Grønn start på uka?

Grønnsaker er noe kroppen virkelig har bruk for. Har du lyst til å starte kommende uke med en kjøttfri og virkelig velsmakende rett: Værsågod, her er et forslag! Byggrynskaker og thaisalat kommer i hvert fall til å stå på vår meny flere ganger.

Oppskrift på byggrynskakene kommer fra bloggen Veganmisjonen.

Spicy thaisalat fant jeg hos Malenes maktmat. Vær obs på at dressingen her blir temmelig sterk, jeg anbefaler at den serveres ved siden av, slik at hver enkelt kan forsyne seg etter smak.

Velbekomme!

Ta skrittet - #sjekk deg!

September er sjekkemåneden. Som du sikkert har fått med deg i sosiale og tradisjonelle medier pågår nå en kampanje for å få flest mulig kvinner av gårde til lege for å ta celleprøve av livmorhalsen.
Jevnlig gynekologisk undersøkelse (GU) med celleprøve er en enkel sikkerhetsforanstaltning, selv om du kanskje syns det er litt kjipt. Det kan faktisk komme til å redde livet ditt!

Alle kvinner mellom 25 og 69 år oppfordres til å ta celleprøve hvert tredje år. Selv har jeg, etter råd fra gynekologen, tatt årlig sjekk fra jeg rundet 40. So far, so good :-)

Livmorhalsprøven er en effektiv måte å oppdage forstadier til livmorhalskreft på. Om slike endringer blir oppdaget, blir du fulgt opp for å hindre at de utvikler seg til kreft. Sykdommen utvikler seg vanligvis langsomt, og om den avdekkes tidlig er prognosene bedre. Langt framskreden livmorhalskreft er ingen spøk. I løpet av et år får rundt 300 norske kvinner diagnosen, rundt 70 dør av den.

Les mer om #sjekkdeg her

Noen tips hvis du fortsatt vegrer deg - "praktisk info", som Jon Almaas ville kalt det:

1: Bare bestem deg. Ta beslutningen om at "jeg er en person som sørger for jevnlig celleprøve!"

2: Underlivsundersøkelse skal ikke gjøre vondt. Har du dårlige erfaringer fra "forbipasserende fastleger" (ikke ett vondt ord om fastleger, men det varierer jo veldig hvor faste de er og hvor mye tillit man rekker å etablere...), vil jeg anbefale deg først som sist å finne deg en flink gynekolog. Spør venninner hvilke erfaringer de har, eller les om andre pasienters inntrykk på legelisten.no. Selv har jeg en fantastisk dyktig og empatisk gynekolog, og GU er over på null-komme-svisj, samtidig som jeg er trygg på at den er grundig gjennomført. På privat klinikk kan du bestille time uten mellomledd. Det er litt dyrere, men du trenger ikke henvisning. Henvisning gis kun når det er medisinske grunner.

3: Be legekontoret innkalle deg når det er gått et år siden sist. Det vil si, ett år eller den hyppigheten du blir enig med legen om. Dette vil variere etter hvor i livet du er. Med innkalling slipper du elementet av "skal bare" eller "jeg bestiller time i neste uke". (Kontrollfriker vil samtidig legge en påminnelse i egen Outlook - i fall legekontorets rutiner svikter.)

4: Unn deg en belønning etter undersøkelsen. Jeg tar både GU og mammografi på dager hvor jeg kan ta fri etterpå. Da blir det hyggelig kaféstund og gjerne et klapp på skuldra i form av en parfyme, øredobber eller lignende. Jeg gleder meg ikke til undersøkelsen, men det som kommer etterpå er ganske fint!

4:  Velg klær med omhu, så rydder du noen ekstra bekymringer og sjenansepunkter av veien. Jeg møter selvsagt alltid nydusjet. Normal dusj holder! Putt et truseinnlegg i trusa, så er du bekymringsfri i forhold til glidemiddel og evt. bloddråper som siver ut etter undersøkelsen. Unngå stinkesko - gynekologen skal jo arbeide mellom bena dine. Velg fottøy og nederdel som det er fort og greit å få både av og på. En luftig overdel med litt lengde gjør at jeg ikke behøver å føle meg så avkledd. Kjole, tights og sko uten masse snøring og dilldall er perfekt. Behold sokkene på, så føler du deg ikke riktig så naken.

5: Sitt "godt"! Vær sikker på at du finner riktig sittestilling i stolen; da blir "angrepsvinkelen" mest mulig uhindret. Bena skal plasseres i benholderne. Pass på at rompa siger langt nok ned og fram i setet. En flink lege pleier å passe på dette for deg, men det skader ikke å være obs selv.

6: Samarbeid med legen. Si fra hvis du gruer deg veldig, eller når/hvis du trenger noen sekunder til å få pusten på plass og musklene avspent. Jeg bruker samme taktikk som hos tannlegen: Legger hendene på armlenenene, fokuserer på å ha helt slappe fingre, ligger tungt ned mot underlaget og puster i jevn rytme.

