mandag 24. april 2017

Dilla på pannebånd


Vinteren kommer med sine forutsigelige "PS", og sender byger av aprilsnø både nord og sør i landet. Vi tør ikke henge vekk vinterklærne riktig enda, men kan saktens driste oss fra lue til pannebånd. Dette er et kjapt lite prosjekt som jeg har komponert på egen hånd, basert på flettemønsteret i Bellavottene. Finfint strikketøy på reise, da det bare krever ett nøste og en kort rundpinne. Dessuten er det også en kjekk liten presang eller lotterigevinst, så masseproduksjon kan forsvares.

Du trenger ett nøste Big Merino i ønsket farge, og pinne i passende størrelse. Pinne nr. 5 er anbefalt fra garnprodusenten, men jeg brukte nummer 4 for at det ikke skulle bli for slapt.

Jeg vil ikke påberope meg å ha laget en proff oppskrift, men her følger en beskrivelse av hva jeg gjorde.

Pannebåndet strikkes fram og tilbake og sys sammen midt bak.

Legg opp 22 masker.

De fem første og de fem siste maskene på hver pinne strikkes enten i rillestrikk eller enkel perlestrikk.

Flettene går langs de midterste tolv maskene, og hver flette strikkes slik:
  • 1 pinne rett fra retten.
  • 1 pinne vrang fra vrangen.
  • 3 masker på hjelpepinne bak arbeidet, 3 masker rett, 3 masker rett fra hjelpepinnen - deretter 3 masker på hjelpepinne foran arbeidet, 3 rett, 3 masker rett fra hjelpepinnen 
  • 1 omgang vrang fra vrangen
  • 1 omgang rett fra retten
  • 1 omgang vrang fra vrangen
Gjenta de seks fletteomgangene til pannebåndet er passe langt til den som skal bruke det. Lag det heller litt for kort enn litt for langt. Sy sammen mindt bak og fest trådene.

På det rosa pannebåndet, som har rillestrikk som kant, har jeg heklet en runde kjedemasker til slutt.


lørdag 22. april 2017

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:


På kontorsenga akkurat nå:


Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...


Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:


God helg, alle sammen!


Gode horn


Uvisst av hvilken grunn går det veldig lang tid mellom hver gang jeg baker horn. Disse kommer fra favorittboka "Gjærbakst på alle bord", er enkle å lage og smaker veldig godt.

Horn - 32 stk.
7 dl melk
4 ss margarin
50 g gjær
2 ss sukker
1 ts salt
ca. 1 kg hvetemel

egg til pensling
valmuefrø til pynt

250 grader i 10-15 minutter, midterste rille

Smelt margarin, tilsett melk og varm opp til godt fingervarmt. Rør ut gjær, sukker og salt i melkeblandingen. Rør inn mesteparten av melet; hold av noe til utbaking. Rør deigen kjapt sammen og sett den lunt til den har hevet til dobbel størrelse.

Del deigen i fire.
Hver del kjevles til en stor, rund leiv. Bruk pizzahjul og del hver leiv i åtte "kakestykker". Rull dem sammen til horn. Begynn på den bredeste delen, og putt den tynne snippen innunder hornet, sånn at den ikke geiper opp under heving/steiking. Form hornet til bananfasong idet du legger det på stekebrett som er kledd med bakepapir.
Pensle hornene hvis du ønsker, og dryss med valmuefrø.
Som du ser på bildet har jeg latt noen være uten pensling og frø. Det er en smakssak.

Etterheves og stekes til de er pent gyldne. Avkjøl på rist. Smaker kjempegodt når de er nystekte, men kan fint fryses og gis en rask oppfrisiking i varm ovn når de er tint.

fredag 21. april 2017

Om å feire det som feires kan



Denne påska hadde vi gleden av å feire min svigerfars 90-årsdag. Selv var han ca. helt uinteressert i noen som helst form for markering (til tross for sine lovnader før 89-årsdagen om at jeg ett år senere skulle få lov til å lage selskap for ham...), og lenge var jeg villig til å la ham få det som han ville. Jeg mener - mannen er jo voksen og fullt i stand til å velge klokt og godt på egne vegne.

Men så kom det likevel til et punkt da idErik og jeg kjente at nei, det føles ikke helt rett.

