Har du lagt merke til...

 ... hvor fine smørblomstene egentlig er?

Jeg hadde visst glemt det litt. Men med barnebarn får vi sjansen til å oppdage magien i de selvfølgelige omgivelsene helt på nytt.

Fireogethalvtåringen elsker alt det vakre. Det har han gjort fra han var baby og lot seg fascinere av mine småmønstrete bluser. 

Han er snar til å oppdage plukkbare blomsterforekomster. Lenge har vi klart oss med skåler, eggeglass og bittesmå fløtemugger til bukettene hans, men i år kommer blomstene med lang stilk. Perfekt til den lett utskrånende glassvasen jeg tok med meg da vi tømte barndomsheimen, og som nå står i beredskap til neste forsyning.

Disse smørblomstene, for eksempel, som han plukket i mormors hage i går. Hjertet smelter av gavmildheten hans. Og i går kveld, da jeg lukket og låste før legging, ble jeg helt sugd inn i den solgule buketten som lyste opp på kjøkkenbordet.

Tenk at jeg hadde glemt hvor fine smørblomstene egentlig er!

Nisselue til nyfødt-nisser

Er du så heldig å ha en bittebitteliten nisse i din nærhet? Det har jeg! Og det er ikke første gang. 

For tre år siden ble jeg mormor til en liten gutt født 4. desember. Jeg måtte så klart komponere ei bittelita nisselue.

I år kom ei lita jente den 22. november. Nå har lillemor arvet nisselua, og i fall det er flere som har behov for akkurat dette plagget, kommer oppskrifta her:

Nisselue til nyfødtnisser

Garn: 1 nøste Baby Panda merinoull fra Rauma, farge 35, pinne nr. 2,5

Ang. pinnetype: Jeg er blitt veldig glad i Addi CraSy Trio, som gjør det enkelt å strikke småplagg hvor rundpinne blir for lang.

Legg opp 76 masker

Strikk 8 omganger vrangbord 2 rett 2 vrang.

Deretter glattstrikk. Sett et merke i hver side + midt foran og midt bak (= 19 masker mellom hvert merke).

Etter 2 cm glattstrikk, fell ved å strikke 2 m rett sammen like før hvert merke.

Etter 4 cm glattstrikk - gjenta felling.

Og deretter gjenta tilsvarende felling hver 4. omgang.

Etter i alt 7 fellinger, gå over til å felle på hver 3. omgang. Gjør dette 3 ganger.

Deretter felles hver 8. omgang, i alt 5 ganger.

Til slutt 3 fellinger med 3 omganger mellom.

Når du har 8 masker igjen på pinnene, snurp sammen og fest tråden.

Dusk til nyfødtnisselue: Surr garn rundt tre fingre, 6-8 runder. Surr stramt ca. 1 cm fra folden. Knytt godt, bruk også toppsnurpetråden i lua til å feste dusken skikkelig godt. Klipp opp enden på dusken og friser sånn at den blir fin.

Mammas runde sjokoladekake

Da jeg var lita, var alle sjokoladekaker runde, og med fyll i midten. Når noen snakket om sjokoladekake, så man for seg ei rund ei. Etterhvert tok langpanne- eller skuffkakene over. Gode, de også. Men lite slår mammas runde sjokoladekake!

Jeg hadde aldri prøvd å bake den selv. Mamma sørget alltid for denne kaka, både til jul og andre anledninger. Så døde hun. Hennes håndskrevne kokebok havnet i hylla mi, og jeg grunnet litt på om jeg skulle våge meg utpå.

Det nødvendige puffet kom da en kjær fetter helt uventet døde året etterpå. Jeg ble spurt om å bake mammas runde sjokoladekake til begravelsen. Tårene rant mens jeg bakte denne kaka som det knyttet seg så mange barndomsminner til. Men kaka ble helt som den skulle, og etter dette har rund sjokoladekake stått på det jeg tenker på som mitt kake-repertoar.

