22. juli og tiden omkring

Det var ikke min plan at det skulle gå så lang tid før jeg blogget igjen, etter den staselige kunstsykkelen.
Hva hendte?

1: En herlig, to-ukers ferie på den franske rivieraen.
2: En brålanding på Gardermoen torsdag 14. juli, med beskjed om at gode, gode svigermor hadde gått inn i sin siste fase av livet. Hun hadde selv besluttet at all behandling skulle opphøre, var avklaret med alle rundt seg og forsonet med det hun hadde foran seg.
3: Søndag 17. juli døde hun, verdig og fredelig.
4: Uka gikk med stille sorg og begravelsesforberedelser.
5: Fredag 22. juli var begravelsesdagen. En vakker seremoni satte et endelig punktum for et nydelig menneskes liv her på jorden, og nærmeste familie dro til pludrehanneheimen for et enkelt måltid og en gradvis tilvenning til at nå er det oss, nå skal live fortsette uten mor Åse.
6: Gjestene dro hjem, oppvasken var tatt, ekstra bord og stoler stuet bort, bonusdatter Elin begynte å forberede reisen tilbake til Oslo.

Og så smalt det.

Det var som sagt fredag 22. juli 2011.
Fra vår svært private sorg ble vi - som alle andre nordmenn - kastet inn i en utenkt virkelighet. Bombingen av regjeringskvartalet, skytingen på Utøya. Vi skjønte ingenting, følte bare at all trygghet var rykket bort. Da det plutselig verserte øyenvitneskildringer som sa 20 - 25- 30 drepte måtte jeg nesten kaste opp. Det eneste "lyspunktet" var at gjerningsmannen raskt var pågrepet.

Øynene hang ved tv-skjermen, kun avbrutt av oppdatering av nettavisene. Er det noen som vet noe mer?

Lørdag morgen visste vi alle. Vi visste mer enn vi klarte å ta inn. 84 døde på Utøya (heldigvis senere nedjustert), 7 i Oslo sentrum.

Det er trist når en god mor, en snill farmor og en enestående svigermor går ut av tiden. Men hun var 82 år, hun hadde hatt et langt og godt ekteskap, sett sine tre sønner bli flotte voksne og hadde fått sju barnebarn.

Det er trist, men det er livets gang.

Hendelsene på Utøya og i Oslo er tragiske, skremmende og hinsides alt man venter seg av livet. Et Norge samlet i sorgen - ja, denne gangen er det dekning for denne formuleringen.

For de berørte familiene er tilværelsen brutalt snudd på hodet. Men alle vi som har krefter å gå på må bidra til at verden, slik vi kjente den og ønsker den, igjen kan stables på beina. Norge skal fortsatt være et land der livet er ukrenkelig. La oss møte hat med samhold.

Jeg siterer Nordahl Grieg og hans "Til ungdommen":

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

Troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men: øk det og styrk det!

Har du ikke føyd deg inn i lenken som holder hender - gjør det nå!