 |
| Eksempel på lykkelige unger i arvede klær :-) Cirka år 2000 |
Folk må selvsagt få bruke pengene sine akkurat som de vil. Og jeg har ingen problemer med å takle at andre har mange flere penger enn jeg har.
Likevel blir jeg både opprørt og trist når jeg leser om at rådyre designerplagg er i ferd med å bli en ny trend blant småbarnsfamilier - og ikke bare blant de rike. Strikkede toppluer til 1.400 kroner røskes vekk fra butikkhyllene. Det samme gjelder Lacoste gaveeske til nyfødte til 1.400 kroner, jakker til 5.000 kroner til barn i barnehagealder, 10.000 kroners-jakker til tenåringene...
VG intervjuer en småbarnsmor som sier:
- Det er en bølge som har tatt litt av. Foreldrene i barselgruppen og barnehagen snakker nesten bare om klærne til barna - «hvor har du kjøpt den?»
(Du kan lese mer om dette i
VG og
Drammens Tidende.)
Og pludrehanne tenker bestyrtet: Hvor er verden på vei?
 |
| Lykkelig barn på vei i bursdag anno 2001 - trolig H&M og Adelsten fra innerst til ytterst. |
Jeg har selv oppdradd to jenter, og stundom stått overfor ønsket om å få slik og sånn. Det er selvsagt også fristende å gi barnet noe hun blir skikkelig glad for. For meg var det likevel aldri aktuelt å kjøpe jakker til 3-4.000 kroner til unger i voksealder. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke hadde penger til det, men fordi jeg synes det er en
for ufornuftig bruk av penger. En jakke til 4.000 er ikke fem-seks ganger stiligere eller bedre enn en jakke til 700-800 kroner. Jeg er tvert imot ofte imponert over kvaliteten på mange av "billigklærne".
Dessuten: Det er ikke bærekraftig å erstatte indre kraft med ytre prakt. Hvis du vet hvem du er og hva du står for, er det for de fleste helt greit å ha klær i normal prisklasse. Og også i kjedebutikkene har man sjansen til å mikse seg fram til sin egen stil.
Alt må læres. Også dette. Derfor har vi hatt våre samtaler om penger og prioriteringer. Dog ikke så mange. Jeg tror kanskje aldri jentene kjente behovet for å skape sitt image ved hjelp av klær. Vi har snakket om måtehold, ansvar, solidaritet, sosial samvittighet og deling. Såpass at nabolagets venninneflokk aldri hvilte - det var alltid noen barn i verden som trengte deres bistand. De brukte dagsverk på dagsverk og samlet inn tusenlapp på tusenlapp. Men det er en annen sak. (eller kanskje ikke?)
 |
| Geskjeftige jenter arrangerte sangkafe til inntekt for Redd Barna. Klær fra Cubus og deromkring, tenker jeg. 2003. |
Døtrene våre er nå 18 og 20 år gamle og fullt i stand til å gjøre kloke valg når det kommer til økonomi
(og heldigvis også noen ikke fullt så kloke - fornuft bør avbalanseres med en slump ufornuft iblant). Den eldste har flyttet hjemmefra og finansierer tilværelsen med studielån og en liten jobb, den yngste har også en liten jobb. De overgår nok oss voksne i prisbevissthet.
Vi (særlig jeg, som har drevet egen virksomhet i 17 år) har hele tiden jobbet og tjent så mye som påkrevet for å ha en grei og nokså ubekymret familieøkonomi. Ikke mer. Det har ikke gitt rom for dyre biler, fancy ferier eller designklær. Men det har gitt masse tid med ungene og deres venner (for eksempel har jeg hjulpet "ungene i halve nabolaget" med å strikke sine egne toppluer til kanskje 40 kroner stykket - sånn apropos luene til 1.400 kroner).
Jeg kan ikke si at jeg angrer.
PS: Hvis man har veldig mye penger og ikke helt vet hvor man skal gjøre av dem
kan man lese her.
 |
| Noen av de samme ungene i 2010, fortsatt happy & med normalt klesbudsjett - min datter i hvit kjole. |
Tilføyelse i ettertid: Denne debatten tok virkelig av i norsk offentlighet, med harde fronter og dessverre mye skittkasting. Jeg synes
denne kronikken gir en god teori om hvorfor vi tar sånn på vei.