Hengenebb?

Selvsagt ikke adekvat behandling av psykisk sykdom, men hvis du henger med nebbet og føler at du står på stedet hvil:

Neimen Zalo, da!

For noen uker siden stod jeg på hverdagslig vis ved kjøkkenbenken og vasket middagskasserollene. Plutselig la jeg merke til at Zalo-flaska hadde fått "varseltrekant" (egentlig firkant). Jeg spurte i omgivelsene, men ingen andre hadde lagt merke til dette. Jeg prøvde også å google fenomenet, uten å finne ut noe mer. Så jeg sendte følgende henvendelse til Lilleborg forbrukerservice:

Jeg har brukt Zalo som oppvaskmiddel og flekkfjerner i «alle år».

Sist jeg tok i bruk en ny flaske oppdaget jeg at etiketten var utstyrt  med «varseltrekant» og en omfattende advarsel, som blant annet sier at produktet er skadelig med langtidsvirkning for liv i vann.

Jeg ser også at innholdet skal leveres som farlig avfall, dersom jeg skal kaste det i stedet for å bruke det. Det ble ikke mye fristende å fortsette å utsette naturen for dette på daglig basis, og jeg har nå byttet til Coop Änglamarks oppvaskmiddel.

Jeg kjøper gjerne vaskemidler «i stort», dvs flere flasker/pakker i slengen når det er på tilbud, så jeg vet ikke hvor lenge det kan være siden advarselen på Zalo-flasken kom. Men jeg har i hvert fall ikke sett den før nå nylig.

Jeg har noen spørsmål:

Hvor lenge har Zalo kommet med denne advarselen?

Hvilke mulige skadevirkninger er det snakk om?

Hva gjør Lilleborg for å endre produktet til å bli mindre miljøskadelig?

Noen dager senere fikk jeg svar:

Hei og takk for henvendelsen. 
Den kjemiske sammensetningen i Zalo Ultra/Sitron er ikke endret. 
Derimot er fare- og sikkerhetsangivelsene for produktet annerledes og strengere. Årsaken til faremerkingen er at alle vaske- og rengjøringsmidler i Norge nå skal merkes i henhold til det nye felleseuropeiske kjemikalieregelverget CLP. Dette er lovpålagt og gjelder alle vaske- og rengjøringsmidler. 
 «Advarsel» og «Utropstegnet» er relatert til at man ikke skal ha ufortynnet produkt i kontakt med øynene. Det har vi også tidligere opplyst om på etiketten til Zalo Ultra/Sitron, selv om teksten var mindre fremtredende enn den er nå. I tillegg relaterer det til at ufortynnet Zalo Ultra/Sitron vil virke irriterende på huden, noe som er tilfelle for de fleste høykonsentrerte vaskemidler.
Vi håper at dette bidrar til å oppklare den nye merkingen på Zalo Ultra/Sitron. Du kan altså fortsatt trygt bruke Zalo Ultra/Sitron, på samme måte som før. 

 

Nja. Jeg vet ikke. Skal jeg bare slappe av og bruke Zalo som før, fordi produktet alltid har vært like skadelig for liv i vann, men produsenten først nå er blitt pålagt å fortelle forbrukerne om det?

Jeg regner med at vaskemidlene fra Coop Änglamark er underlagt de samme strenge reglene for merking. Selv om også denne flaska har "varselfirkant" og advarsler om mulig alvorlig øyeirritasjon, finner jeg ingen opplysninger om at "produktet er skadelig med langtidsvirkning for liv i vann" eller at eventuelle rester må leveres som farlig avfall.

Nå har jeg erfart at dette svanemerkede oppvaskmiddelet er helt tilfredsstillende for mine behov, så da holder jeg meg til det.

Hva er dine refleksjoner rundt dette?

Har dette serviset et navn?

