Så satt jeg der alene igjen...

Så har det skjedd igjen: Jeg har (nesten) glemt å puste og glemt å lage mat til familien. Jeg har til og med glemt å sove når jeg har lagt meg ned for å ta middagskvil. Jeg bare måtte lese videre, videre, videre. Og nå er, bokstavelig talt, siste bladet snudd og jeg sitter alene igjen.

Boka jeg gjerne vil ha fortsettelsen på denne gang heter "Barnepiken". Det er Kathryn Stocketts bejublede debutroman om forholdet mellom hvite rikfolk og fargede tjenestefolk i Missisippi på 1960-tallet.

Romanen er godt komponert, med tre fortellerstemmer - to svarte hushjelper og den unge, hvite miss Skeeter. Sistnevne oppnonerer både mot den trange kvinnerollen som moren og venninnene gjerne vil se henne fortøyd i, og mot raseskillet. Hun er også opprørt fordi hun ikke får vite sannheten om hvorfor hennes egen elskede "nanny" plutselig bare ble borte, uten å ta farvel.

De fargede hushjelpene har ansvar for de hvite familienes barn store deler av døgnet. Likevel får de ikke bruke familiens toalett, fordi hærskapet frykter at de fargede er skitne og fulle av smittsomme sykdommer.


Skeeter har fullført sin utdannelse og vil forsørge seg selv. Hun drømmer om å bli forfatter, og får en idé: Hun vil la de svarte hushjelpene fortelle om sine egne liv, anonymt, naturligvis. Blir de identifisert er de ute av arbeidsmarkedet og i tillegg i stor fare.
Spenningen i romanen er knyttet til denne bokideen. Får Skeeter hushjelpene til å snakke? Vil de i så fall si sannheten? Og, dersom det blir bok av det: vil de bli identifisert?

Underholdende, Spennende. Opprørende. Lærerik og tankevekkende.


God bok. Les den, du også!