Er du stressa, eller?

Advarsel: Langt blogginnlegg!

Rundt påsketider fikk jeg en forespørsel fra nettportalen "Kvinner i nord" om jeg kunne skrive et kåseri om kvinnehelse. Jeg er skribent, jeg er kvinne, jeg har en helse som jeg etter beste evne skjøtter og prøver å forstå meg på, og jeg er opptatt av kvinnehelsens kår. Så, ja - det kunne jeg gjøre. Dette er hva jeg skrev, under tittelen "Er du stressa, eller?"

Svenske forskere tror at kvinners forventede levealder er i ferd med å synke. Årsak: Stress.

Kvinner har de siste tiårene gått fra å være hjemmeværende til yrkesaktive. Eller skal vi si: til å være yrkesaktive også. Hovedansvaret for det som skjer hjemme, hviler nemlig fortsatt på kvinner, selv om de har lønnsarbeid. Kvinner utsettes for like mye stress hjemme som på jobb. Den doble belastningen gjør kvinner utsatt for stressrelaterte sykdommer som utbrenthet, muskel- og skjelettlidelser, depresjon, angst og hjerte-/karsykdommer.

Det er alltid interessant å lese forskning som tar opp teorier man på legkvinnevis har syslet med selv. Jeg har lenge sett med skrekkblandet fryd på det helseeksperimentet som det er å skulle sjonglere full jobb med høye hjemme-, familie- og fritidskrav. Ikke bare for kvinner, men kanskje særlig for kvinner.

Likestillingen i min egen heim er ikke så aller verst. Likevel må jeg innrømme: Det har skjedd at jeg har gledet meg til å komme på jobb, lukke kontordøra bak meg og "slappe av". Ikke slappe av i betydningen beina på bordet og gjøre ingenting. Neida, jeg har hatt hendene fulle med reelle arbeidsoppgaver. Likevel har det føltes som mental renselse å være for seg selv ved pc'en, med definerte oppgaver som har en klar begynnelse og en klar slutt.

Det er ikke oppvask, støvsuging og bretting av klær som er det primære stresset hjemme. Det er for så vidt heller ikke så veldig stor stressreduksjon i en lik fordeling av husarbeidet dersom det forutsetter at én tenker ut hva som må gjøres/kjøpes/planlegges, og den andre avventer med et "bare gi meg beskjed om hva jeg skal gjøre."

Professor i sosiologi og helsevitenskap, Ulla-Britt Lilleaas ved Universitetet i Agder, mener kvinner bekymrer seg syke. Hun tror at det i kjønnsrollemønsteret ligger uutforskede mekanismer der kvinner tar ansvar for hele familiens helse- og følelsesliv, og lar problemer og bekymringer gå innpå seg.

Det å forvalte ansvar for familiens samlede helse er i seg selv en halvdagsstilling. Mamma oppdro meg til at "kunnskapen er ei lett bør". Som godt voksen setter spørsmålstegn ved den påstanden. Kanskje, hvis man var mindre opplyst, var det lettere å kutte noen svinger? Velge kjøpebrød og ferdigpizza, glemme solkrem, tran og fluor, ta lett på leggetider og la humla suse.

Med sekken full av kunnskap blir det umulig. Flinke piker handler sjelden mot bedre vitende. I hvert fall ikke når ungenes fysiske, psykiske og sosiale utvikling står på spill.

Vi vet at vi bør stimulere barna fra det øyeblikk de fødes (om ikke før), unngå parabener og akrylamid, spise mindre rødt kjøtt og mer fisk, bevege oss oftere, sortere søpla og i sidesynet følge med på hva ungene gjør på nettet. Og vi må for Guds skyld oppdage mulige tegn på kreft tidlig.

Kvinner er forresten uforholdsmessig redde for kreft. Slag, hjertesykdom og hjertesvikt er de vanligste dødsårsakene hos kvinner, og her får vi (skammelig nok!) mindre intensiv behandling og mindre grundig diagnose enn menn. Det er vanlig å overse kvinners tegn på hjertesykdom fordi de er annerledes og mindre kjent enn menns. Flere legemiddelbivirkninger har vi forresten også – fordi medisinen vanligvis er testet på menn.

Mor (som regel) tar ansvar for at det handles inn vitaminrik mat, at den tilberedes på sunt vis, at den inntas med hele familien samlet rundt bordet.

Mor følger med om noen virker molefonkne og bleke om nebbet, om det er føflekker som bør undersøkes av legen, om noen klager på tilbakevendende symptomer som kanskje kan være tegn på "noe".

Mor holder rede på legetimer og tannlegebesøk, bursdagsgaver og invitasjoner.

Mor megler i vennekonflikter, gir råd om prevensjon og trøster ved kjærlighetssorg.

Mor følger med på at familiens gamle har det bra. Tar gjerne husvasken hos foreldre og svigerforeldre, og holder øye med deres helse også.