Her om dagen dukket dette serviset opp i en kjøp&salg-gruppe som jeg følger på facebook. Jeg ble lykkelig, fordi jeg har elsket designet siden jeg første gang så det på min svigermors kaffebord for 25 år siden. Damen som skulle selge viste seg attpåtil å bo i Valnesfjord, så her var ingen utfordringer knyttet til transport. Hm, skulle jeg by?

Rask rådslagning med idErik. Han var nærmest aktivt uinteressert, og jeg skrinla tanken et kvarter eller så. Men så kom jeg jo på at jeg er ei voksen dame som har lov til å kjøpe de koppene jeg liker. Og jeg begynner å bli utålmodig med å få faset ut Scala-serviset som vi kjøpte etter bryllupet for tjueto år siden. Det ser sånn ut, og jentene får nærmest sponk hver gang vi dekker på med det - de synes det er ufattelig glorete (men når jeg nå ser det på bilde er det vel ikke så verst, eller?)

I hvert fall: Jeg la inn et nokså beskjedent bud. Etter noen timer kom det litt høyere bud fra en annen dame i bygda, som ville ha koppene til hytteservise. Nytt bud fra meg, og der ble koppene mine. Seks komplette sett som er blanke og fine i glasuren og ser ut til å ha vært lite (eller i hvert fall veldig pent) brukt. Hurra.

Nå lurer jeg på om bruktkjøpet tåler oppvaskmaskin. Det står absolutt ingen stempler eller fabrikknavn under noen av delene.  Svigermor hadde det visstnok i oppvaskmaskin i "alle de år", så kanskje jeg burde sammenligne med en av koppene derfra for å se om det er sjenerende mattet.

Er det noen som aner hva serviset heter eller hvilken fabrikk det stammer fra?

En liten håndduk

For noen år siden hadde jeg kalendervenn. En dame et helt annet sted i landet som jeg kun kjente gjennom et hobbyforum på nett. Jeg sendte 24 små gaver til henne, og vice versa. Torunn hadde lagt mye omtanke i gavene, og kalenderen satte virkelig en spiss på førjulsukene. Sååå kjekt å være voksen med adventskalender! (kanskje noen vil bytte med meg i år?)

En av dagene lå det et stort nøste Järbo bomullsgarn i pakken. Dette har langt om lenge blitt omsatt til noe hyggelig og nyttig: En liten håndduk som min søster fikk i bursdagsgave. Jeg strikket rutemønster med fem rett, fem vrang på pinne nr. 3,5. Og til slutt en hvit heklekant og hempe til pynt.

Jeg tenkte den kunne passe på den koselige hytta hennes.

Du er lettlurt, lettlurt...

Denne strofen pleier jeg å synge til melodien fra Ravis "Dødssøt". Oftest om meg selv. For ja, jeg er lettlurt. Såpass at jeg kan la meg lure til å tro at husarbeid er artig bare utstyret er fancy nok.

Som disse regnbuevakre klutene jeg fikk fra min søster da jeg fylte femti tidligere i sommer. Hun kalte det tullegave, og den kom i tillegg til den egentlige gaven, som var et nydelig smykke.

Og jeg ble superglad for både det ene og det andre!

Bryr du deg om pent vaskeutstyr?

Posemiks pluss mums

Jeg har sluttet å teste muffinsoppskrifter. I hvert fall hvis jeg fyser på vanlige, lyse muffins. Toro lager uansett de beste. Herlig myke, saftige, passe søte.

Her har jeg attpåtil fulgt rådet som står på posen: Tilsett friske bringebær og hakket hvit sjokolade. Det ble vanvittig godt. Og en ekstra spiss på det hele er det jo når man får blikkontakt med kakene før man spiser dem (se bildet under). Eller hur?

 

Bidra til en bedre verden på 1-2-3

En sjeldenhet i grøftekanten

Jeg er veldig glad i markblomster. Med disse kan man raskt, enkelt og aldeles gratis lage de nydeligste buketter. Og selv om sommerværet skuffer, kan man nyte blomstene i fulle drag innomhus.

