tirsdag 28. juli 2015

En sjeldenhet i grøftekanten

Jeg er veldig glad i markblomster. Med disse kan man raskt, enkelt og aldeles gratis lage de nydeligste buketter. Og selv om sommerværet skuffer, kan man nyte blomstene i fulle drag innomhus.

Denne sommeren har jeg vært ualminnelig obs på det som vokser i naturen, ettersom yngstejenta i sitt studium (barnehagelærer, Dronning Mauds Minne i Trondheim) lager herbarium. idErik har forresten funnet ut at herbarium med kun ville planter bør kalles barbarium. Men det er jo en helt usaklig digresjon.

Her om dagen oppdaget jeg noe jeg aldri har sett før, som jeg vil kalle hvit rødkløver. Altså ikke den ordinære hvitkløveren, som har litt brune spetter/tupper, og som det etter hvert er blitt veldig mye av. Men en blomst som ser aldeles ut som rødkløver i form og størrelse, bare med den forskjell at blomsten er helt hvit i stedet for rosa.

Jeg fant én hvitblomstrende plante mellom hundrevis av rosa rødkløver.

Vel hjemme googlet jeg fenomenet, og fant ut at det er kjent, men nokså sjeldent forekommende. Her om dagen benyttet jeg ARK vennepris for å skaffe meg Gyldendals store nordiske flora (kr 299, mot ordinært 699). Funnet bekreftes der. Å være ARK-venn har forøvrig vist seg å være veldig gunstig; jeg har gjort mange gode bok-kupp på den måten.


mandag 27. juli 2015

God bok: "Elizabeth er borte!"


Emma Healeys debutroman "Elizabeth er borte!" blir beskrevet som en krimbok. Krimlitteratur er ikke det jeg hyppigst velger. Men akkurat denne ble likevel en av de bøkene jeg ikke avbestilte i bokklubben. Etter omtalen i bokmagasinet ventet jeg spent på å finne den røde og hvite bokpakken i postkassen min; boken fremstod som noe ganske utenom det vanlige, og jeg gledet meg til å lese.

Etter å ha lest den vil jeg nesten si: Glem det med krim! Her har den unge forfatteren (født i 1985) gjort et standhaftig og dypt empatisk forsøk på å leve seg inn i tankeverdenen til en som dag for dag får dårligere korttidshukommelse og orienteringsevne, men som kan gjenkalle fortiden krystallklart bare på grunn av en lukt, en smak, synet av en gatestubb eller lyden av et ord.

Emma Healey påberoper seg ikke klinisk korrekthet for at det er slik demens oppleves "fra innsiden", men det er heller ikke interessant. Boken er ytterst velskrevet, historien(e) medrivende, og jeg føler jeg har vært med på et svært interessant tankeeksperiment: Slik kan Alzheimer kanskje oppleves.

I boken følger vi demente Maud, som er noenogåtti, og som fletter sammen mysteriet med at venninnen Elizabeth plutselig er borte med opplevelsen av at søsteren Sukie forsvant for snart 70 år siden. Det er spennende å være med Maud på jakt etter brikker til puslespillene hun sliter med å legge.

Jeg har flere i omgangskretsen som lever med eller har levd med foreldre som forsvinner inn i demens. Jeg må si jeg har tenkt mye på dem i disse siste dagene, mens jeg har lest boka.

Jeg leser lite om bøker før jeg leser dem selv. Etter at jeg var ferdiglest, har jeg snoket rundt på nettet og finner den ene jublende anmeldelsen etter den andre. Da jeg så noen spekulere i filmatisering av boken med Judi Dench i hovedrollen ble jeg rent oppspilt. Det hadde vært noe! Men inntil videre kan boka definitivt anbefales for alle som tåler at en krim drives fram av en dement detektiv, type ett skritt fram og to tilbake. (Men mysteriene får sin løsning, altså.)

Bildet er lånt fra bokklubbens magasin.

søndag 26. juli 2015

Midtsommerblå lykke


Tadaa! Mitt sommerprosjekt - i fargen midtsommerblå. (tog du'an? tog du'an?)

I lengre tid - flere år, faktisk - har en utslitt damesykkel stått lent inntil hushjørnet vårt. En klassisk, nostalgisk farkost, med tre gir og kurv. Den har først tilhørt min brors svigermor. Senere arvet mamma den. Nå er det mange år siden noen har syklet på den.

idErik har mer enn én gang vært på nippet til å bringe den overflødige sykkelen på fyllinga, men hver gang har jeg klart å overbevise ham: Jeg skal male den og bruke den til blomsterstativ, og den kommer til å bli SÅ fin.


Han hadde nok forlengst mistet troen på at så skulle skje. Det hadde naturligvis ikke jeg, Gode Forsetters Høye Beskytter som jeg jo tross alt er.

Men jeg må innrømme at også jeg ble litt overrasket da jeg hadde
A. kjøpt nødvendig maling og pensel
B. funnet fram passende sandpapir/smergelpapir
C. utstyrt meg med nødvendige skrujern og tenger
og bare gikk i gang.

Jeg glemte å ta skikkelig førbilde, før jeg strippet bort alt av vaiere og ødelagte deksler. (det er ikke helt sant - jeg glemte det ikke, jeg hadde bare mer lyst til å komme i gang, og plutselig var jeg for tilgriset på hendene til å håndtere kameraet). Men som dere ser, den var noe medtatt.


Jeg hadde snust på nettet og kommet fram til at jeg ønsket å penselmale sykkelen, ikke spraylakkere den. Jeg ønsket nemlig å beholde dekk, styre, kjede, støtte, pedaler og sete i sin opprinnelige farge. Jeg forhørte meg også på facebook, og ble klart anbefalt Bengalack. Da jeg oppsøkte fargehandelen og hørte formuleringen "rett på rust" var både jeg og lakkboksen solgt.


Jeg valgte ferdigfargen Midtsommerblå. "Rett på rust" eller ei - jeg syntes jeg måtte pusse vekk det grøvste av løs rust og sprukken lakk. Men så var det bare å stryke i vei. Pirkearbeid, javisst, men det holdt med ett strøk og tok ikke så fælt lang tid. Opprinnelig hadde jeg tenkt at bæreren skulle få beholde sin kromfarge, men det ble for pirkete, så den ble også blå. Ellers oppstod det noen der-og-da-vurderinger på hvor den blå lakken skulle stanse, og jeg er tilfreds med de fleste avgjørelsene jeg tok.


Til slutt ble sykkelen utstyrt med rosa hengepelargonia i kurven på styret, og fikk en gammel flettet kurv på bæreren, med margeritter i. Sistnevnte ble festet med et par elektrikerstrips, og foret med plast, før den ble fylt med lecakuler, jord og planter. I passe høyde har plasten fått noen hull for å slippe ut overflødig vann. Man vet jo aldri hva den nordnorske sommeren har tenkt å varte opp med.

For å hindre at vinden velter herligheten har jeg sikret den med et tau. Midtsommerblått, det også, viste det seg, og neesten usynlig når man ser sykkele fra smørsida.

Selv idErik innrømmer at dette prosjektet ble langt mer staselig enn han hadde sett for seg, så nå er han glad han ikke kastet sykkelen.


Nå ønsker jeg meg en trehjulssykkel (helst av den smekre, litt høye typen som var vanlig på 1970-tallet) til å male i en matchende farge. Anyone?