7:  Omtrent sånn her foregår det: En erfaren gynekolog forbereder deg på hva som skal skje. Men i grove trekk består undersøkelsen i at legen forsiktig fører et stålinstrument inn i skjeden; dette kalles et spekulum, og kan utvides etter at det er kommet på plass. Ved hjelp av dette får legen oversikt over skjede og livmorhals. Det er en kald og uvant fornemmelse, men om du ikke er veldig anspent, gjør det ikke vondt. Mens instrumentet fortsatt er på plass blir det ved hjelp av en liten børste tatt en celleprøve fra livmorhalsen; akkurat dette synes jeg personlig er det mest ubehagelige. Jeg venner meg nok aldri til følelsen av å bli pirket her. Men pirkingen tar noen bare noen få sekunder, altså. Etterpå foretar legen en manuell sjekk av eggstokker, eggledere og livmor., det vil si at han/hun kjenner etter fra innsiden og utsiden samtidig. Min gynekolog gjør også en innvendig ultralydundersøkelse, og forklarer meg hva vi ser på skjermen. Ultralyd foregår ved at en ultralyd"stav" føres inn i skjeden.

8: Vær våken, kjenn etter, følg opp. Det er som med mammografi, selv et fint prøvesvar er ingen garanti. Merker du uvanlige symptomer fra underlivet skal du søke lege på nytt, selv om du "nettopp" har tatt celleprøven.

Fire av ti kvinner i alderen 25 til 29 år dropper faktisk denne undersøkelsen. Jeg vet hvor lett det er å utsette det som er ubehagelig, og hvordan man gjerne "glemmer" det man helst vil slippe. Men kjære leser - hvis du er kvinne i nevnte alder og vet at du ikke har fått tatt celleprøve på mange år (eller kanskje aldri): Plukk opp telefonen, bestill time NÅ. Kreft kan ramme hvem som helst, også deg.

Det var dagens velmente, men bestemte lille fillerist!

Hva er viktig for deg?

Foto: Irene Larssen, Fauske kommune

Visste du at dagen i dag ikke bare er broderfolkets nasjonaldag (Hurra for svenska flaggans dag!), men også "Hva er viktig for deg?"-dagen. 

Den markeres ved at helsepersonell passer på å snakke med sine pasienter om hva som er viktig for dem i livene deres. Kanskje det aller viktigste spørsmålet i dialogen mellom pasient og behandler. På denne dagen flyttes fokuset fra sykdom til helse, fra diagnose til hele mennesket. I min egen kommune går de sågar ut i byen og spør folk på gata. Svarene kan folk skrive på en lapp og putte anonymt i en svarkasse.

Kjempebra fokus.Faktisk burde hver og en passe på å stille det samme spørsmålet til oss selv. Hva er viktig for meg? Hva ønsker jeg?

Selv holder jeg akkurat nå på med Ingvard Wilhelmsens selvhjelpstrilogi. Dette er tre poengterte, kloke og vittige selvhjelpsbøker i én: "Sjef i eget liv", "Kongen anbefaler" og "Det er ikke mer synd på deg enn andre!" Wilhelmsen er lege og professor med hypokondri og psykiatri som spesialfelt. Bøkene har en kognitiv tilnærming, og har for min del avdekket et par grunnholdninger som ikke er egnet til å gi meg glede, harmoni og balanse - som er langt oppe på min ønskeliste.

Fortsettelse følger!
 

For ett år siden på denne tiden...

... hadde jeg bestilt time hos fastlegen, fordi jeg hadde oppdaget en fortykning i det ene brystet. Ikke en kul, akkurat, men noe som kjentes annerledes.

Legetimen var fredag den trettende mai. Legen henviste meg til mammografi, hvor jeg slapp til drøye to uker senere. Kanskje hadde jeg kommet til undersøkelse enda kjappere, hadde det ikke vært for at jeg få dager etter legetimen skulle på en to ukers ferie på Gran Canaria. 

Jeg klarte å nyte ferien, og valgte å ikke si noe til idErik før vi godt og vel var hjemme. Han hadde hatt en tøff vinter og vår med alvorlig sykdom i familien. Selv har jeg dessuten fartstid med helseangst og kan se tilbake på en rekke falske alarmer. Jeg ville ikke uroe ham... unødig. Jeg ville heller at vi skulle slappe av og ha det koselig. Det ble en fin, fin ferie (og når ingen så meg, sjekket jeg om humpen fortsatt var der - og det var den - og jeg lurte på når vi neste gang kunne ha en så bekymringsløs ferie).

Humpen viste seg å være brystkreft.
Helsevesenet viste seg å være langt mer effektivt enn jeg ante. Før august var omme, var jeg ferdigbehandlet og overlatt til meg selv.

