For ett år siden på denne tiden...

... hadde jeg bestilt time hos fastlegen, fordi jeg hadde oppdaget en fortykning i det ene brystet. Ikke en kul, akkurat, men noe som kjentes annerledes.

Legetimen var fredag den trettende mai. Legen henviste meg til mammografi, hvor jeg slapp til drøye to uker senere. Kanskje hadde jeg kommet til undersøkelse enda kjappere, hadde det ikke vært for at jeg få dager etter legetimen skulle på en to ukers ferie på Gran Canaria. 

Jeg klarte å nyte ferien, og valgte å ikke si noe til idErik før vi godt og vel var hjemme. Han hadde hatt en tøff vinter og vår med alvorlig sykdom i familien. Selv har jeg dessuten fartstid med helseangst og kan se tilbake på en rekke falske alarmer. Jeg ville ikke uroe ham... unødig. Jeg ville heller at vi skulle slappe av og ha det koselig. Det ble en fin, fin ferie (og når ingen så meg, sjekket jeg om humpen fortsatt var der - og det var den - og jeg lurte på når vi neste gang kunne ha en så bekymringsløs ferie).

Humpen viste seg å være brystkreft.
Helsevesenet viste seg å være langt mer effektivt enn jeg ante. Før august var omme, var jeg ferdigbehandlet og overlatt til meg selv.

Det har gått ganske bra. Men angsten for både lokalt tilbakefall og fjernspredning ligger på lur. Ikke minst nå som det nærmer seg ettårskontroll. Det kjennes som jeg er i ferd med å bruke opp en tilmålt ro og rasjonalitet, og trenger påfyll i form av (forhåpentligvis!) en god beskjed om at alt ser fint ut og velkommen tilbake om et år igjen.

Kanskje er den uroen en følgesvenn jeg må leve med. Men det er slitsomt å engste seg. Kanskje må jeg også justere kravene til meg selv etter at kroppen har vært gjennom alvorlig sykdom og tøffe stråleangrep. Derfor arbeider jeg målrettet for å forstå min sårbarhet, finne mine styrker, og lære meg hva som er passe balanse i livet for meg, nå. Som et ledd i dette gyver jeg løs for å privatisere fritiden min. Som mange av dere vet, har jeg lagt mye energi i bygdeutvikling de senere årene. Nå har jeg sagt fra meg alle verv og skal sjekke hvordan det funker å prioritere påfyll og glede foran ansvar og plikt.

Et konkret tiltak på denne veien: I morgen drar jeg til Mesnali ved Lillehammer. Der ligger Montebellosenteret, hvor jeg har fått plass på ukeskurset "Kreft - hva nå?". Jeg har hørt bare positive ting om Montebello, og ser fram til å treffe rosa medsøstre.

Deres motto er "Nytt perspektiv på livet". Jeg syns det passet med et bilde fra turstien Hjerteløypa her i Valnesfjord. Det er skoleelever som har laget og dekorert hjertene som viser vei.

Livet går videre og jeg følger etter. Sannelig gjør jeg det!

Ikke glem mammografien!

I dag vil jeg slå et slag for undersøkelse av brystene.

Gynekologen min mener at kvinner bør gå til årlig mammografi fra fylte 40. Jeg stoler på ham, og fulgte rådet.

Jeg vil ikke lyve. Mammografi er virkelig ikke noe jeg gleder meg til. Tvert imot. For kvinner med fast brystvev kan mammografi være direkte smertefullt. Det er slett ikke uvanlig at det kommer noen tårer der jeg står i "skrustikka". Men uten unntak har jeg møtt behagelig og forståelsesfullt personale. De gjør seansen så komfortabel som de bare kan, trøster og skynder seg å få det avsegstyrt.

Så snart jeg slipper fri fra mammografimaskinen tørker jeg tårene, kler på meg, klapper meg selv på skuldra og tar fri resten av dagen. På mammografidagen har jeg alltid fritt leide til å unne meg noe ekstra. Det kan bli nye øredobber, en godlukt som egentlig er for dyr, eller noe annet som fungerer som premie for meg. Et slags håndgripelig: Godt jobba, Hanne. Du gikk til mammografi i år også!

Ved to anledninger har jeg blitt oppringt mens jeg har vært ute på premiejakt. "Vi har sett på bildene dine, og legen vil gjerne ha deg tilbake for å undersøke nærmere." Gulp. Sånt er selvsagt nifst. Legen har så undersøkt manuelt og med ultralyd og konkludert med at alt likevel var i orden. O lettelse.

Jeg ba røntgeninstituttet innkalle meg hvert år, likedan som hos gynekologen. Det er så mye enklere å stille opp på noe man bare får beskjed om, enn å måtte ta initiativet til å bestille time selv.

I mai i år fant jeg kulen i mitt venstre bryst.
Fastlegen spurte:
- Når var du sist til mammografi?
Jeg ble svar skyldig.
- Ok. Da er det kanskje noen år siden?
- Eeeh. Nei, det kan det ikke være. Jeg pleier å bli innkalt hvert år. Men når du sier det, så virker det lenge siden sist...

Hun spurte hvor jeg pleide å gå. Da jeg fortalte det, sa hun at dette instituttet hadde sluttet med mammografi, såvidt hun visste.

