Lun salat med røkt blåkveite

Siden sist jeg blogget har store ting skjedd i den lille bygda mi: Vi har fått oss en delikatessebutikk!

Det er gründerparet Mathilde Jakobsen og Håvard Winther som har flyttet nærmere råvarene. Som en av flere bygdepropeller er jeg ikke lite fornøyd med at vi klarte å lokke denne skaperkrafta fra byen og hit.

Mathilde og Håvard driver selskapet "Han Sylte", med signaturproduktene gulrotmarmelade og pesto av gulrotgress. Gulrøttene dyrkes i Selveste Gulrotbygda, altså Valnesfjord - og i fall du ikke er kjent med det fra før kan jeg røpe at det er her verdens beste gulrøtter vokser opp. Det vil si, de vokser jo ned, men du skjønner.

Fullt hus hos Mathilde og Han Sylte Kolonial på åpningsdagen. Foto: Mariell Tverrå Løkås/Bodø Nu

Delikatessebutikken har fått navnet "Han Sylte Kolonial". En ualminnelig sjarmerende butikk som anbefales til alle som har veien forbi Valnesfjord. Ja, en solid omvei kan sågar forsvares, for her får du tak i mye snadder. I tillegg til deres egne produkter også fisk, kjøtt, brød, ost, kaffe, te, sjokolade, såpe laget i Nord-Norge. Åpent onsdag og fredag 10-17 og lørdag 10-15.

Både idErik og jeg har stor glede av å snuse i hyller og disker på kolonialen. Sist lørdag kjøpte vi et stykke røkt blåkveite, hvilket jeg aldri hadde smakt før, men som idErik hadde et sterkt og lengselsfullt forhold til fra gamle dager i Tromsø.

Den smaker utmerket som pålegg, akkurat som røykalaks. Men jeg fikk også lyst til å teste den i en middagsrett. Eksperimentet endte med en salat som (beskjedenhet, gå hjem og vogg!) ble så god at du skal få oppskriften.

Jeg tilberedte salaten direkte på porsjonsfat, men du kan selvsagt velge å legge det lagvis i salatbolle.
Psst: Start med å koke poteten og steke løken.

Blåkveitesalat, til 2 p.
Ruccola - noen never
1/2 rødløk i tynne ringer
15 cm agurk, skåret i strimler
6 mandelpoteter i terninger
2-3 ss pesto
1 gul løk
1 pære - vasket og skåret i biter (la skallet være på)
6-10 småtomater - delt i halve eller kvarte
12-14 skiver røkt blåkveite i delikate skiver

Tilbehør
Ekstra lett rømme
Kremet balsamico med skogsbær
Brød/loff/rundstykke

Slik gjør du: 
Skjær den gule løken i tynne båter. Stek dem i middels/godt varm panne med 1 ss margarin. Når løken er gjennomvarm strør du 1 ts sukker over. Brun videre til løken er gylden, myk og smakfull. La kjølne litt.
Kok potetterningene såvidt møre. Avkjøl litt og bland lune potetterninger med ønsket mengde pesto; vær lett på hånden, slik at ikke poteten går i stykker.
Riv ruccolaen i litt mindre biter, fordel den slik at fatet/fatene dekkes.
Strø på rødløk- og agurkstrimler.
Fordel pestopotetterninger utover salaten.
Bruk en gaffel til å rulle fiskeskivene til uvørne "tuller". Dytt dem på plass hist og her.
Fordel tomat og pære på toppen.
Legg den stekte løken som en dæsj på toppen.
Ringle over kremet balsamico og legg på en klatt rømme.

Serveres med brød.

Hengenebb?

Selvsagt ikke adekvat behandling av psykisk sykdom, men hvis du henger med nebbet og føler at du står på stedet hvil:

Neimen Zalo, da!

For noen uker siden stod jeg på hverdagslig vis ved kjøkkenbenken og vasket middagskasserollene. Plutselig la jeg merke til at Zalo-flaska hadde fått "varseltrekant" (egentlig firkant). Jeg spurte i omgivelsene, men ingen andre hadde lagt merke til dette. Jeg prøvde også å google fenomenet, uten å finne ut noe mer. Så jeg sendte følgende henvendelse til Lilleborg forbrukerservice:

Jeg har brukt Zalo som oppvaskmiddel og flekkfjerner i «alle år».

Sist jeg tok i bruk en ny flaske oppdaget jeg at etiketten var utstyrt  med «varseltrekant» og en omfattende advarsel, som blant annet sier at produktet er skadelig med langtidsvirkning for liv i vann.

