Jeg er veldig impulsiv...

... bare jeg får tenkt meg grundig om.

Sommeren 2008 kjøpte jeg et pent, prikkete jerseystoff fra Stoff&Stil. Pluss mønster til en omslagsbluse.

Påsken 2009 klippet jeg stoffet.

I går, på pinseaften, tok jeg fram symaskinen og sydde de nødvendige sømmene.

Voila: En ny topp!


Det fine med å sy selv er at det alltid blir stoffrester som kan brukes til "noe ekstra". Som for eksempel et lite tørkle til hals eller hode.

Det er mange år siden sist jeg sydde meg et plagg. Men til denne basillen får jeg nesten lyst til å si: Bit! For dette var morsomt.



Siden dette tross alt er mitt blogginnlegg nummer 100 syns jeg det skal feires. Og det gjør jeg ved å viderebringe ett av mine favorittvisdomsord - med illustrasjon:

"Lykken består i å gjøre sine gleder enkle"

Markblomster i en mugge, nytt strikktøy på pinnene, en liten stabel Marie-kjeks og iskald melk. Jeg klager ikke!

Hah. Jeg har strikket ferdig noe!

Denne uka ble jeg ferdig med et strikkeprosjekt som jeg har holdt på med i all hemmelighet. Et slags jakkesjal som var gave til svigermor, som fylte 80 på torsdag. Sjalet kledde henne meget godt, og jeg tror nok hun likte det. Jeg ser for meg at det skal lune godt når hun ser tv i kjellerstua.

Dette er rett og slett et langt rektangel i perlestrikk, holdt sammen med knapper og hemper i fronten og under armene.

Jeg strikket sjalet med en tråd Kitten Mohair og en tråd Sisu, i mellomgrå farge, pinne nummer 7. Det var litt ulik gråfarge på de to garnene, og det ble en fin melert effekt.

Dessverre glemte jeg å fotografere sjalet før det forlot huset. Jeg lar dere få en sniktitt i boka "Strikk i en fei", hvor jeg fant oppskriften.

Dette er en bok jeg anbefaler til alle som liker strikking med framdrift! Tykt garn, tykke pinnner, men likevel et elegant resultat (ofte må man velge én av delene - her får du begge!).

Sjalet/jakken ble så vellykket at jeg har lyst å strikke likedan til meg selv. Men først har jeg visst lovet å strikke kjole til eldstejenta - med oppskrift fra samme bok.

Nå har helgefreden senket seg i pludrehannehjemmet. Det har regnet uhorvelig mye de siste dagene. Ikke minst i gårkveld, da vi hjalp speiderne å rigge til sin minileir et par mil lenger opp i bygda.

Det er nesten så jeg spekulerer på: Kan man være god mor og kose seg med varme, tørre innesysler, selv om ungene bor i lavvo og går en heller våt helg i møte...?

Jeg tror svaret er ja. I hvert fall hvis jeg nå effektuerer oppsamlede ordre og etterforsyner dem med pledd, nesedråper, Gjendekjeks og andre nødvendighetsartikler. Og SÅ kan jeg rigge meg til ved symaskinen.

God pinse, alle sammen!

Kvardagskunst

Tove i bloggen "Tankar frå ein kvardag" har gitt oss bloggere en utfordring: Å vise fram noe vi forbinder med ordet kvardagskunst.

Med travle jobbedager har jeg løst oppgaven ved et dykk i bildearkivet. Og dette er mitt bidrag. Her er det både livskunst og kunsthåndverk på én gang. En nydelig kaffepose av skinn som eldstejenta har laget i gave til pappaen sin - i de beste omgivelser som tenkes kan: fjellblomster og lyng i Beiarns villmark. Du kan nesten kjenne lukta av bålkaffe...

Kunsten å lage noe vakkert med egne hender

Kunsten å glede en annen

Kunsten å glede seg over at man kan bruke kroppen og naturen

Kunsten å yte for å nyte

Kunsten å sette pris på enkle gleder

Kvardagskunst.

Grisj-grasj

Eldstejenta har ligget syk på sofaen hele dagen, og ringte med et middagsønske like før jeg skulle dra fra jobb: Mamma, kan vi ha grisj-grasj?

Syke barn får sine matønsker innfridd. Og bak dette mystiske, lett uappetittlige navnet skjuler seg en populær slager i min familie, så jeg begynte å glede meg til middag, jeg også. Grisj-grasj er ganske enkelt en kjøttdeig- og purreløkpanne, servert med kokte poteter og tomat.

