Ufullendte symfonier

Moren min gjør bestandig ferdig sine påbegynte håndarbeider. Men hun er visst den eneste. Alle andre later til å ha pinner, garn, halvferdige strikketøy og dårlig samvittighet i posevis.

Så også jeg.

Det vil si - ikke nå lenger. På nyåret kvinnet jeg meg opp, nappet pinnene ut av alle mulige lodne åttitalls-håpløsheter, rekket opp og ga garnet til en barnehage. OM plaggene så ble ferdige, ville de jo aldri bli brukt uansett. Ikke sant?

Det var imidlertid ett unntak. Denne vesle setesdalsgenseren i størrelse halvannet år. Den ble (ifølge kvitteringen i posen) påbegynt i juli 1989. Den skulle bli gave til en venninne. Den første i venninneflokken som fikk barn.

Jeg tok forsåvidt godt i, ettersom jeg valgte størrelse halvannet år til en nokså nyfødt gutt. Men nå runder Marius straks 20 år. Jeg trenger vel ikke si at det ble kjøpegave til ham i stedet?

Imidlertid: Jeg rekket ikke opp, for denne genseren var så godt som ferdig. Det manglet bare en bord øverst på det ene ermet, og mønsteret er på ingen måte gått ut på dato.

Nå er strikkingen unnagjort. Det er klart for å bryte Selveste Barrieren: Å montere. Det har jeg aldri prøvd før, men nå har jeg bestemt meg for å gjøre det. (Oppfølger kommer!)

Poser med dårlig samvittighet, ja... En mann på Tverlandet har i mange år samlet inn og fraktet klær til trengende i Polen. Da jeg intervjuet ham for noen år siden, oppfordret han folk til å levere sine "ufullendte symfonier" også.

Ufullendte symfonier. Kan man kalle disse posene fylt av halvferdig håndarbeid og dårlig samvittighet noe vakrere? Jeg ble både overrasket og glad. Overrasket fordi det var en mann som viste denne unike forståelsen for fenomenet. Glad fordi jeg jeg innså at jeg i min ufullkommenhet kunne hjelpe andre. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.