Jeg ser også at innholdet skal leveres som farlig avfall, dersom jeg skal kaste det i stedet for å bruke det. Det ble ikke mye fristende å fortsette å utsette naturen for dette på daglig basis, og jeg har nå byttet til Coop Änglamarks oppvaskmiddel.

Jeg kjøper gjerne vaskemidler «i stort», dvs flere flasker/pakker i slengen når det er på tilbud, så jeg vet ikke hvor lenge det kan være siden advarselen på Zalo-flasken kom. Men jeg har i hvert fall ikke sett den før nå nylig.

Jeg har noen spørsmål:

Hvor lenge har Zalo kommet med denne advarselen?

Hvilke mulige skadevirkninger er det snakk om?

Hva gjør Lilleborg for å endre produktet til å bli mindre miljøskadelig?

Noen dager senere fikk jeg svar:

Hei og takk for henvendelsen. 
Den kjemiske sammensetningen i Zalo Ultra/Sitron er ikke endret. 
Derimot er fare- og sikkerhetsangivelsene for produktet annerledes og strengere. Årsaken til faremerkingen er at alle vaske- og rengjøringsmidler i Norge nå skal merkes i henhold til det nye felleseuropeiske kjemikalieregelverget CLP. Dette er lovpålagt og gjelder alle vaske- og rengjøringsmidler. 
 «Advarsel» og «Utropstegnet» er relatert til at man ikke skal ha ufortynnet produkt i kontakt med øynene. Det har vi også tidligere opplyst om på etiketten til Zalo Ultra/Sitron, selv om teksten var mindre fremtredende enn den er nå. I tillegg relaterer det til at ufortynnet Zalo Ultra/Sitron vil virke irriterende på huden, noe som er tilfelle for de fleste høykonsentrerte vaskemidler.
Vi håper at dette bidrar til å oppklare den nye merkingen på Zalo Ultra/Sitron. Du kan altså fortsatt trygt bruke Zalo Ultra/Sitron, på samme måte som før. 

 

Nja. Jeg vet ikke. Skal jeg bare slappe av og bruke Zalo som før, fordi produktet alltid har vært like skadelig for liv i vann, men produsenten først nå er blitt pålagt å fortelle forbrukerne om det?

Jeg regner med at vaskemidlene fra Coop Änglamark er underlagt de samme strenge reglene for merking. Selv om også denne flaska har "varselfirkant" og advarsler om mulig alvorlig øyeirritasjon, finner jeg ingen opplysninger om at "produktet er skadelig med langtidsvirkning for liv i vann" eller at eventuelle rester må leveres som farlig avfall.

Nå har jeg erfart at dette svanemerkede oppvaskmiddelet er helt tilfredsstillende for mine behov, så da holder jeg meg til det.

Hva er dine refleksjoner rundt dette?

Har dette serviset et navn?

Her om dagen dukket dette serviset opp i en kjøp&salg-gruppe som jeg følger på facebook. Jeg ble lykkelig, fordi jeg har elsket designet siden jeg første gang så det på min svigermors kaffebord for 25 år siden. Damen som skulle selge viste seg attpåtil å bo i Valnesfjord, så her var ingen utfordringer knyttet til transport. Hm, skulle jeg by?

Rask rådslagning med idErik. Han var nærmest aktivt uinteressert, og jeg skrinla tanken et kvarter eller så. Men så kom jeg jo på at jeg er ei voksen dame som har lov til å kjøpe de koppene jeg liker. Og jeg begynner å bli utålmodig med å få faset ut Scala-serviset som vi kjøpte etter bryllupet for tjueto år siden. Det ser sånn ut, og jentene får nærmest sponk hver gang vi dekker på med det - de synes det er ufattelig glorete (men når jeg nå ser det på bilde er det vel ikke så verst, eller?)

I hvert fall: Jeg la inn et nokså beskjedent bud. Etter noen timer kom det litt høyere bud fra en annen dame i bygda, som ville ha koppene til hytteservise. Nytt bud fra meg, og der ble koppene mine. Seks komplette sett som er blanke og fine i glasuren og ser ut til å ha vært lite (eller i hvert fall veldig pent) brukt. Hurra.

Nå lurer jeg på om bruktkjøpet tåler oppvaskmaskin. Det står absolutt ingen stempler eller fabrikknavn under noen av delene.  Svigermor hadde det visstnok i oppvaskmaskin i "alle de år", så kanskje jeg burde sammenligne med en av koppene derfra for å se om det er sjenerende mattet.

Er det noen som aner hva serviset heter eller hvilken fabrikk det stammer fra?

