Langlesning på en søndag

Fra tid til annen er jeg lørdagsspaltist i lokalavisen Saltenposten. I går hadde jeg en tekst på trykk, som handler om hvordan jeg ble erklært bygdepatriot sommeren mellom tredje og fjerde klasse på barneskolen.

Her er teksten, for den som vil lese:

Noen sa noe viktig – på mitt eget språk

2014 er et jubileumsår for meg: Jeg kan notere førti år som landsdels- og bygdepatriot. Jeg synes ikke det er så verst for ei dame født i 1965.

Bygdeengasjementet kom skyllende med visebølgen. Jack Berntsens "Kor e' hammaren, Edvard?" gjorde inntrykk da den kom i 1974. Vømmøl likeså. Jeg kunne utenat alle tekster på deres "Vømlingen" fra samme år (du husker den kassetten med kaffe og brunostvaffel og hjertemønstret duk på omslaget?).

Den sommeren jeg fylte ni var jeg allerede oppbrakt og forarget over utbytting, sentralisering og annen urettferdighet. Det har i grunnen aldri gitt seg.

Grunnmuren lå der allerede. Jeg er oppvokst i en familie hvor lokalsamfunnsengasjement og smurte brødskiver hørte med til kaffen når noen stakk innom. Jeg hang i nærheten med ørene på stilk. Rundt 1970 var Valnesfjord ei bygd preget av fraflytting. Jeg husker de voksnes bekymrede prat, om gårdsveier som ikke lenger trengte brøyting – fordi husene var fraflyttet.

Søsteren min og jeg likte å leke tv. Vi hadde blant annet en programpost som handlet om det urimelige Oslo-fokuset. Her tok vi opp urettferdigheter som at Slottet og kongefamilien på død og liv skulle holde til i hovedstaden. Fast frase i dette programmet var et harmdirrende "Alt skal være i Oslo!". Det må legges til at vi aldri hadde hørt annet enn østlendinger på tv, så hele programmet foregikk på hjemmelaget oslo'sk. Oh, the irony, som ungdommen sier. Det kan forresten legges til at NRK-seriene Ante (1975) og Havøy (1976) ble til god hjelp for vår nordnorske selvfølelse.

Visebølgen foregikk også på dialekt. Festivalen Trolltampen var en motreaksjon mot den oslodominerte kulturen, forklarte Jack Berntsen da Trolltampen var etablert.

"Det fins voldsomme krefter blant vanlige folk. Vi har prøvd å få tak i disse kreftene; og la folk skrive, lage viser om sitt eget miljø, og på sin egen dialekt. På den måten blir det mer ekte. Folk får noe som de føler er sitt eget", sa Berntsen.

Ja, han skulle bare visst. I Valnesfjord ble noen av disse kreftene omformet gjennom lek. Hele sommeren 1974 (føles det som) "bodde" storesøster, jeg og vår fetter ved Dammen – et lite tjern ved mormors hus. Her lekte vi ut "Kor e' hammaren, Edvard?".

I snekkerbua til onkel Reier fant vi alt vi trengte for å etablere et miniatyr-samfunn rundt Dammen. Utbygda, kalte vi stedet. Utbygda hadde både skole, butikker, posthus, meieri, fiskemottak, fabrikker og kai, og naturligvis hus til folkene som bodde der. Mange fine idyller i de ulike vikene. Etter hvert kom byfolk og kjøpte opp eiendommene. De snakket sleipt østlandsk… Posthuset ble nedlagt, skolen ble nedlagt, meieriet ble sentralisert. Det var mangt et sorgens kapittel etter hvert som skikkelsene våre la ut med båten for siste gang.

Så er det kanskje ikke så rart, da, at jeg standhaftig har holdt en knapp på barndomsbygda etter å ha prøvebodd Trondheim, Bodø og Tromsø. Også som journalist har jeg hatt et ekstra blikk for bygder og utkanter, og har sett hvor viktig enkeltpersoners engasjement kan være når forholdene er små.

De senere år har jeg investert fritid og tankekraft i utvikling av Valnesfjord. Det er en hobby som tar sin plass, og det er ikke for ingenting vi kaller nærmiljøutvalget "den utvidede storfamilien". Det hender at møteinnkallingene avsluttes med et "Ta med sovepose" (når sakslista er så lang at vi øyner nattskiftet i det fjerne), og det hender at vi trenger varme omslag og kakao med krem om frustrasjonen når uhåndterlige høyder.

Men for det meste er det morsomt. Stimulerende. Berikende.  De som legger flid i å slippe dugnad må vel ha glemt hva de går glipp av? Gjennom dugnad kan du lage "visa om ditt eget miljø, på din egen dialekt". Du får noe som du føler er ditt eget.

Sist uke hadde nærmiljøutvalget årsmøte. Noen av "de gamle" går ut, nye kommer inn. Du vet du er med på noe ekte når følelsene blir så store at øynene renner over.

Og her er nærmiljøutvalget! Jeg står i midten i bakre rekke.