Frøken Vable og jeg

Kontordama til onkel Skrue, frøken Vable, pleide av og til å få "gratiale" når hennes gjerrigknark av en sjef kom i sentimentalt julemodus.

Som barn forstod jeg ikke helt hva gratiale var for noe. Etter at jeg ble voksen innså jeg imidlertid at dette er noe jeg fortjener rett som det er.

Her er mitt julegratiale anno 2014, innvilget av meg selv (siden jeg stort sett er min egen sjef, og heldigvis ikke spesielt gjerrig).

Jeg kan bli helt opphengt når jeg treffer "den rette" blant parfymer. Denne duften oppdaget jeg da jeg i midten av desember var invitert på avskjedskaffe for en samarbeidspartner som skulle bytte jobb. Det var trangt i lokalet, og jeg måtte smyge meg forbi en av de andre kvinnelige gjestene. Og hun luktet godt! Såpass godt at jeg sporenstreks smøg meg tilbake og dristet meg frampå for å spørre hva duften het.

Hun kunne fortelle at den het Tova, var skapt av norskamerikanske Tova Borgnine, og fram til nå hadde vært nesten umulig å få kjøpt i Norge. Men nå befant den seg i en butikk få meter unna, parfymeriet Skin Tonic i Amfisenteret på Fauske.

Rett etter kaffen ilte jeg bort til Skin Tonic og fant den rette flasken. Vippet av lokket og snuste. Men, i alle dager -  duften var jo helt annerledes... Jeg tok likevel en splæsj på egen hud og var veldig spent på hva som ville skje. O lykke. Full match. Men den var jo dyr, og jeg tok litt betenkningstid.

Vel hjemme snakket jeg såpass mye om min nyoppdagede favoritt at idErik ga klar beskjed: Jeg er ferdig med alle mine julegaver, så hvis du vil ha den, må du kjøpe den selv.

Meget oppklarende. På neste tur til Fauske ble Tova-flasken min, og nå er det jeg som får spørsmål om hvordan jeg kan lukte så godt.

Den kostet rundt 600 kroner. Men hey! Såpass gratiale fortjener både frøken Vable og jeg. Du også!