Det har gått ganske bra. Men angsten for både lokalt tilbakefall og fjernspredning ligger på lur. Ikke minst nå som det nærmer seg ettårskontroll. Det kjennes som jeg er i ferd med å bruke opp en tilmålt ro og rasjonalitet, og trenger påfyll i form av (forhåpentligvis!) en god beskjed om at alt ser fint ut og velkommen tilbake om et år igjen.

Kanskje er den uroen en følgesvenn jeg må leve med. Men det er slitsomt å engste seg. Kanskje må jeg også justere kravene til meg selv etter at kroppen har vært gjennom alvorlig sykdom og tøffe stråleangrep. Derfor arbeider jeg målrettet for å forstå min sårbarhet, finne mine styrker, og lære meg hva som er passe balanse i livet for meg, nå. Som et ledd i dette gyver jeg løs for å privatisere fritiden min. Som mange av dere vet, har jeg lagt mye energi i bygdeutvikling de senere årene. Nå har jeg sagt fra meg alle verv og skal sjekke hvordan det funker å prioritere påfyll og glede foran ansvar og plikt.

Et konkret tiltak på denne veien: I morgen drar jeg til Mesnali ved Lillehammer. Der ligger Montebellosenteret, hvor jeg har fått plass på ukeskurset "Kreft - hva nå?". Jeg har hørt bare positive ting om Montebello, og ser fram til å treffe rosa medsøstre.

Deres motto er "Nytt perspektiv på livet". Jeg syns det passet med et bilde fra turstien Hjerteløypa her i Valnesfjord. Det er skoleelever som har laget og dekorert hjertene som viser vei.

Livet går videre og jeg følger etter. Sannelig gjør jeg det!

Ikke glem mammografien!

I dag vil jeg slå et slag for undersøkelse av brystene.

Gynekologen min mener at kvinner bør gå til årlig mammografi fra fylte 40. Jeg stoler på ham, og fulgte rådet.

Jeg vil ikke lyve. Mammografi er virkelig ikke noe jeg gleder meg til. Tvert imot. For kvinner med fast brystvev kan mammografi være direkte smertefullt. Det er slett ikke uvanlig at det kommer noen tårer der jeg står i "skrustikka". Men uten unntak har jeg møtt behagelig og forståelsesfullt personale. De gjør seansen så komfortabel som de bare kan, trøster og skynder seg å få det avsegstyrt.

Så snart jeg slipper fri fra mammografimaskinen tørker jeg tårene, kler på meg, klapper meg selv på skuldra og tar fri resten av dagen. På mammografidagen har jeg alltid fritt leide til å unne meg noe ekstra. Det kan bli nye øredobber, en godlukt som egentlig er for dyr, eller noe annet som fungerer som premie for meg. Et slags håndgripelig: Godt jobba, Hanne. Du gikk til mammografi i år også!

Ved to anledninger har jeg blitt oppringt mens jeg har vært ute på premiejakt. "Vi har sett på bildene dine, og legen vil gjerne ha deg tilbake for å undersøke nærmere." Gulp. Sånt er selvsagt nifst. Legen har så undersøkt manuelt og med ultralyd og konkludert med at alt likevel var i orden. O lettelse.

Jeg ba røntgeninstituttet innkalle meg hvert år, likedan som hos gynekologen. Det er så mye enklere å stille opp på noe man bare får beskjed om, enn å måtte ta initiativet til å bestille time selv.

I mai i år fant jeg kulen i mitt venstre bryst.
Fastlegen spurte:
- Når var du sist til mammografi?
Jeg ble svar skyldig.
- Ok. Da er det kanskje noen år siden?
- Eeeh. Nei, det kan det ikke være. Jeg pleier å bli innkalt hvert år. Men når du sier det, så virker det lenge siden sist...

Hun spurte hvor jeg pleide å gå. Da jeg fortalte det, sa hun at dette instituttet hadde sluttet med mammografi, såvidt hun visste.

Å hjelp! Når var jeg egentlig til undersøkelse sist?
Jeg gikk innom insituttet for å spørre. Januar 2013!
Det var gått mer enn tre år siden siste mammografi.

Sakte, men sikkert, demret det for meg. Jeg erindret svakt at jeg hadde fått brev med beskjed om at de skulle slutte. At jeg fra nå måtte skaffe henvisning for å komme til mammografi på sykehuset. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg skulle straks runde 51 år, men hadde heller ikke fått noen innkalling mammografiprogrammet. (Senere har jeg lært at man ikke nødvendigvis får innkalling idet man fyller femti - de foretar lokale oppsamlingsheat slik at flere årskull kan bli innkalt til sin første mammografi samtidig.)

Fastlegen trodde ikke kulen var kreft.
- Det kjennes ikke sånn ut. Men jeg henviser alle med kul til mammografi. Det pleier å gå ganske raskt å få time.
- Jeg reiser til Gran Canaria om tre dager. Bør jeg endre planene?
- Neida. Jeg bare gir beskjed om at det ikke er vits i å innkalle deg før om to uker, sa legen.

Flere gode, konkrete tips ved mammografi finner du ved å klikke her.