Denne sommeren har jeg vært ualminnelig obs på det som vokser i naturen, ettersom yngstejenta i sitt studium (barnehagelærer, Dronning Mauds Minne i Trondheim) lager herbarium. idErik har forresten funnet ut at herbarium med kun ville planter bør kalles barbarium. Men det er jo en helt usaklig digresjon.

Her om dagen oppdaget jeg noe jeg aldri har sett før, som jeg vil kalle hvit rødkløver. Altså ikke den ordinære hvitkløveren, som har litt brune spetter/tupper, og som det etter hvert er blitt veldig mye av. Men en blomst som ser aldeles ut som rødkløver i form og størrelse, bare med den forskjell at blomsten er helt hvit i stedet for rosa.

Jeg fant én hvitblomstrende plante mellom hundrevis av rosa rødkløver.

Vel hjemme googlet jeg fenomenet, og fant ut at det er kjent, men nokså sjeldent forekommende. Her om dagen benyttet jeg ARK vennepris for å skaffe meg Gyldendals store nordiske flora (kr 299, mot ordinært 699). Funnet bekreftes der. Å være ARK-venn har forøvrig vist seg å være veldig gunstig; jeg har gjort mange gode bok-kupp på den måten.

God bok: "Elizabeth er borte!"

Emma Healeys debutroman "Elizabeth er borte!" blir beskrevet som en krimbok. Krimlitteratur er ikke det jeg hyppigst velger. Men akkurat denne ble likevel en av de bøkene jeg ikke avbestilte i bokklubben. Etter omtalen i bokmagasinet ventet jeg spent på å finne den røde og hvite bokpakken i postkassen min; boken fremstod som noe ganske utenom det vanlige, og jeg gledet meg til å lese.

Etter å ha lest den vil jeg nesten si: Glem det med krim! Her har den unge forfatteren (født i 1985) gjort et standhaftig og dypt empatisk forsøk på å leve seg inn i tankeverdenen til en som dag for dag får dårligere korttidshukommelse og orienteringsevne, men som kan gjenkalle fortiden krystallklart bare på grunn av en lukt, en smak, synet av en gatestubb eller lyden av et ord.

Emma Healey påberoper seg ikke klinisk korrekthet for at det er slik demens oppleves "fra innsiden", men det er heller ikke interessant. Boken er ytterst velskrevet, historien(e) medrivende, og jeg føler jeg har vært med på et svært interessant tankeeksperiment: Slik kan Alzheimer kanskje oppleves.

I boken følger vi demente Maud, som er noenogåtti, og som fletter sammen mysteriet med at venninnen Elizabeth plutselig er borte med opplevelsen av at søsteren Sukie forsvant for snart 70 år siden. Det er spennende å være med Maud på jakt etter brikker til puslespillene hun sliter med å legge.

Jeg har flere i omgangskretsen som lever med eller har levd med foreldre som forsvinner inn i demens. Jeg må si jeg har tenkt mye på dem i disse siste dagene, mens jeg har lest boka.

Jeg leser lite om bøker før jeg leser dem selv. Etter at jeg var ferdiglest, har jeg snoket rundt på nettet og finner den ene jublende anmeldelsen etter den andre. Da jeg så noen spekulere i filmatisering av boken med Judi Dench i hovedrollen ble jeg rent oppspilt. Det hadde vært noe! Men inntil videre kan boka definitivt anbefales for alle som tåler at en krim drives fram av en dement detektiv, type ett skritt fram og to tilbake. (Men mysteriene får sin løsning, altså.)

Bildet er lånt fra bokklubbens magasin.

Midtsommerblå lykke

Tadaa! Mitt sommerprosjekt - i fargen midtsommerblå. (tog du'an? tog du'an?)