Å runde 90 i fin stil er faktisk temmelig storveis. Svigerfar er en mann vi setter stor pris på, og det er fint for en familie å feire det som feires kan. Bursdagen falt dessuten på påskeaften, og det er jo i seg selv grunn god nok til å samles. Så da feiret vi litt. Formiddagskalas med kun aller nærmeste familie, og enkel oppvarting i form av kaffe, rundstykker og en festlig kake eller to. Mitt bidrag til festen var å lete grøftekantene rundt etter rødsildre, som jeg vet svigerfar er glad i. Jeg fant, jeg fant!








 Det var også min ambisjon å pynte en marsipankake med noe som skal forestille gåsunger. En marsipankledd kake er et nervepirrende lerret å gi seg i kast med for meg som ikke har rare treningen. Med ei selje rett utenfor kjøkkenvinduet som modell syns jeg likevel det gikk tålig bra. (Hvordan jeg på en enkel måte lager ekstra stor marsipankake kan du lese her. Tips om sjokoladeskrift finner du her.)


idErik har litt mer trening i å tegne og male på frihånd. Han koser seg som hobbykunstner og laget et veldig koselig maleri til faren sin, med motiv fra Hestekker i Valnesfjord. Her hadde svigermor og svigerfar båt og campingvogn i mange år. Du kan se svigerfar som gjør seg klar til å dra ut med båten Mompedotta, og svigermor som står i åpningen på forteltet. Gode minner.


Alle var enige om at bursdagen ble en fin dag. Også svigerfar. Og med det er nye, gode minner skapt.

Hva med dere? Feirer dere, eller lar dere merkedagene passere ubemerket?

søndag 12. februar 2017

Husmorferie og morsdag

Jentene la ut en fotocollage på facebook i formiddag, i anledning morsdagen. Hver for seg representerer bildene gode minner fra fine stunder sammen med dem, og jeg smiler både inni og utenpå når jeg ser på dem. Familie, altså - hjertehjertehjerte. Så igjen, snupper: Tusen takk!

De hadde også sørget for nydelige tulipaner. Dette hadde de avtalt med idErik tidligere i uka, ettersom de bor i henholdsvis Tromsø og Trondheim og ikke var hjemme på morsdagen. Som den ordensmannen idErik er, hadde han behørig programmert påminnelse til seg selv for det viktige oppdraget. Han hadde også sørget for å være den som hentet posten hver dag, for å hindre avsløringer den dagen yngstejentas morsdagshilsen kom fram (mer om den litt senere).


Fredag kjørte idErik og jeg sammen til Mo i Rana, for å gjøre en jobb for Kommunal- og moderniseringsdepartementets nyhetsbrev. Da vi hadde begynt nedkjøringen fra Saltfjellet, plinget det i idEriks telefon. Han kjørte, så vi ignorerte plinget. Etter en stund kom han på at det kanskje var intervjuobjektene som ga beskjed om endring i planene. Hanne, gidder du å sjekke meldinga jeg fikk?
Jeg så gjorde.
- Eeeeeh. Det var ikke ei melding. Det var en påminnelse fra kalenderen din. Det står "Husk blomster til Hanne"...
Dermed var vi to som kunne sørge for at blomster ble med hjem. Haha.


Men det ble ikke før neste dag. Oppdraget gikk nemlig ut på å lage en artikkel om levende bysentrum i norske småbyer. Og siden jeg har vært både på Mo i Rana og en rekke andre norske småbyer midtvinters, innså jeg at vi for bildenes del burde bli over til lørdag, i håp om flere byvandrere.
Mens vi var på Mo speidet jeg etter vintersola fra en av "solsengene" som er installert på Havmannplassen. Stilig!
I en gangsti laget av granitt er det felt inn utdrag av tekster fra forfatter Laila Stien. Vi burde gjøre mye mer sånt! Forme våre felles uterom slik at vi kjenner det ene stedet fra det andre. Jeg kjenner jeg blir inspirert på Valnesfjords vegne.


