søndag 17. august 2014

Dilla på ripsgele


Jeg hadde noen konkrete mål for sommeren 2014. Ett av dem var å lære meg å lage ripsgele. Vi har i alle år nytt godt av mammas gavmilde forsyninger. Etter at hun døde for to år siden har vi spinket og spart på de glassene vi hadde igjen. På forsommeren spiste vi det aller siste, datert 2007.

Pappa tok oppdraget med å vanne, gjødsle og etter hvert legge nett over ripsbærbuskene sine. Jeg tok oppdraget med å plyndre dem - skulle det vise seg. Jeg fikk nemlig helt dilla på å koke ripsgele, og har nå fylt førtini glass! (Dette er jo også en finfin gave.)

Jeg fant ingen nedtegnelser om ripsgele i mammas oppskriftsbok. Heldigvis hadde pappa fulgt godt med, og kunne fortelle at mamma brukte ett kilo sukker pr. liter saft, og at hun gjerne hadde litt solbær sammen med ripsen. "Den som vil lage gele må ikke spare på sukkeret!" har vært et fast omkved.

Okei. Til verket! Jeg spurte også mine facebookvenner, og fikk flere nyttige tips derfra. Nå har jeg kokt tre ladninger, godt resultat hver gang, og anser sommerens oppdrag som utført: Jeg har lært meg å koke ripsgele!


Om plukkingen:
Mange legger vekt på at bærene ikke må være for modne.
Ta gjerne med noen nesten umodne bær.
Du trenger ikke være nøye - la de tynne stilkene følge med.
Vil du ha ekstra smak på geleen kan du bruke litt solbær sammen med rips. Til 4 kg rips tilsatte jeg ca. 600 g solbær.

Om rensingen:
Helt unødvendig! Er det ett og annet blad med i bøtta, er de bare med på å gi ekstra smak og stivelse.

Om emballasjen:
Ikke for store glass; 2-3 dl eller mindre.
Samle småglass gjennom vinteren (oliven, pesto, tapenade, tomatpure, fetaost, hapå etc er ypperlige)
Mangler du gjenbruksglass kan du kjøpe nye. Jeg har kjøpt småkrukker på Åhlens.
Alle glass må ha gummipakning eller gummibelegg inni lokket.
Husk å gjøre glassene klar før du setter igang; de må være gullende rene, uten etikett og kokes/varmes like før bruk. Her snakker vi hermetisering!
Gele kan alternativt fryses.

Om første koking:
Vei opp bæra slik at du vet hvor mange kg du har.
Du trenger en stor gryte. Bæra ruver godt før den "klapper sammen" av kokingen.
Bruk 2-3 dl vann pr. kg bær. (Jeg har brukt 2.)
Kok opp vann og bær. La småkoke i 30 minutter.
Sil av saften. Dette gjorde jeg ved hjelp av flere dørslag. Først et grovt, for å få ut alle stilker og store partikler, deretter mer og mer småmasket sil for å få saften så klar som mulig. (Det finnes spesialsiler til dette formålet, men du klarer deg fint med dørslag. Jeg prøvde også å sile gjennom klede, det gikk dårlig.)

Om sukkermengde:
Jeg finner jeg flere angivelser, alt etter hvor jeg leter. Første porsjon prøvde jeg meg på litt redusert sukkermengde. Da ble noe av geleen helt flytende. Den ble berget ved at jeg kokte den en gang til med mer sukker.
Etter det har jeg holdt meg strikt til anbefalingene som pappa har overlevert fra mamma og Ingrid Espelid Hovig: Ett kg sukker pr. liter saft! Perfekt resultat hver gang. Jeg kommer ikke til å eksperimentere mer med dette.

Om andre koking:
Mål opp hvor mye saft du har. Beregn sukkermengden ut fra det (se forrige punkt).
Nå skal saften kokes sammen med sukker. Ikke lag for store porsjoner av gangen! Det gjør ingenting om noe av saften blir stående og kjølne mens du lager resten ferdig. (Du kan sågar la saften stå til neste dag; du får like god gele, men innholdet av C-vitamin blir redusert). Jeg har laget av max 1,4 liter saft av gangen.
Kok opp saften.
Dra kjelen av platen.
Sukkeret tilsettes sakte. Rør hele tiden, og fortsett å røre til alt sukkeret er oppløst.
Nå skal saften/geleen koke i ett kvarter, UTEN omrøring.
Skum av noen ganger underveis.