Nylig ble oppskriften etterspurt av en niese. Hun har vokst opp med kaka som fast innslag på bestemors kakebord, og det er veldig koselig når de unge tar opp tradisjonstråden, syns jeg.

Nå legger jeg oppskriften her i bloggen, slik at den er lett tilgjengelig for slektninger som savner mammas runde sjokoladekake - og alle dere andre. Den er veldig god, holdbar og rekker til mange. Den tåler også mange turer inn og ut av kjøleskapet; bare pass på at du oppbevarer den godt tildekket så den ikke tørker ut!

Rund sjokoladekake
300 g sukker
150 g margarin eller smør - romtemperert
2 egg
1/2 plate kokesjokolade
2 dl melk
200 g hvetemel
3 ts bakepulver

Varm opp melk. Brekk kokesjokoladen i biter og smelt den i melka.
Rør smør og sukker hvitt og porøst. Tilsett eggene ett av gangen. Rør godt mellom hvert egg.
Bland det tørre. Sikt den inn vekselvis mel melk/sjokoladeblanding.
Rør godt sammen.

Hell røren i rund springform, 26 cm.
Jeg pleier å spenne et bakepapir over bunnen og smøre kantene. Hvis du dropper bakepapiret, må hele formen smøres godt og ev. drysses med litt mel.

Steketemp: 180 grader, ikke helt nederst
Steketid: 45-50 minutter

Følg med kaken underveis. Legg et bakepapir på toppen hvis du synes den holder på å bli for brun.
Sjekke med fyrstikk/kakenål at kaken er gjennomstekt.
Avkjøl i formen til den kjennes fast og fin,  før du hvelver den ut på rist og avkjøler den helt.

Fyllet:
100 g margarin
500 g melis
1 plate kokesjokolade, oppløst i 3-4 ss sterk kaffe
1 egg
15 dråper romessens (eller så mange du syns gir passe romsmak)

Til fyllet skal smøret være temperert på grensen til (tykt)flytende. Mamma pleide å ta alle ingrediensene i en skål og sette dem i varmt vannbad til det hele lot seg røre lett sammen.

Del kakebunnen i to. Dynk med melk. Legg sjokoladeglasur på underdelen, legg lokket på. Bre glasur over hele kaka, legg på ønsket pynt (strøssel, nonstop, kokos eller rett og slett bare lag kruseduller med en gaffel) og la stivne før du skjærer i den.

Velbekomme!

Farfar sin genser

Til jul i fjor hadde eldstejenta strikket genser til farfar. En islandsgenser i nydelige grønntoner. Året før strikket hun til pappaen sin, da i grått. Vi måtte så klart forevige strikkeren med de to genserkledde barskingene.

For få uker siden mistet vi farfar. Han var 91 år, og det er selvsagt en anselig alder. Men vi var ikke forberedt på at han skulle dø etter knappe to døgns sykehusinnleggelse, hvor vi aldri rakk å få vite hva som feilte ham.

Dette var høstens andre dødsfall, og det har, i tillegg til sorgen, vært mye å rydde og administrere. Vi har på kort tid arrangert to begravelser. Da idEriks bror tilbød seg å starte ryddingen av farens "hybel" i bokollektivet, ble det møtt med takknemlighet.

Storebroren var stadig på tråden med spørsmål om idErik ønsket å overta ditt eller datt. idErik er kanskje den mest usentimentale personen jeg vet når det kommer til materielle ting. Han takket nei til alt; huset vårt er jo fullt. Og til slutt ga han beskjed om at han faktisk ikke ville ha noenting og at broren for hans del bare måtte kaste alt, med unntak av åpenbare minneting som bilder og spesielle bøker.

Jeg hentet eldstejenta på flyplassen kvelden før begravelsen. I bilen på vei hjem snakket vi om at oppryddingen allerede var i gang.
Hun sa: Jeg håper noen tar vare på genseren jeg strikket til farfar.

