Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.