Fylling av glass:
Glassene og lokkene (evt også løste gummipakninger) må være aldeles rene og skal ha kokt i vann i minst ti minutter. Hold dem kokende til du er klar til å fylle gele. (Du kan også sterilisere glass i stekeovnen - se her)
Bruk stekepinsett til å fiske opp glass fra kjelen; de lufttørker raskt.
Fyll dem med kokende varm gele. Sett på varmt, lufttørket lokk.

Oppbevar geleen kjølig. Den vil være holdbar i mange år.

PS: Gele kan blant annet brukes i noen himmelsk gode småkaker!




onsdag 13. august 2014

Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.
Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret


For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.
Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!




fredag 8. august 2014

Har du leita ordentlig??


Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)



mandag 30. juni 2014

Veldig enkelt og veldig godt


Oppskrift til dette brødet fant jeg i Kamille. Det var skuespiller Henriette Steenstrup som lot oss få lære å lage venninne Martes latterlig lettlagde, himmelsk gode brød. "Man finner vel knapt en mer mislykket husmor i Nordre Aker i Oslo. Men her snakker jeg om ren og skjær mestringsfølelse," skriver Henriette om seg selv.

Vi snakker altså knafri bakelykke. Saftig, mettende brød med deilig smak og litt å tygge på.

Jeg bakte brødet med spelt, fordi vi akkurat da hadde gjester som ikke tåler vanlig hvetemel. Oppskriften inneholder opprinnelig vanlig hvete. Nå står en ny deig til heving, denne gang med hvetemel, og jeg håper det blir like godt (og får litt finere stekeskorpe enn forsøk nummer én - jeg syns spelt oppfører seg veldig rart i så måte).

Den eneste endringen jeg har gjort etter forrige forsøk, er at jeg har doblet saltmengden. En ren smakssak.

Hvilke frø du bruker, er selvsagt også helt valgfritt.

Sånn. Nå er det overkommelig å bake brød selv i sommervær!

Til to brød trenger du
5 dl store havregryn
4 dl (til sammen) av linfrø, havrekli, sammalt hvete og solsikkekjerner
11 dl hvetemel
1 barneskje honning
2 ts salt
1/2 ts tørrgjær
10 dl kaldt vann

Husk å bruke en ganske romslig bolle, sånn at deigen har plass til å heve. Rør sammen alle ingrediensene; jeg bruker ei plastsleiv. Det blir en ganske løs deig. Dekk bollen med plast, og la den stå i ett døgn. Fordel deretter deigen/røren i to smurte brødformer. Dryss sesamfrø eller andre frø på toppen. La formene stå i to timer. Deretter 40-45 minutters steking ved 225 grader.

PS: Får litt Pippi Langstrømpe-assosiasjoner av min nye kopphåndduk, kjøpt på Åhlens :-)


onsdag 11. juni 2014

Råbra suppe. Jeg mener: Rabarbrasuppe!


Det er mange år siden jeg hadde unger som kom løpende inn på kjøkkenet for å få en kopp sukker til årets første rabarbrastilker. (sukk - mimre!) Men rabarbrasuppe hører fortsatt forsommeren til.

Den er lett å lage, smaker like godt varm som kald (og jeg foretrekker den halvvarm). Servert med krem eller en kule vaniljeis er den bare snadder.

Rabarbrasuppe - 6 p.
250 g rabarbra - vasket, skrelt og kuttet i biter
1 l vann
200 g sukker

Jevning av 1 dl vann og 1,5 ss potetmel


Kok rabarbra i sukker og vann til rabarbraen begynner å gå i stykker. Det tar ca. 5-10 minutter.
Rør potetmel ut i kaldt vann til en jevn velling. Hell jevningen i suppen i en tynn stråle. Rør hele tiden. Kok opp suppen slik at den tykner.

Server varm, lunken eller avkjølt.



tirsdag 10. juni 2014

Karamellglaserte småkaker


Her er oppskrift på min nye småkakefavoritt, som yngstejenta bakte til bursdagskaffen min forleden. Oppskriften fant hun i kokeboka "1 deig - 100 småkaker" - men hun har modifisert den litt.

Porsjonen gir ca. 30 kjeks. Kjeksene er ikke helt sprø, men utrolig gode. Bare prøv!