Jeg fikk også en tur innom "kanskje Nord-Norges største bruktbutikk", Askeladden. Og for første gang kom jeg inn i en bruktbutikk uten å få sterke mistanker om at "alt" av interesse var silt ut før det nådde hyllene. Her var det fine ting fra både Figgjo, Egersund og Porsgrund Porselen, med mer. Men jeg er i et restriktivt hjørne for tiden, og ønsker meg heller færre ting enn flere, så jeg gikk tomhendt ut. At noen ventet i bilen la vel også en demper på den mest nidkjære etterforskningen i fulle hyller.


Jeg er også på kjøret igjen (nesten) uten kjøpegodter. Yngstesnuppas morsdagsgave - himmelsk bringebærfylt sjokoladekonfekt! - satt derfor som et skudd i alle smaksløker. Den hadde idErik greid å smugle inn fra postkassen aldeles uten avsløringer :-)

Ei fin helg, og jeg er pigg og klar for ny uke.



torsdag 8. desember 2016

Som jeg koser meg!


En tredel av adventen er tilbakelagt. Selv om det ikke er unger i huset lenger, valgte jeg å følge med på NRKs førjulsserie "Snøfall". Det har jeg ikke angret på. Nå har jeg fått et fast koserituale med å se dagens episode til morgenkaffe ogfrokost. Fin start på dagen!

Serien bygger på et manus av Hilde, Hanne og Klaus Hagerup, som har lagt vekt på ikke å tulle med jula. Samtidig har de definitivt unngått "pussenull"-grøfta, som får idErik til nærmest å spy av Skomakergata.

Jeg er så glad vi har NRK som legger flid og penger i en så fin produksjon. Ekstra stas er det at vi hører så mange forskjellige dialekter i serien. Alle episodene blir dessuten både tegnspråk- og synstolket, slik at når ut til barn med nedsatt syn eller hørsel.

Den bærende figuren, Selma, spilles ualminnelg godt av 11 år gamle Siri Skjeggedal. Henne tipper jeg vi får se mer av på skjerm og scene, hvis det er den veien hun vil gå, da. Talentet er udiskutabelt.

Serien har fått masse gode anmeldelser, og jeg slutter meg til. Les noen av dem her: Dagbladet, VG, Bergens Tidende, Vårt Land.

Hvis du også fikk lyst å se, med plutselig innser at du er seriøst på etterskudd, ligger alle sendte episoder fortsatt ute på NRK Nett-TV i fire uker til.

Fortsatt glad advent!

mandag 5. desember 2016

Hjemmelaget Ferrero Rocher

Bloggen klatrer bratt oppover blogglisten i disse dager. Og det enda jeg er svært uforutsigbar med hensyn til oppdatering. Jeg hviler på gamle laurbær, og dere kommer for søtsakene! Risboller, snickers, mintkuler og kransekakepinner - sånt trekker publikum i førjulsukene. Jeg håper mange koser seg med å lage søtsaker etter pludreoppskrifter.

I dag skal dere få en ny. Den er ikke opprinnelig min. Det var yngstedatteren som fant dem i bloggen Søtsakehuset da hun skulle lage farsdagsgave for noen uker siden. Disse konfektene ligner veldig på de du kjøper under navnet Ferrero Rocher, men som vanlig når vi snakker om hjemmelaget konfekt: De smaker mye bedre! Jeg fikk såvidt smakt en fjerdedels kule; det var jo tross alt ikke morsdag heller...

Hjemmelaget Ferrero Rocher / hasselnøttkonfekt
Til 15 store eller 20 mindre kuler trenger du:
4 ss Nutella sjokoladepålegg
100 g malte hasselnøtter
100 g hakkede hasselnøtter
+ noen hele hasselnøtter
250 g sjokolade, gjerne en blanding av lys og mørk
5 stk. iskjeks

Start med å riste nøttene på 150 grader i 20 minutter. (Sammenlagt holder det med en pose á 250 gram nøtter.)
Fjern skallet ved å riste/gni nøttene lett inni et rent kjøkkenhåndkle. (Ta en kopphåndduk du ikke er så redd for; nøttene kan sette farge.)
Mal 100 g nøtter i mandelkvern, gjerne to runder.
Hakk 100 g nøtter.
Legg de siste nøttene til side for å ha dem i midten av hver konfekt.