Vel hjemme fra ferie fant jeg brev med innkalling til mammografi påfølgende dag. På Brystdiagnostisk senter møtte jeg en veldig grundig røntgenlege. Han kunne kjenne det samme som jeg kjente. Men kulen var liten og veldig vanskelig å se på mammografi, både den vanlige mammografien og en mer avansert, skråstilt variant. Røntgenlegen fant den heller ikke med ultralyd.
Til slutt ble det likevel tatt vevsprøve, fordi jeg hadde fortalt om min helseangst.
- Jeg tror ikke du har kreft. Men jeg vil ta denne prøven sånn at vi får satt et pålitelig punktum, sa røntgenlegen.

Siden måtte jeg tilbake for å få tatt enda en vevsprøve, med det mest avansert prøveutstyret de har.
Og den viste, som faste lesere vet: Det var kreft.

Kirurgen forsikret meg senere om at kulen ikke ville latt seg oppdage om jeg hadde kommet til mammografi i fjor.  Jeg hadde dermed ikke forspilt noen overlevelsessjanser ved min forglemmelse. Men det er bare, bare flaks.

Etter kreftbehandling sommeren 2016 er jeg nå inne i et oppfølgingsløp som igjen fører til automatisk innkalling til årlig mammografi. Første gang når det nærmer seg et år etter operasjonen.

Til alle damer der ute:
Si ja takk til screening!
Gå til mammografi, selv om det høres gruelig ut. Det er over på få minutter, og etterpå kan du jo premiere deg selv med noe du syns er stas.

Teknologi er ikke alt.
Fingerspitzgefühl har reddet mange liv. Inkludert mitt eget. Sjekk brystene manuelt, om ikke hver måned, så i hvert fall flere ganger i året. Finner du noe som er "annerledes" - ikke lat som du ikke har kjent det. Gå til legen!

Ikke stol på flaksen. Gjør ditt beste. Sjekk for livet!

Oktober - mer rosa enn noen gang

Se så gild min nye jobbeveske ble med Rosa sløyfe-bling :-)

Det er 1. oktober og starten på Rosa sløyfe-måneden. Altså setter vi ekstra fokus på brystkreft, i solidaritet med dem som er rammet, og til støtte for videre forskning og enda mer treffsikker behandling.

Som mange av dere vet: I sommer ble jeg selv diagnostisert med brystkreft. Jeg ble operert på sankthansaften og gjennomgikk tre uker med daglig stråling i august. Jeg slapp både cellegift og hormonbehandling. Da jeg gikk ut fra siste stråling 30. august, var det med vissheten om at kreftlegen, kreftsykepleierne og strålepersonalet nå anså meg ferdig behandlet.

Fra min samtale med både lege og sykepleier:
- Kan jeg si at jeg er frisk?
- Ja, det kan du.
- Sier dere at jeg er frisk?
- Ja, det gjør vi.

Dette er selvsagt vanvittig godt å vite. Brystkreft er egentlig mange ulike sykdommer. Jeg hadde flaks på så mange måter når det gjaldt akkurat min brystkreft. Så får det så være at jeg nesten ikke kan tro at det hele var over på én sommer, og at jeg i ukene etter avsluttet behandling egentlig har følt meg dårligere enn på noe tidspunkt underveis i sykdomsforløpet. Det er visst ikke uvanlig. For et utålmodig menneske er det ikke så lett å skynde seg langsomt, men jeg forsøker.

Rosa sløyfe oppstod i USA på 1990-tallet. Her om dagen dumpet det en polstret konvolutt ned i min postkasse, sendt nettopp fra USA. Det viste seg å være en oppmuntringshilsen fra en venninne, som sammen med gode ønsker også sendte en fineste rosa sløyfe-veskepynten. Og det var et fantastisk sammentreff. Få dager tidligere hadde jeg nemlig trålet Trondheim på kryss og tvers på jakt etter nettopp det. (Jeg laget noen veskepynter med rosa glassløyfer for noen år siden, men loddet dem ut og beholdt ingen selv...)

Nå er jeg klar for oktober. Jeg skal gjøre den mer rosa enn noen gang. Fortsettelse følger!

Gi kreften en på kjeften!

Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.

Hengenebb?

Selvsagt ikke adekvat behandling av psykisk sykdom, men hvis du henger med nebbet og føler at du står på stedet hvil:

Tipptopptommelopp!

Jeg har lenge følt en forventning om at Valnesfjord nærmiljøutvalg skal kunne ordne opp i hva det skal være. Nå er jeg på nippet til å tenke det samme selv.

Det er nemlig ikke grenser for hva som finner sin løsning en vanlig torsdag kveld på (fire timers) møte i nærmiljøutvalget (nmu).

Jeg: Søren óg. På denne tida av året blir jeg nærmest handikappet av disse hudsprekkene på fingrene.

Lise, nmu-kollega: Da må du prøve sink! Silulen - ja, sånn rumpesalve som vi brukte på ungene da de var små. Rene vidundermiddelet.