Magen min ble tung som bly og hodet fullt av lydløst bråk.
Genseren...
Jeg hadde selv hørt idErik gi broren full frihet. Ville han oppdage at en genser var hjemmestrikket og kanskje en åpenbar minneting?
..

Vi fikk håndtere det senere. Etterpå. Jeg kunne ikke si noe mer om dette nå, bare håpe på det beste.

Vi lå i senga neste morgen. Litt numne med tanke på det som ventet. Ble enige om hvem som skulle henge opp flagget på halv stang og hvem som skulle kjøre med hvem. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg nevnt genseren.

Klumpen i magen var med største suksess sendt videre.
idErik ble bleik.

Men han er en handlingens mann. Igjen, før jeg visste ordet av det, hadde han ringt sin ryddende storebror. På farens begravelsesdag.

Rydderen visste nøyaktig hvor alt innholdet fra farens klesskap befant seg: I tre søppelsekker levert på miljøstasjonen klokka 14 dagen før. Han hadde et detaljert bilde i hodet av 1) hvordan sekkene så ut 2) hvordan han hadde stripset dem sammen 3) hvor på avfallsmottaket han hadde satt dem.

Også dette er en handlingens mann. Han var tidlig oppe og mente han hadde god tid før farens bisettelse. Han hadde ti minutter å kjøre til fyllinga, og kastet ikke bort et eneste et. Han kom, så og fant - godt hjulpet av en svært hjelpsom ansatt på mottaket. Tre lett gjenkjennelige søppelsekker, surret sammen med elektrikerstrips, ble med hjem igjen.

Det var en lettet onkel som, mellom stolradene i krematoriet, kunne gi sin strikkende niese beskjed om at genseren var berget. Et lite lyspunkt på en tung og trist dag.

Jeg innrømmer at jeg fant det upassende av idErik å laste dette over på broren på farens begravelsesdag. I ettertid ser jeg at uten denne bristen på kutyme ville genseren faktisk aldri kommet tilbake i familien. Vi skulle i hvert fall hatt en helt usannsynlig flaks om vi hadde funnet den igjen på en gjenbruksbutikk, hvor mange av klærne havner. Rene standhaftige tinnsoldat-flaksen.

Eldstejenta hadde sett for seg at faren kunne arve genseren. Det har han gjort. Og takket være svippturen innom avfallsmottaket har genseren nå en historie aldeles utenom det vanlige.

All I want for Christmas... Det blir ny tann på nyåret :-)

Pappakaker

Disse småkakene har jeg bare smakt hos én eneste familie - inntil jeg bakte dem selv. Det var tante Ragnhild som pleide å bake dem til jul, og de var onkel Reiers favoritt. Derfor gikk de under navnet "Pappakaker" der i huset.

Nå er både tante og onkel borte. Oppskriften ble bevart i min mammas håndskrevne oppskriftbok, og nå udødeliggjøres den i pludrebloggen. På kjent vis er det kun ingrediensene som er skrevet ned. Jeg har selv prøvd meg fram til det jeg tror må være riktig framgangsmåte.

Onkel Reier kom fra gården Fossum i Østerdalen. Jeg gjetter at dette var en oppskrift han hadde med seg derfra. Kanskje noen av dere kjenner kakene og vet hva de egentlig heter? (Tilføyelse i ettertid: Jeg har hørt at andre fra samme familie, som fortsatt bor i Østerdalen, kjenner disse kakene under navnet Pappakringler.)

Jeg er ikke så trofast overfor de sju slagene. Det varierer fra år til år hva jeg baker. Pappakaker bakes iblant og gjør lykke som en helt annerledes småkake. Kombinasjonen av syrlig rømme og dryss av sukker og kanel har fått flere til å tenke på rømmegrøt.

Deigen kan være litt tricky. I oppskriften står det opprinnelig "Hvetemel til deigen er passe". Jeg har notert og strøket ut og notert på nytt, alt fra 4 til 7 dl. Siste nedtegnelse sier at 5 dl er passe, så jeg anbefaler at du tar utgangspunkt i det.