Malte nøtter røres sammen med Nutella. Kjøl ned blandingen i fryser - obs: ikke for lenge! Den skal bare bli skikkelig kald.
Knus iskjeks.
Hent sjokoladerøren fra fryseren. Form små kuler (1/2 teskje) med en hel nøtt i midten.
Rull kulene i knust iskjeks.
Sett kulene i fryseren.

Smelt sjokolade over vannbad. Bland inn de hakkede nøttene.
Dekk kulene med sjokoladeblandingen.
Legg dem på en fjøl som du har kledd med matpapir eller aluminiumsfolie.

Pakk hver kule pent inn. Her er det brukt aluminiumsfolie rundt hver kule, og deretter er kulene lagt i papirformer. Fest gjerne med litt teip i bunnen.

Oppbevares kjølig til de skal spises.

Superfin gave!



søndag 4. desember 2016

Desemberidyll

Sånn så det ut rundt huset vårt på lørdag. I dag silregner det og er bare sorgen, rent værmessig.

Jeg syns egentlig regn om vinteren burde være forbudt, men det er "ingen" som vil høre på meg. Noen desimeter med lett snø som ligger i ro og fem-seks kuldegrader er min drømmevinter. Man må nyte den når den innimellom viser seg. Jeg sendte også idErik ut på fotooppdrag for å forevige idyllen så lenge den varte.

Det er hyggelig med utendørs julebelysning. Ettersom det ikke er så lang levetid på disse lenkene (de får seg vel mer enn én knekk under montering og nedtaking), gis det stadig sjanser til å teste nye ting.

I år har jeg latt meg inspirere hos Galleri Krane i Tromsø. Der så jeg en lyspyntet bjørk ved inngangsdøra, og fikk lyst å ha en sånn hos oss også. Vi hadde kjøpt to lenker som hver hadde 80 små, kulerunde lyspærer. Jeg trodde det skulle bli tett i tett med lys. Det ble det jo ikke, så neste år må jeg enten velge en mindre busk eller spe på med flere lys.

Og så fikk jeg lyst å tulle litt. Og da tullet jeg like godt inn "hagesykkelen" i en lang lyslenke som vanligvis har pyntet opp skjærsminbuska. Vi har allerede fått nabovarsel om at dette kanskje var litt "over the top"... Uten at det reduserer min glede over å bli møtt av dette synet enten jeg titter ut av kjøkkenvinduet eller kommer hjem til huset vårt.

For å si det min rause og romslige mormor: Man må jo spøke litt.

lørdag 3. desember 2016

Voksenkalender

(Akkurat i det jeg skrev inn tittelen på dette blogginnlegget, fikk jeg flashback til diverse verksteder og "mannfolkarbeidsplasser" jeg som journalist har vært innom i årenes løp. Der henger det av og til en type lettkledte voksenkalendere som har fått meg til å dra min faste morsomhet: "Neimen, så kjekt å se at dere reklamerer for Ammehjelpen!" Det er ikke sånn voksenkalender dette skal dreie seg om, altså.)


I år ble det sannelig adventskalender på idErik og meg også. Alt takket være en Nespresso-julekalender-reklame som poppet opp i facebookfeeden min i tide og utide, til jeg til slutt var så nysgjerrig (og kaffetørst!) at jeg bestemte meg for å bestille en kalender til  mannen. Og da jeg var i ferd med å gå til "betal med kort" bestemte jeg kjapt at jeg skulle bestille to, for det ville vel være stusslig å bare sitte og se og lukte på at han testet ny kaffe hver eneste dag i adventen?


Dette er altså en samling med 24 ulike kaffekapsler. De kommer dessverre ikke i  en kalender med luker. Alle lå hulter til bulter i ei eske, ledsaget av et ark som sier hvilken kaffe som er til hvilken dag, og hva som særpreger akkurat denne kaffen. Allerede på dag én skjønte jeg at vi ikke kom til å gidde å lete gjennom alle kapslene hver dag for å finne den riktige. Men på loftet har jeg et 50-kronerskupp fra et romjulssalg hos Bohus på nittitallet: En kommode med 24 små skuffer i. Perfekt til formålet. Så nå har jeg sortert begge eskene med kaffekapsler og puttet den i riktige skuffer. Så er det bare å være spent på hva dagens ettermiddagskaffe skal smake.