I lengre tid - flere år, faktisk - har en utslitt damesykkel stått lent inntil hushjørnet vårt. En klassisk, nostalgisk farkost, med tre gir og kurv. Den har først tilhørt min brors svigermor. Senere arvet mamma den. Nå er det mange år siden noen har syklet på den.

idErik har mer enn én gang vært på nippet til å bringe den overflødige sykkelen på fyllinga, men hver gang har jeg klart å overbevise ham: Jeg skal male den og bruke den til blomsterstativ, og den kommer til å bli SÅ fin.

Han hadde nok forlengst mistet troen på at så skulle skje. Det hadde naturligvis ikke jeg, Gode Forsetters Høye Beskytter som jeg jo tross alt er.

Men jeg må innrømme at også jeg ble litt overrasket da jeg hadde
A. kjøpt nødvendig maling og pensel
B. funnet fram passende sandpapir/smergelpapir
C. utstyrt meg med nødvendige skrujern og tenger
og bare gikk i gang.

Jeg glemte å ta skikkelig førbilde, før jeg strippet bort alt av vaiere og ødelagte deksler. (det er ikke helt sant - jeg glemte det ikke, jeg hadde bare mer lyst til å komme i gang, og plutselig var jeg for tilgriset på hendene til å håndtere kameraet). Men som dere ser, den var noe medtatt.

Jeg hadde snust på nettet og kommet fram til at jeg ønsket å penselmale sykkelen, ikke spraylakkere den. Jeg ønsket nemlig å beholde dekk, styre, kjede, støtte, pedaler og sete i sin opprinnelige farge. Jeg forhørte meg også på facebook, og ble klart anbefalt Bengalack. Da jeg oppsøkte fargehandelen og hørte formuleringen "rett på rust" var både jeg og lakkboksen solgt.

Jeg valgte ferdigfargen Midtsommerblå. "Rett på rust" eller ei - jeg syntes jeg måtte pusse vekk det grøvste av løs rust og sprukken lakk. Men så var det bare å stryke i vei. Pirkearbeid, javisst, men det holdt med ett strøk og tok ikke så fælt lang tid. Opprinnelig hadde jeg tenkt at bæreren skulle få beholde sin kromfarge, men det ble for pirkete, så den ble også blå. Ellers oppstod det noen der-og-da-vurderinger på hvor den blå lakken skulle stanse, og jeg er tilfreds med de fleste avgjørelsene jeg tok.

Til slutt ble sykkelen utstyrt med rosa hengepelargonia i kurven på styret, og fikk en gammel flettet kurv på bæreren, med margeritter i. Sistnevnte ble festet med et par elektrikerstrips, og foret med plast, før den ble fylt med lecakuler, jord og planter. I passe høyde har plasten fått noen hull for å slippe ut overflødig vann. Man vet jo aldri hva den nordnorske sommeren har tenkt å varte opp med.

For å hindre at vinden velter herligheten har jeg sikret den med et tau. Midtsommerblått, det også, viste det seg, og neesten usynlig når man ser sykkele fra smørsida.

Selv idErik innrømmer at dette prosjektet ble langt mer staselig enn han hadde sett for seg, så nå er han glad han ikke kastet sykkelen.

Nå ønsker jeg meg en trehjulssykkel (helst av den smekre, litt høye typen som var vanlig på 1970-tallet) til å male i en matchende farge. Anyone?

Vi vil ha... loff!

Nå som det bare er idErik og meg igjen i huset, prøver jeg å lære meg nye mengdeberegninger. Det går framover. Vi har for eksempel klart å komme ned i passe porsjon havregrøt etter x antall forsøk, og klarer stadig oftere å beregne akkurat passe mange poteter til middagen.

Dagens bakehistorie handler om å snu på flisa, nettopp for å tilpasse seg en liten husholdning.

I morges var jeg tidlig oppe, og bestemte meg for å bake loff til pinsefrokosten. Jeg benyttet, som alltid, Ingrid Espelids utmerkede oppskrift fra Den rutete kokeboken. Oppskriften gir to stk. loff av vanlig størrelse. De kan stekes i brødformer eller rett på smurt/bakepapirkledd stekebrett.