Målene i oppskriften er basert på kopper. Jeg syns dette er en sjarmerende påminnelse om at oppskriften har gått i arv, så jeg lar koppemålet stå. 1 kopp = 1,5 dl. 

Bruk kjøkkenmaskin med K-spade når du knar deigen, og godt melet bakebord. Om du opplever at deigen er klissete å kjevle, er det bare å kna inn litt mer mel, men ikke så mye at leiven sprekker. 

Tips: Jeg bruker melsikten fra Tupperware til å drysse mel på bakebordet med.

Jeg oppdager nå at jeg ikke har notert steketid. Ut fra temperaturen antar jeg at vi snakker minst 10-12 minutter, kanskje mer.

Oppskrift

1 kopp smeltet smult

1 kopp sukker

1 kopp seterrømme, lett pisket

1 kopp potetmel

1/4 ts hjortesalt

Ca. 5 dl hvetemel (drøyt 3 kopper)

Smultet deles i terninger og smeltes sakte på lav varme. Det skal bli helt klart og flytende, men ikke varmt. Rør det sammen med seterrømmen. 2 kopper av hvetemelet sammen med resten av de tørre ingrediensene. Bruk kjøkkenmaskin, bland dette sammen med K-spade. Nå kommer tiden for å blande inn hvetemel til passe konsistens. Prøvd deg fram. Det skal bli en deig som lar seg kjevle, så den skal være fast, men ikke så mettet av mel at den sprekker under kjevling.

Jeg pleier å la alle kjevledeiger hvile over natten. Ikke i kjøleskap, men i en kjølig vinduskarm, for eksempel.

Skjær biter av deigen (ca. en halv neve stor, hvis du ikke er en veldig dreven kjevler), bruk godt melet bakebord og kjevle med lett hånd. Er deigen veldig hard etter å ha stått kjølig, må du varme den litt opp med hendene før kjevling. Men ikke overdriv, da blir den vanskelig å jobbe med og fettet "tyter ut".

Start alltid kjevlingen med en godt samlet, sprekkfri deigklump. Bruk mel både over og under, slik at den verken kleber til underlag eller kjevle. Pass på underveis at den ikke begynner å klistre seg fast; da blir det umulig å få jevne, pene kaker.

Kjevles ikke for tynt; ca 3 mm tykkelse. 

Stikk ut runde kjeks. Legg kakene på bakepapirkledd stekebrett. Strø med sukker og kanel.

Stekes ved svak varme - max. 175 grader.

Stekingen må passes godt. De ferdige kakene skal helst være hvite, men tørre.

Avkjøl på rist. Oppbevar kjølig i tett blikk-kakeboks.

Long time, no pludring

Påska varer visst helt til jula her i pludrebloggen, og jeg har nesten glemt hvordan jeg skriver et nytt innlegg. 

Men tro ikke at jeg har glemt bloggen. Jeg har faktisk savnet bloggingen ganske mye. Facebook, snap og instagram er hyggelig og nyttig på sine vis, men er noen reale tidssluk uten at jeg helt vet hva jeg har igjen for det. Jeg savner det mer gjennomarbeidede og varige ved bloggen.

Så her er jeg igjen, og tar fatt på nedtelling mot jul sammen med dere som finner veien inn her. Det blir baking og julegodter, gaveideer, mimring og tanker rundt jul. Og garantert noen avstikkere som ikke handler om jul i det hele tatt.

Fredelige puslerier kan trengs. Vi har hatt en tøff høst og mistet to familiemedlemmer (først min 49 år gamle svoger i begynnelsen av oktober, og for halvannen uke siden min eiegode svigerfar). 

Vi får ta tiden vi trenger til å finne en ny rytme på hverdagen. Og samtidig glede oss over alt som er fint, og at julen kommer med alle sine gleder og fullt hus med barn og barnebarn. 

