Med glede og barnlig lyst

Juleforberedelsene i pludrehanneheimen startet med at idErik i slutten av oktober satte øynene i meg.

Han sa: Du husker vel at vi kastet juletrefoten, fordi den var ødelagt? Du har lovet å skaffe en ny. Skal jeg sende deg en påminnelse?
Neida, dette husket jeg selvsagt.

Et par uker senere kom det likevel en e-post. Husk juletrefot! stod det.

Da hadde jeg allerede grublet en god del, og tittet i flere butikker, på jakt etter en stødig, praktisk og ikke minst pen juletrefot. Jeg var litt opprådd. Ville jeg få tak i "den rette" her lokalt?

En sen kveld - vi hadde strengt tatt slått av lysene og lagt oss for å sove - spratt jeg opp igjen.
Du? sa (muligens ropte) jeg ut i mørket.
- Kjøpte vi ikke en juletrefot da vi var vei nordover med "ny" bil på nyåret? Jeg innbiller meg at vi kjøpte en keramikkfot fra Bodum. Drømmer jeg?
- Jooo, når du sier det, så...

Det største spenningsmomentet var selvsagt å finne den samme juletrefoten på loftet. Men i et logisk øyeblikk hadde jeg faktisk plassert den sammen med julepynten (yeey me, liksom), så den var raskt lokalisert. Veldig, veldig fin!

21. desember innså jeg at juletreteppet og julekrybben som jeg skulle hhv. brodere og strikke til jul må bli til en annen jul. Selv døgnkontinuerlig drift kunne ikke berge disse i havn i tide. Men jeg har jo rukket mye annet.

På tampen av julestri(d)en ble det sågar tid til å bake et etteranmeldt pepperkakehus. Jeg hadde misforstått og trodd vi var enige om ikke å ha hus i år. Da fire store tenåringsøyne ble rettet mot meg, sammen med to måpende munner og et "Hæ? Skal vi ikke ha pepperkakehus i år?" var svaret rimelig opplagt.
Ikke minst siden idErik også var i rommet. Han kunne i hvert fall ikke motstå at 16-åringen og 18-åringen så gjerne ville ha pepperkakehus, så dette ble deres prosjekt. Det ble kjøpedeig fra Coop og et bærenett fullt av godis fra Europris.
Huset ble pyntet av de tre jentene etter julaftens frokost:

idErik ble revet med i pepperkakebakingen. (surprise)
Se hva han har laget:

En tro pepperkake-kopi av den fineste lysestaken vi har. Lysestaken er ekstra kjær, fordi jeg fikk den som avskjedsgave fra likestillingsprosjektet "Nettverk for kvinner i Nordland" (NettNO), som jeg i mange år laget avis for. Dette er et av de oppdragene jeg har hatt som har ligget mitt hjerte nærmest.

Den nye lysdama ble så stilig at jeg umiddelbart bestilte fotodokumentasjon.
Det fikk jeg.
Heldigvis rakk idErik det akkurat i tide før dama brøt sammen. Ha-ha.

Det er ryddet og vasket, bakt og kokkelert, handlet og pakket, skrevet og ringt, pyntet og shinet og (hadde jeg nær sagt), se, det ble gude godt.

Jeg tenker på det som "omtankens travelhet". Jeg gjør det ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Og så vil jeg plutselig så mye - ikke minst vil jeg at julen skal bli gylden for alle oss i pludrehanneheimen - og da blir det travelt. Travlere og travlere opp mot deadline (som i min bransje uansett er et hverdagslig fenomen). Men, åååå så godt når målstreken er nådd og du har rukket (nesten) alt du skulle, i tilnærmet så bra stil som du hadde håpet.

Da er det beina på bordet, pust helt ned i magen og alle sanser vidåpne. Det er jul.

Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler - så glad er vi.

Riktig god jul, alle sammen!