"De usynlige"

idErik fikk Roy Jacobsens nyeste roman, "De usynlige", til jul. Han er ikke en sånn trofast lesertype som pliktmessig fullfører bøker han har begynt på. Sant å si kan jeg vel telle på én hånd de gangene jeg har anbefalt ham en bok, og han faktisk har lest den ferdig. Han fullfører kun bøker han liker godt.
Derfor ble jeg forventningsfull da jeg mistet radarkontakten med ham et par dager i romjulen. Hvert ledige øyeblikk satt han med nesen i sin nye bok, og han leste hele.

Nå har også jeg lest den. En passe lang roman om fattigfolk på Helgelandskysten i årene fra 1913 til 1928, og et fascinerende vindu til en tid og en kultur som er borte. Boken handler om den vesle familien som bebor Barrøy, og deres daglige slit for tilværelsen.

"De usynlige" er bejublet fra alle hold. Boken beskrives som "en helt fantastisk roman" (Dagbladet), "en suveren roman - stor kunst" (Vårt Land), "Kort og godt framifrå" (Dag og Tid) og "et moderne mesterverk... vil bli stående som en helt sentral roman i norsk litteratur" (Klassekampen).

Jeg vil skynde meg å si at Roy Jacobsen utvilsomt er en flink forfatter. Dette er en godt komponert roman, og språket er (stort sett) solid. Likevel er det "noe" som mangler for å få meg hektet. Innimellom blir jeg faktisk litt irritert (og, kan jeg skrive det: av og til syns jeg forfatteren prøver å leke Hamsun, uten å nå opp...)

Kanskje er det "for flinkt", sånn at det blir for liten nærhet til persongalleriet. Kanskje er forfatteren for opptatt av å gjøre originale beskrivelser og metaforer (á la kreative krumspring som jeg husker fra skrivekurs for journalister). Kanskje er Roy Jaobsen for påpasselig med ikke å la sine skildringer gå over i føleri. Jeg hørte i et intervju at han var opptatt av nettopp det. Her er det mye man må gjette seg til, og elendigheten... Den er stor. Hva er sannsynligheten for at alt dette skjer med én familie?

Når det er sagt: Dette var en bok jeg også koste meg med, og det føltes ikke som noen plikt å fullføre den.

Men da siste blad var lest, var jeg ferdig - og ferdig med det.

(Nesten ferdig. Jeg lurer fortsatt på om det er vanlig i helgelandsdialekt å si "dogger" i stedet for "dokker". Men denne forfatteren tuller neppe med så elementær research - det er bare jeg som ikke har snakket nok med helgelendinger.)