Mitt liv som en av fem

Følsomt barn i et balansert og lykkelig øyeblikk :-) Meg selv som ca. fire år, gjetter jeg.

Denne teksten har tidligere vært publisert i Saltenpostens lørdagsspalte, hvor jeg noen ganger i året leverer bidrag.

I fjor på denne tiden la en av mine facebookvenner ut en youtube-link som jeg kom til å klikke på. Det er noe av det nyttigste jeg har gjort på facebook.

Videoen viste den danske psykoterapeuten Ilse Sand, som holdt foredrag om det å være særlig sensitiv. Heisann. Hun snakket jo om meg!

Så mange som en av fem er født med et særlig fintfølende nervesystem. Rett og slett en hjerne som tar til seg og registrerer flere inntrykk og stimuli enn ikke-høysensitive.  Dette er også en hjerne som bearbeider inntrykk dypere, slik at de oppleves vesentlig sterkere enn hos de som ikke har samme grad av sensitivitet. Høysensitivitet er ingen diagnose, det er ingen sykdom. Men det er et faktum.

Det har vært vanlig å forveksle høysensitivitet med sjenerthet. Jeg har selv vokst opp som "et sjenert barn". Her får jeg lyst til å skrive med storbokstaver (men nøyer meg med små): Du bidrar kun til skam og forvirring hvis du ber et høysensitivt barn ta seg sammen og slutte å være så sjenert / forkommen / nervøs / overfølsom eller hvilke andre ord du kunne fristes til å bruke.

Fra tenårene sluttet jeg å framstå som sjenert. Jeg er en temmelig meddelsom og engasjert person, og på et punkt bestemte jeg meg rett og slett for å krype ut av sjenert-skallet. Det var uansett en tillært rolle og en merkelapp omgivelsene hadde gitt meg. Ingen bebreidelser i det – det var slik de oppfattet situasjonen, og ingen hadde den gang hørt om høysensitivitet.

Sjenert eller ei – fremdeles kjente jeg at det var "noe".  For mange år siden konkluderte jeg med at "jeg må mangle et filter som folk flest ser ut til å ha". Jeg kan fange opp stemningen i et rom, uten å vite hva som har foregått før jeg kom inn. Jeg sanser budskap mellom linjene, underliggende konflikter og bittesmå nyanser i kroppsspråk. Andres sinnsstemning preger meg sterkt. Jeg kan bli gladere enn de fleste, og mer lei meg enn andre, selv for små ting. Jeg føler ekstremt mye ansvar, og leter automatisk etter årsaken og feilen i meg selv dersom noe går galt. Jeg har erkjent at jeg raskt når metning i sosiale sammenhenger, og er gjerne den første som forlater et selskap, uansett hvor hyggelig det måtte være. Å være på besøk hos andre flere dager i strekk, uten mulighet til avsondring, kan utmatte meg slik at jeg bruker en halv uke på å komme til hektene.

Å være særlig sensitiv kan kanskje høres litt persillebladaktig ut? Det er i så fall bare en flik av sannheten. Det ligger mye styrke i det å fange opp hvordan omgivelsene har det. Jeg setter pris på å ha verdiene og følelsene fremst i oppmerksomheten. Kunsten er å passe på balansen. Med så mange inntrykk inn, og med så omhyggelig bearbeidelse av det hele, kreves det mer tid uten inntrykk. Før jeg "møtte" Ilse Sand, pleide jeg å skamme meg over dette. Nå prøver jeg å legge til rette for meg selv.

Min overbevisning, etter å ha lest og forstått stadig mer om karaktertrekket: En høysensitiv person i balanse kan være en stor ressurs. (Lurer du på om du hører til i gruppen, kan du lett finne egentester på nettet. Søk på HSP/Highly Sensitive Person, som er den internasjonale betegnelsen.)

Jeg har vært i tenkeboksen lenge: Skulle jeg skrive om dette i lørdagsspalten? Når jeg landet på et "Ja, Hanne - gjør det!" er det fordi jeg synes verden trenger kunnskap om høysensitivitet. Mitt første "youtube-møte" med Ilse Sand ble starten på en helt ny forståelse av hvorfor jeg er som jeg er. Jeg unner flere denne aha-opplevelsen, gjerne tidlig i livet!

Er du forelder til et høysensitivt barn skal du vite at din forståelse og håndtering kan utgjøre en verden i forskjell. Er du lærer – ja, da kan jeg love deg at det passerer mer enn ett høysensitivt barn gjennom dine klasserom. De vil nyte svært godt av å ha en lærer som kjenner og forstår dette karaktertrekket. HSP'er finnes rundt oss på alle kanter, som naboer, kolleger, familiemedlemmer. Med økt kunnskap kan de ikke-høysensitive bli de høysensitives medspillere.

Høysensitivitet går ikke over – og hurra for det! Det kan jeg si nå, etter å ha fått mer innsikt i hva som styrer mitt rike, indre liv. Det er nemlig mye, mye lettere å være en særlig sensitiv person med denne forståelsen. Ja, særlig sensitiv er faktisk noe jeg setter pris på å være.

Det finnes etter hvert mye litteratur om HSP, både på nettet og i bokform. Nylig kom en god, norsk bok om temaet, "Boken om høysensitivitet – veien fra sårbarhet til ressurs". Den er skrevet av psykolog Trond Edvard Haukedal. Hans beste råd til høysensitive, er: Ta parti for deg selv! Det høres mye enklere ut enn det viser seg å være. Men jeg jobber med saken.

God helg, alle sammen!

PS: Her kan du se en video med Ilse Sand; du finner flere på youtube!

PS2: I dag har jeg tatt parti for meg selv på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre. Yeeey! Det ble støtet til at jeg nå også velger å skrive om særlig sensitivitet her i bloggen. Jeg vil skrive mer om temaet senere.