Å hjelp! Når var jeg egentlig til undersøkelse sist?
Jeg gikk innom insituttet for å spørre. Januar 2013!
Det var gått mer enn tre år siden siste mammografi.

Sakte, men sikkert, demret det for meg. Jeg erindret svakt at jeg hadde fått brev med beskjed om at de skulle slutte. At jeg fra nå måtte skaffe henvisning for å komme til mammografi på sykehuset. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg skulle straks runde 51 år, men hadde heller ikke fått noen innkalling mammografiprogrammet. (Senere har jeg lært at man ikke nødvendigvis får innkalling idet man fyller femti - de foretar lokale oppsamlingsheat slik at flere årskull kan bli innkalt til sin første mammografi samtidig.)

Fastlegen trodde ikke kulen var kreft.
- Det kjennes ikke sånn ut. Men jeg henviser alle med kul til mammografi. Det pleier å gå ganske raskt å få time.
- Jeg reiser til Gran Canaria om tre dager. Bør jeg endre planene?
- Neida. Jeg bare gir beskjed om at det ikke er vits i å innkalle deg før om to uker, sa legen.

Flere gode, konkrete tips ved mammografi finner du ved å klikke her.

Vel hjemme fra ferie fant jeg brev med innkalling til mammografi påfølgende dag. På Brystdiagnostisk senter møtte jeg en veldig grundig røntgenlege. Han kunne kjenne det samme som jeg kjente. Men kulen var liten og veldig vanskelig å se på mammografi, både den vanlige mammografien og en mer avansert, skråstilt variant. Røntgenlegen fant den heller ikke med ultralyd.
Til slutt ble det likevel tatt vevsprøve, fordi jeg hadde fortalt om min helseangst.
- Jeg tror ikke du har kreft. Men jeg vil ta denne prøven sånn at vi får satt et pålitelig punktum, sa røntgenlegen.

Siden måtte jeg tilbake for å få tatt enda en vevsprøve, med det mest avansert prøveutstyret de har.
Og den viste, som faste lesere vet: Det var kreft.

Kirurgen forsikret meg senere om at kulen ikke ville latt seg oppdage om jeg hadde kommet til mammografi i fjor.  Jeg hadde dermed ikke forspilt noen overlevelsessjanser ved min forglemmelse. Men det er bare, bare flaks.

Etter kreftbehandling sommeren 2016 er jeg nå inne i et oppfølgingsløp som igjen fører til automatisk innkalling til årlig mammografi. Første gang når det nærmer seg et år etter operasjonen.

Til alle damer der ute:
Si ja takk til screening!
Gå til mammografi, selv om det høres gruelig ut. Det er over på få minutter, og etterpå kan du jo premiere deg selv med noe du syns er stas.

Teknologi er ikke alt.
Fingerspitzgefühl har reddet mange liv. Inkludert mitt eget. Sjekk brystene manuelt, om ikke hver måned, så i hvert fall flere ganger i året. Finner du noe som er "annerledes" - ikke lat som du ikke har kjent det. Gå til legen!

Ikke stol på flaksen. Gjør ditt beste. Sjekk for livet!

Oktober - mer rosa enn noen gang

Se så gild min nye jobbeveske ble med Rosa sløyfe-bling :-)

Det er 1. oktober og starten på Rosa sløyfe-måneden. Altså setter vi ekstra fokus på brystkreft, i solidaritet med dem som er rammet, og til støtte for videre forskning og enda mer treffsikker behandling.

Som mange av dere vet: I sommer ble jeg selv diagnostisert med brystkreft. Jeg ble operert på sankthansaften og gjennomgikk tre uker med daglig stråling i august. Jeg slapp både cellegift og hormonbehandling. Da jeg gikk ut fra siste stråling 30. august, var det med vissheten om at kreftlegen, kreftsykepleierne og strålepersonalet nå anså meg ferdig behandlet.

Fra min samtale med både lege og sykepleier:
- Kan jeg si at jeg er frisk?
- Ja, det kan du.
- Sier dere at jeg er frisk?
- Ja, det gjør vi.

Dette er selvsagt vanvittig godt å vite. Brystkreft er egentlig mange ulike sykdommer. Jeg hadde flaks på så mange måter når det gjaldt akkurat min brystkreft. Så får det så være at jeg nesten ikke kan tro at det hele var over på én sommer, og at jeg i ukene etter avsluttet behandling egentlig har følt meg dårligere enn på noe tidspunkt underveis i sykdomsforløpet. Det er visst ikke uvanlig. For et utålmodig menneske er det ikke så lett å skynde seg langsomt, men jeg forsøker.

Rosa sløyfe oppstod i USA på 1990-tallet. Her om dagen dumpet det en polstret konvolutt ned i min postkasse, sendt nettopp fra USA. Det viste seg å være en oppmuntringshilsen fra en venninne, som sammen med gode ønsker også sendte en fineste rosa sløyfe-veskepynten. Og det var et fantastisk sammentreff. Få dager tidligere hadde jeg nemlig trålet Trondheim på kryss og tvers på jakt etter nettopp det. (Jeg laget noen veskepynter med rosa glassløyfer for noen år siden, men loddet dem ut og beholdt ingen selv...)

Nå er jeg klar for oktober. Jeg skal gjøre den mer rosa enn noen gang. Fortsettelse følger!

Gi kreften en på kjeften!

Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.