Jeg og Knaus'ern

”Alle” leser Karl Ove Knausgårds bindsterke selvbiografi for tiden. Jeg også. Jeg startet pent med å kjøpe ”Min kamp 1”, og ville fullføre den før jeg bestemte meg for fortsettelsen.

Da det gjenstod en fjerdedel av boka, begynte det å rykke i bakfoten. Enn om jeg ble ferdig med bok én på et tidspunkt hvor det ville være vanskelig å få tak i bok nummer to? Like før ei helg, for eksempel…?
En tilgodelapp på Ark ble hurtig omgjort til ”Min kamp 2”, og den er jeg nå godt i gang med.

Jeg ante ikke at Knausgård eksisterte før jeg leste jeg en anmeldelse av hans bok ”Ute av verden” for noen år siden. Boka handler om en ung mann som får jobb som lærervikar i en kystkommune nordpå. Han forelsker seg i en av sine elever, 13-åringen Miriam, og Knausgård beskriver begjæret og kvalene sett fra hovedpersonens ståsted. En modig og annerledes roman.

Anmeldelsen ga meg lyst til å lese boka, og jeg gikk til biblioteket for å finne den. Jeg ombestemte meg raskt da jeg så bokens omslag: Et fotografi av en naken jentunge ved et vann – på alder med mine egne jentunger den gangen. Jeg syntes med ett at hele boka var ekkel, og klarte ikke nærme meg den før jeg fant den i en billigutgave med et helt annet omslag.

Men da jeg først kom i gang med lesingen – som riktignok er litt ekkel og ubehagelig, men mange gode romaner er jo det – innså jeg at Knausgård er en av vår tids virkelig flinke forfattere.

Derfor så jeg med spenning fram mot hans seksbindsprosjekt – ”Min kamp”. (For øvrig syns jeg han har valgt en tøvete tittel, og skjønner ikke hvorfor han vil besudles med en Hitler-assosiasjon, men-men.)
Og nå er jeg en av de mange som leser ”Min kamp” og lurer på hva jeg skal mene. Jeg lurer også veldig på hvordan det er å være Knausgårds nærmeste familie...

Ingen skal beskylde Knausgård for å være en mann av få ord - i hvert fall ikke når han skriver. Innimellom blir jeg irritert av ordrikdommen, og jeg griper meg i å skumme fort-fort gjennom enkelte avsnitt som flommer over av detaljer. Jeg vet hvordan man steker laks og koker blomkål, hvordan man bytter en bleie eller vasker et badekar - jeg lengter ikke etter å lese det hyperdetaljert beskrevet.

Knausgård er også glad i beskrive indre refleksjon. Det blir mange kvarter med ordinært tankegods og bla-bla før det innimellom dukker opp gull og godbiter. Men ok. Godbitene er der. Da er jeg som leser fornøyd.
Av og til får jeg aversjon mot bøker og filmer som blir uforholdsmessig hausset opp. Da lar jeg gjerne blodtåken legge seg og gir boken/filmen en ny sjanse noen år senere, når jeg kan starte "med blanke ark".

Det var bare så vidt jeg ikke gikk i vranglås over Knausgård-hysteriet. Ari Behn står for eksempel fortsatt ulest i bokhyllen min, og det hender jeg må minne meg selv om at jeg ikke har grunnlag for å mene noe som helst om ham som forfatter. Knausgård bare måtte jeg gi meg i kast med. Jeg tror jeg kommer til å lese videre etter bind 2.

Har du lyst til å mene noe om Knausgård uten å lese bøkene hans?

Sjekk Dagbladet/Magasinets ”Knausgård for dummies”! Innsiktsfullt og fornøyelig på én gang.

PS: For ordens skyld - det er ikke sant at alle leser Knausgård. Det nærmer seg fem millioner innbyggere i Norge. Første bind av "Min kamp" er trykket i 50.000 eksemplarer. De som ikke leser Knausgård er i et overveldende flertall.