fredag 22. november 2013

Velstand og (andre) verdier

Eksempel på lykkelige unger i arvede klær :-) Cirka år 2000
Folk må selvsagt få bruke pengene sine akkurat som de vil. Og jeg har ingen problemer med å takle at andre har mange flere penger enn jeg har.

Likevel blir jeg både opprørt og trist når jeg leser om at rådyre designerplagg er i ferd med å bli en ny trend blant småbarnsfamilier - og ikke bare blant de rike. Strikkede toppluer til 1.400 kroner røskes vekk fra butikkhyllene. Det samme gjelder Lacoste gaveeske til nyfødte til 1.400 kroner,  jakker til 5.000 kroner til barn i barnehagealder, 10.000 kroners-jakker til tenåringene...

VG intervjuer en småbarnsmor som sier: - Det er en bølge som har tatt litt av. Foreldrene i barselgruppen og barnehagen snakker nesten bare om klærne til barna - «hvor har du kjøpt den?»

(Du kan lese mer om dette i VG og Drammens Tidende.)

Og pludrehanne tenker bestyrtet: Hvor er verden på vei?
Lykkelig barn på vei i bursdag anno 2001 - trolig H&M og Adelsten fra innerst til ytterst.
Jeg har selv oppdradd to jenter, og stundom stått overfor ønsket om å få slik og sånn. Det er selvsagt også fristende å gi barnet noe hun blir skikkelig glad for. For meg var det likevel aldri aktuelt å kjøpe jakker til 3-4.000 kroner til unger i voksealder. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke hadde penger til det, men fordi jeg synes det er en for ufornuftig bruk av penger. En jakke til 4.000 er ikke fem-seks ganger stiligere eller bedre enn en jakke til 700-800 kroner. Jeg er tvert imot ofte imponert over kvaliteten på mange av "billigklærne".

Dessuten: Det er ikke bærekraftig å erstatte indre kraft med ytre prakt. Hvis du vet hvem du er og hva du står for, er det for de fleste helt greit å ha klær i normal prisklasse. Og også i kjedebutikkene har man sjansen til å mikse seg fram til sin egen stil.

Alt må læres. Også dette. Derfor har vi hatt våre samtaler om penger og prioriteringer. Dog ikke så mange. Jeg tror kanskje aldri jentene kjente behovet for å skape sitt image ved hjelp av klær. Vi har snakket om måtehold, ansvar, solidaritet, sosial samvittighet og deling. Såpass at nabolagets venninneflokk aldri hvilte - det var alltid noen barn i verden som trengte deres bistand. De brukte dagsverk på dagsverk og samlet inn tusenlapp på tusenlapp. Men det er en annen sak. (eller kanskje ikke?)

Geskjeftige jenter arrangerte sangkafe til inntekt for Redd Barna. Klær fra Cubus og deromkring, tenker jeg. 2003.
Døtrene våre er nå 18 og 20 år gamle og fullt i stand til å gjøre kloke valg når det kommer til økonomi (og heldigvis også noen ikke fullt så kloke - fornuft bør avbalanseres med en slump ufornuft iblant). Den eldste har flyttet hjemmefra og finansierer tilværelsen med studielån og en liten jobb, den yngste har også en liten jobb. De overgår nok oss voksne i prisbevissthet.

Vi (særlig jeg, som har drevet egen virksomhet i 17 år) har hele tiden jobbet og tjent så mye som påkrevet for å ha en grei og nokså ubekymret familieøkonomi. Ikke mer. Det har ikke gitt rom for dyre biler, fancy ferier eller designklær. Men det har gitt masse tid med ungene og deres venner (for eksempel har jeg hjulpet "ungene i halve nabolaget" med å strikke sine egne toppluer til kanskje 40 kroner stykket - sånn apropos luene til 1.400 kroner).

Jeg kan ikke si at jeg angrer.

PS: Hvis man har veldig mye penger og ikke helt vet hvor man skal gjøre av dem kan man lese her.

Noen av de samme ungene i 2010, fortsatt happy & med normalt klesbudsjett - min datter i hvit kjole.

Tilføyelse i ettertid: Denne debatten tok virkelig av i norsk offentlighet, med harde fronter og dessverre mye skittkasting. Jeg synes denne kronikken gir en god teori om hvorfor vi tar sånn på vei.