Bildet er en detalj fra familiens adventskalender, som ikke er i bruk nå som det bare er idErik og meg i huset. Men den er en kjær hjemmelaget tradisjon, og du kan lese mer om kalenderens tilblivelse her.

40 år og like blid

På denne dag for førti år siden gikk jentenes oldemor til symaskinbutikken på Stjørdal og kjøpte med seg en splitter ny Bernina symaskin. Dette vet jeg, fordi garantikortet er signert 23. januar 1978.

En god del år senere kjøpte oldemor seg en ny maskin. Da gikk denne sliteren i arv til idErik, muligens via min svigermor. Vi syr ikke så mye, men en symaskin bør vel alle (over)møblerte hjem ha? Og symaskinen syr både stødig og pent den dag i dag.

Til jul ga vi jentene hver sin nykjøpte symaskin. Det er atskillig mer elektronikk og high tech, og tilsvarende mindre mekanikk, på nymotens maskiner, så det spørs om disse kommer til å gå i arv og fortsatt kan syes på i år 2057?

Sybordet er forresten også arvegods. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Jeg har endelig lært meg...

... hvor jeg skal lete etter Susi katt når hun plutselig forsvinner sporløst. Bak den ene pc-skjermen på gjemmekontoret har hun funnet seg en trygg og varm plass. Ikke veldig lett å oppdage, med mindre man smyger seg mellom leselampe og skjerm. Du ser henne, ja?

Arkivdykk

Som abonnent på Aftenposten får du tilgang til hele Aftenpostens arkiv - og da snakker jeg ikke bare om avisene som er utgitt i den digitale tidsalder. Til alle Aftenposten-abonnenenter kan jeg varmt anbefale denne søkefunksjonen!

Som den bygdepatriot jeg er, måtte jeg selvsagt teste søkeord Valnesfjord med en gang jeg oppdaget denne funksjonen. Mange morsomme treff, og noen riktig triste.

For eksempel hadde Aftenposten hatt en liten notis på trykk da min morfar omkom i en trafikkulykke romjulen 1967. Det forteller noe om at trafikkulykker var litt sjeldnere kost dengang enn nå.
Jeg var to og et halvt år da ulykken skjedde, og mener å huske sorgtunge scener fra kjøkkenet hos ho Mor på Åsheim.

Jeg har vel tidligere også nevnt Digitalt Museum? Der er jeg innom med ujevne mellomrom, og søker på for eksempel bygdas navn eller mitt eget familienavn. Sistnevnte ledet fram til bildet på toppen her, som viser min fars søskenflokk (noen år før han ble født som ellevte og siste barn).

Vi ser f.v. Bjarne f.1922, Erling f. 1923, Ellen Anna Sofie f.1919, Aagot f.1916 med Gunnar f. 1928 på armen, Hans f. 1914, Hjalmar f.1920. Foran står Alfred f.1926.

Nå er det bare pappa Asbjørn (f. 1933) og onkel Gunnar igjen av den store flokken. Vemodig.

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:

På kontorsenga akkurat nå:

Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...

Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:

God helg, alle sammen!

Om å feire det som feires kan

Denne påska hadde vi gleden av å feire min svigerfars 90-årsdag. Selv var han ca. helt uinteressert i noen som helst form for markering (til tross for sine lovnader før 89-årsdagen om at jeg ett år senere skulle få lov til å lage selskap for ham...), og lenge var jeg villig til å la ham få det som han ville. Jeg mener - mannen er jo voksen og fullt i stand til å velge klokt og godt på egne vegne.

Men så kom det likevel til et punkt da idErik og jeg kjente at nei, det føles ikke helt rett.

Å runde 90 i fin stil er faktisk temmelig storveis. Svigerfar er en mann vi setter stor pris på, og det er fint for en familie å feire det som feires kan. Bursdagen falt dessuten på påskeaften, og det er jo i seg selv grunn god nok til å samles. Så da feiret vi litt. Formiddagskalas med kun aller nærmeste familie, og enkel oppvarting i form av kaffe, rundstykker og en festlig kake eller to. Mitt bidrag til festen var å lete grøftekantene rundt etter rødsildre, som jeg vet svigerfar er glad i. Jeg fant, jeg fant!