Om man faktisk gjør alt dette, eller bare føler at man burde gjort det, er nesten uinteressant når det kommer til stressgenerering.

På toppen av det hele er det stigende krav til å holde egen alder på en armlengdes avstand, med foryngende skjønnhetstiltak og trening. Reklame, film, fjernsyn og ukeblader propper oss med alt som må til for å være "vellykket". Ingen grunn til sægge-rumpe selv om du har født noen unger. Og om puppene skulle ha form som vrengte polvotter – silikonen er nær! Nevnte jeg forresten at hjemmet selvsagt også skal stråle?

Jeg tror sikkert min egen mor har levd med stress og bekymringer, og skal ikke undervurdere forventningspresset på fulltids husmødre. Skikkelig mat og hjemmesydde klær hadde vi til enhver tid. Men vi unger kom og gikk uten særlig innblanding fra voksne, leksene gjorde jeg selv, og med unntak av noen slag ludo og badminton kan jeg ikke huske at foreldrene mine lekte med meg. Kanskje syntes mamma at husarbeid var like kjedelig som jeg synes, men hun hadde dagen til disposisjon, så det var i det minste tid til å gjøre det. Hun behøvde aldri å få panikk for uanmeldte gjester. Huset var på stell, og kakeboksen sjelden tom.

Moderne kvinner står overfor svært høye forventninger, på alle plan. Å skynde seg, konkurrere, vinne og være produktiv er tidens melodi. Vi gjør flere ting på én gang – svarer sms'er mens vi snakker med ungene, spiser og leser avisen mens vi ser på tv, tørker støv mens vi snakker i telefonen. På jobb forventes det kontinuerlig elastisitet; omorganisering er folkesport nummer én, og selv på stabile arbeidsplasser er det stigmatiserende å bli for lenge i samme stilling. Ny teknologi har også gitt flytende grenser mellom jobb og fritid. Når er det meningen vi skal slappe av?

Kvinners sykefravær har økt dramatisk de siste 30 år, mens sykefraværet for menn har holdt seg noenlunde stabilt. Ved like jobber og under tilsvarende arbeidsforhold har norske kvinner halvannen gang så mange fraværstilfeller som menn. Forskerne har prøvd å lete etter forklaringene, uten å finne noe entydig svar.

Dobbeltarbeid som forklaring imøtegås ved at kvinner med store/voksne barn har like stort sykefravær som småbarnsmødre. Man formoder altså at hjemmebelastningen er mye større for småbarnsmødre enn tenåringsmødre. Er det slik? Dette bør det forskes mer på.

Noen antyder at kvinner kanskje rett og slett er mindre arbeidsføre enn menn. Hm. Kvinner oppsøker riktignok lege mye oftere enn menn, oppfatter seg som mer syke, og blir hyppigere sykmeldt og uføretrygdet. Men kvinner lever uomtvistelig lengst, så disse legebesøkene og sykemeldingene er kanskje ikke helt på jordet? Mer forskning, takk.

En svensk-norske studie, ledet av velferdsforsker Liv Johanne Solheim, avdekker en påfallende forskjell i hva menn og kvinner trekker fram som forklaring på sine sykehistorier og sykmeldinger: Menn knytter sykmeldingen hovedsakelig til arbeidsrelaterte faktorer. For kvinnene er det totalbelastningen med lønnet arbeid og arbeid i hjemmesfæren som trekkes fram. Omsorg overfor barn og syke familiemedlemmer medfører gjerne de største belastningene.

Velferdsforskeren mener at utviklingen av psykiske plager og muskel- og skjelettplager må forstås i sammenheng med det livet folk har levd. Studien "Sosiale årsaker til sykefravær" foreslo sågar husmorvikar på blå resept, for å redusere litt av hjemmepresset. Tja – hvorfor ikke?

Til nå har stressforskningen (nær sagt naturligvis) konsentrert seg mest om menn. Før påske ble det holdt en stor internasjonal konferanse i Stockholm om stress og helse hos kvinner. Svenske forskere tror at kvinners forventede levealder er i ferd med å falle, etter ubrutt stigning gjennom flere tiår. De har så vidt begynt å arbeide med hypotesen, og det vil ta mange år å finne ut om det stemmer.

Som kvinne født i Nordland i 1965 hadde jeg ved fødselen en forventet levealder på 77 år. Mine to døtre, født rundt 30 år senere, hadde som nyfødte en forventet levealder på drøye 80. La oss håpe at forventet levealder fortsetter å øke. Livskvaliteten likeså. Det forutsetter at kvinners helse får en helt annen oppmerksomhet innen forskningen.

Selv skal jeg prøve å unngå å føle altfor mye skyld, skam og stress hvis/når jeg har noen dagers sykefravær. Det treffer meg nemlig midt i ansvars- og samvittighetssenteret å vite at kvinner er årsaken til et stadig stigende sykefravær…