En liten håndduk

For noen år siden hadde jeg kalendervenn. En dame et helt annet sted i landet som jeg kun kjente gjennom et hobbyforum på nett. Jeg sendte 24 små gaver til henne, og vice versa. Torunn hadde lagt mye omtanke i gavene, og kalenderen satte virkelig en spiss på førjulsukene. Sååå kjekt å være voksen med adventskalender! (kanskje noen vil bytte med meg i år?)

En av dagene lå det et stort nøste Järbo bomullsgarn i pakken. Dette har langt om lenge blitt omsatt til noe hyggelig og nyttig: En liten håndduk som min søster fikk i bursdagsgave. Jeg strikket rutemønster med fem rett, fem vrang på pinne nr. 3,5. Og til slutt en hvit heklekant og hempe til pynt.

Jeg tenkte den kunne passe på den koselige hytta hennes.

Du er lettlurt, lettlurt...

Denne strofen pleier jeg å synge til melodien fra Ravis "Dødssøt". Oftest om meg selv. For ja, jeg er lettlurt. Såpass at jeg kan la meg lure til å tro at husarbeid er artig bare utstyret er fancy nok.

Som disse regnbuevakre klutene jeg fikk fra min søster da jeg fylte femti tidligere i sommer. Hun kalte det tullegave, og den kom i tillegg til den egentlige gaven, som var et nydelig smykke.

Og jeg ble superglad for både det ene og det andre!

Bryr du deg om pent vaskeutstyr?

Posemiks pluss mums

Jeg har sluttet å teste muffinsoppskrifter. I hvert fall hvis jeg fyser på vanlige, lyse muffins. Toro lager uansett de beste. Herlig myke, saftige, passe søte.

Her har jeg attpåtil fulgt rådet som står på posen: Tilsett friske bringebær og hakket hvit sjokolade. Det ble vanvittig godt. Og en ekstra spiss på det hele er det jo når man får blikkontakt med kakene før man spiser dem (se bildet under). Eller hur?

 

Bidra til en bedre verden på 1-2-3

En sjeldenhet i grøftekanten

Jeg er veldig glad i markblomster. Med disse kan man raskt, enkelt og aldeles gratis lage de nydeligste buketter. Og selv om sommerværet skuffer, kan man nyte blomstene i fulle drag innomhus.

Denne sommeren har jeg vært ualminnelig obs på det som vokser i naturen, ettersom yngstejenta i sitt studium (barnehagelærer, Dronning Mauds Minne i Trondheim) lager herbarium. idErik har forresten funnet ut at herbarium med kun ville planter bør kalles barbarium. Men det er jo en helt usaklig digresjon.

Her om dagen oppdaget jeg noe jeg aldri har sett før, som jeg vil kalle hvit rødkløver. Altså ikke den ordinære hvitkløveren, som har litt brune spetter/tupper, og som det etter hvert er blitt veldig mye av. Men en blomst som ser aldeles ut som rødkløver i form og størrelse, bare med den forskjell at blomsten er helt hvit i stedet for rosa.

Jeg fant én hvitblomstrende plante mellom hundrevis av rosa rødkløver.

Vel hjemme googlet jeg fenomenet, og fant ut at det er kjent, men nokså sjeldent forekommende. Her om dagen benyttet jeg ARK vennepris for å skaffe meg Gyldendals store nordiske flora (kr 299, mot ordinært 699). Funnet bekreftes der. Å være ARK-venn har forøvrig vist seg å være veldig gunstig; jeg har gjort mange gode bok-kupp på den måten.

God bok: "Elizabeth er borte!"

Emma Healeys debutroman "Elizabeth er borte!" blir beskrevet som en krimbok. Krimlitteratur er ikke det jeg hyppigst velger. Men akkurat denne ble likevel en av de bøkene jeg ikke avbestilte i bokklubben. Etter omtalen i bokmagasinet ventet jeg spent på å finne den røde og hvite bokpakken i postkassen min; boken fremstod som noe ganske utenom det vanlige, og jeg gledet meg til å lese.

Etter å ha lest den vil jeg nesten si: Glem det med krim! Her har den unge forfatteren (født i 1985) gjort et standhaftig og dypt empatisk forsøk på å leve seg inn i tankeverdenen til en som dag for dag får dårligere korttidshukommelse og orienteringsevne, men som kan gjenkalle fortiden krystallklart bare på grunn av en lukt, en smak, synet av en gatestubb eller lyden av et ord.

Emma Healey påberoper seg ikke klinisk korrekthet for at det er slik demens oppleves "fra innsiden", men det er heller ikke interessant. Boken er ytterst velskrevet, historien(e) medrivende, og jeg føler jeg har vært med på et svært interessant tankeeksperiment: Slik kan Alzheimer kanskje oppleves.

