Utsøkt kinoglede

Det går ikke så lang tid mellom hvert kinobesøk. Både idErik og jeg er glad i film, og på kino holder jeg meg stort sett våken helt til filmen er slutt. I sofakroken hjemme sliter jeg litt mer...

Onsdag så vi "Kongens tale" - en britisk film med en fengslende historie, utpreget gode skuespillerprestasjoner, bra lyd og flott filming. Jeg har sett filmen omtalt med beskrivelsen "kvalitet i alle ledd". Jeg er helt enig.

Handlingen bygger på virkelige personer og hendelser. Nøyaktig hvor sannferdig den er, vet jeg selvsagt ikke, men den sies å bygge på grundig research og sågar tilgang på dagbøker. Filmen er en unik kombinasjon av morsom og dypt bevegende.

Jeg kan ikke komme på å ha sett Colin Firth spille bedre enn han gjør her i rollen som hertugen av York, etterhvert Kong George VI. Men enda mer sjarmert ble jeg kanskje av den ukonvensjonelle, australske talepedagogen Lionel Longue, som spilles av Geoffrey Rush. Også hertuginnen, spilt av Helena Bonham Carter, framstilles på en medrivende måte.

Hertugen av York sliter med stamming og snakker helst ikke offentlig. Dette blir et formidabelt problem når hans eldre bror, Kong Edward, i 1936 gir opp tronen for å gifte seg med Wallis Simpson. Den stammende hertugen blir plutselig Kong George VI.

Stamming er selvsagt et handikap for en offentlig person i den nye tid, hvor det forventes ikke bare opphøyet vinking til folket, men direktesendte radiotaler. Andre verdenskrig er under oppseiling, og kan det knyttes større forventninger til en kongelig tale enn ved krigsutbrudd?

Motstrebende følger hertugen behandlingen han får foreskrevet hos Longue. Talepedagogen finner med uredde metoder veien innunder huden på den forknytte hertugen/kongen, og et spesielt vennskap utvikler seg. Men vil behandlingen være tilstrekkelig effektiv til at kongen kan gjennomføre talen til folket med æren i behold?

At filmen er nominert til hele 12 Oscars er ikke rart. Pass på å få den med deg, du også!