Lenge før Panduro

Jeg har alltid vært en samler og sett monn i det meste. Det kommer godt med når man er av typen "man tar det man har og lager det man trenger".

Denne juledekorasjonen laget jeg som tolvåring i julegave til mormoren min, hennes første jul på gamlehjemmet.

Den er laget av eggekartong, hjemmeslikkede ispinner, kåpeknapper fylt med "grøt" (gips) med ekte kanel, smør av plastellina, armer og grøtskjeer av piperensere, og til bordpynt: pent brukte kakelys fra et fordums barneselskap. Nisseluene er sydd av en gammel knestrømpe.

Kort sagt: På midten av 70-tallet var det ikke bare å bestille fabrikknye ispinner og lue på metervis. Det mest nymotens og ferdigkjøpte her er hodene av cellvattkuler.

.

Da mor døde like før jul i 1991 fikk jeg dekorasjonen tilbake, og den betyr noe eget for meg.

Om kvelden lille julaften i 1976 - da jeg var elleve år - fikk mor slag. Den gang var det ikke snakk om å sende gamle folk til sykehus i hui og hast om de fikk slag. Det var mer "naturens gang". Man stelte dem hjemme og så det an. Så også i dette tilfellet.

Vi samlet oss på Åsheim til julefeiring, slik planen var, og mor lå i en seng som var plassert i en av stuene for anledningen.

Vi forsøkte alle sammen å feire jul på gammelmåten. Men noe var for alltid annerledes.

Mor ble lam i venstre arm og fot og kunne ikke lenger bo alene. Jeg husker godt alle følelsene som gikk gjennom meg da ambulansen kom og hentet henne tredje juledag. Jeg var selvsagt redd hun skulle dø. Og uansett skjønte jeg at ting aldri kom til å bli som de "alltid" hadde vært. Mor hadde stelt i stand til sin siste jul i eget hjem, og vi hadde vært hennes julegjester for siste gang. I hvert fall julegjester som kunne overnatte, nyte hennes julekaker, studere hennes julepynt og synke inn i julestemningen på Åsheim.

Julen etter bodde hun på bygdeheimen, altså gamlehjemmet, og jeg ga henne denne nissedekorasjonen.

Hun fikk mange gode år på gamlehjemmet, og det var koselig å være hennes julegjest der også. Det ble en ny del av familiens faste tradisjon. Og hver jul kom nissene "mine" på plass i vinduskarmen.

Nå står de i vinduskarmen min og vekker gode minner om et nydelig menneske.

Ho mor.