Tårevåte våkenetter

Bokåret 2014 starter godt :-) Jeg hadde ønsket meg "Mors gaver" til jul - og fikk den!

Få dager ut i det nye året hadde jeg lest ferdig "Før flommen tar oss", og kunne begynne på Cecilie Engers nydelige roman, som tar utgangspunkt i virkelige hendelser i forfatterens eget liv.

Engers mor er hardt rammet av Alzheimer. Hun flytter på institusjon, og familiens hjem skal tømmes og selges. Under oppryddingen finner Cecilie Enger morens sirlige oversikt over julegaver gitt og fått av alle i husstanden, fra 1960-tallet og til ungene er omtrent voksne.

Hva som havner under treet, og hvem som er inkludert i gave-sirkelen, forteller ikke bare noe om familien Enger. Det forteller noe om utviklingen av Norge, fra etterkrigstiden og fram til i dag. Vevd inn i historiene om det som pakkes inn og får til-og-fra-lapp er enkeltpersonenes, familiens, ja: selve livets utvikling. Noe av det såreste er naturligvis hvordan Cecilie Engers mor forsvinner inn i en verden der kontaktpunktene til slutt er så godt som borte.

Forfatteren reflekterer godt rundt det å gi og få, og jeg har allerede bestemt meg for å lese Marcel Mauss' "Gaver" - et essay om de sosiale implikasjonene av gaveutveksling. 

For meg som er cirka jevngammel med forfatteren, var det veldig mange gjenkjennelser, og romanen beveget meg på mange plan. Det ble lite søvn og desto flere tårer de to nettene boka fulgte meg til sengs. Min egen mamma er borte, og den sangen jeg sang for henne ved den åpne kisten i bårehuset var nettopp den sangen som går igjen i Engers roman. Voggesangen "Jeg synger for min lille venn".

Her er forresten en passasje som, i all sin stillhet, grep meg sterkt. Den handler om lukten av "heime":

"Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man aldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for at alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer." 

God bok - les den!