Lise har rett. Silulen ble innkjøpt, smurt på hudsprekkene og beplastret den ene kvelden, helt smertefri og nesten grodd neste morgen.

PFM! (pure fucking magic... men det passer kanskje ikke med sånt grovt språk her?)

Uansett: Rådet er herved viderebrakt til andre med sprukne kuldefingre. Virker visst like godt på neglebåndsfliser.

Nyttige råd, liksom

Hvis omgivelsene forholdt seg til fysisk sykdom på samme måte som mange behandler psykisk besvær...

I rute til bikinisesongen?

 

Ja, det virker jo overkommelig. :-)

Ønsker alle ei flott helg (sniker meg til langhelg) - her nord er det meldt fint vær, og selv om det neppe blir strandvarmt, så skal det i hvert fall bli godt med sol.

PS: Følg min 2013-føljetong "Pludrehanne rydder og kaster"

Er du stressa, eller?

Advarsel: Langt blogginnlegg!

Rundt påsketider fikk jeg en forespørsel fra nettportalen "Kvinner i nord" om jeg kunne skrive et kåseri om kvinnehelse. Jeg er skribent, jeg er kvinne, jeg har en helse som jeg etter beste evne skjøtter og prøver å forstå meg på, og jeg er opptatt av kvinnehelsens kår. Så, ja - det kunne jeg gjøre. Dette er hva jeg skrev, under tittelen "Er du stressa, eller?"

Svenske forskere tror at kvinners forventede levealder er i ferd med å synke. Årsak: Stress.

Kvinner har de siste tiårene gått fra å være hjemmeværende til yrkesaktive. Eller skal vi si: til å være yrkesaktive også. Hovedansvaret for det som skjer hjemme, hviler nemlig fortsatt på kvinner, selv om de har lønnsarbeid. Kvinner utsettes for like mye stress hjemme som på jobb. Den doble belastningen gjør kvinner utsatt for stressrelaterte sykdommer som utbrenthet, muskel- og skjelettlidelser, depresjon, angst og hjerte-/karsykdommer.

Det er alltid interessant å lese forskning som tar opp teorier man på legkvinnevis har syslet med selv. Jeg har lenge sett med skrekkblandet fryd på det helseeksperimentet som det er å skulle sjonglere full jobb med høye hjemme-, familie- og fritidskrav. Ikke bare for kvinner, men kanskje særlig for kvinner.

Likestillingen i min egen heim er ikke så aller verst. Likevel må jeg innrømme: Det har skjedd at jeg har gledet meg til å komme på jobb, lukke kontordøra bak meg og "slappe av". Ikke slappe av i betydningen beina på bordet og gjøre ingenting. Neida, jeg har hatt hendene fulle med reelle arbeidsoppgaver. Likevel har det føltes som mental renselse å være for seg selv ved pc'en, med definerte oppgaver som har en klar begynnelse og en klar slutt.

Det er ikke oppvask, støvsuging og bretting av klær som er det primære stresset hjemme. Det er for så vidt heller ikke så veldig stor stressreduksjon i en lik fordeling av husarbeidet dersom det forutsetter at én tenker ut hva som må gjøres/kjøpes/planlegges, og den andre avventer med et "bare gi meg beskjed om hva jeg skal gjøre."

Professor i sosiologi og helsevitenskap, Ulla-Britt Lilleaas ved Universitetet i Agder, mener kvinner bekymrer seg syke. Hun tror at det i kjønnsrollemønsteret ligger uutforskede mekanismer der kvinner tar ansvar for hele familiens helse- og følelsesliv, og lar problemer og bekymringer gå innpå seg.

Det å forvalte ansvar for familiens samlede helse er i seg selv en halvdagsstilling. Mamma oppdro meg til at "kunnskapen er ei lett bør". Som godt voksen setter spørsmålstegn ved den påstanden. Kanskje, hvis man var mindre opplyst, var det lettere å kutte noen svinger? Velge kjøpebrød og ferdigpizza, glemme solkrem, tran og fluor, ta lett på leggetider og la humla suse.

Med sekken full av kunnskap blir det umulig. Flinke piker handler sjelden mot bedre vitende. I hvert fall ikke når ungenes fysiske, psykiske og sosiale utvikling står på spill.

Vi vet at vi bør stimulere barna fra det øyeblikk de fødes (om ikke før), unngå parabener og akrylamid, spise mindre rødt kjøtt og mer fisk, bevege oss oftere, sortere søpla og i sidesynet følge med på hva ungene gjør på nettet. Og vi må for Guds skyld oppdage mulige tegn på kreft tidlig.

Kvinner er forresten uforholdsmessig redde for kreft. Slag, hjertesykdom og hjertesvikt er de vanligste dødsårsakene hos kvinner, og her får vi (skammelig nok!) mindre intensiv behandling og mindre grundig diagnose enn menn. Det er vanlig å overse kvinners tegn på hjertesykdom fordi de er annerledes og mindre kjent enn menns. Flere legemiddelbivirkninger har vi forresten også – fordi medisinen vanligvis er testet på menn.