Akkurat i dag stod det en nyvasket liten langpanne (20 x 32 cm) på kjøkkenbenken, etter gårdagens middag. Jeg bestemte meg for å bruke den, og smurte den godt. Da deigen var ferdigeltet, tok jeg den direkte på bakebordet for å forme brødene.

Men i stedet for å forme to lange loffer, som jeg først hadde tenkt, delte jeg deigen i fire og la dem på tvers i forma. Dermed ble det fire veldig nusselige loffer, 20 cm lange, som er perfekt "empty nest"-størrelse. Det er litt mer stas å ta opp en hel, liten loff fra fryseren, enn en halv. (eller er jeg bare veldig rar..?)

Ingrid Espelids gode loff
50 g smør
5 dl melk
50 g fersk gjær
1 ts salt
2 ts sukker
750 g hvetemel

Smelt smøret. Tilsett melken og varm opp til drøyt fingertemperatur. Smuldre gjæren i bakebollen, hell melkeblandingen over og rør til gjæren er helt oppløst.
Tilsett det tørre. Elt med kjøkkenmaskin til deigen er smidig og blank.
Nå kan deigen gjerne heve til dobbel størrelse (ca. 30 min.) før utbaking.
Men vil du spare tid - og likevel få et bra bakeresultat - kan deigen formes umiddelbart. Ta den ut på melet bakebord. Del i to eller fire emner. Trill ut brød som er nesten like lange som den formen du vil bruke, og legg brødene side om side med litt plass mellom.
La dem heve i 50-60 minutter.

Steketemp: 225 grader, på nederste rille
Steketid: 25-30 minutter.

Følg med underveis i stekingen. Legg et bakepapir oppå baksten hvis den ser ut til å bli for mørk.

Hjemmebakt loff smaker himmelsk når den er nystekt, for eksempel med smør og nytint jordbærsyltetøy.

God pinse, alle!

"Jeg vil spise våren"

Denne teksten stod på trykk i Saltenposten lørdag 9. mai 2015.

Jeg elsker bruktbutikker. Mannen min kan så til de grader styre seg. Hvis vi er på et nytt sted og jeg oppdager en loppis, er han uhyggelig rask.

Jeg (lett vibrerende): Åh. Se! En bruktbutikk!

Han (uten så mye som å kaste et blikk i den retningen jeg peker): Det e' stængt!

Jeg er nostalgiker og like å rusle mellom hyller der tiårene er stablet hulter til bulter. For et par år siden var vi på båttur langs Helgelandskysten. I Sandnessjøen fikk vi landligge på grunn av tett tåke. Jeg hadde ikke mer enn så vidt satt min fot på kaia før jeg oppdaget en bruktbutikk.

Og, hah! Den var åpen!

Her fant jeg "Tidens husholdningsdagbok 1940", skrevet av Eva Berg og Lillemor Erken.

Jeg har faktisk lest den fra perm til perm. Mye er kuriøs lesning og vitner om en helt annen tid. Men sannelig er her fortsatt mye å ta til seg, 75 år senere. Mange fiffige (og en hel del snusfornuftige) kjøkkentriks. Og noe er jo blitt direkte på moten igjen, bare at husholdningsdagboka naturligvis ikke kaller det slow food.

Jeg trodde forresten salatslynge var en nymotens oppfinnelse. I denne boka finner jeg en salatsvinger. Den ser ut som to dørslag satt mot hverandre. Og, som boken sier: "Navnet forteller oss hvordan den skal brukes".

Nordmenn kaster ufattelig mye mat. 46 kilo pr. person hvert år, faktisk. Det kunne man ikke tillate seg i krisetider i 1940. Boken henvender seg til husmoren som "landets viktigste innkjøpssjef". Norske råvarer står i sentrum: Egg, melk og melkeprodukter, havre, bygg, fisk, poteter, gulrøtter, kål, kålrabi og bær.

