torsdag 11. august 2016

Sommeren med rosa rundballer

Pludrehanne i enga med nystrålet bryst og høyt humør. Og i bakgrunnen: Rosa rundballer til støtte for brystkreftforskning!

Lørdag 18. juni stod jeg opp, gikk bort til stuevinduet, registrerte at bonden på andre sida av straumen hadde pakket rundballer og sa ut i rommet, mens jeg lo:
- Hæ?! Hva i all verden? Skal rundballene være hudfarget i år?

Døtrene mine, som vanligvis studerer i Trondheim og Tromsø, var hjemme. De veklset et raskt blikk, før den yngste sa:
- Eh. Ja. Eller, de er egentlig rosa. Det er til støtte for brystkreft.

Det hadde jeg altså ikke fått med meg. Men ordvekslingen hadde en større dybde enn man kanskje skulle tro. Dette var nemlig knappe tre døgn etter at jeg selv hadde blitt oppringt fra Brystdiagnostisk senter på Nordlandssykehuset: "Biopsien viser dessverre at du har kreft".

Brystkreft! Jeg var plutselig en av de mange i statistikken, og husstanden befant seg i et nokså rystet stemningsleie. Beskjeden fra sykehuset kom da jeg var underveis i bil, på min årlige roadtrip til eldstejenta i Tromsø. Jeg skulle gjøre et par jobber, delta i et styremøte, hjelpe til på en bakgårdsfest, shoppe og dra på utflukter. Kort sagt gjøre vanlige og hyggelige ting.

Det ble rask retrett. Datteren min og jeg kjørte hjem påfølgende dag, slik at flokken på fire fikk være sammen mens det første sjokket la seg.

Jeg har vært åpen om diagnosen til alle rundt meg. Det er fantastisk å kjenne støtten og varmen fra alle som vil meg vel, som nok også ble redd sammen med meg, men som hjelper meg å holde motet oppe.

Møtet med helsevesenet har vært utelukkende positivt. Nå har jeg lært at det finnes et pakkeforløp for den som rammes av kreft, slik at ventetiden er redusert til et minimum. Alle involverer meg i forløpet og forbereder meg på neste trekk. Jeg har hele tiden fått følelsen av at dette er en en sykdom vi har mye å stille opp mot. Det går godt med de fleste.

Sankthansaften ble jeg operert. Brystbevarende kirurgi med et meget pent resultat. Nærmere analyser av det som ble hentet ut viste at jeg ikke behøvde å fjerne noe mer. Jeg har hatt hell i uhellet og trenger heller ikke cellegift eller andre medikamenter.

Sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium, det er en "snill" kreftform og gudskjelov ingen spredning.

I går hadde jeg den første av ialt 15 strålebehandlinger. Stråling er obligatorisk ved brystbevarende kirurgi. Siden jeg har kreft på venstre side, er det risiko for å skade hjertet samtidig som man tar knekken på potensielle, gjenværende kreftceller. Men utviklingen går hurtig framover, og en oppfinnsom fysiker på sykehuset i Ålesund - en slags medisinens Mac Gyver - kom for få år siden på å utvikle en metode for å skåne hjertet: Jeg trekker pusten dypt inn, slik at brystkassen hever seg og hjertet kommer utenfor strålefeltet. Strålingen foregår kun mens jeg holder pusten på dette nivået. Godt kommet på, hva?

De neste tre ukene skal jeg ha daglige turer til sykehuset i Bodø for stråling. Etter det må jeg finne veien tilbake fra unntakstilstand til vanlig hverdag. Mer om det siden.

Men jeg kommer til å bruke bloggen her til å minne dere på: Sjekk brystene, damer! Det var slik kulen min ble oppdaget, og den var vrien for røntgenlegen å finne på mammografi.

Du kan lese mer om rosa rundballer her.


22 kommentarer:

  1. Store rosa strykeklemmer til deg. De beste ønsker for fremtiden kjære deg. Mamma hadde sin siste kur i forrige uke, lymfekreft for andre gang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Monica, og god bedring til din mamma!

      Slett
  2. Navnesøstra i Tromsø11. august 2016 kl. 12:40

    Jeg er glad for å høre at det går bra med deg Hanne. Livet settes på pause når en slik beskjed kommer, godt å høre at det gikk bra!

    SvarSlett
  3. Lykke til med stråling og veien videre!

    SvarSlett
  4. Eg kom tilfeldigvis innom bloggen din. Eg har sjølv hatt brystkreft, venstre side som deg, fyrst cellegift, så operasjon og så stråling. No er eg frisk og det blir du også!Lykke til vidare!

    Varme tankar frå Kristin

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Kristin. Så fint at det gikk så bra med deg :-)

      Slett
  5. Først ble jeg rusta langt inn i sjela. Så ble jeg glad for at du har så flott en flokk rundt deg og til sist letta for at dette går så bra som det gjør. Dusinvis av rosa klemmer over fjord og fjell!

    SvarSlett
  6. Først ble jeg rusta langt inn i sjela. Så ble jeg glad for at du har så flott en flokk rundt deg og til sist letta for at dette går så bra som det gjør. Dusinvis av rosa klemmer over fjord og fjell!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Oslobestemora! Omtrent samme kjede av reaksjoner som jeg gikk gjennom. :-) (jeg har forresten oslobarnebarn)

      Slett
  7. Varme tankar, og lukke til på vegen vidare :)

    SvarSlett
  8. Kjære Hanne. En slik støkk unner jeg ingen! Men gratulerer med "snill" form og at det ikke er spredning! Takk for at du deler. Ha en STRÅLENDE kveld!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Damene på Brystdiagnostisk senter omtalte mitt tilfelle som "å trekke vinnerloddet" - når man nå først er så uheldig å få brystkreft. Jeg er dypt takknemlig.

      Slett
  9. Bra det går fint med deg!
    Ønsker deg masse lykke til med resten av behandlingen!
    Klem fra Turid.

    SvarSlett
  10. Så godt å høre at du har fått god behandling og har et godt nettverk rundt deg. Krysser fingrene for at kreften tar hintet etter strålekur og holder seg borte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Maria :-) Ja, det får vi sannelig håpe!

      Slett
  11. Hei Hanne - takk for sist (på CityNord). Ble litt satt ut da du fortalte om kreften, det blir jeg hver gang jeg hører ordet brystkreft. Ble overhode ikke overrasket da jeg fikk konstatert samme diagnose selv. Det er godt du er åpen om kreften, det kan hjelpe flere til en bedre hverdag. Synes også behandlingen på sykehuset var svært vennlig og en følte seg godt ivaretatt - all ære til dem og en tusen takk. Fikk stråling i Tromsø etter 6 cellegiftkurer. Det har gått utrolig bra, men året 2015 ble satt delvis på vent til det hele var over. Opplevde energitap og hvert besøk eller tur ut på kafe var energigivende. Ikke minst det å treffe andre mennesker. Den største tingen er at man blir forelsket I LIVET på en annen måte enn tidligere. Klem fra Irene :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Irene :-) Ja, jeg har tro på åpenhet hvis man selv føler at man kan håndtere at "alle" vil snakke om sykdommen. Det har gått helt fint for meg; jeg har jo ikke vært dårlig underveis, og heller ikke lammet av skrekk. Men jeg forstår også de som velger å holde det for seg selv. Er så glad det er 2016 og at jeg bor i Norge. Forskningen er kommet langt, og vi har et godt helsevesen hvor jeg ikke behøver å tenke på hva all den avanserte behandlingen koster.

      Slett