Mor (som regel) tar ansvar for at det handles inn vitaminrik mat, at den tilberedes på sunt vis, at den inntas med hele familien samlet rundt bordet.

Mor følger med om noen virker molefonkne og bleke om nebbet, om det er føflekker som bør undersøkes av legen, om noen klager på tilbakevendende symptomer som kanskje kan være tegn på "noe".

Mor holder rede på legetimer og tannlegebesøk, bursdagsgaver og invitasjoner.

Mor megler i vennekonflikter, gir råd om prevensjon og trøster ved kjærlighetssorg.

Mor følger med på at familiens gamle har det bra. Tar gjerne husvasken hos foreldre og svigerforeldre, og holder øye med deres helse også.

Om man faktisk gjør alt dette, eller bare føler at man burde gjort det, er nesten uinteressant når det kommer til stressgenerering.

På toppen av det hele er det stigende krav til å holde egen alder på en armlengdes avstand, med foryngende skjønnhetstiltak og trening. Reklame, film, fjernsyn og ukeblader propper oss med alt som må til for å være "vellykket". Ingen grunn til sægge-rumpe selv om du har født noen unger. Og om puppene skulle ha form som vrengte polvotter – silikonen er nær! Nevnte jeg forresten at hjemmet selvsagt også skal stråle?

Jeg tror sikkert min egen mor har levd med stress og bekymringer, og skal ikke undervurdere forventningspresset på fulltids husmødre. Skikkelig mat og hjemmesydde klær hadde vi til enhver tid. Men vi unger kom og gikk uten særlig innblanding fra voksne, leksene gjorde jeg selv, og med unntak av noen slag ludo og badminton kan jeg ikke huske at foreldrene mine lekte med meg. Kanskje syntes mamma at husarbeid var like kjedelig som jeg synes, men hun hadde dagen til disposisjon, så det var i det minste tid til å gjøre det. Hun behøvde aldri å få panikk for uanmeldte gjester. Huset var på stell, og kakeboksen sjelden tom.

Moderne kvinner står overfor svært høye forventninger, på alle plan. Å skynde seg, konkurrere, vinne og være produktiv er tidens melodi. Vi gjør flere ting på én gang – svarer sms'er mens vi snakker med ungene, spiser og leser avisen mens vi ser på tv, tørker støv mens vi snakker i telefonen. På jobb forventes det kontinuerlig elastisitet; omorganisering er folkesport nummer én, og selv på stabile arbeidsplasser er det stigmatiserende å bli for lenge i samme stilling. Ny teknologi har også gitt flytende grenser mellom jobb og fritid. Når er det meningen vi skal slappe av?

Kvinners sykefravær har økt dramatisk de siste 30 år, mens sykefraværet for menn har holdt seg noenlunde stabilt. Ved like jobber og under tilsvarende arbeidsforhold har norske kvinner halvannen gang så mange fraværstilfeller som menn. Forskerne har prøvd å lete etter forklaringene, uten å finne noe entydig svar.

Dobbeltarbeid som forklaring imøtegås ved at kvinner med store/voksne barn har like stort sykefravær som småbarnsmødre. Man formoder altså at hjemmebelastningen er mye større for småbarnsmødre enn tenåringsmødre. Er det slik? Dette bør det forskes mer på.

Noen antyder at kvinner kanskje rett og slett er mindre arbeidsføre enn menn. Hm. Kvinner oppsøker riktignok lege mye oftere enn menn, oppfatter seg som mer syke, og blir hyppigere sykmeldt og uføretrygdet. Men kvinner lever uomtvistelig lengst, så disse legebesøkene og sykemeldingene er kanskje ikke helt på jordet? Mer forskning, takk.

En svensk-norske studie, ledet av velferdsforsker Liv Johanne Solheim, avdekker en påfallende forskjell i hva menn og kvinner trekker fram som forklaring på sine sykehistorier og sykmeldinger: Menn knytter sykmeldingen hovedsakelig til arbeidsrelaterte faktorer. For kvinnene er det totalbelastningen med lønnet arbeid og arbeid i hjemmesfæren som trekkes fram. Omsorg overfor barn og syke familiemedlemmer medfører gjerne de største belastningene.

Velferdsforskeren mener at utviklingen av psykiske plager og muskel- og skjelettplager må forstås i sammenheng med det livet folk har levd. Studien "Sosiale årsaker til sykefravær" foreslo sågar husmorvikar på blå resept, for å redusere litt av hjemmepresset. Tja – hvorfor ikke?

Til nå har stressforskningen (nær sagt naturligvis) konsentrert seg mest om menn. Før påske ble det holdt en stor internasjonal konferanse i Stockholm om stress og helse hos kvinner. Svenske forskere tror at kvinners forventede levealder er i ferd med å falle, etter ubrutt stigning gjennom flere tiår. De har så vidt begynt å arbeide med hypotesen, og det vil ta mange år å finne ut om det stemmer.