Boken geleider husmoren gjennom året, uke for uke. Menyen er til enhver tid tilpasset hvilke matvarer som kan skaffes enkelt og rimelig.

"Et godt råd: Velg mat som i seg selv er billig og som samtidig gir alle de næringsstoffene kroppen trenger. Da blir matkontoen mindre og det blir mer til overs å sette i banken," lyder det.

En annonse fra Fellesbanken er direkte tankevekkende: "Hvis man daglig bruker 50 øre til noe som strengt tatt er helt overflødig, vil man i løpet av 50 år ha bortødslet ca. 25.000 kroner." Og hallo – den 50-øringen kan vi vel i dag oversette til 10-15 kroner, så da kan du selv regne ut hva du ødsler bort, for eksempel i mat som må kastes fordi du har planlagt for dårlig (eller er for hysterisk med tanke på holdbarhetsdato).

Husholdningsboken tipser om mat som ikke koster mer enn litt ekstra innsats på søndagsturen. Den tiden vi er inne i nå gir etterlengtet mulighet til å høste gratis vitaminer i naturen. Karvekål, for eksempel. "Den bør en lære barna å kjenne fra de er små," heter det i boka. Dette er vel det samme som vi kaller skvallerkål. Et godt råd: "Legg alltid et vått klede under fjøla en hakker karvekål på. Da blir det ikke slikt spetakkel, og fjøla ligger dessuten stille."

Et annet sted har jeg lest at salig Bjørnstjerne Bjørnson var stor fan av karvekålen: "Å som jeg lenges æfter karvekål. Jeg vil spise våren. Jeg spiser alt røkelaks; men det er ikke nok. Mer vår mellom tænderne, " har han begeistret utbasunert.

Flere tips fra husholdningsboken: "Maisalaten lager vi av friske, sprø, unge løvetannblader som vi ribber fra de grove stilker, og syltede rødbeter i løvtynne skiver. Lag en saus av eddik, sukker og olje. Det siste får vi la være hvis det er vanskelig å få."

Vi kan lage mer av det vi plukker på søndagsturen: "I vårsuppa koker vi alt det nygrodde vi kan få tak i. Dess bedre blir suppa." 

Og: "Nesle er deilig, smaker nesten som spinat og kan brukes på samme måte – i supper, stuinger, omeletter og gratenger. Videre har vi syre og små løvetannblad. Disse grønnsaker som vi kan få gratis må vi selvsagt bruke så mye som mulig i denne måned. De bør også nedlegges hermetisk. Aldri smaker slike vårgrønnsaker så godt som midt på vinteren".

Det høres både godt og spennende ut. Jeg vet ikke hva som holder meg tilbake – kanskje 2015 blir året da jeg får vår mellom tennene?

 

Tid for salat!

Månedene vi har foran oss nå er salatsesongen framfor noen. Dette ble en bra komposisjon, så jeg foreviger oppskriften for meg selv og andre som måtte få lyst til å prøve.

Salat med spekeskinke og fetaost - 3-4 p.

1/2 hode isbergsalat
et par never ruccola
1/2 cantaloupemelon
6-10 småtomater - delt i fire
1 beger fetaost med hvitløk og oliven
10 cm purre - i skiver
1/2 hvitløk - i småbiter
1 ss olivenolje (til purre/hvitløk)
1/2 pose pinjekjerner
1 pk spekeskinke

Purre og hvitløk surres myk i litt olje.
Pinjekjernene ristes gylne i tørr stekepanne.
Riv isbergsalat og ruccola i grove biter. Anrett salaten i vid skål.
Fordel melonterninger, tomater, fetaost/oliven/hvitløk inkl. marinade, purre- og hvitløkblandingen over salaten.
Bland helt lett.
Skiver av spekeskinke foldes lett sammen (til de ser ut som en blomst) og dyttes ned i salaten hist og her. Dryss pinjekjerner på toppen.

I og med at jeg brukte marinaden fra fetaosten i salaten behøves ingen annen dressing (etter min smak).

