torsdag 29. januar 2015

Gode dager på gjemmekontoret


Jeg har haugevis av notater fra gode menneskemøter og interessante foredrag. Nå omskapes de til (forhåpentligvis) lesverdige artikler. Det betyr konsentrerte dager og høy produksjon på gjemmekontoret. Susi katt sitt nærvær bidrar til lavere puls og roligere pust - det er jeg sikker på.

Akkurat i dag skal jeg ut og treffe to strålende veninner til lunsj på stedets nyåpnede kafé. Det blir stas!


onsdag 28. januar 2015

Enda en film jeg kan anbefale


Da ungene var små var det utrolig fort gjort å etablere en ny vane. Hadde vi gjort noe på samme måte to ganger, forventet de at vi skulle fortsette å gjøre det sånn. "Jamen, vi bruka jo å..."

Nå er visst idErik og jeg i ferd med å etablere en ny og veldig koselig helgevane: Kino på lørdag ettermiddag! Ikke hver uke (det har skjedd TO ganger), men jeg har i hvert fall oppdaget at dette er et prima tidspunkt å se film på. Det kan kombineres med noen små innkjøp i byen, besøk hos svigerfar, smørbrød på kafe - og når vi kommer ut fra kinoen er det fortsatt masse helg igjen.

Sist helg så vi den norske "Staying alive". Dette er spillefilmdebuten til regissør Charlotte Blom, spilt inn på Grünerløkka i Oslo. På rollelisten står blant andre Agnes Kittelsen (som fyller rollen sin veldig bra!), Anders Baasmo Christiansen og Linn Skåber.

Filmen er lansert som komedie. Og jada - den har sine lattervekkende momenter. Men jeg synes faktisk grunntonen i filmen er alvorlig og trist. Det handler om utroskap, svik, smerte og atskillelse.

Jeg ser at anmeldere innvender at filmen er for kort og at den tar snarveier for å bli ferdig på sine 1 time og 23 minutter. Det er jeg enig i. Jeg skulle gjerne sett "Staying alive" som tv-serie, med god tid til å følge skikkelsene og deres utvikling.

Men - en film jeg kan anbefale!

PS: Det var to menn i kinosalen. 

torsdag 15. januar 2015

Favoritt-tilbehøret akkurat nå


Jeg er veldig glad i erter. God gammeldags ertestuing, ertesuppe, sukkererter i matboks og wok, selskapserter, lune erter i salat... Og akkurat nå har jeg dilla på ertepuré laget av frosne erter.

Det er latterlig enkelt, billig, nyttig for kroppen og er ikke puréen direkte vakker også? Her snakker vi tre ønsker på én gang pluss mums/moms (stryk det som ikke passer)!

Ertepuré 2 p.
1/2 liter frosne erter (målt opp i frossen tilstand).  
Hell frosne erter i kokende lettsaltet vann, la koke et par minutter til ertene er gjennomvarme.
Sil av kokevannet, men hold igjen litt av vannet i fall du vil spe ut pureen.
Mos ertene med stavmikser.
Smak til med 1 ss smør og litt nykvernet pepper.
Juster evt. konsistensen ved å tilsette noen teskjeer av kokevannet.

Server til alt som du tror erter kan passe til, ikke minst retter som trenger et fargekick. Jeg skal snart spice den opp og teste den på bruchetta også, følg med!



onsdag 14. januar 2015

"The imitation game" - god film!


Sist lørdag var jeg på kino og så "The imitation game". Filmens hovedperson er matematikkprofessoren Alan Turing, medrivende spilt av Benedict Cumberbatch (han som spiller den nye Sherlock).

Turing får et hemmelig oppdrag under andre verdenskrig: Å knekke koden i tyskernes krypteringsmaskin Enigma.

Filmen veksler i tid; fra Turings oppvekst og ungdom til hans iherdige arbeid med kodeknekkermaskinen, som han av spesielle grunner kaller Christopher.

Like mye som å være en film om kryptering og krigsdrama handler filmen om Alan Turings vanskelige liv som homofil, i et England der homofili er forbudt ved lov.

Filmen er regissert av norske Pål Tyldum. Den fikk ingen av de fire Golden Globe-prisene den var nominert til, men kanskje vanker det Oscar. Uansett: Denne filmen likte i hvert fall jeg. Godt fortalt!

Filmpolitiets anmeldelse kan du lese her.