I boken følger vi demente Maud, som er noenogåtti, og som fletter sammen mysteriet med at venninnen Elizabeth plutselig er borte med opplevelsen av at søsteren Sukie forsvant for snart 70 år siden. Det er spennende å være med Maud på jakt etter brikker til puslespillene hun sliter med å legge.

Jeg har flere i omgangskretsen som lever med eller har levd med foreldre som forsvinner inn i demens. Jeg må si jeg har tenkt mye på dem i disse siste dagene, mens jeg har lest boka.

Jeg leser lite om bøker før jeg leser dem selv. Etter at jeg var ferdiglest, har jeg snoket rundt på nettet og finner den ene jublende anmeldelsen etter den andre. Da jeg så noen spekulere i filmatisering av boken med Judi Dench i hovedrollen ble jeg rent oppspilt. Det hadde vært noe! Men inntil videre kan boka definitivt anbefales for alle som tåler at en krim drives fram av en dement detektiv, type ett skritt fram og to tilbake. (Men mysteriene får sin løsning, altså.)

Bildet er lånt fra bokklubbens magasin.

Midtsommerblå lykke

Tadaa! Mitt sommerprosjekt - i fargen midtsommerblå. (tog du'an? tog du'an?)

I lengre tid - flere år, faktisk - har en utslitt damesykkel stått lent inntil hushjørnet vårt. En klassisk, nostalgisk farkost, med tre gir og kurv. Den har først tilhørt min brors svigermor. Senere arvet mamma den. Nå er det mange år siden noen har syklet på den.

idErik har mer enn én gang vært på nippet til å bringe den overflødige sykkelen på fyllinga, men hver gang har jeg klart å overbevise ham: Jeg skal male den og bruke den til blomsterstativ, og den kommer til å bli SÅ fin.

Han hadde nok forlengst mistet troen på at så skulle skje. Det hadde naturligvis ikke jeg, Gode Forsetters Høye Beskytter som jeg jo tross alt er.

Men jeg må innrømme at også jeg ble litt overrasket da jeg hadde
A. kjøpt nødvendig maling og pensel
B. funnet fram passende sandpapir/smergelpapir
C. utstyrt meg med nødvendige skrujern og tenger
og bare gikk i gang.

Jeg glemte å ta skikkelig førbilde, før jeg strippet bort alt av vaiere og ødelagte deksler. (det er ikke helt sant - jeg glemte det ikke, jeg hadde bare mer lyst til å komme i gang, og plutselig var jeg for tilgriset på hendene til å håndtere kameraet). Men som dere ser, den var noe medtatt.

Jeg hadde snust på nettet og kommet fram til at jeg ønsket å penselmale sykkelen, ikke spraylakkere den. Jeg ønsket nemlig å beholde dekk, styre, kjede, støtte, pedaler og sete i sin opprinnelige farge. Jeg forhørte meg også på facebook, og ble klart anbefalt Bengalack. Da jeg oppsøkte fargehandelen og hørte formuleringen "rett på rust" var både jeg og lakkboksen solgt.

Jeg valgte ferdigfargen Midtsommerblå. "Rett på rust" eller ei - jeg syntes jeg måtte pusse vekk det grøvste av løs rust og sprukken lakk. Men så var det bare å stryke i vei. Pirkearbeid, javisst, men det holdt med ett strøk og tok ikke så fælt lang tid. Opprinnelig hadde jeg tenkt at bæreren skulle få beholde sin kromfarge, men det ble for pirkete, så den ble også blå. Ellers oppstod det noen der-og-da-vurderinger på hvor den blå lakken skulle stanse, og jeg er tilfreds med de fleste avgjørelsene jeg tok.

Til slutt ble sykkelen utstyrt med rosa hengepelargonia i kurven på styret, og fikk en gammel flettet kurv på bæreren, med margeritter i. Sistnevnte ble festet med et par elektrikerstrips, og foret med plast, før den ble fylt med lecakuler, jord og planter. I passe høyde har plasten fått noen hull for å slippe ut overflødig vann. Man vet jo aldri hva den nordnorske sommeren har tenkt å varte opp med.

For å hindre at vinden velter herligheten har jeg sikret den med et tau. Midtsommerblått, det også, viste det seg, og neesten usynlig når man ser sykkele fra smørsida.

Selv idErik innrømmer at dette prosjektet ble langt mer staselig enn han hadde sett for seg, så nå er han glad han ikke kastet sykkelen.

Nå ønsker jeg meg en trehjulssykkel (helst av den smekre, litt høye typen som var vanlig på 1970-tallet) til å male i en matchende farge. Anyone?