Server med godt brød.

To bee or not to bee

Våren står her og somler. Roter litt i veska si og vil ikke kaste seg ut i valsen riktig enda. Men det er nok like før, og ååå så klar jeg er for å valse med! Humlene surrer livlig i seljetreet, og både rabarbra, løpstikke og gressløk strekker seg dag for dag. Bare noen slår på varmen nå, så er det vår og sommer på én gang.

Husk at humlene trenger litt ekstra forpleining. Denne illustrasjonen fra BieBlomst viser hva du kan by på for at humlene skal trives i hagen din. Les mer om humletrivsel her.

Navnet skjemmer vel ingen?

Det er fullt av folk som tar en såkalt navnetest via facebook nå for tiden. Jeg var ikke verre enn at jeg måtte prøve.

Slik lød diagnosen basert på mitt døpenavn:

Og slik tolkes mitt alter ego:

Hjemmelaget sandwich

Jeg lovte dere oppskrifter fra påskens "café gourmand" / desserttapas. Her kommer den første. En riktig enkel og utrolig velsmakende iskake, som du enkelt skjærer i ønskede porsjoner etter frysing. Rett og slett hjemmelaget sandwich - bare bedre :-)

Oppskriften fant jeg hos Freias hjemmekonditori, som jeg følger på facebook.

Du trenger
1 pk. Melkesjokolade Brownie kakemiks
125 g margarin
2 egg
40 ml vann

ca. 3/4 l iskrem

Lag kakerøre etter anvisning på pakken. Hell den i en bakepapirkledd form på 30x40 cm (altså større form enn hvis du skal lage vanlig brownie-kake).
Stek kaken i 20-25 minutter. Følg nøye med og unngå å steke kaken så lenge at den blir tørr.

Avkjøl kaken. Del den i to like store biter.

Stekeflaten på kaken skal danne utsiden på sandwichen. Det betyr at du legger den underste bunnen med stekeflaten/toppen ned.

Fyll kaken med ønsket is. Jeg brukte vanlig vaniljeis fra Diplom-Is.
Ta isen ut av pakken, rør den myk med kjøkkenmaskin (Kenwood med K-spade, i mitt tilfelle).
Jobb raskt for å unngå at isen smelter for mye. Smør den mykrørte isen utover nederste bunn, i et jevnt, 1-2 cm tykt lag. Legg den andre bunnen oppå, nå med stekeflaten/toppen opp.

Sett hele stasen i fryseren før du skjærer i den.

Til tapas skar jeg bittesmå ruter, ca. 2x3 cm. Men du kan selvsagt skjære akkurat så store biter som du ønsker. Oppbevar kaken godt emballert i fryseren, så holder den seg i mange uker. Jeg har pakket den i matpapir og deretter i tett plastpose.

Bra turmat

En pølse med brød kan gjøre meg direkte lykkelig - om den serveres nygrillet fra bålet, i hjemmebakt brød og med en kopp sterk kaffe. Ypperlig turmat.

Men hvis det er mange turdager på rad vil jeg ha variasjon. Vanlig nistepakke er selvsagt helt prima, men når turen varer hele dagen, er det godt om ett av måltidene byr på varm mat.

Fiskekaker i hamburgerbrød ble servert i snøborgen vår på Beiarfjellet på påskens flotteste dag - påskeaften.
Fiskekakene ble laget etter denne oppskriften litt tidligere i år, da det var sesong for å kjøpe hyse fra lokale fiskere. Vi varmet dem i panne over primus.
Hamburgerbrødene ble bakt etter oppskrift fra Trines matblogg. Virkelig gode, og fortsatt saftige etter å ha vært i fryseren!
Tilbehør: strimlet gulrot, løkringer, agurk og dressing av ekstra lett rømme smakt til med bostonagurk, sennep og krydder.
Så er det bare å klemme tårnet godt sammen og prøve å gape over :-)

Jeg blir glad for tips til god turmat. Hva er din favoritt?