Som kvinne født i Nordland i 1965 hadde jeg ved fødselen en forventet levealder på 77 år. Mine to døtre, født rundt 30 år senere, hadde som nyfødte en forventet levealder på drøye 80. La oss håpe at forventet levealder fortsetter å øke. Livskvaliteten likeså. Det forutsetter at kvinners helse får en helt annen oppmerksomhet innen forskningen.

Selv skal jeg prøve å unngå å føle altfor mye skyld, skam og stress hvis/når jeg har noen dagers sykefravær. Det treffer meg nemlig midt i ansvars- og samvittighetssenteret å vite at kvinner er årsaken til et stadig stigende sykefravær…

Se og bli sett, på stiligste vis

Jeg tilhører refleks-radikalerne. Jeg mener refleks burde være påbudt for alle voksne som går og sykler i mørket, og at man burde risikert en bot på et par tusen kroner for å slurve. Det er faktisk bare 15 prosent av alle voksne fotgjengere som bruker refleks, enda så skadeforebyggende det er. Ifølge tryggtrafikk.no reduserer refleks faren for å bli påkjørt i mørket med hele 85 prosent. Og ni av ti nordmenn tror refleks øker fotgjengernes trygghet, så det er noe som ikke rimer her.

Syns du refleks er ustilig?
Da har du ikke sett sortimentet hos norske SeeMe, som drives av fire dyktige, kvinnelige innovatører.

Frosken på det øverste bildet har en festeanordning med magnet. Det betyr at du for eksempel kan klipse den fast nederst på jakken din, eller på veskehanken, eller hvor som helst egentlig.

Magnetrefleksen finnes også som sommerfugl og nydelige fugler.

De strikkeglade vil kanskje like å høre at det finnes refleksgarn. Dyrt, riktignok - 75 kroner for 25 meter - men kan du kunsten å brodere maskesting kan du lage stilige og potensielt livreddende reflekseffekter på votter, luer og leggvarmere. Eller du kan strikke refleksgarnet inn som striper eller mønstre sammen med annet garn.

Hvis du motstår trangen til å strikke selv, men liker norsk tradisjonsstrikk, kan du velge såkalt slapwrap med mariusmønster. Slike fikk døtrene mine i adventkalenderen, og det var stor stas. De finnes i mange andre mønstre også.

Selv om jeg ofte bruker votter i den mørke årstid, har jeg nå prestert å få lyst på en refleksring. Det kaller jeg å lykkes med fristende design. Fin, hva? Se meg, se meg!

PS: SeeMe har nettbutikk og leverer fraktfritt. Såeh.

Iiiiik. Jeg er på radio!

Som mange av dere vet har jeg en parallell blogg som heter "365 dager uten kjøpesnop". Den er slapt og sjelden oppdatert - fordi prosjektet har gått så aldeles knirkefritt.
Men, i alle fall:
En hyggelig reporter i NRK Nordland hadde oppdaget snopstopp-bloggen min mens hun var innom her i hovedbloggen på jakt etter en kakeoppskrift.
- Hm. Det kunne kanskje bli en radiosak? tenkte hun.
Tøff som jeg var sa jeg ja da hun ringte og ba om intervju.
Det var ganske nifst å snakke om noe så privat for åpen mikrofon, men jeg trøstet jeg med at jeg IKKE er alene om å (mis)bruke snop som trøst og oppmuntring. Og jeg ville jo gjerne dele rådet med andre. Livet som snopfri er veldig ukomplisert for sånne som meg :)
I skrivende stund har jeg faktisk ikke våget å høre på radioinnslaget, har bare lest intervjuet som ligger på NRK Nordlands nettside.
Men jeg må vel driste meg til å høre det også.

Bildene er tatt av reporter Anita Borkamo, NRK Nordland.

Knuteregel nummer 1

Nei - det er selvsagt ikke sesong for russ og knuteregler.
Men følg denne enkle regelen, så blir kroppen din glad:
Ser du en knutekål så kjøp den og nyt!
Knutekål smaker kjempegodt rå. Mildere, sprøere og mye saftigere enn kålrot. Den er ypperlig i wok. Det sies også at man kan lage himla god stuing med den. Det har jeg ikke rukket å prøve, for alle knutekålene jeg har båret i hus har jeg knasket i meg uten mer om-og-men.
Det kan jeg trygt gjøre. Lettfordøyelig og kun 23 kcal pr. 100 gram.
Så. Nå vet du det. Spis knutekål!

Sommeren rykker nærmere

Kokos og sitron er to av mine favorittsmaker på yoghurt.
Nå har Yoplait Dobbel 0% (et relativt fjollete navn, dobbel null prosent) kommet med yoghurt i disse smakene. Frisk og god, og knappe 60 kalorier pr. beger.

Kniper man en kalori her og en kalori der reduseres nok valkene med minst dobbelt null prosent innen første bikinidag.

