De har kommet til en ildsjel...

... som ikke er i bruk. Faktisk.

Mer av dette! Ikke nødvendigvis øl, altså, men meningsfull tid med flokken min.

Etter fem-seks intense år i bygdeutviklingens tjeneste, gikk det plutselig opp for meg at engasjementet kostet mer enn det smakte.

Mye av det har så klart vært morsomt, ellers hadde jeg (kanskje) gitt meg for lenge siden. 

Noe har vært seigt og til tider frustrerende, men likevel verdt det når små, små museframskritt har materialisert seg. 

Av og til har vi tatt store byks framover og levd lenge på det - og det må jeg si: Akkurat nå er det mye som går Valnesfjords vei!

Noen har nok forsøkt å bruke oss for egen vinning. En sjelden gang har jeg blitt tillagt motiver jeg ikke har. Det har kommet ufordragelige bakholdsangrep og løgnaktige beskyldninger som har tvunget meg i kne, og virkelig fått meg til å lure på hvorfor jeg gjør dette frivillig.

Det er ingen grunn til svartmaling. Frivillig arbeid er jo frivillig. Framfor alt har jeg fått lov til å jobbe/leke tett med andre engasjerte folk, og det har gitt lærdom, pepp og energi, selv om uttaket også har vært stort.

Men noe skjedde.

Plutselig var det som om påfyllsslangen gikk tett.

Det eneste jeg tok inn var forventninger, ønsker og... noe som lignet på krav.

Refleksen var å forsøke å imøtekomme dem på beste vis, eller i hvert fall opparbeide kunnskapsgrunnlag nok til å kunne argumentere på en saklig, vennlig og løsningsorientert måte.

Jeg tappet ut og tappet ut, men ingenting kom inn.

Jeg gikk tom, rett og slett.

Til slutt ble det gruelig å sjekke mail, mobil, facebook og sågar lokalavisens leserbrevsider.

Jeg måtte ta innover meg at jeg var blitt en av de mange ildsjelene som hadde brent ut. Jeg orket ikke engang tanken på å sitte til neste årsmøte, derfor blir det nyvalg om et par uker, og jeg kan endelig puste med magen igjen.

Jeg ser fram til "en fritid i privat eie". Før helga deltok jeg på mitt siste nærmiljøutvalgsmøte. Det skal bli veldig, veldig rart og veldig, veldig godt når det stilner i mail og facebook og andre kommunikasjonskanaler. Godt å kunne henvise til andre.

Jeg merker det på omgivelsene mine, at de knapt tror et øyeblikk på at jeg skal klare å forholde meg rolig. Og jeg har selvinnsikt nok til ikke å garantere noe.

Tvert imot: Jeg vet jeg kommer til å sprette opp med ad hoc-initiativer fra tid til annen. Men

nå skal jeg bruke kreftene på det jeg har lyst til og som igjen gir meg nye krefter.

Takk og lov er det et solid og velfungerende ildsjelmiljø jeg forlater. Det blir morsomt å følge dem fra sidelinjen og møte opp som entusiastisk publikum. Kanskje blir jeg igjen for å hjelpe til med å rydde lokalet etterpå. Jeg vet hva det betyr for de som har gjort alt det andre.

Noen av de fine folkene jeg har fått leke med. Alt hva vi har funnet på for å sette bygda på kartet :D