Hverdagen i pludrehanneheimen er i drastisk endring. Eldstejenta flytter ut. I dag, faktisk.
Forventningsfull og glad tar hun flyttelasset med seg til Tromsø for å utdanne seg til lektor (lærer i videregående). Det tar fem år. Jeg innser, sakte men sikkert, at hun faktisk er ferdig med å bo sammen med oss.
Jeg gjør så godt jeg kan for ikke å spolere gleden. Jeg husker så altfor godt hvor vondt det var da jeg selv begynte i første klasse i 1972. Mamma og flere andre mødre, som også fulgte sitt yngstebarn til skolestart, stod kåpekledde i skolegården og snakket bedrøvet over hodene våre: "Ja, det blir sannelig rart. Tenk så stille det blir. Jaja, dette var den siste..."
I lang tid hadde jeg dårlig samvittighet for å ha blitt stor for fort. Da jeg noen år senere følte meg klar til å rydde rommet for leker, somlet jeg veldig - for ikke å gjøre mamma trist.
Jeg har valgt den vrien å våge å være trist, men snakke ut med datteren min for å forsikre henne om at jeg først og fremst er glad på hennes vegne. En epoke er over for oss her i huset - en ny og kjempespennende epoke tar til for henne. Og familie er vi jo uansett!
Som en facebookvenn så klokt sa det: "Uansett hvor naturlig og bra det er: Selv om fornuften sier det er flott, sier hjertet noe annet..."
Det er ikke bare Pia som flytter. Alle fra russekullet blir spredt for alle vinder, også nabojenta som i mange år gikk inn og ut av huset vårt. Mitt hjerte slutter ikke å banke for dem selv om jeg ikke lenger ser dem. Nå har flere av dem fått et håndsydd hjerte med seg til sin nye tilværelse, sånn at de kan huske at vi i enden av Sankthanshågen er med dem i tankene.
De er flotte unger, jeg håper livet har alt godt i vente for dem.
Sånn, Hanne. Tørk tårene! Du er heldig, du vet jo det.
Kjenner meg igjen, sender eldste stedatter i disse dager til Trondheim og skjønner også at om 5 år er vi plutselig gått fra å være en 8 stor familie til 3!Det blir merkelig. Likte din handling med å sende med de små hjerter:) Kanskje jeg låner den:)
SvarSlettJa,det er ikke bare moro når de flytter. Eldstemann har vært hjemom i sommer og det merkes at han har bodd borte i 3 år. Blir godtvondt når han flytter igjen til uka :D
SvarSlettDenne gangen flytter han ikke så langt som sist.
Nydelig idè å sende med de søte hjertene :D
Ha en trivelig onsdag :D
For en vakker gest å sy hjerter og gi til dem. Og hjertene var nydelige. Jeg har heldigvis fått ett års utsettelse på å bli fri for "barn" i huset. :)
SvarSlettDet er fryktelig vanskelig når barna forlater hjemmet, selv om vi forbereder oss på det aldri så mye så er vi aldri helt klare når det skjer. Nydelige hjerter du har sendt med de på ferden videre.
SvarSlettOverganger er alltid litt kronglete, med spenning over det som blir, og takknemlighet over det som har vært.
SvarSlettJeg har fulgt bloggen din i lang tid.
SvarSlettNå har jeg bladd meg igjennom en del av oppskriftene dine, og er dypt imponert.
Blåbærrulladen har jeg allerede prøvd, og den falt i smak hos familien, spesielt siden det er to glutenallergikere i familien.
Til søndag er det barnedåp, og da har jeg fått spørsmål om å bake den.
Flere av oppskriftene dine skal prøves ut utover høsten. På tide at jeg begynner å bake litt igjen.
Svigermors Romkake er noe av det første som står for tur. Min mann er så glad i Romkaken som blir bakt på Nordmøre, så nå tenker jeg og overraske ham.
Takk Signe, for en veldig, veldig hyggelig tilbakemelding! Lykke til med videre baking :-)
SlettOg jeg som tenkte at det blir godt å få ungene ut av huset, når den tid kommer. I alle fall nå som de to største krangler og slåss så mye at vi må dele familien i to gjennom nesten hele sommeren. Det forandrer seg vel, ja. Vakkert skrevet. Satte tankene i gang.
SlettNydelige hjerter, og tanker.. Det er vondt når barna flytter ut, men det er nå engang slik det er. Hadde vært vondt om de ikke flyttet også (mange er ikke utstyrt som andre, og klarer ikke bo for seg selv). Lykke til til både deg og eldstejenta din.
SvarSlettDet er lov å være litt trist når barna flytter ut! Her i huset har de flyttet litt ut og inn og ut og inn i noen år nå, så det begynner å bli en vane. Men nå har begge barna flyttet helt - nå er det bare oss igjen, vi sitter her helt alene... Og det er litt trist. En epoke er forbi. Og det er lov å gråte en skvett!
SvarSlettDet er livets gang - det er godt at de greier seg selv og at det er tak i dem, det er en fin trøst!