Forrige helg var vi i Tromsø, på oppdrag fra kalendernissen. Selv om jentene er voksne, får de fortsatt adventskalender. Den minste bukkene bruse hadde ikke tid til å få mammabesøk, så hun fikk sine kalenderpakker sendt i posten. Er veldig spent på hva kalendernissen har pakket inn. Jeg står jo tross alt bare for levering.


Helt på tampen vil jeg nevne en sjarmerende, ikke-materiell kalender som en venninne nettopp gjorde meg oppmerksom på: Julesangkalender! "Krafttak for sang" legger hver dag ut tekst til en av våre kjære julesanger, sammen med morsomme fakta om sangen og link til en vakker innspilling. Jeg har nettopp sunget luke nummer 1 og 2 - bli med, du også!




torsdag 1. desember 2016

Julemåneden er her!


Første desember er her, og med den sprettes det luker og pakker over det ganske land. Døtrene våre, som studerer i Tromsø og Trondheim, har tradisjonen tro fått forsendelse fra kalendernissen.

Selv syns jeg denne varianten var koselig og fin.
Den blir min adventskalender i år.
(foreløpig tenker jeg at 21. desember kan bli den mest utfordrende...)

Hva med deg som besøker pludrebloggen. Har du kalender? 




torsdag 6. oktober 2016

Ikke glem mammografien!


I dag vil jeg slå et slag for undersøkelse av brystene.

Gynekologen min mener at kvinner bør gå til årlig mammografi fra fylte 40. Jeg stoler på ham, og fulgte rådet.

Jeg vil ikke lyve. Mammografi er virkelig ikke noe jeg gleder meg til. Tvert imot. For kvinner med fast brystvev kan mammografi være direkte smertefullt. Det er slett ikke uvanlig at det kommer noen tårer der jeg står i "skrustikka". Men uten unntak har jeg møtt behagelig og forståelsesfullt personale. De gjør seansen så komfortabel som de bare kan, trøster og skynder seg å få det avsegstyrt.

Så snart jeg slipper fri fra mammografimaskinen tørker jeg tårene, kler på meg, klapper meg selv på skuldra og tar fri resten av dagen. På mammografidagen har jeg alltid fritt leide til å unne meg noe ekstra. Det kan bli nye øredobber, en godlukt som egentlig er for dyr, eller noe annet som fungerer som premie for meg. Et slags håndgripelig: Godt jobba, Hanne. Du gikk til mammografi i år også!

Ved to anledninger har jeg blitt oppringt mens jeg har vært ute på premiejakt. "Vi har sett på bildene dine, og legen vil gjerne ha deg tilbake for å undersøke nærmere." Gulp. Sånt er selvsagt nifst. Legen har så undersøkt manuelt og med ultralyd og konkludert med at alt likevel var i orden. O lettelse.

Jeg ba røntgeninstituttet innkalle meg hvert år, likedan som hos gynekologen. Det er så mye enklere å stille opp på noe man bare får beskjed om, enn å måtte ta initiativet til å bestille time selv.

I mai i år fant jeg kulen i mitt venstre bryst.
Fastlegen spurte:
- Når var du sist til mammografi?
Jeg ble svar skyldig.
- Ok. Da er det kanskje noen år siden?
- Eeeh. Nei, det kan det ikke være. Jeg pleier å bli innkalt hvert år. Men når du sier det, så virker det lenge siden sist...

Hun spurte hvor jeg pleide å gå. Da jeg fortalte det, sa hun at dette instituttet hadde sluttet med mammografi, såvidt hun visste.

Å hjelp! Når var jeg egentlig til undersøkelse sist?
Jeg gikk innom insituttet for å spørre. Januar 2013!
Det var gått mer enn tre år siden siste mammografi.

Sakte, men sikkert, demret det for meg. Jeg erindret svakt at jeg hadde fått brev med beskjed om at de skulle slutte. At jeg fra nå måtte skaffe henvisning for å komme til mammografi på sykehuset. Det hadde jeg helt glemt.

Jeg skulle straks runde 51 år, men hadde heller ikke fått noen innkalling mammografiprogrammet. (Senere har jeg lært at man ikke nødvendigvis får innkalling idet man fyller femti - de foretar lokale oppsamlingsheat slik at flere årskull kan bli innkalt til sin første mammografi samtidig.)