PS for strikkerne blant oss: Masse fine strikkeplagg. Sjekk kofta som Keira Knightley har på seg på bildet :-)

 

tirsdag 13. januar 2015

Nå også som flatbrødbaker


Jeg har i flere år hatt lyst til å prøve å bake mitt eget flatbrød. Det var sågar ett av mine nyttårsforsetter i 2010... Det har blitt med tanken, fordi det å være flink lefse- og flatbrøddame i mine forestillinger krever livslang øvelse og rett og slett er litt vanskelig. Jeg har hatt mine tvil om hvorvidt jeg kunne få det til.

Noen uker før jul tok jeg mot til meg og sendte spørsmålet ut på facebook: Hva trenger jeg å vite før jeg prøver meg som flatbrødbaker? Og hvilken oppskrift bør jeg bruke?

Som vanlig var det flere som ilte hjelpsomt til med både råd og oppskrifter. Den ene ble testet før jul. Den stammer fra et flatbrødkurs, og inneholdt grundig veiledning, så jeg prøvde den først. Tynt, sprøtt flatbrød og en medgjørlig deig å bake - som lovet!

Flatbrød - til 10 leiver
2 dl byggmel
3 dl sammalt hvete fin
2 dl sammalt rug fin
2 dl hvetemel
½ ts salt
3 ½ dl kaldt vann

Bruk byggmel til utbaking og strø mellom emnene!

Bland det tørre, tilsett vann og kna det hele sammen til en fast deig. (Jeg brukte kjøkkenmaskin med k-spade.)
Trill ut deigen til en pølse, jevn og fin, ca. 20 cm lang.  Legg deigen i kjøleskap en stund, gjerne natten over.
Del deigen opp i 10 emner som formes runde og flate.  Disse legges i en stabel med mel mellom. Ikke vær gjerrig med melet!
Når alle emnene er ferdige, snur du bunken og begynner påbakingen (størrelse som en frokosttallerken).  Også her legges leivene oppå hverandre med litt mel mellom. Når så alle emnene er påbaket, snur du bunken og begynner utbakingen, dvs at du baker leivene så tynne som mulige. 

Flatbrødet stekes etter hvert på takke (god varme, men ikke altfor varm). Stekes på begge sider til det er skikkelig sprøtt.

Jeg kommer til å prøve flere av oppskriftene jeg fikk, og hvis resultatet blir bra deler jeg med dere.

Jeg måtte bryte leivene i biter for å få dem i boksen. Dvs de leivene som ikke allerede var maltraktert.

mandag 12. januar 2015

One of those nights...

Mye som står i kø nå, etter en juleferie som ble ufrivillig forlenget av sykdom. Og alt står selvfølgelig tindrende klart for meg så snart jeg legger hodet på puta. Jaja. Opp og hopp - ha en fin uke, alle!


søndag 11. januar 2015

Oss ansvarlige, oppmerksomme mødre imellom


Det ble svært få hjemmelagde julegaver fra min hånd julen 2014. Egentlig bare én. Det var dette broderiet.

Idéen oppstod helt spontant i løpet av en veldig artig Lucia-fest. Jeg må visst dra den lange historien, akkurat som sist jeg hadde geriljabrodert:

Lørdag 13. desember hadde jeg invitert nærmiljøutvalg, særmiljøutvalg og bolystprosjektets (avgåtte) prosjektleder til førjulsfest hjemme hos oss.

Og, før vi går videre, en liten begrepsavklaring er kanskje på sin plass?

Som mine faste lesere vet er fritidsproblemer ikke oppfunnet i pludrehanneheimen, ettersom Valnesfjord nærmiljøutvalg velvillig beslaglegger store deler av det som kunne vært roten til alt ondt (altså potensiell lediggang).

I nærmiljøutvalget går hardt arbeid hånd i hånd med løyer og spilopper. Det er ikke for ingenting vi kaller nærmiljøutvalget "vår utvidede storfamilie" (hjerte-hjerte-hjerte).

Å gi slipp på sine verv i utvalget er såpass smertefullt at et skyggeutvalg - Valnesfjord særmiljøutvalg - spontant ble etablert da tre sentrale skikkelser i fjor overlot sine nærmiljøutvalgstaburetter til andre.