Karamellglaserte skiver
225 g mykt smør
140 g sukker
1 eggeplomme
3 ts vaniljesukker
300 g hvetemel
1 klype salt

Smør og sukker røres hvitt og luftig. Pisk inn eggeplomme og vaniljesukker. Bland inn hvetemel og salt.
Del deigen i to like store deler, pakk dem i plast og legg i kjøleskapet i en god halvtime.

Karamellglasur
50 g sukker
5-7 dråper vaniljeessens
4 1/2 ss vann (obs, ikke alt skal kokes)
2 eggeplommer

Sukker, 1,5 ss vann og vaniljeessens blandes i en kjele. Kok opp under omrøring til sukkeret er oppløst. Deretter skal du ikke røre mer i blandingen, men la den koke til den får en gylden karamellfarge. Når blandingen er gyldenbrun: Ta kjelen av plata, rør inn de resterende 3 ss kaldt vann. Deretter setter du kjelen i kaldt vann og lar glasuren avkjøles. Glasuren/sausen skal være flytende også når den er kald.
Nå skal du vispe 2 ss av denne karamellsausen sammen med to eggeplommer.(Du får ikke bruk for resten av sausen.)

Rull deigen til tykke pølser og skjær i ca. 30 skiver. (Hvis du ikke synes skivene blir pene nok, kan deigen også trilles til kuler som du deretter trykker flate på bakepapir.)

Pensle kakene med glasur i fire omganger. Glasuren må få tørke noen få minutter mellom hver runde. Lag et pent mønster med gaffel på hver kjeks.

Steketemperatur: 190 gr
Stekes i 10-12 minutter.

Du kan godt la dem bli friskt brune - da smaker de ekstra mye og får en sprøere konsistens - men pass på at glasuren ikke blir brent!
La kakene avkjøle på brettet i ti minutters tid, avkjøl deretter på rist. Oppbevares i tett boks.

Jeg elsker småkaker! Har du en god oppskrift i bloggen din, tips meg gjerne!

PS: Det hører med til historien at faren min trodde vi hadde satt fram et fat med fiskekaker... :-)



mandag 9. juni 2014

De beste ting i livet


I går fylte jeg 49 år. Det ble en slak og fin bursdag, med god tid til boklesing og kaffedrikking. Middagen hadde jeg selv bestemt - det ble hvit pizza med spekeskinke og ruccola.

18-åringen - husets konditor - vartet opp med himmelsk pavlova og noen karamellglaserte kjeks som fra nå er min nye småkakefavoritt (oppskrift i neste innlegg!).


I bursdagsgave fra jentene fikk jeg superfint smykke og øredobber. idErik beriket meg med teleskopfiskestang - hurra! Kan vi dra på tur snart?
Fra barnebarn Marie (1 1/2) i Oslo kom det en lydfil, der hun og mammaen synger duett til bestemor, "Lille Petter Edderkopp". Åh smelt!
Og svigerfar (87) hadde svingt stekepannen og kom med en boks "Nødproviant til MS Shanty" - hans perfekte brente mandler etter en (nesten) hemmelig oppskrift.
Facebook-veggen min tøt over med gratulasjoner og snille ord - det er mulig jeg er en enkel sjel, men jeg blir veldig glad av disse cyberhilsnene.

Pakker og sånt setter meg alltid i festhumør :-)
I dag har jeg startet på mitt uoffisielle, litt for lenge ignorerte prosjekt "I form før femti". Tar det pent i starten, såpass at jeg tillot meg å plukke blomster langs skogsveien der jeg la trimøkta. Det er mye fint i skogen nå!

Håper alle har ei snill og god pinsehelg!

søndag 8. juni 2014

Verdens viktigste summetone


I går skrev om min hyggelige frokostgjest, Edvin ekorn. Han koste seg med konglefrø, mens jeg nøt kaffe og brødskiver.

Men det var flere som strømmet til hagen vår for å spise. I hopetall, heldigvis.

Humlene. Disse lubne og flittige, flygende pelsdottene som aldri gjør et menneske fortred (bortsett fra den ene gangen da jeg som seksåring valgte gummistøvler til sommerskjørtet, for å forsere ei summende kløvereng hos mormoren min - jeg var litt skremt av den overveldende humletettheten. Jeg hadde nakne føtter oppi støvlene. Best som jeg sprang gjennom sommerenga på mine små, korte bein, havnet ei humle nedi den ene støvelen. Skal si den brant! Men med unntak av denne ene episoden i løpet av 49 år, har jeg kun støtt på fredsommelige humler.)