Fastlegen trodde ikke kulen var kreft.
- Det kjennes ikke sånn ut. Men jeg henviser alle med kul til mammografi. Det pleier å gå ganske raskt å få time.
- Jeg reiser til Gran Canaria om tre dager. Bør jeg endre planene?
- Neida. Jeg bare gir beskjed om at det ikke er vits i å innkalle deg før om to uker, sa legen.
Flere gode, konkrete tips ved mammografi finner du ved å klikke her.
Vel hjemme fra ferie fant jeg brev med innkalling til mammografi påfølgende dag. På Brystdiagnostisk senter møtte jeg en veldig grundig røntgenlege. Han kunne kjenne det samme som jeg kjente. Men kulen var liten og veldig vanskelig å se på mammografi, både den vanlige mammografien og en mer avansert, skråstilt variant. Røntgenlegen fant den heller ikke med ultralyd.
Til slutt ble det likevel tatt vevsprøve, fordi jeg hadde fortalt om min helseangst.
- Jeg tror ikke du har kreft. Men jeg vil ta denne prøven sånn at vi får satt et pålitelig punktum, sa røntgenlegen.

Siden måtte jeg tilbake for å få tatt enda en vevsprøve, med det mest avansert prøveutstyret de har.
Og den viste, som faste lesere vet: Det var kreft.

Kirurgen forsikret meg senere om at kulen ikke ville latt seg oppdage om jeg hadde kommet til mammografi i fjor.  Jeg hadde dermed ikke forspilt noen overlevelsessjanser ved min forglemmelse. Men det er bare, bare flaks.

Etter kreftbehandling sommeren 2016 er jeg nå inne i et oppfølgingsløp som igjen fører til automatisk innkalling til årlig mammografi. Første gang når det nærmer seg et år etter operasjonen.

Til alle damer der ute:
Si ja takk til screening!
Gå til mammografi, selv om det høres gruelig ut. Det er over på få minutter, og etterpå kan du jo premiere deg selv med noe du syns er stas.

Teknologi er ikke alt.
Fingerspitzgefühl har reddet mange liv. Inkludert mitt eget. Sjekk brystene manuelt, om ikke hver måned, så i hvert fall flere ganger i året. Finner du noe som er "annerledes" - ikke lat som du ikke har kjent det. Gå til legen!

Ikke stol på flaksen. Gjør ditt beste. Sjekk for livet!


lørdag 1. oktober 2016

Oktober - mer rosa enn noen gang

Se så gild min nye jobbeveske ble med Rosa sløyfe-bling :-)
Det er 1. oktober og starten på Rosa sløyfe-måneden. Altså setter vi ekstra fokus på brystkreft, i solidaritet med dem som er rammet, og til støtte for videre forskning og enda mer treffsikker behandling.

Som mange av dere vet: I sommer ble jeg selv diagnostisert med brystkreft. Jeg ble operert på sankthansaften og gjennomgikk tre uker med daglig stråling i august. Jeg slapp både cellegift og hormonbehandling. Da jeg gikk ut fra siste stråling 30. august, var det med vissheten om at kreftlegen, kreftsykepleierne og strålepersonalet nå anså meg ferdig behandlet.

Fra min samtale med både lege og sykepleier:
- Kan jeg si at jeg er frisk?
- Ja, det kan du.
- Sier dere at jeg er frisk?
- Ja, det gjør vi.

Dette er selvsagt vanvittig godt å vite. Brystkreft er egentlig mange ulike sykdommer. Jeg hadde flaks på så mange måter når det gjaldt akkurat min brystkreft. Så får det så være at jeg nesten ikke kan tro at det hele var over på én sommer, og at jeg i ukene etter avsluttet behandling egentlig har følt meg dårligere enn på noe tidspunkt underveis i sykdomsforløpet. Det er visst ikke uvanlig. For et utålmodig menneske er det ikke så lett å skynde seg langsomt, men jeg forsøker.