Det er et trangt nåløye som må forseres for å bli med i særmiljøutvalget. Ikke minst fordres det avtjent plikttid i nærmiljøutvalget. Etter fire år med omseggripende nærmiljøarbeid håper jeg å være kvalifisert for en overgang etter årsmøtet i mars. For å forebygge mulige savn og abstinenser fant jeg det klokest å vise hvordan samrøre mellom nær og sær kan pleies - denne gang gjennom en Luciafest.

De inviterte gjestene tok "hintet" (les: beskjeden), og kom på døra i full Lucia-mundur. En av gjestene (helt til vesntre) syntes kanskje glitter og vakker sang var vel sukkersøtt. Han tok skikkelse som Lucifer i stedet.


Det passet godt. idErik synes også Lucia blir litt vel søtt (når det ikke er egne barn/barnebarn som Lucia-pynter seg, vel å merke). Han har helt siden tidlig i vårt forhold vært fascinert av den mørke Lucia, og har ved flere anledninger lagt flid og møye i å sende sin egen, hjemmelagde svartlucia til himmels. Så også denne Lucia-dagen. Jeg mistenker at dette innslaget i festen blir husket lenge... Heldigvis har vi det hele på film.

Og broderiet, da? Hvor kommer det inn i bildet? Det ga seg selv da nærmiljøkollega Lise brast ut i høy latter etter å ha sjekket sin egen mobil. Hun hadde, som oppmerksomme mødre gjør uansett hvor artig festen er, sendt melding til tiåringen sin da det nærmet seg guttens leggetid: "Godnatt vænnen" med et luftbårent godnattkyss. Trodde hun.

Gapskratten tok både Lise og oss andre da tiåringen, på en vennlig og hjelpsom måte, svarte:

Det fikk så være at det var innspurt til jul og litt travle dager. Dette bare måtte foreviges med nål og tråd. (Det hører med til historien at tiåringen, da gaven ble åpnet på julaften, ble oppriktig forundret. "Syntes de det var SÅ artig, mamma?" Og det gjorde vi jo. I hvert fall jeg.)

Helt out of season, naturligvis, men nå fikk jeg sannelig også lyst til å dele Lucifers himmelferd med dere. Ha ei god uke, alle sammen!

Sort Lucia from Videofabrikken AS on Vimeo.


lørdag 10. januar 2015

Hey, hey, hey!


Vi har hatt jul og nyttår, familieforøkelse (et jentebarnebarn ble født i romjula!) og en hardnakket influensa som så langt har vart fra 21. desember for min del. Og den later ikke til å være helt over enda. Det er av og på med symptomer, og ekstremt behov for hvile. Har i det minste fått lest mange bøker - noen av dem skal jeg omtale på bloggen.

Men i dag klarte jeg å være ute og rydde snø ganske lenge, og deretter spasere til butikken, så det går framover.

Nå har jeg masse på blokk og brikke som jeg ønsker å blogge om. Det kan jo passe å varme forsiktig opp en utrent bloggmuskel med å juble over sola, som nesssten er tilbake i Sankthanshågen.

Jeg satt klar med kamera i fall solskiva skulle presse seg over åsryggen. Den pleier å vise seg her 10. - 11. januar etter noen ukers fravær.

idErik har jo fotografert mye mer enn meg, og vet hvor fort man kan bli akkurat for sein til å forevige et lysfenomen.
- Ta nå, ta nå! sa han fra andre siden av bordet.
- Det er ikke sikkert det blir mer enn det der.

Han hadde rett.
Jeg fulgte heldigvis rådet om å fange solgløden i skydekket, i det minste. I neste øyeblikk var det over. Jeg må si jeg ble litt overrasket over det som viste seg på bildet. Her har kameraet sett noe som jeg strengt tatt ikke så. Det ser jo virkelig ut som ei hel sol!

Men: Ifølge idErik skyldes det mest at jeg har fokusert på smijernslysestaken og at kameraet derfor har samlet den uskarpe glansen i en klump. Men okei - det holder for meg. Katta røyter som besatt og sola er nesssten tilbake. Det går mot vår.

God helg, alle sammen!


fredag 14. november 2014

Kafékaffe hjemme


Du trenger ikke gå på kafé for å få en god kaffelatte. Ikke trenger du spesialutstyr i ditt eget kjøkken, heller.

En god venninne har lært meg å lage knallgod latte med det som etter hvert er blitt standard kjøkkenutstyr: Vannkoker til å koke vann i, presskanne til å brygge kaffe i, kjele og komfyr for å varme melken, stavmikser for å lage melkeskum.