Flere humlearter står i fare for å bli utryddet i Norge. Det er ikke bra. Vår eksistens er helt avhengig av humlenes innsats med pollinering av planter og trær. Derfor er det nå en nasjonal kampanje til humlenes fremme - "Summende hager". Det norske hageselskap og Miljødirektoratet står bak kampanjen.


Det viser seg at vi i pludrehanneheimen har slumpet til å gjøre flere ting med hagen vår som hjelper humlene. Rikelig med blomstrende løvetann, for eksempel. Mat for humlemons! Litt for sjelden plenklipp - helt supert for humla, for den hater visst nyklippet gress. Og prydepletreet, som akkurat nå bugner nesten latterlig med rosa blomsterklaser - uhyre attraktivt for humler fra fjern og nær.

Alle som har en hageflekk bør bidra til humlas fremme. Velg nektarrike planter, klipp plenen litt sjeldnere, hold hagen giftfri og la større trær få stå.

Har du forsøkt å fotografere humler...? De flytter seg fort, gitt :-)
Det er laget flere informasjonsfilmer i anledning kampanjen "Summende hager". Nær sagt selvfølgelig med Hilde Hummelvoll som programleder. Du finner filmene og mer info her.
Følg også kampanjen Summende hager på facebook.

(Dette innlegget er et litt forsinket svar på en utfordring jeg fikk fra Ordspinneriet, og som inngår i en bloggstafett startet av Moseplassen. Supre initiativ!)




lørdag 7. juni 2014

Frokost i godt selskap


Det har vært en travel vår. Litt travlere enn vi setter pris på; mye reisevirksomhet og jobb for idErik og meg, heavy skolearbeid og hektisk russetid for ungdommen.

I dag kunne alle sove ut. Det benyttet resten av huslyden seg av, men jeg våknet tidlig og tok frokosten med meg ut på terrassen. Der hørte jeg etterhvert små kneppelyder. Først trodde jeg det var furuene som drev med "pollenskyting" - det har jeg opplevd før, og det var såpass fascinerende å se på at jeg snudde stolen for å følge med.

Men hva skuet mitt øye?


Lett å gjette, selvsagt, når du allerede har sett bildene: Edvin Ekorn! Han har blitt en stadig flittigere gjest i hagen vår, og hvor koselig er ikke det?!

Først ble han stiv og helt, helt stille da jeg reiste meg for å fotografere. Men så fant han tydeligvis ut at jeg ikke virket særlig skummel, for han fortsatte frokosten og lot meg knipse i vei.



Vår felles frokost varte i en halvtimes tid, før Edvin bykset videre. For meg var dette en utrolig trivelig start på fridagen. Tenker de andre angrer på at de sov så lenge...

God pinse, alle sammen!


søndag 6. april 2014

Langlesning på en søndag


Fra tid til annen er jeg lørdagsspaltist i lokalavisen Saltenposten. I går hadde jeg en tekst på trykk, som handler om hvordan jeg ble erklært bygdepatriot sommeren mellom tredje og fjerde klasse på barneskolen.

Her er teksten, for den som vil lese:

Noen sa noe viktig – på mitt eget språk

2014 er et jubileumsår for meg: Jeg kan notere førti år som landsdels- og bygdepatriot. Jeg synes ikke det er så verst for ei dame født i 1965.

Bygdeengasjementet kom skyllende med visebølgen. Jack Berntsens "Kor e' hammaren, Edvard?" gjorde inntrykk da den kom i 1974. Vømmøl likeså. Jeg kunne utenat alle tekster på deres "Vømlingen" fra samme år (du husker den kassetten med kaffe og brunostvaffel og hjertemønstret duk på omslaget?).

Den sommeren jeg fylte ni var jeg allerede oppbrakt og forarget over utbytting, sentralisering og annen urettferdighet. Det har i grunnen aldri gitt seg.

Grunnmuren lå der allerede. Jeg er oppvokst i en familie hvor lokalsamfunnsengasjement og smurte brødskiver hørte med til kaffen når noen stakk innom. Jeg hang i nærheten med ørene på stilk. Rundt 1970 var Valnesfjord ei bygd preget av fraflytting. Jeg husker de voksnes bekymrede prat, om gårdsveier som ikke lenger trengte brøyting – fordi husene var fraflyttet.

