Ny fase i livet

Innflytting i Trondheim! Yngstedatter Julie og samboer Fredrick foran, eldstedatter Pia og jeg i bakgrunnen.

Så er vi der igjen, for andre og siste gang: En datter har flyttet ut. Å være to voksne igjen i huset etter mer enn tjue år med herlig liv og leven - det er virkelig en av livets store overganger. Det fikk meg til å skrive følgende petit, som stod på trykk i lokalavisen Saltenposten sist lørdag:

Det tomme reiret

For første gang, for første gang – det giver mang en småting rang. Jeg er enig med Henrik Wergeland i det.

Vi har ritualer for å markere og forberede oss på mange slags "første gang". Ekteskap, svangerskap, fødsel, skolestart. Vi snakker åpent om spenning og usikkerhet, søker råd og deler erfaringer.

"For siste gang" er ikke av veien, den heller, som milepæl betraktet. Mange hendelser står ut fra rekken av hverdagsligheter, nettopp fordi de aldri vil inntreffe igjen. Særlig sterke følelser er knyttet til siste gang man møtte noen før de døde.

Siste gang handler om markante punktumer og kapitler som tar slutt. Heldigvis ikke så ofte ved at noen dør. Det kan like gjerne handle om egne valg – bytte jobb, ende et kjæresteforhold, flytte.

Noen ganger passeres "for siste gang" uten at man reflekterer over det. Noe er ugjenkallelig tilbakelagt, men etterpå kan man knapt gjøre rede for når det hendte. Når var for eksempel siste gang jeg kunne bære døtrene mine i seng? Jeg vet ikke. Plutselig var de bare for store.

Livets dører smeller igjen. Akkurat nå – i kveld, faktisk – flytter husets yngste ut.

Forventningsfull, glad og sterk. Helt klar for livet som student og samboer i Trondheim. Vi har kjørt flyttelass, skrudd IKEA-møbler, sydd gardiner, gått gjennom "voksenpapirer" og gitt råd. For to år siden hadde vi samme runden i Tromsø, da den eldste flyttet hjemmefra.

Det har vært en glidende overgang – slik foreldreskap skal være. Alt vi har hatt sammen med jentene våre har, direkte og indirekte, pekt mot denne dagen: At de skal bli klare til å forlate reiret.

Jeg er glad for at de vet hva de vil – ja, at det er noe de vil - at de vil utforske livet utenfor barndomsbygda, og fryder seg over alt det nye. For oss nostalgikere har milepæler dog noen bivirkninger: Klump i halsen. Pluss moms.

Jentene er godt forberedt, og takk og lov for det. Men hva med oss som blir igjen? Hvor godt rustet er vi? Det snakkes lite om sorgen og savnet ved at barna flytter hjemmefra. Prøver man å lufte temaet, avfeies man med et "Åh, det er så godt å få huset for seg selv!" eller et stakkarsliggjørende "Ja, det kan jo bli tomt hvis man bare har levd gjennom barna". 

Folk gleder seg over ryddig hus, ledig bad, full varmvannstank og kjøleskap som ikke raides. Mener de at det oppveier tomrommet? For meg har årene med unger i hus vært fantastiske. Foreldreskapet har utfordret meg på måter som ingen andre relasjoner kan komme opp mot. Åpnet for dybder og høyder jeg ikke visste om. Gledene har vært i et overveldende flertall. Så klart jeg kommer til å savne det!

En av de få jeg har hørt snakke offentlig om tomheten, er Jens Stoltenberg. Ingen hadde forberedt ham på det store savnet etter barna.  "Og så plutselig, når det er slutt, når de har flyttet ut, skjønner jeg hvor lykkelig jeg var. Alle de dagene med barna," sier han.

Jeg erkjenner savnet, samtidig som jeg ser framover og justerer livsrytmen. For å si det med bakergutten i Hakkebakkeskogen: Det er i gang - jeg går utmerket!