Jeg bruker kaffetypen Zoega Intenzo. En annen kaffe med høy brenningsgrad, type espresso, vil også smake godt. Prøv deg fram og finn din favoritt!

3 strøkne skjeer kaffe og 1 dl vann pr. person
2 dl varm melk pr. glass (her får du full kontroll over fett-/kaloriinnhold i kosekaffen din)

Kaffen trekker i presskanne i ca. tre minutter.

Varm melken i en kjele på komfyren. Melken bør ikke koke, da endrer smaken seg. Når den er så varm at det ryker av den, kan du bruke stavmikser i kjelen for å skape fluffy melkeskum (hvis du, som meg, mangler melkeskummer. Har du melkeskummer bruker du den slik den er tenkt å brukes - jeg har ikke peiling)

Hell melk/melkskum i et høyt glass. Tilsett kaffen.

Vil du ha kaffen søt, benytter du ønsket tilsetning.

God helg, alle sammen!

torsdag 13. november 2014

Mitt liv som en av fem


Følsomt barn i et balansert og lykkelig øyeblikk :-) Meg selv som ca. fire år, gjetter jeg.
Denne teksten har tidligere vært publisert i Saltenpostens lørdagsspalte, hvor jeg noen ganger i året leverer bidrag.

I fjor på denne tiden la en av mine facebookvenner ut en youtube-link som jeg kom til å klikke på. Det er noe av det nyttigste jeg har gjort på facebook.

Videoen viste den danske psykoterapeuten Ilse Sand, som holdt foredrag om det å være særlig sensitiv. Heisann. Hun snakket jo om meg!

Så mange som en av fem er født med et særlig fintfølende nervesystem. Rett og slett en hjerne som tar til seg og registrerer flere inntrykk og stimuli enn ikke-høysensitive.  Dette er også en hjerne som bearbeider inntrykk dypere, slik at de oppleves vesentlig sterkere enn hos de som ikke har samme grad av sensitivitet. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er ingen sykdom. Men det er et faktum.

Det har vært vanlig å forveksle høysensitivitet med sjenerthet. Jeg har selv vokst opp som "et sjenert barn". Her får jeg lyst til å skrive med storbokstaver (men nøyer meg med små): Du bidrar kun til skam og forvirring hvis du ber et høysensitivt barn ta seg sammen og slutte å være så sjenert / forkommen / nervøs / overfølsom eller hvilke andre ord du kunne fristes til å bruke.

Fra tenårene sluttet jeg å framstå som sjenert. Jeg er en temmelig meddelsom og engasjert person, og på et punkt bestemte jeg meg rett og slett for å krype ut av sjenert-skallet. Det var uansett en tillært rolle og en merkelapp omgivelsene hadde gitt meg. Ingen bebreidelser i det – det var slik de oppfattet situasjonen, og ingen hadde den gang hørt om høysensitivitet.

Sjenert eller ei – fremdeles kjente jeg at det var "noe".  For mange år siden konkluderte jeg med at "jeg må mangle et filter som folk flest ser ut til å ha". Jeg kan fange opp stemningen i et rom, uten å vite hva som har foregått før jeg kom inn. Jeg sanser budskap mellom linjene, underliggende konflikter og bittesmå nyanser i kroppsspråk. Andres sinnsstemning preger meg sterkt. Jeg kan bli gladere enn de fleste, og mer lei meg enn andre, selv for små ting. Jeg føler ekstremt mye ansvar, og leter automatisk etter årsaken og feilen i meg selv dersom noe går galt. Jeg har erkjent at jeg raskt når metning i sosiale sammenhenger, og er gjerne den første som forlater et selskap, uansett hvor hyggelig det måtte være. Å være på besøk hos andre flere dager i strekk, uten mulighet til avsondring, kan utmatte meg slik at jeg bruker en halv uke på å komme til hektene.

Å være særlig sensitiv kan kanskje høres litt persillebladaktig ut? Det er i så fall bare en flik av sannheten. Det ligger mye styrke i det å fange opp hvordan omgivelsene har det. Jeg setter pris på å ha verdiene og følelsene fremst i oppmerksomheten. Kunsten er å passe på balansen. Med så mange inntrykk inn, og med så omhyggelig bearbeidelse av det hele, kreves det mer tid uten inntrykk. Før jeg "møtte" Ilse Sand, pleide jeg å skamme meg over dette. Nå prøver jeg å legge til rette for meg selv.