Søsteren min og jeg likte å leke tv. Vi hadde blant annet en programpost som handlet om det urimelige Oslo-fokuset. Her tok vi opp urettferdigheter som at Slottet og kongefamilien på død og liv skulle holde til i hovedstaden. Fast frase i dette programmet var et harmdirrende "Alt skal være i Oslo!". Det må legges til at vi aldri hadde hørt annet enn østlendinger på tv, så hele programmet foregikk på hjemmelaget oslo'sk. Oh, the irony, som ungdommen sier. Det kan forresten legges til at NRK-seriene Ante (1975) og Havøy (1976) ble til god hjelp for vår nordnorske selvfølelse.

Visebølgen foregikk også på dialekt. Festivalen Trolltampen var en motreaksjon mot den oslodominerte kulturen, forklarte Jack Berntsen da Trolltampen var etablert.
"Det fins voldsomme krefter blant vanlige folk. Vi har prøvd å få tak i disse kreftene; og la folk skrive, lage viser om sitt eget miljø, og på sin egen dialekt. På den måten blir det mer ekte. Folk får noe som de føler er sitt eget", sa Berntsen.
Ja, han skulle bare visst. I Valnesfjord ble noen av disse kreftene omformet gjennom lek. Hele sommeren 1974 (føles det som) "bodde" storesøster, jeg og vår fetter ved Dammen – et lite tjern ved mormors hus. Her lekte vi ut "Kor e' hammaren, Edvard?".

I snekkerbua til onkel Reier fant vi alt vi trengte for å etablere et miniatyr-samfunn rundt Dammen. Utbygda, kalte vi stedet. Utbygda hadde både skole, butikker, posthus, meieri, fiskemottak, fabrikker og kai, og naturligvis hus til folkene som bodde der. Mange fine idyller i de ulike vikene. Etter hvert kom byfolk og kjøpte opp eiendommene. De snakket sleipt østlandsk… Posthuset ble nedlagt, skolen ble nedlagt, meieriet ble sentralisert. Det var mangt et sorgens kapittel etter hvert som skikkelsene våre la ut med båten for siste gang.

Så er det kanskje ikke så rart, da, at jeg standhaftig har holdt en knapp på barndomsbygda etter å ha prøvebodd Trondheim, Bodø og Tromsø. Også som journalist har jeg hatt et ekstra blikk for bygder og utkanter, og har sett hvor viktig enkeltpersoners engasjement kan være når forholdene er små.

De senere år har jeg investert fritid og tankekraft i utvikling av Valnesfjord. Det er en hobby som tar sin plass, og det er ikke for ingenting vi kaller nærmiljøutvalget "den utvidede storfamilien". Det hender at møteinnkallingene avsluttes med et "Ta med sovepose" (når sakslista er så lang at vi øyner nattskiftet i det fjerne), og det hender at vi trenger varme omslag og kakao med krem om frustrasjonen når uhåndterlige høyder.

Men for det meste er det morsomt. Stimulerende. Berikende.  De som legger flid i å slippe dugnad må vel ha glemt hva de går glipp av? Gjennom dugnad kan du lage "visa om ditt eget miljø, på din egen dialekt". Du får noe som du føler er ditt eget.

Sist uke hadde nærmiljøutvalget årsmøte. Noen av "de gamle" går ut, nye kommer inn. Du vet du er med på noe ekte når følelsene blir så store at øynene renner over.

Og her er nærmiljøutvalget! Jeg står i midten i bakre rekke.




lørdag 5. april 2014

Melk + varme + tid = deilig gomme


For noen uker siden gjorde idErik og jeg en filmjobb på Universitetet i Nordland. Mens vi pauset i kantina kom en gammel skolevenninne bort og så liksomstrengt på meg. "Hanne, si meg en ting! Koker du ikke gomme?"

Jeg ble forbauset. Svaret var forsåvidt nei - men jeg visste jo ikke at det syntes utenpå at jeg var av det slaget. At jeg tilhørte dee ikke-gomme-kokende. Men så kom forklaringen:

"Jeg skulle koke gomme, og var helt sikker på at jeg skulle finne oppskrift hos deg. Men nå har jeg endevent og ristet pludrebloggen opp/ned, uten så mye som et lite gommetips. Det hadde jeg ikke trodd om deg," sa hun spøkefullt.

