Exit grunnskolen

Min karriere som grunnskolemamma er over. Vi har tilbrakt kvelden på høytidelig avslutningsfest i stedets samfunnshus.

Som mangeårig klassekontakt har jeg et hjerte som banker for hele hurven. 24 flotte ungdommer!

Jeg vet ikke hva de tenker når de ser seg selv i speilet, men var de villige til å høre på meg, kunne de slå seg til ro med at de er flotte og nydelige, alle sammen.


De måtte faktisk høre på meg. Jeg tok mot til meg og holdt en liten tale, stilet til både elevene, lærerne og foreldrene. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

Jeg var fornøyd med at jeg berget meg uten å bli gråtkvalt. Til og med et vers av Louis Jakobys "Hverdag" gikk skadefritt.  Det er en rørende sang om hverdagsslitet med småunger  - som så fort og så plutselig blir store.

Du er havnen som de en gang seiler fra.

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da?

Når framtidshavet ligger som et speil

så blås din medvind inn i deres seil.

Det er rart å være ferdig som grunnskolemamma. Rart å ha to nesten voksne unger...

Jeg måtte sitere ABBAs "Slipping through my fingers" også. Det er en sang jeg knapt kan høre uten å gråte en skvett.

Sometimes I wish that I could freeze the picture

and save it from the funny tricks of time.

Vi kan jo ikke det. Livet leveres uten pauseknapp og uten mulighet for å spole tilbake. Vi kan bare se at filmen snurrer videre og at ingenting er som det engang var og at alt er nytt, hele tiden. Filmen heter Livet. Dette livet som kun kan leves forlengs og forstås baklengs.

Jeg lurer på om jeg klarer å venne meg av med å være klassekontakt?
Samarbeidet med skolen har i hvert fall vært så godt at jeg bakte en kake som jeg leverte på lærerrommet før helga. Handling er ofte bedre enn ord, og en hjemmebakt kake er liksom aldri feil.