Du behøver nesten ikke oppskrift. Beregn cirka en halv kilo kjøttdeig til en stor purre. Kjøttdeigen smuldres og brunes i pannen. Krydre etter eget ønske - jeg bruker salt, pepper og løkpulver. Bland inn litt store purrebiter (halve ringer) og legg lokk på pannen. La surre mens poteten koker.

Retten kom til oss på 70-tallet. Da arrangerte den lokale kjøpmannen såkalte husmortreff, slik at bygdas husmødre skulle stifte bekjentskap med nymotens ingredienser. Purre, paprika, piffi allkrydder og denslags.

Mamma disket opp med mye nytt og godt etter disse treffene. Blant annet dagens rett.

Navnet grisj-grasj tror jeg ble oppfunnet av broren min. Sannsynligvis fordi retten ser litt "grisj-grasj" ut. Vi kaller den aldri annet. Men smaken er god, og retten er meget enkel å lage.

God appetitt!

Nemlig!

Hvis du ikke klarer å lese teksten - trykk på bildet, så blir det større :-)

Den beste turkompisen

Markedet for teknisk, overpriset og såkalt pustende turtøy er - i mine øyne - et av de beste eksempler på hva markedsføring kan utrette. Det er likevel en gåte at SÅ mange synes det er greit å betale 3.500 kroner for en jakke. Og like mye for buksa.

For meg er turliv noe enkelt. Noe som ikke kan betales med penger. Og pustingen - den står jeg vel selv for, i motbakke som i unnabakke?

Da jeg oppdaget turtøyprodusenten Stormberg fant jeg endelig noen som forstod meg. Jeg kom hjem. Til enkle, funksjonelle plagg som dekket mine behov, verken mer eller mindre. Noe som varmer, noe som stopper vinden, noe som lar kroppen min røre på seg. Plagg jeg er glad i - ikke redd for. De koster ikke mer enn at jeg trygt kan fortsette mine turvaner med å bære kvasse pinner til bålet, sitte tett inntil flammene, sette/legge med ned på nuppete berg, søle litt kakao eller fiskeblod. Ja, du vet. Turliv.

Da jeg senere så en annonse for Stormberg, måtte jeg le. Jeg syntes de trakk spikeren på hodet. Og fritt etter en elendig hukommelse, det lød omtrent: "Andre lager klær for dem som skal til Nordpolen. Vi i Stormberg lager klær for alle dere andre."

Denne lette vindjakken fra Stormberg har vært med på et utall turer siden jeg kjøpe den i 2004. Nest etter idErik og jentene - bedre turkompis får jeg ikke. Den har akkurat de lommene jeg behøver, ikke masse mikkmakk og finurligheter. Den knitrer ikke, tar omtrent null plass i sekken, holder vinden ute og varmen inne. Jeg syns den er verdens koseligste turplagg.

Senere har jeg kjøpt en lysende rød hverdagsparkas derfra, som holder vinteren ute og motet oppe. Herlig!

Jeg ble ikke mindre glad i Stormberg da jeg leste en artikkel i nyeste nummer av Hjemmet. De har intervjuet eks-rusavhengige Siri Dahl som fikk verdigheten og selvtilliten tilbake da hun fikk jobb hos nettopp Stormberg etter å ha sonet en fengselsstraff. Det viser seg at Stormbergs filosofi er at minst 1/4 av arbeidsstokken skal være mennesker som ellers ville slite med å få innpass i arbeidslivet.

Hurra for mennesker som bryr seg og gode turklær man har råd til!

Ah. Endelig tid til hagearbeid!

Se bare alt jeg rakk på Kristi Himmelfartsdag:
Sette opp en flott portal i hagen og male hele hagegjerdet,
få ut noen kritthvite sittegrupper, legge ny skjellsand i hagegangene,
tjærebre en gammel tønne som vi kan ha til søppelkasse i stedet for den stygge av plast... Endelig er hagen slik jeg alltid har drømt om...

Not!

Bildet er tatt på Kjerringøy Gamle Handelssted i går.
Jeg hadde ikke fri på himmelfartsdagen, som "folk flest". Tvert imot debuterte jeg som fabrikkarbeiderske - dvs Videofabrikken, som idErik og jeg har gått i gang med,
hadde sin første opptaksdag i felten. Morsomt!