Min overbevisning, etter å ha lest og forstått stadig mer om karaktertrekket: En høysensitiv person i balanse kan være en stor ressurs. (Lurer du på om du hører til i gruppen, kan du lett finne egentester på nettet. Søk på HSP/Highly Sensitive Person, som er den internasjonale betegnelsen.)

Jeg har vært i tenkeboksen lenge: Skulle jeg skrive om dette i lørdagsspalten? Når jeg landet på et "Ja, Hanne - gjør det!" er det fordi jeg synes verden trenger kunnskap om høysensitivitet. Mitt første "youtube-møte" med Ilse Sand ble starten på en helt ny forståelse av hvorfor jeg er som jeg er. Jeg unner flere denne aha-opplevelsen, gjerne tidlig i livet!

Er du forelder til et høysensitivt barn skal du vite at din forståelse og håndtering kan utgjøre en verden i forskjell. Er du lærer – ja, da kan jeg love deg at det passerer mer enn ett høysensitivt barn gjennom dine klasserom. De vil nyte svært godt av å ha en lærer som kjenner og forstår dette karaktertrekket. HSP'er finnes rundt oss på alle kanter, som naboer, kolleger, familiemedlemmer. Med økt kunnskap kan de ikke-høysensitive bli de høysensitives medspillere.

Høysensitivitet går ikke over – og hurra for det! Det kan jeg si nå, etter å ha fått mer innsikt i hva som styrer mitt rike, indre liv. Det er nemlig mye, mye lettere å være en særlig sensitiv person med denne forståelsen. Ja, særlig sensitiv er faktisk noe jeg setter pris på å være.

Det finnes etter hvert mye litteratur om HSP, både på nettet og i bokform. Nylig kom en god, norsk bok om temaet, "Boken om høysensitivitet – veien fra sårbarhet til ressurs". Den er skrevet av psykolog Trond Edvard Haukedal. Hans beste råd til høysensitive, er: Ta parti for deg selv! Det høres mye enklere ut enn det viser seg å være. Men jeg jobber med saken.

God helg, alle sammen!

PS: Her kan du se en video med Ilse Sand; du finner flere på youtube!

PS2: I dag har jeg tatt parti for meg selv på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre. Yeeey! Det ble støtet til at jeg nå også velger å skrive om særlig sensitivitet her i bloggen. Jeg vil skrive mer om temaet senere.


onsdag 12. november 2014

Jeg har funnet den rette


Jeg har gjort mange forsøk på å finne pene voksduker med både tiltalende og praktisk overflate. Ofte er de for glossy, de lukter intenst, de skaller av, er så stive at de ikke henger pent langs sidene, eller andre irritasjonsmomenter. Jeg har også forsøkt flere varianter av akrylbelagte tekstilduker, helt ok til selskap, men jeg synes ikke de duger som dagligduk.

Endelig har jeg funnet den rette. Kjøpt på interiørbutikken Hansen og Dysvik på Fauske, til 70-80 kroner meteren. Så fornøyd ble jeg at jeg gikk tilbake og kjøpte en til, i samme mønster, men en annen farge.

Mønsteret heter "Retro".


mandag 10. november 2014

Ryddeåret - hvordan gikk det, egentlig? Del 1

Mange av dere fulgte med på min store sjau i "Ryddeåret 2013", der jeg sorterte og kasserte og donerte over en lav sko.

Problemet, slik det ble definert ved starten av prosjektet: Vi eier flere ting enn vi har plass til, og langt mer enn vi trenger.
Målet med prosjektet: Når 2013 går mot slutten (gjerne før!) skal vi sitte igjen kun med de tingene vi faktisk bruker, eller som vi virkelig bryr oss om.

Dessverre kokte ryddeiveren vekk etter tre kvartaler (men det er jo heller ikke så verst utholdenhet for et nyttårsforsett, er det vel?).

Hamsteren i meg lever øyensynlig fortsatt, og noen problemområder har gjenoppstått, som troll av eske (dog uten at jeg er direkte overrasket...). Det gjelder særlig overfylte klesskap og bokhyller. Jeg har også gjenopptatt uvanen med tvilsomme mellomlagringsstasjoner rundt omkring i huset, noe som lager både visuell og (u)praktisk uorden.