Jeg måtte medgi at jeg riktignok hadde forsøkt gommekoking, men det var mange år siden, og at jeg også hadde tenkt lenge på å gjøre et nytt forsøk.
Og se nå hva som hender. Denne spøkefulle refsen var alt som skulle til!
Jeg har bladd i mammas håndskrevne kokebok. Ganske som jeg trodde: Ingen gommeoppskrift. Dermed ble det et realt sveip på nettet, innom diverse tradisjonsmatsider. Det er utrolig mange måter å koke gomme på! Jeg endte med å hente inspirasjon både hist og pist. Jeg endte med en litt for søt gomme. Det måtte jeg kompensere med mer kulturmelk enn jeg først hadde sett for meg. Neste gang skal jeg både være mer forsiktig med sukkeret og bruke litt mindre kulturmelk. Men saftig og smakfull og god - det ble den!

Gomme - ca. seks små bokser

1,8 dl H-melk
1 l kulturmelk
1,5 dl kremfløte
3 dl sukker (dette ble litt søtere enn nødvendig)
5 skiver gudbrandsdalsost (kan sløyfes)
1 krm salt
1 krm kardemomme
2-3 dl rosiner
Rikelig kaneldryss når gommen er kommet i boks


Bruk svak varme og kok opp H-melka under omrøring. Når denne koker, røres kulturmelka inn under visping. Du vil da se at melka blir grynete - det kalles at melka blenges.
Tilsett sukker, fløte og evt brunost. La det hele koke i time etter time...
Det er viktig at du koker uten lokk; væsken skal fordampe underveis.
Det skal boble synlig i gryta. Du trenger ikke røre hele tiden, men la det heller ikke gå for lang tid mellom hver gang du sjekker gryta.


Jeg satte igang mitt gommeprosjekt litt vel seint på kvelden. Da jeg la ut et hjertesukk på facebook (se over), fikk jeg flere gode råd:
Du kan avbryte kokinga, sette gryta kaldt over natta og fortsette neste dag (Takk for tipset - det var nettopp det jeg gjorde. Gikk helt fint.)
Du kan halvkoke gommen og fryse ned på melkekartong - da er det lett å lage nykokt gomme "når som helst"
Du kan koke gommen ferdig og fryse den i passe porsjoner UTEN kanel. Etter tining koker du den opp med et par ss melk, hell den i skål og dryss med kanel. Voila! Nykokt gomme.
Du kan "jukse" ved å sile av litt av væsken. Det blir nydelige brød om man bruker myse som deigvæske.

Mysedybden - et nyord skapt for anledningen - skal krympe til under det halve før gommen er ferdig. Farge og fasthet kommer etter hvert. Smak til med kardemomme og salt. Jeg leser at noen også lar en kanelstang koke med i gommen.
Mot slutten av koketiden bør du passe gryta nøye. Senk temperaturen. Jeg lot rosinene koke med den siste halve timen, mens gommen bare småboblet. Det er ikke stas om rosinene koker i stykker.


Jeg anslår at denne porsjonen kokte i ca. fire timer til sammen, med da hadde jeg altså kjølt den ned underveis.

Du skal avslutte kokingen før gommen har fått den konsistensen den skal ha som pålegg. Gommen fastner når den blir kald. (Bildet med den gule slikkepotten i gommegryta er tatt like før jeg avslutter kokingen.)

Den gommen som skal spises de nærmeste dagene, kan du ha i en lav serveringsskål. Resten heller du i emballasje som egner seg for frysing eller for å gi bort - nesten ingen koker gomme lenger, så dette er en flott gave. Du gir rett og slett av din tid! Gi gommen et realt kaneldryss på toppen. Avkjøl helt før du setter på lokket.

Smaker godt på brødskiver og vafler, og er uunnværlig som tilbehør til gammeldagslefser.



tirsdag 1. april 2014

Klart du kan - uten Toro


Her om dagen ringte Studenten hjem for å høre hvordan jeg lager pannekaker, når jeg ikke har Toro-pose. Jeg begynte å forklare at du tar litt mel, litt sukker, litt salt, noen egg, spe med melk...

- Nei, jeg tenkte mer: Har du en nøyaktig oppskrift du bruker? spurte hun.

Neeei. Jeg hadde jo ikke det. Og da endte det med at hun heller skulle prøve seg fram på egen hånd. Prisverdig innstilling! Jeg har forresten glemt å spørre hvordan det gikk.