 Det var også min ambisjon å pynte en marsipankake med noe som skal forestille gåsunger. En marsipankledd kake er et nervepirrende lerret å gi seg i kast med for meg som ikke har rare treningen. Med ei selje rett utenfor kjøkkenvinduet som modell syns jeg likevel det gikk tålig bra. (Hvordan jeg på en enkel måte lager ekstra stor marsipankake kan du lese her. Tips om sjokoladeskrift finner du her.)

idErik har litt mer trening i å tegne og male på frihånd. Han koser seg som hobbykunstner og laget et veldig koselig maleri til faren sin, med motiv fra Hestekker i Valnesfjord. Her hadde svigermor og svigerfar båt og campingvogn i mange år. Du kan se svigerfar som gjør seg klar til å dra ut med båten Mompedotta, og svigermor som står i åpningen på forteltet. Gode minner.

Alle var enige om at bursdagen ble en fin dag. Også svigerfar. Og med det er nye, gode minner skapt.

Hva med dere? Feirer dere, eller lar dere merkedagene passere ubemerket?

Husmorferie og morsdag

Jentene la ut en fotocollage på facebook i formiddag, i anledning morsdagen. Hver for seg representerer bildene gode minner fra fine stunder sammen med dem, og jeg smiler både inni og utenpå når jeg ser på dem. Familie, altså - hjertehjertehjerte. Så igjen, snupper: Tusen takk!

De hadde også sørget for nydelige tulipaner. Dette hadde de avtalt med idErik tidligere i uka, ettersom de bor i henholdsvis Tromsø og Trondheim og ikke var hjemme på morsdagen. Som den ordensmannen idErik er, hadde han behørig programmert påminnelse til seg selv for det viktige oppdraget. Han hadde også sørget for å være den som hentet posten hver dag, for å hindre avsløringer den dagen yngstejentas morsdagshilsen kom fram (mer om den litt senere).

Fredag kjørte idErik og jeg sammen til Mo i Rana, for å gjøre en jobb for Kommunal- og moderniseringsdepartementets nyhetsbrev. Da vi hadde begynt nedkjøringen fra Saltfjellet, plinget det i idEriks telefon. Han kjørte, så vi ignorerte plinget. Etter en stund kom han på at det kanskje var intervjuobjektene som ga beskjed om endring i planene. Hanne, gidder du å sjekke meldinga jeg fikk?
Jeg så gjorde.
- Eeeeeh. Det var ikke ei melding. Det var en påminnelse fra kalenderen din. Det står "Husk blomster til Hanne"...
Dermed var vi to som kunne sørge for at blomster ble med hjem. Haha.

Men det ble ikke før neste dag. Oppdraget gikk nemlig ut på å lage en artikkel om levende bysentrum i norske småbyer. Og siden jeg har vært både på Mo i Rana og en rekke andre norske småbyer midtvinters, innså jeg at vi for bildenes del burde bli over til lørdag, i håp om flere byvandrere.
Mens vi var på Mo speidet jeg etter vintersola fra en av "solsengene" som er installert på Havmannplassen. Stilig!
I en gangsti laget av granitt er det felt inn utdrag av tekster fra forfatter Laila Stien. Vi burde gjøre mye mer sånt! Forme våre felles uterom slik at vi kjenner det ene stedet fra det andre. Jeg kjenner jeg blir inspirert på Valnesfjords vegne.

Jeg fikk også en tur innom "kanskje Nord-Norges største bruktbutikk", Askeladden. Og for første gang kom jeg inn i en bruktbutikk uten å få sterke mistanker om at "alt" av interesse var silt ut før det nådde hyllene. Her var det fine ting fra både Figgjo, Egersund og Porsgrund Porselen, med mer. Men jeg er i et restriktivt hjørne for tiden, og ønsker meg heller færre ting enn flere, så jeg gikk tomhendt ut. At noen ventet i bilen la vel også en demper på den mest nidkjære etterforskningen i fulle hyller.

