viktigste summetone

I går skrev om min hyggelige frokostgjest, Edvin ekorn. Han koste seg med konglefrø, mens jeg nøt kaffe og brødskiver.

Men det var flere som strømmet til hagen vår for å spise. I hopetall, heldigvis.

Humlene. Disse lubne og flittige, flygende pelsdottene som aldri gjør et menneske fortred (bortsett fra den ene gangen da jeg som seksåring valgte gummistøvler til sommerskjørtet, for å forsere ei summende kløvereng hos mormoren min - jeg var litt skremt av den overveldende humletettheten. Jeg hadde nakne føtter oppi støvlene. Best som jeg sprang gjennom sommerenga på mine små, korte bein, havnet ei humle nedi den ene støvelen. Skal si den brant! Men med unntak av denne ene episoden i løpet av 49 år, har jeg kun støtt på fredsommelige humler.)

Flere humlearter står i fare for å bli utryddet i Norge. Det er ikke bra. Vår eksistens er helt avhengig av humlenes innsats med pollinering av planter og trær. Derfor er det nå en nasjonal kampanje til humlenes fremme - "Summende hager". Det norske hageselskap og Miljødirektoratet står bak kampanjen.

Det viser seg at vi i pludrehanneheimen har slumpet til å gjøre flere ting med hagen vår som hjelper humlene. Rikelig med blomstrende løvetann, for eksempel. Mat for humlemons! Litt for sjelden plenklipp - helt supert for humla, for den hater visst nyklippet gress. Og prydepletreet, som akkurat nå bugner nesten latterlig med rosa blomsterklaser - uhyre attraktivt for humler fra fjern og nær.

Alle som har en hageflekk bør bidra til humlas fremme. Velg nektarrike planter, klipp plenen litt sjeldnere, hold hagen giftfri og la større trær få stå.

Har du forsøkt å fotografere humler...? De flytter seg fort, gitt :-)

Det er laget flere informasjonsfilmer i anledning kampanjen "Summende hager". Nær sagt selvfølgelig med Hilde Hummelvoll som programleder. Du finner filmene og mer info her.
Følg også kampanjen Summende hager på facebook.

(Dette innlegget er et litt forsinket svar på en utfordring jeg fikk fra Ordspinneriet, og som inngår i en bloggstafett startet av Moseplassen. Supre initiativ!)

Frokost i godt selskap

Det har vært en travel vår. Litt travlere enn vi setter pris på; mye reisevirksomhet og jobb for idErik og meg, heavy skolearbeid og hektisk russetid for ungdommen.

I dag kunne alle sove ut. Det benyttet resten av huslyden seg av, men jeg våknet tidlig og tok frokosten med meg ut på terrassen. Der hørte jeg etterhvert små kneppelyder. Først trodde jeg det var furuene som drev med "pollenskyting" - det har jeg opplevd før, og det var såpass fascinerende å se på at jeg snudde stolen for å følge med.

Men hva skuet mitt øye?

Lett å gjette, selvsagt, når du allerede har sett bildene: Edvin Ekorn! Han har blitt en stadig flittigere gjest i hagen vår, og hvor koselig er ikke det?!

Først ble han stiv og helt, helt stille da jeg reiste meg for å fotografere. Men så fant han tydeligvis ut at jeg ikke virket særlig skummel, for han fortsatte frokosten og lot meg knipse i vei.

Vår felles frokost varte i en halvtimes tid, før Edvin bykset videre. For meg var dette en utrolig trivelig start på fridagen. Tenker de andre angrer på at de sov så lenge...

God pinse, alle sammen!