Rosa sløyfe oppstod i USA på 1990-tallet. Her om dagen dumpet det en polstret konvolutt ned i min postkasse, sendt nettopp fra USA. Det viste seg å være en oppmuntringshilsen fra en venninne, som sammen med gode ønsker også sendte en fineste rosa sløyfe-veskepynten. Og det var et fantastisk sammentreff. Få dager tidligere hadde jeg nemlig trålet Trondheim på kryss og tvers på jakt etter nettopp det. (Jeg laget noen veskepynter med rosa glassløyfer for noen år siden, men loddet dem ut og beholdt ingen selv...)

Nå er jeg klar for oktober. Jeg skal gjøre den mer rosa enn noen gang. Fortsettelse følger!

Gi kreften en på kjeften!


tirsdag 20. september 2016

Det har faktisk et navn!




Jeg leser hver eneste dag. Går det mot slutten av ei god bok, kjenner jeg forhåndssorgen tar meg. Og skulle jeg plutselig stå opprådd for lesestoff, blir jeg både rastløs, ulykkelig og ikke så rent lite irritert på meg selv.

Visste du at denne redselen for å være uten lesestoff faktisk har et navn?
Det lærte jeg av Klassekampen i forrige uke.

Abibliofobi. Fint ord, hva?




lørdag 17. september 2016

En helt uventet invitasjon



Jeg er skikkelig glad i å spise på kafe og blir gjerne inspirert til å teste nye ting hjemme når jeg har fått noe godt servert. Men enda bedre liker jeg å komme hjem til folk og smake på det de lager.

Da jeg var halvveis i min dagpendling for stråling tikket det plutselig inn en helt uventet invitasjon på sms: "Lurte på om du har lyst på frokost på fredagen før du skal utover til Bodø?"

Invitasjonen kom fra en god støttespiller, som selv har vært gjennom et tøft kreftløp, og som også er en skikkelig hyggelig fyr. Så jeg takket naturligvis ja.

Det ble god prat over frokosten. Både jeg og den andre frokostgjesten ville sporenstreks ha oppskrift på de deilige havrerundstykkene som Øyvind serverte. Oppskriften lå på en liten lapp på kjøkkenbenken, så det var bare å fotografere den med mobilen. Og selv om herlighetene egentlig gikk under navnet "Kathrins energibarer", går den hos meg under navnet "Øyvinds proteinbomber". Kanskje fordi jeg hadde fått tips om at en kropp under kreftbehandling trengte ekstra protein, og jeg umiddelbart så at denne oppskriften struttet av slikt.

Jeg har ventet med å legge ut oppskriften fordi jeg ville sjekke om de også er gode etter frysing, og det er de. Kan sikkert tines i både romtemperatur (for de organiserte blant oss) og i mikrobølgeovn (for de mer plutselige og uplanlagte). En kjapp tur i brødristeren før servering, og nammm. Jeg tror de smaker godt med allslags pålegg!


Øyvinds proteinbomber - ca. 18 stk.
1 beger cottage cheese original
5 egg
1 ss bakepulver
1 ts salt
500 g store havregryn

Rør sammen alle ingrediensene. Bruk skje dyppet i vann for å fordele røren/bombene på bakepapirkledd stekebrett; en stor ss til hver. Klapp litt flat. Ikke ha for mange på hvert brett; de trenger litt plass til å flyte utover.

Stekes midt i ovnen, avkjøles på rist. 
Temperatur: 200 grader
Tid: 18-20 minutter

Mine ble såpass flate at jeg bare la pålegg på den flate siden og spiste dem slik de var. Hos Øyvind hadde de hevet litt mer, så der kunne vi dele dem med kniv som et rundstykke. Kanskje jeg ikke skulle klappet dem flate? Ditt valg - begge deler smaker kjempegodt!

Bakepulverbakst smaker aller best nystekt. De du ikke spiser bør fryses raskt, og tines og piffes opp slik jeg nevnte.

Frokost er forresten en sterkt undervurdert ramme for sosialt samvær. Kanskje noen ble inspirert til å sende ut en frokostinvitasjon? Og, ikke minst: Kanskje flere enn meg trenger å øve seg på å sende ut invitasjoner som ingen er forberedt på? Dette var i hvert fall et kjærkomment avbrekk i en spesiell fase av mitt liv.

Det er servert! Proteinbomber, deilig kaffe, kokt egg og røkt rogn kjøpt hos vår lokale delikatessbutikk, Han Sylte :-)