I dag var ingen av oss innstilt på seriøs middag, så da ble det pannekaker i pludrehanneheimen, og jeg fikk en ypperlig sjanse til å kontrollmåle min egen slump-i hop-røre.


Pannekakene ble i grunnen veldig gode - helt som vi foretrekker dem - så da er det jo fint at jeg nå har notert oppskriften.

Pannekaker, ca. 14 store
7 dl hvetemel
1 ts salt
2 ss sukker
1 ts bakepulver
1 l melk
4 egg

Start med å røre sammen alt det tørre. Spe med drøyt halvparten av melken, til du har en tykk og klumpfri røre. Bland inn eggene - ikke pisk unødig lenge, da kan pannekakene bli seige. Til sist sper du med resten av melka.
La røren svelle en halvtimes tid.

Pannekakene stekes i smurt stekepanne, på litt mer enn middels varme.

Serveres med sukker, lønnesirup, blåbær eller hva du foretrekker. For en sunnere variant er det også kjempegodt å fylle pannekakene med råkost ringlet med litt ekstra lett rømme.

Velbekomme!



torsdag 27. mars 2014

Helt greit, liksom



Terrasse-sesongen kunne innledes i går. Det ble sågar en liten høneblund i sola, for både Susi og matmor og matfar. Deilig!



mandag 24. mars 2014

Godt og enkelt tilbehør


Dette er godt tilbehør til stekt fisk av alle slag - for eksempel fiskepinner.

Til to-tre porsjoner trenger du:
1 syrlig eple, skåret i små terninger
8 skiver sylteagurk, fint kuttet
1 ts grov sennep
noen ss ekstra lett rømme, til passe konsistens

Bland alle ingrediensene, men hold av litt eple og agurk til pynt.
Smak til med salt, pepper og evt. litt sukker.

Legg pynten på toppen og server.

søndag 23. mars 2014

Oi. Der kom barndommen susende!


Søndager er gjerne jeg den som står først opp. Da pusler jeg litt på kjøkkenet, akkompagnert av radioprogrammet "Sangtimen". Ofte synger jeg med. Jeg har vokst opp med en mamma som hørte på radio "hele tiden", som sang vakkert og gjerne, og som på den måten lærte meg mange, mange sanger.

Musikk er en snarvei til de innerste følelsene. Etter at mamma døde brått sommeren 2012, har jeg mange ganger stoppet opp ved gjenhør med "hennes" sanger. Det er sårt og godt på én gang.

I dag slo jeg på "Sangtimen" et stykke ut i sendingen. Jeg rakk akkurat å høre programlederen fortelle bakgrunn for skillingsvisen "Tullingen" - en av de sangene jeg selv har grått mest til i barneårene. Jeg ante ikke at sangen hadde utspring i faktiske hendelser og en navngitt, tilbakestående gutt fra Stange i Hedmark. Den sterke teksten blir selvsagt ikke mindre gripende med et slikt bakteppe. Du kan lese mer om det her.

Mamma sang ofte mens hun stod ved kjøkkenbordet og strøk klær. Jeg elsket å høre henne synge tåredryppende skillingsviser. "Anna på søndagsskolen". "I en sal på hospitalet". "Vesleblakken". Og altså denne "Tullingen".

Til å begynne satt jeg gjerne ved kjøkkenbordet og tegnet eller puslet med mitt. Et par vers ut i sangen - tragediene vokser jo linje for linje - skled jeg gjerne ned fra stolen og søkte tilflukt under kjøkkenbordet, skjult av voksduken som hang ned på alle kanter.
Mamma hørte mine snufs og foreslo flere ganger : "Sånn, det var kanskje nok om lille Anna - nå kan vi kanskje ta en annen sang?".
"Nei, mamma, syng mer", hulket jeg. Hun sang, jeg gråt. Dette er intense barndomsminner som står tindrende klare for meg.

Og i dag brakte "Sangtimen" mange av følelsene tilbake.
Da "Tullingen" tonet ut (du kan høre den her), overtok "Gryta hennar mor"...
Så man kan si det var en tøff start på dagen. Tøff, men god.

Hva slags sanger vekker vemodet i deg?

PS: Jeg hadde gleden av å se Teater Grimsborkens dramatisering av "Vesleblakken" - her kan også du se en kortversjon av forestillingen.