Jeg er glad i å lese, og er aldri uten en roman. Blant annet er jeg helt avhengig av å lese noen sider etter at jeg har lagt meg.
Av og til dukker det opp (for meg) nye forfattere som gir stor glede. Da er det fint å vite at det enda finnes mer av vedkommende å lese.
Akkurat nå har jeg lest både bok nummer én og to om Vilma Veierød, av Gudrun Skretting.
Skretting er utdannet både pianist og forfatter. Hennes første voksenroman kom i 2020 - "Tre menn til Vilma". Den ble en bestselger da den kom ut - uten at jeg fikk det med meg, jeg hadde vel nok med å sprite hender og holde avstand - og er allerede filmatisert. Den ble lansert som en varm, morsom og rørende julefilm, men jeg rakk ikke å få den med meg.
Jeg skjønner godt at akkurat denne romanen ble film. Her er mye konkret handling å ta utgangspunkt i, som også forteller masse om det som bor på innsiden hos hovedpersonen Vilma og de som, aldeles overraskende, kommer i hennes vei. Ikke bare dialog, altså.
Vilma (35) er kulturskolelærer. Hun mistet moren sin tidlig, og har aldri visst hvem faren var. Hun har vokst opp hos grandtante Ruth, som etter alt å dømme må ha hatt sitt eget indre kaos og valgt å temme det med ufravikelige regler. Oppveksten preger Vilma. Nå er grandtanten for lengst død, og Vilma bor alene i huset hun har vokst opp i. Hun bekymrer seg en hel masse, legger stor innsats i å unngå helserisiko og holder seg helst for seg selv.
Ytre omstendigheter - hennes far entrer plutselig arenaen, dog avgått ved døden på vei for å treffe henne - omkalfatrer hele Vilmas liv. Vilma møter patologen. Og presten. Vilma blir forelsket. Vilma får en venn. Vilma oppdager et pianotalent av de sjeldne. Det er mye som skjer, og med Vilmas litt haltende sosiale ferdigheter blir det mer enn én prøvelse. Det blir både fornøyelig og sårt utover i resten av bok 1, og i oppfølgeren "Din Vilma".
Nå gleder jeg meg til å lese tredjeboka, "Vilma for alltid".