Men, gledelig nok: Noe av innsatsen ga utvilsomt varig verdi. Ett av dem var det strenge regimet jeg innførte med hensyn til stearinlys.

Tilbakeblikk:
Fredag 4. januar
Går gjennom husets lager av stearinlys. Mål: standardisere utvalget til hvite, lilla og røde (i den foretrukne rødfargen), og kun lys som passer i normale lysestaker. Kvitter meg med over 11 kilo! som blir gitt bort til passende formål. (Note to self: flere adventslys tidligst påkrevd i 2020.) Nå får alt plass i én skuff - hurra!


Taktikken opprettholdes. Jeg lagerfører kun nevnte lys. Trenger jeg spesielle lys til et spesielt formål, må de kjøpes inn spesielt. Ett slikt spesielt formål er en femarmet smijernslysestake, som jeg liker å ha fem forskjellige farger i. Her om dagen var lysene oppbrukt, og jeg tok turen innom Kremmerhuset for fornyelse. Da damen fristet med ekstra gunstig pris hvis jeg kjøpte ti lys i stedet for fem, så jeg for meg lyseskuffen som ikke skulle få lov til å bli overfylt igjen, takket høflig nei og sa "jeg trenger bare disse fem".
Det er noe gammeldags og koselig over å handle i smått og i løsvekt og komme hjem med fem gilde lys pakket i silkepapir. De gamle lysestumpene var til og med så fine at de ble foreviget. (Det var da jeg konkluderte med at jeg er uhyre lett å glede. Og det heter jo at lykke består i å gjøre sine gleder enkle, såeh.)

Jeg skal vise dere flere av innsatsområdene som fikk varig ordning och reda. Dessuten - ved gjennomlesing av fjorårets tråd - kjenner en gryende energi for å fullføre det jeg så friskt begynte på.

Har du noen gode ryddetips?



Søte tips på rekke og rad

Det begynner å vises i besøksstatistikken at jeg ikke er den eneste som gleder meg til jul. Stadig flere søker på konfektoppskrifter. Da kan det passe å minne om noen av godbitene jeg har blogget tidligere. Klikk på konfektnavnet, så kommer du til oppskriften!
Jeg regner med at det dukker opp noen nye i år. Kanskje du har en hjemmelaget konfekt å anbefale?

Mintkuler

Snickers

Fløtekarameller (nesten idiotsikre!)


Kaffemarsipan
 http://3.bp.blogspot.com/_UAwuD3EAJZs/TRpmWNSy3lI/AAAAAAAACE8/YSQE35vFm9E/s400/kaffemarsipan+p%25C3%25A5+fat+blogg.jpg

Gelegodis

Bountykuler


Sommerdrømmer



Snickerssnop




lørdag 8. november 2014

Salat for en novemberkveld


Salat er ikke bare sommermat. Clouet i den kalde årstid er gi salaten litt mer temperament og temperatur. Det oppnår jeg ved å la noen av salatingrediensene være lune, og gjerne med litt ekstra fres i krydringen.
I dag har jeg eksperimentert meg fram til en kombinasjon som viste seg å bli så vellykket at jeg vil ta vare på oppskriften. Da deler jeg den like godt med dere.

Pludrehannes rekesalat - middag til 2-3 personer 
1 pk crispisalat - rives i passe biter
5 cm purreløk, fint kuttet
1/3 agurk - i strimler 
 12-15 småtomater - delt i to
1,5 dl frosne erter - gis et oppkok i lettsaltet vann. Avkjøles litt.

300 g pillede reker - godt avrent hvis du har kjøpt reker i lake (scampi kan også brukes)
1 kløftfri hvitløk - fint kuttet
1 chili uten frø - fint kuttet
3 cm fersk ingefær - fint kuttet
2 ss olivenolje

Bland grønnsakene i skålen du vil servere fra.

Varm oljen i stekepanne. La hakket hvitløk, chili og ingefær surre på lav varme i noen minutter.
Øk varmen. La rekene frese raskt i krydderoljen. Vend dem i oljen mens de freses. Reker skal ikke koke lenge, da blir de seige. Du vil bare ha dem kjapt surret i den smaksrike oljen.

Hell reker og olje over salaten.

Server med brød.

Velbekomme!




søndag 17. august 2014

Dilla på ripsgele


Jeg hadde noen konkrete mål for sommeren 2014. Ett av dem var å lære meg å lage ripsgele. Vi har i alle år nytt godt av mammas gavmilde forsyninger. Etter at hun døde for to år siden har vi spinket og spart på de glassene vi hadde igjen. På forsommeren spiste vi det aller siste, datert 2007.

