Lion queen

2013 har bydd på en flott sommer i nord, og vi har virkelig hatt mye glede av båten. En ukelang tur langs Helgelandskysten, blant annet. Og selve høydepunktet - både i bokstavelig forstand og når det kommer til opplevelse - var å bestige Rødøyløva.

Ikke et spesielt høyt fjell, 443 meter over havet. Men takket være en spektakulær og overhengende sørvegg fikk i hvert fall høydeskrekken min kjørt seg.

Turen er ikke lang -  bare et par kilometer å gå - men bratt. Vi gikk også på en årets varmeste dager, så den høyrøde ansiktsfargen har mer enn én forklaring...

 

Jeg hadde strengt tatt bestemt meg for å være fornøyd med innsatsen og snu da det siste og bratteste partiet gjenstod. Det så bare for nifst ut å fortsette. Dessuten, utsikten var allerede flott der jeg befant meg, og jeg føler generelt liten prestisje knyttet til det å nå toppen.

Slapper av i skyggen og gjør klar for nedstigning - tror jeg...

Men best som jeg lå der i skyggen og pustet på, kom det en fornøyd og avslappet småbarnsfamilie dinglende forbi på stien, på vei ned fra toppen. Blant dem ei jente på tre-fire år med sommerkjole og rosa joggesko. Verken ungene eller foreldrene så spesielt rystet eller frynsete ut etter tindebestigningen. Så da bestemte jeg meg for å ombestemme meg, kan man si.

Til topps kom jeg, og dæven, der var det luftig (unnskyld dialekten). For en utsikt og for en opplevelse. Jeg ble faktisk ganske tøff etter hvert, og turte meg helt frampå kanten, for å se ned langs fjellveggen som faktisk går innover under meg. Innover, og samtidig flere hundre meter rett ned.

Liggende på rygg, øverst på Rødøyløva og nesten ytterst på kanten.  (Tatt med mobil)

Jeg klapper meg selv på den svette skulderen og sier som Kaptein Melkebart: Er man ikke redd, så er man ikke modig!

Det hører med til historien at vi passerte et filmcrew underveis. Kortfilmen "Fallet" spilles inn i dette helt spesielle landskapet, og den gleder jeg meg til å se.

PS: Sagnet om trollfjellene i Nordland finner du her.

Her ser du Rødøyløva med sin bratte fjellvegg på avstand.

Pludrehanne spør publikum

Til sjøs en nordnorsk sommerdag. Ikke noe heslig!

Jeg lovte jo, for "læng-å-læng-sia" at det skulle komme et innlegg om vår nyanskaffelse, båten. Den har siger og skriver vært svært lite brukt. Det har vært en værmessig drittsommer, og jeg har valgt å jobbe-jobbe-jobbe i regnværet, med den listige plan å kunne ta fri så snart solen melder seg. Det ble mye jobb og lite båt, for å si det sånn. Senere tok jo dessuten sommeren en trist vending, som dere vet.

Men altså:

Fornøyd skipper på dekk, på kaiplassen vår på Kjerringøy.

Båten er en 31 fots Sandvik anno 1988. Den er kjøpt fra en venn som har stelt like godt med båten sin som vi har gjort med ungene våre, så her er det meste tatt hånd om på beste vis.

Til og med husarbeid er koselig ombord :-) Og så DEN utsikten.

Under forrige eier hadde båten navnet "Shanty". Det er et pent navn, og vi har fått lov til å overta navnet, hvis vi vil. Men vi vil helst døpe den på nytt. Kattepina er at det virker nesten umulig å finne et navn som sitter, og som "er oss", og som fungerer i dagligtale. "Til helga skal vi ut med ...", om du skjønner?

Litt stæsj må man ha i sitt andre hjem! Green Gate, ja.

Jeg kunne tenkt meg å kalle den Mompedotta - oppkalt etter svigerfars robåt.
Vi har også vært inne på tanken "Søstrene Veigård" - så er den oppkalt etter alle de tre døtrene. Og i samme åndedrag kom idéen "Søsterskipet".

"Saltens perle" og "Tjorven" har vi vært inne på.

"Haillmaraton" ble forkastet. "Sjarkhora" likeså. Det er jo grenser for hva slags image man vil klappe til kai med...

Men seeee - den fine kaffekoppen vi fikk i innvielsesgave til båten, fra (ste)datter Elin og svigersønn Rasmus. Min favorittkopp for tiden, og snart skal den ombord! Koppen er laget av Pias Potter.

Herved spør jeg publikum: Hva skal båten hete?