Vi intervjuet flere flotte personer på Kjerringøy, og tok oss også tid til å rusle på handelsstedet, som er kjent for de fleste gjennom en rekke filminnspillinger.

Skjønner godt at filmskapere vil bruke disse kulissene:

Det er mye annet vakkert å se på Kjerringøy også.
Jeg bare måtte ta bilde av denne klyngen med påskeliljer inntil et gjerde.





Og til slutt skal dere få møte Kjerringøy mannskor.

Takk for himmelsk mat, Elise!

Det er lett å gå på autopilot i matlagingen. De fleste familier har en håndfull middagsretter som går igjen. Vi også!
Men jeg er glad i å lese oppskrifter, og prøver å ta meg bryet med å følge nye oppskrifter med ikke altfor lange mellomrom. Da gjelder å handle alle ingrediensene som hører med, ellers blir det fort den vanlige, trygge (litt kjedelige?) smaken.

Hos Elise i bloggen Glade dager har jeg nettopp lært meg en ny middagsrett. Den ble prøvekjørt i dag, og kommer garantert til å dukke opp på middagsbordet vårt flere ganger:

Ovnsbakt laks med cashewnøtter, ledsaget av en salat med couscous, ruccola og mango, og en deilig yoghurtdressing smaksatt med honning og ingefær.
Det skal sies at oppskriften tilsa koriander i salaten, men det fikk jeg ikke tak i, så da ble det løpstikke, bladpersille og gressløk fra egen hage i stedet. Og det ble godt.

Jeg holdt på å glemme å ta bilde av herligheten før vi gaflet innpå, derfor er min kuvert litt mindre strigla enn Elises. Men smaken... Oh la la! Super gjestemat, dette. Sunt er det også.

Prøv denne, folkens :-)

Sandalmisjonen

Hvis du er typen som har silkemyke, velstelte føtter året rundt, kan du hoppe over resten.

Dere andre, som har latt apostlenes hester leve sitt eget liv i vinterens raggsokker, og smått gruer dere til å vise nakne bein i lekre sommersko: Se her!

Forrige tirsdag gikk jeg til innkjøp av pimpstein og fotkremen "Compeed overnight cracked heel cream" på apoteket. Kremen lokker med at 97 prosent av alle som prøvde den, hadde merkbar forbedring i hælsprekkene allerede etter én natt.

Må testes, tenkte jeg.
Og - som tenkt, så gjort.

Onsdag morgen kunne nær sagt 98 prosent bekrefte at: joda, dette virker allerede etter første gangs påsmøring. (hehe, skarp i prosentregning, ja)

Jeg har fotodokumentert framgangen fra dag til dag, men velger å la være å vise bildene. Tro meg likevel på mitt ord: Dette virker, og det virker fort.

Regimet har vært som følger:
Raus påsmøring av kremen morgen og kveld de tre første dagene.
Deretter påsmøring kun om kvelden (lurt å ta kremtuben med til sengen, for man blir glatt på beina og setter fotavtrykk).
Pimpsteinen har jeg brukt hver gang jeg har vært i dusj/bad, og et par drag i ny og ne når jeg har sittet på trappa med kaffekoppen etc. Jeg tror det er bedre å file ofte og lite, enn å prøve å fjerne alt på en gang.

Nå, etter en ukes bruk, er det helt slutt på kvasse hælrevner som ødelegger nylonstrømper. Det var da også mål nummer én.
Jeg vil heller ikke ha komplekser for å gå med nakne bein i sandalene.
Men huden er ikke blitt helt bra, så jeg fortsetter behandlingen.

Det loves at huden skal være helt fin etter to uker. Gi meg en uke til, så finner jeg ut om også det stemmer.

Koselig post!

Jeg har fått mai-pakke fra Hemmelig Venn i Hobbyboden!

I gaven lå det fire nøster godt Mor Åse ullgarn, to i gult og to i marineblå. De blir nok tøfler.

Det var også en snerten liten pung med dinglende DIAMANT,

og oppi pungen fant jeg sannelig en "Rett i k(r)oppen" og en knapp/spenne til å træ på et skjerf eller strikkesmykke.

Jeg ble kjempeglad for alt sammen! Og pungen har allerede flyttet inn i håndveska mi. Altfor mange veskefór har fått medfart av de mange kulepenner som til enhver tid ligger og slenger i veska mi. Nå har jeg fått pennal! Og her kan til og med brodersaksa få plass.