Pappa tok oppdraget med å vanne, gjødsle og etter hvert legge nett over ripsbærbuskene sine. Jeg tok oppdraget med å plyndre dem - skulle det vise seg. Jeg fikk nemlig helt dilla på å koke ripsgele, og har nå fylt førtini glass! (Dette er jo også en finfin gave.)

Jeg fant ingen nedtegnelser om ripsgele i mammas oppskriftsbok. Heldigvis hadde pappa fulgt godt med, og kunne fortelle at mamma brukte ett kilo sukker pr. liter saft, og at hun gjerne hadde litt solbær sammen med ripsen. "Den som vil lage gele må ikke spare på sukkeret!" har vært et fast omkved.

Okei. Til verket! Jeg spurte også mine facebookvenner, og fikk flere nyttige tips derfra. Nå har jeg kokt tre ladninger, godt resultat hver gang, og anser sommerens oppdrag som utført: Jeg har lært meg å koke ripsgele!


Om plukkingen:
Mange legger vekt på at bærene ikke må være for modne.
Ta gjerne med noen nesten umodne bær.
Du trenger ikke være nøye - la de tynne stilkene følge med.
Vil du ha ekstra smak på geleen kan du bruke litt solbær sammen med rips. Til 4 kg rips tilsatte jeg ca. 600 g solbær.

Om rensingen:
Helt unødvendig! Er det ett og annet blad med i bøtta, er de bare med på å gi ekstra smak og stivelse.

Om emballasjen:
Ikke for store glass; 2-3 dl eller mindre.
Samle småglass gjennom vinteren (oliven, pesto, tapenade, tomatpure, fetaost, hapå etc er ypperlige)
Mangler du gjenbruksglass kan du kjøpe nye. Jeg har kjøpt småkrukker på Åhlens.
Alle glass må ha gummipakning eller gummibelegg inni lokket.
Husk å gjøre glassene klar før du setter igang; de må være gullende rene, uten etikett og kokes/varmes like før bruk. Her snakker vi hermetisering!
Gele kan alternativt fryses.

Om første koking:
Vei opp bæra slik at du vet hvor mange kg du har.
Du trenger en stor gryte. Bæra ruver godt før den "klapper sammen" av kokingen.
Bruk 2-3 dl vann pr. kg bær. (Jeg har brukt 2.)
Kok opp vann og bær. La småkoke i 30 minutter.
Sil av saften. Dette gjorde jeg ved hjelp av flere dørslag. Først et grovt, for å få ut alle stilker og store partikler, deretter mer og mer småmasket sil for å få saften så klar som mulig. (Det finnes spesialsiler til dette formålet, men du klarer deg fint med dørslag. Jeg prøvde også å sile gjennom klede, det gikk dårlig.)

Om sukkermengde:
Jeg finner jeg flere angivelser, alt etter hvor jeg leter. Første porsjon prøvde jeg meg på litt redusert sukkermengde. Da ble noe av geleen helt flytende. Den ble berget ved at jeg kokte den en gang til med mer sukker.
Etter det har jeg holdt meg strikt til anbefalingene som pappa har overlevert fra mamma og Ingrid Espelid Hovig: Ett kg sukker pr. liter saft! Perfekt resultat hver gang. Jeg kommer ikke til å eksperimentere mer med dette.

Om andre koking:
Mål opp hvor mye saft du har. Beregn sukkermengden ut fra det (se forrige punkt).
Nå skal saften kokes sammen med sukker. Ikke lag for store porsjoner av gangen! Det gjør ingenting om noe av saften blir stående og kjølne mens du lager resten ferdig. (Du kan sågar la saften stå til neste dag; du får like god gele, men innholdet av C-vitamin blir redusert). Jeg har laget av max 1,4 liter saft av gangen.
Kok opp saften.
Dra kjelen av platen.
Sukkeret tilsettes sakte. Rør hele tiden, og fortsett å røre til alt sukkeret er oppløst.
Nå skal saften/geleen koke i ett kvarter, UTEN omrøring.
Skum av noen ganger underveis.