7 kommentarer:

  1. Åh, nå ble jeg så glad. Dette er så viktig. Jeg er også sjokkert over at det kan ta så av med dette merkehysteriet. Det kunne aldri, ALDRI falt meg inn å bruke så mye penger på klær. Her arves det mye, og vi sender klær videre til unger i familien som er yngre. Og heldigvis ser vi på 16-åringen, at det spiller ingen rolle hvor dyre klærne er, eller hvilket merke de har, bare hun liker det. (Europris er bannlyst da, der vil hun ikke ha klær fra ;) )

    SvarSlett
  2. Helt enig i det du skriver! Vi har ikke hatt mange å arve klær etter, men ungene er nå vokst opp i klær fra H&M, Cubus, Lindex ol. De er nå 10 og 13 og ser ut til inntilv videre ihvertfall å ha et fornuftig forhold til klær. Jentungen er riktignok så stor at hun er begynt å kjøpe endel på Gina Tricot - men det jo også en billig butikk. Eneste vi har investert i til dem som er av litt dyrere kvalitet er skotøy.

    Og jeg blir så glad over at vi har funnet noen som ønsker å overta klærne ungene har vokst i fra!

    Ha en flott uke!

    SvarSlett
  3. Det er så flott det du skriver om. Og så viktig. Selv har jeg fem barnebarn
    og lang erfaring med barn og unge med normale klesvaner. Og det er ikke sant
    at de rådyre klærne til babyer og barnehagebarn, hverken holder lenger eller er
    mer slitesterke. Mine barnebarn, som i dag er fra 22 til 11 år,har aldri hatt noen
    krav eller vært skjemt bort med merkeklær. Og som dine jenter er de like glade
    og blitt lykkelige, og harmoniske uten merkehysteri. Jeg tror dette handler om
    foreldre med dårlig selvbilde, som tror at barna blir lykkelige av å ha dyrere klær
    enn andre.

    SvarSlett
  4. Som jeg skulle ha sagt det selv. Jeg leste om de luene til 1400 kroner - som ble revet vekk fra butikken. Har folk mistet hodet? Disse foreldrene må skjerpe seg, rett og slett.

    SvarSlett
  5. Er såååå enig med deg og dine synspunkter. Hørte på radioen her forleden at unge damer kjøpte seg vesker til den nette sum av kr. 34.000. Fikk nesten frokosten i vrangstrupen. Nå har jeg ingen døtre, men om det hadde vært tilfelle , og hun hadde kommet hjem med en så dyr sak, ville jeg utvilsomt sagt min mening om sådanne investeringer. Heldigvis har jeg sønner som har samme interesser som meg - nemlig gjenbruk. Vel bor vi i et rikt land, men erfaringsvis vet vi at tidene forandrer seg og behovet for "å snu på flisa" igjen vil melde seg. Da blir falldybden stor ........

    SvarSlett
  6. Lykke kan kjøpes på tilbudsstativet på H&M til 75 kr. Lillesøster på 7 fikk en one-piece og nekter å ta den av seg, så jeg lurer på når jeg skal få vasket den?

    SvarSlett
  7. Dette er en viktig samtale å ta, mange ganger og sammen med enda flere. Jeg har (gode) venninner som kjøper dyre merkeklær til sine søte små, de samme mødrene gir også faste bidrag til leger uten grenser og/eller andre som trenger deres støtte. Hos oss arver vi, og gir bort det som kan brukes etter at guttene har vokst ut av det, noe må vi likevel kjøpe, og jeg må si at det synes jeg er vanskelig. Jeg handler ikke klær om ikke ekspeditøren kan love meg at plagget jeg står med er etisk produsert, og jeg kan love at det ikke er så veldig ofte. I 2009 skiltet H&M med at deres klær var trygge med tanke på både barnearbeid, rettigheter og sikkerhet for arbeiderne som produserte for dem, men i 2010 ble det avslørt flere stygge tilfeller ved fabrikker som produserer for dem (og andre kjeder) og istendefor å love at dette skulle de rydde opp i, sluttet de å markedsføre klærne som etisk produserte. Dette gjelder ikke bare billigkjeder, men særlig disse. Hadde det vært en garanti for at kostbare merkeklær er etisk forsvarlig produsert, ville jeg gladelig betalt for det, men det er det altså ikke. Det finnes noen få merker som er trygge i så måte, Nøstebarn er ett av dem. Denne siden av saken synes jeg er viktigere enn noe annet (selv om jeg er enig i det moralske aspektet ved å betale for et merke).

    SvarSlett