Vennen er i utgangspunktet hemmelig. Men med underskrifta "Trekkfuglen" gjetter jeg på Kari A, som veksler mellom å bo på Tenerife og i Vesterålen.

Tusen tusen takk!

Fri og fri, fru Blom

Enkelte fridager har jeg lyst til å sette i anførselstegn. Dagen i dag har vært av det slaget. "Fridag" med rydding og forfallent (øøøøh) arbeid fra tidlig morgen. Vi har blant annet lagt om til sommerdyner.

Sånt må jo gjøres, og nå er endelig freden i ferd med å senke seg. Vi har hatt årets første grillmiddag på terrassen, og idErik har bakt napoleonskake som straks er klar for servering til ettermiddagskaffen. Dette er urframføring av hjemmebakt napoleonskake her i huset - vi gleder oss! Oppskrift har vi funnet i bloggen til Silje! Den ser uforsvarlig god ut:

Jentenes klær til morgendagen henger klare: nordlandsbunad til 15-åringen, som ble konfirmert i fjor og gleder seg VILT til første nasjonaldag i nasjonaldrakt.


Og rødt, hvitt og strass til 13-åringen, som får nordlandsbunad til konfirmasjonen neste år og NEKTER å ikle seg liksombunad... Enda så fin hun er i den!



Jeg har ellers tøffet meg med å plante stemor i noen krukker. Før 17. mai - det er rekord. Muligens dumdristig, men det vil tiden vise.

Ha en heidundrende god 17. mai, alle sammen.

Hipp, hipp, hipp HURRA!

Rakrygga hot dog

I dag skal jeg lære deg hvordan du serverer junkfood med hevet hode, og til og med får skryt for maten. Trikset er hjemmebakte pølsebrød!

Jeg lovte dere en av mine favoritter fra Selveste Oppskriftboka, og dette er vel den jeg baker oftest derfra. Egentlig er det en rundstykkeoppskrift, og det er det jeg baker oftest. Men om du triller deigen til latterlig tynne, lange pølser får du ganske enkelt verdens beste pølsebrød.

Du kan bake opp en anselig mengde en dag du har god tid, og ha på lur i fryseren. Dette er pølsebrød som tåler å fraktes i tursekken uten å gå tilbake til deigstadiet, og de metter godt.

Obs, advarsel: Du kommer til å gremmes neste gang du må ta til takke med kjøpte pølsebrød.

Oppskriften lyder:

Rundstykker/pølsebrød (20-30 stk avhengig av størrelsen)

100 gram smør

1 kg hvetemel

4 ss sukker

1 ts salt

2 pk fersk gjær

6 dl vann

2 egg

Smøret smuldres i melet. Tilsett sukker og salt. Gjær løses opp i fingervarmt vann. Vannet og eggene røres sammen med det tørre. Ikke elt for mye, bare pass på at alt blir godt blandet.

La deigen heve en times tid på lunt sted. Den hever godt, så du bør ha romslig bakebolle.

Ta deigen ut på melet bord, del den i passe emner.

Vil du ha rundstykker, former du lubne, litt avlange boller. Dette er fabelaktig gode rundstykker - den eneste rundstykkeoppskriften jeg bryr meg om ;-)

Vil du ha pølsebrød triller du emnene så lange at det akkurat blir plass til tre pølsebrød i stekebrettets lengderetning. De må trilles tynne!

Jeg liker at bakverket har litt melet overflate når det er ferdig stekt, men det er en smakssak. Uansett: Som ved all gjærdeig gjelder det å ikke putte for mye mel inni bakverket, da blir det tungt, tørt og kjedelig. Bruk heller godt melede hender som du ruller deigemnene i. Lette hender! Fingrene skal aldri inn i en hvetedeig, så sant du bruker kjøkkenmaskin til eltingen - husk det!

Legges på stekebrett med bakepapir. Heves over damp i ca. 20 minutter.

Stekes ved 250 grader til de er friskt brune, ca. 8-10 minutter. Ikke vær redd for den høye temperaturen. Rask steking hindrer at pølsebrødene/rundstykkene blir tørre.

Tar du deg bryet med å hakke løk og spanderer god sennep og ketchup er pølse med brød GOD MAT! For sunnhetens del kan du selvsagt velge magre pølser eller kyllingpølser. Eller du kan velge de pølsene du liker best, og heller spise det litt sjeldnere.