Jeg er også på kjøret igjen (nesten) uten kjøpegodter. Yngstesnuppas morsdagsgave - himmelsk bringebærfylt sjokoladekonfekt! - satt derfor som et skudd i alle smaksløker. Den hadde idErik greid å smugle inn fra postkassen aldeles uten avsløringer :-)

Ei fin helg, og jeg er pigg og klar for ny uke.

Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.

Øyne så store som...

... tinntallerkener. Det hadde vår Susi pus i går, etter å ha vært hos dyrlegen for å trekke en knekt hjørnetann. Hun har de siste ukene helt mistet interessen for tørrfor, og vi mistenkte at det kunne være fordi tannen, som ble knekt for temmelig lenge siden, plaget henne.

Tett på fire tusen kroner kostet den moroa - iiik - med narkose og det hele. Og dyrlegen mener hun også bør behandles for tannstein og truende tannkjøttbetennelse. Først må operasjonssåret med fem sting gro. Litt synd i henne nå, så hun får ubegrenset tilgang på nykokt sei.

Gavestrikk 1

Det ble noen få hjemmelagde julegaver. Her er én av dem: Klompelompe danseskjørt til mitt yngste barnebarn, Astrid som fylte ett år tredje juledag. Hun har akkurat lært seg og gå, og jeg tenkte dette skjørtet ville vippe godt rundt bleiestussen hennes.

Ved en misforståelse kjøpte jeg Tynn merinoull, ikke Merinoull, fra Sandnes til dette prosjektet. Etter rask rådslagning i en strikkegruppe på facebook lot jeg meg overbevise om at jeg ikke behøvde å bytte garnet. Jeg la opp masketall tilsvarende størrelsen over (det hadde jeg neppe behøvd, innser jeg etter at skjørtet ble ferdig og tatt i bruk), men fulgte ellers både pinnetykkelse og og økninger som normalt. Jeg endte med et lettere og luftigere skjørt, så her var det hell i uhellet. Jeg kommer til å velge samme garn om jeg skal strikke flere av dette!

Etter at skjørtet var ferdig, ga jeg meg på leting etter en genser som kunne passe til. Gjett om jeg er fornøyd med absolutt full fargeklaff på en genser fra Nameit, som til og med er i en blanding av ull og bomull og dermed også matcher materialmessig.

Oppskrift på dette skjørtet finnes gratis på nett, følg linken.

Tromsø-helg

Det har blitt en tradisjon at jeg drar på førjulsbesøk til studentsnuppene våre. Da har jeg også særs viktig oppdrag på vegne av kalendernissen.

Denne helga gikk turen til Tromsø, hvor eldstejenta studerer på tredje året. Vi har kost oss godt, med strikking og shopping og deilige måltider både ute og hjemme. Julegata var, til min overraskelse, allerede hengt opp i bygatene. Jeg syns den er så utrolig fin!

Dette var ei helg med stort snøfall og tildels spennende spaserføre. Tromsø er en bratt by og det ble mye stilking, men jeg datt bare én gang, i sakte kino og heldigvis uten å slå meg. Det var sånn at vi kunne få latterkrampe av det, etterpå, når vi begynte å sammenligne hvordan fallet føltes for meg og hvordan det så ut fra utsiden.

Utpå lørdagskvelden sluttet det å snø. Månen kom fram, og rundt midnatt - etter å ha spist middag ute - fikk vi oss en nydelig spasertur rundt på øya.

Til helga blir det nytt oppdrag for kalendernissen. Denne gang går veien sørover, til Trondheim med tog. Gleder meg!

Susi er den typen katt..

... som synes det er helt naturlig å ligge på rygg og sove. Og hun er, viser det seg, en ganske lang katt.