Blir du med ut og gå?

Det er på tide å sette nye batterier i skrittelleren og gjeninnføre mine gode gå-rutiner. Det nødvendige puffet fikk jeg da jeg ble invitert til å være med i en kampanje som arrangeres av Grete Roede og hjelpeorganisasjonen Care.

Her kan du både slå et slag for egen helse og hjelpe kvinner i Mali.

Ved å være med på kampanjen ”Gå i hennes spor” og gå 8.000 skritt om dagen i 30 dager, bidrar du med en hundrelapp til CAREs brønnprosjekt i Mali. Å bygge flere brønner er et viktig tiltak som gir en enklere hverdag for jenter og kvinner i et av verdens fattigste land.

En av deltakerne vinner til og med en reise til Mali. Det hadde vært noe!

Påmelding fra 15. februar, selve kampanjeperioden er hele mars måned.
Jeg skal "Gå i hennes spor". 8.000 skritt hver dag i hele mars. Blir du med?

Meld deg på her!

Rosa blogglotteri

For å støtte forskningen på brystkreft har jeg kjøpt

to nydelige rosa sløyfe-pins fra kreftforeningens nettbutikk.

Perlesløyfen er en av 10.000 perlesløyfer som er laget av Zulu-kvinner i Sør-Afrika, nettopp til Rosa Sløyfeaksjonen.

Den andre er også veldig pen og har strasspynt.

En av dem kan bli din

i mitt lille blogglotteri,

som har trekning

førstkommende søndag,

3. oktober kl 24.

Kort frist - vinneren skal jo rekke å gå med sin rosa pin i oktober :)

Det du må gjøre er å legge igjen en kommentar under innlegget, og fortelle hva som er ditt bidrag for å gjøre oktober rosa og for å passe på brystene dine.

Obs: Hvis du ikke har blogg, må du legge igjen e-postadresse, slik at jeg kan få tak i deg!

Har du støttet kreftforeningen?

Går du med rosa sløyfe for å vise solidaritet med brystkreftrammede?

Tenker du å delta på Rosa Sløyfe-arrangement?

Kjøpe noe fra Lindex Pink Collection?

Er du flink til å sjekke brystene dine?

Passer du på å gå til anbefalt mammografi (årlig sjekk anbefales fra fylte 45)?

Det er Hanne som rocker i stua

Som årene går får man venne seg til å gjøre en innsats for skroget. En anstendig livvidde forutsetter både noen forsakelser i hverdagen, og litt tjolahopp-tjolahei for musklene.

Her har jeg funnet Verdens Morsomste Løsning på "problemet":

En rockering av det store, tunge, polstrede slaget.

For, tenk: I en alder av 44 år klarte jeg for første gang å holde en rockering gående! Utfordringen ble heller å stoppe i tide.

Bruken av disse tunge rockeringene skal nemlig ikke overdrives. De første dagene bør man gi seg etter ett til to minutter, og selv da kan man oppleve blåflekker hele veien rundt midjen. Men blåflekkene forsvinner, og etter gradvis tilvenning er jeg nå oppe i ti minutter rock'n-roll på stuegolvet daglig. Ypperlig mosjon for midjen, hoftene, baken og beina!

Kattene stryker seg langs veggen med bøyde knær og ørene bakover så snart jeg setter i gang. De syns rockeringen er nifs. Det kan nok henge sammen med at rockeringen min opprinnelig hadde en fabrikasjonsfeil, som førte til at den uten forvarsel spratt opp i sammenføyningene og føk ukontrollert ut i rommet. Kundeservice-damen på flust.no, hvor jeg kjøpte ringen min, var rask å sende et nytt ledd, så nå er alt i orden.

Men kattene tar ingen sjanser.

Når mor rocker i vei kryper de under nærmeste sofa.

Hjerterdame

Ikke gå til legen uten rød kjole!

Ved å bære rød kjole signaliserer du nemlig at du ønsker at legen skal snakke med deg om din hjertehelse og risikoen for å bli rammet av hjerte- og karsykdom.

Rød kjole behøver ikke være et plagg. Aller best er det om du kjøper den vesle jakkenålen formet som en fjong, rød kjole. I tillegg til å sende en kodet melding til fastlegen vil dette kjolekjøpet gi 50 kroner ekstra til norsk forskning på kvinners hjertehelse. (Og om noen kommer over så forseggjorte kjolenåler som den på bildet, vil jeg gjerne ha beskjed!)

Visste du at langt flere kvinner dør av hjerte- og karsykdommer enn av kreft?

Gjør det du kan for å holde hjertet friskt!

• La deg sjekke regelmessig hos legen.


• Vær i aktivitet - litt hver dag.


• Stump røyken.


• Spis hjertevennlig.
  
  

Les mer på nettsiden GoRed. Her kan du lære å gjenkjenne et hjerteinfarkt i anmarsj. Du får også ti gode råd for å bli sint og fet. :-)

(Bildet har jeg lånt her.)