Gjenbruk på sitt aller ypperste

Se her, dere, hva jeg har handlet i butikken til Tante Mimmi. *se på meg, se på meg*

Verdens vakreste jakkenål, laget av et tallerkenskår!

Jeg lurer på hvem som eide tallerkenen i sin tid? Var det kanskje en bryllupsgave? Penserviset som kun ble tatt fram til høytidene? Eller?

Her får fantasien mat!

Nålen passer perfekt på dongerijakken min.

Bare innpakningen er jo til å bli varm om hjertet av. Den vesle nålen kom i en forseggjort, håndlaget smykkepose, gjenbruk den også, med en fiks liten merkelapp: "PÅ NYTT! redesign av gunnhild"

Sånn. Nå har jeg fått en ny favoritt!

PS: Nå har jeg fått høre fra tante Mimmi at akkurat denne tallerkenen er kjøpt på antikkmarked på Covent Garden- så det er nok noen litt fornemme som har spist på den...!

Boka jeg alltid vender tilbake til

I Hobbyboden har noen startet diskusjonen: Hvis du bare kunne beholde én bok - hvilken skulle det være? Noen tviholder på Ringenes Herre, andre på Bibelen.

Jeg leser, låner, kjøper nytt og kjøper brukt. Jeg sender gjerne bøker videre når jeg føler meg ferdig med dem, og kan til og med finne på å kaste bøker hvis de er dårlige nok.

Jeg stoler på at Nasjonalbiblioteket sørger for at selv de særeste, vakreste, rareste, mest sjeldne bøker finnes tilgjengelig.

Unntatt én.

Og det er denne. Oppskriftboka mi! Hvis jeg bare fikk beholde én bok, ble det denne. For den finnes IKKE sikret i fjellmagasinet i Mo i Rana.

Boka er gapende full av utklipp fra aviser og ukeblad, side om side med håndskrevne oppskrifter fra mamma og mormor, venninner, kolleger, søstre, svigerinner. Tilføyelser er gjort i flere omganger, og en og annen deigflekk hører med...

Det er med hjertet i halsen jeg ser boka forlate huset. Det har hendt jeg har lånt den ut til bakeglade nabobarn, og da er jeg sjeleglad når jeg kan sette den på plass etterpå.

Boka har selvsagt ingen innholdsfortegnelse. Likevel - på gode husmødres vis kan jeg beskrive temmelig godt hvor de ulike oppskriftene står. "Det er ganske langt bak i boka, på ei høyreside, under et utklipp med fiskegrateng. Jeg tror den er skrevet med grønn penn..."

Det er så godt å bruke denne oppskriftboka. Den får meg til å tenke på opphavskvinnen (ja, det er som regel en kvinne) bak oppskriften, og minner meg om situasjoner da vi spiste denne kaken eller retten sammen.

Jeg er rask til å spørre etter oppskriften når noen serverer noe ekstra godt, og deler gjerne egne oppskrifter med andre. Delt glede gjør dobbelt glad, ikke sant?

I morgen skal dere sannelig få en av mine absolutte favoritter. Følg med!

Noe å drømme om

Er ikke dette serviset nydelig?

Bokklubben har mer enn bøker, ja :-)

En tøtsj av glamuuur

En av mine favorittbloggere - glamourbibliotekaren - har gitt oss lesere en flott utfordring: "Bruk dine fine ting i stedet for å la dem støve ned"-uka.

Og nå er vi mange som har kastet våre Ingerid Sletten av Sildejord-tendenser over bord og hentet fram alt som det ellers er fristende å spare på.

På ukas Dag 1 har jeg pyntet meg med vakre sølvsmykker som jeg fikk til jul fra mannen min samme år som vi hadde høstferiert på Mallorca. Han hadde merket seg at jeg siklet litt ekstra ved boden til en lokal smykkekunstner, og hadde sneket seg tilbake og handlet uten at jeg oppdaget det. (idErik er KJEMPEflink med gaver!)

Det var et lykkelig gjensyn da jeg åpnet julegaven. Likevel har disse smykkene vært altfor lite brukt.

Jeg er ikke akkurat redd for å slite dem ut, slik salig Ingerid var med sin hue av farvet ull. Men i pur rutine og latskap er det fort å la hverdagene bli unødig trauste og festdagene unødig få. Takk for påminnelsen, glamourbibliotekaren!

Kom an, jenter. Fram med godbitene som nesten er for fine til å brukes!