Fylling av glass:
Glassene og lokkene (evt også løste gummipakninger) må være aldeles rene og skal ha kokt i vann i minst ti minutter. Hold dem kokende til du er klar til å fylle gele. (Du kan også sterilisere glass i stekeovnen - se her)
Bruk stekepinsett til å fiske opp glass fra kjelen; de lufttørker raskt.
Fyll dem med kokende varm gele. Sett på varmt, lufttørket lokk.

Oppbevar geleen kjølig. Den vil være holdbar i mange år.

PS: Gele kan blant annet brukes i noen himmelsk gode småkaker!




onsdag 13. august 2014

Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.
Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret


For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.
Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!




fredag 8. august 2014

Har du leita ordentlig??


Her i huset er nok jeg den mest kaotiske og minst systematiske personen. Kanskje nettopp derfor er jeg også er racer på å lete. Jeg har også en finurlig evne til å huske akkurat hvor ting ligger (ja, med unntak av brillene mine, da).

Familiemedlemmer som ikke finner det de leter etter, kommer til meg med påstanden om at "den er ikke der!". De blir alltid litt mindre påståelig i møte med mitt oppfølgingsspørsmål: Har du leita ordentlig? (både de og jeg vet at de syns de har gjort det, men at det ikke stemmer helt.)

Da denne tegningen dukket opp på nettet, var latterbrølet samstemt. Dette handler om oss!

(beklager litt puslete oppløsning - håper den er leselig likevel)



mandag 30. juni 2014

Veldig enkelt og veldig godt


Oppskrift til dette brødet fant jeg i Kamille. Det var skuespiller Henriette Steenstrup som lot oss få lære å lage venninne Martes latterlig lettlagde, himmelsk gode brød. "Man finner vel knapt en mer mislykket husmor i Nordre Aker i Oslo. Men her snakker jeg om ren og skjær mestringsfølelse," skriver Henriette om seg selv.

Vi snakker altså knafri bakelykke. Saftig, mettende brød med deilig smak og litt å tygge på.

Jeg bakte brødet med spelt, fordi vi akkurat da hadde gjester som ikke tåler vanlig hvetemel. Oppskriften inneholder opprinnelig vanlig hvete. Nå står en ny deig til heving, denne gang med hvetemel, og jeg håper det blir like godt (og får litt finere stekeskorpe enn forsøk nummer én - jeg syns spelt oppfører seg veldig rart i så måte).

Den eneste endringen jeg har gjort etter forrige forsøk, er at jeg har doblet saltmengden. En ren smakssak.

Hvilke frø du bruker, er selvsagt også helt valgfritt.

Sånn. Nå er det overkommelig å bake brød selv i sommervær!

Til to brød trenger du
5 dl store havregryn
4 dl (til sammen) av linfrø, havrekli, sammalt hvete og solsikkekjerner
11 dl hvetemel
1 barneskje honning
2 ts salt
1/2 ts tørrgjær
10 dl kaldt vann

Husk å bruke en ganske romslig bolle, sånn at deigen har plass til å heve. Rør sammen alle ingrediensene; jeg bruker ei plastsleiv. Det blir en ganske løs deig. Dekk bollen med plast, og la den stå i ett døgn. Fordel deretter deigen/røren i to smurte brødformer. Dryss sesamfrø eller andre frø på toppen. La formene stå i to timer. Deretter 40-45 minutters steking ved 225 grader.

PS: Får litt Pippi Langstrømpe-assosiasjoner av min nye kopphåndduk, kjøpt på Åhlens :-)


onsdag 11. juni 2014

Råbra suppe. Jeg mener: Rabarbrasuppe!


Det er mange år siden jeg hadde unger som kom løpende inn på kjøkkenet for å få en kopp sukker til årets første rabarbrastilker. (sukk - mimre!) Men rabarbrasuppe hører fortsatt forsommeren til.

Den er lett å lage, smaker like godt varm som kald (og jeg foretrekker den halvvarm). Servert med krem eller en kule vaniljeis er den bare snadder.

Rabarbrasuppe - 6 p.
250 g rabarbra - vasket, skrelt og kuttet i biter
1 l vann
200 g sukker

Jevning av 1 dl vann og 1,5 ss potetmel


Kok rabarbra i sukker og vann til rabarbraen begynner å gå i stykker. Det tar ca. 5-10 minutter.
Rør potetmel ut i kaldt vann til en jevn velling. Hell jevningen i suppen i en tynn stråle. Rør hele tiden. Kok opp suppen slik at den tykner.

Server varm, lunken eller avkjølt.