56 livgivende minutter

Hvert minutt teller. I hvert fall når det gjelder sol her nord på denne tiden av året. I dag skinte den på huset vårt i 56 minutter. Lykke!

Akkurat som oss mennesker tar tulipanene seg ekstra godt ut i solskinn.

Og Susi, den rakker'n har funnet sin egen vri på å feire Tulipanens dag. Husj. Ned med seg!

Lykkelige gjensyn

I går så vi sola igjen, etter at den har vært borte i mange uker. Det var utrolig godt. Da livner jeg til og får lyst til å vaske og ordne og bytte gardiner. Og pynte med noen friske blomster.

Tulipaner er midt i blinken. I morgen er det "Tulipanens dag", noe som markerer startskudd for årets tulipansesong, og denne uka har Coop Mega medlemstilbud på 20 tulipaner for 99 kroner.

Jeg lot meg friste. Buketten var så stor at jeg ikke fikk plass til alle tulipanene i den koselige, emaljerte mugga jeg kjøpte på IKEA før jul.

Og som om ikke sol og tulipaner er nok: Nå er appelsinene knallgode. Jeg har lagt min elsk på "100 % appelsin" på Rema foreløpig, men snart er det gode, billige appelsiner overalt. Fyll handlekorga med sødme, sunnhet og c-vitaminer, og nyt med verdens beste samvittighet.

Ha en strålende januardag!

Kjerringfleece

Fryser du? Skaff deg en fleecetunika!

Jeg kjøpte denne knallrøde herligheten på seinhøsten, og flyttet umiddelbart inn. Det er det mest komfortable plagget i hele garderoben min!

Plagget hører hjemme i Stormbergs "Vital-kolleksjon" - jeg leser mellom linjene (og ser på modellene) at dette er fleece for veteraner. Men jeg ble ikke avkrevd honnørbevis da jeg kjøpte den, så her er nok ingen nedre aldersgrense.

Et vidunderlig plagg å krype inn i når det er kaldt. Topper du det hele med dongeritights og røde raggsokker som stikker opp fra svarte nesnalobber blir det faktisk et ganske tøft antrekk. Jeg mener - når man uansett må bøye seg for kuldegradene.

Oi, dere. 100 følgere!

Jeg logget meg inn på bloggen, og oppdaget plutselig at det nå er 100 personer som følger mine skriverier og pludringer om løst og fast. O jubel!

Svært mange legger igjen hyggelige fotspor også, og jeg sender en stor takk til hver især!

Og selvsagt: Varmt velkommen tilbake, alle sammen!

Bildet er lånt fra Paper-and-string på Flickr.

Godt tilbehør

Frukt smaker godt som tilbehør til krydret middagsmat. Her er en vanlig Toro kyllinggryte piffet opp med kokosmelk og ekstra krydring, blant annet spiskummen og koriander.

Tilbehøret er agurk, tomat, mangoterninger, halve druer og tykke bananskiver rullet i kokos. En ypperlig smakskombinasjon! Pent å se på er det også.

En utmerkelse!

Jeg har fått en award. Det syns jeg er utrolig stas. Utmerkelsen kommer fra Siri med den inspirerende bloggen reSIRIkulert.

For å ta imot awarden må jeg skrive sju sannheter om meg selv.

1: Jeg har skuffer og skap fulle av garn og hobbyutstyr som jeg lurer på når jeg skal få brukt opp.

2: Jeg blir svært fornøyd hver gang jeg rer opp sengen min (men gjør det ikke hver dag likevel...).

3: Jeg liker å klippe plen og rydde snø.

4: Jeg har aldri kjøpt et Se&Hør, fordi jeg ikke vil støtte bladets "journalistikk" økonomisk. (men jeg er ikke bedre enn at jeg kan like å lese bladet når jeg finner det hos andre)

5: Jeg skulle gjerne reist mye mer. Land jeg har besøkt: Sverige, Finland, Danmark, Island, Hellas, Spania.

6: De første kakene jeg ble trygg på å bake var kransekake og marsipankake.

7: Jeg melder meg inn og ut av bokklubber og benytter velkomsttilbudene skamløst.

Jeg sender awarden videre til:
Min datter Pia, med den fornøyelige bloggen Pias blogg
Min datter Julie, som har hyperfersk blogg sammen med sin venninne Marianne
Min svigerinne Hilde, som lar meg følge med i vesle Georgs krumspring
Eirin med bloggen Eirin forteller som stadig overrasker, underholder og lærer meg noe nytt

Håper dere vil ta imot den!

Mååååå jeg ut i dette været?

Sola skinner definitivt ikke i denne vinduskarmen, men katta ligger likevel langflat, kjenner varmen (fra vedovnen), maler muligens og ber med blikket om å værsåsnill-få-slippe-å-gå-uuuut.

Dere som fortsatt kjemper mot kuldegradene: Fem plussgrader og sildrende regn på ruta er ikke noe stas, det heller. Jeg savner faktisk 18 minus.

Uansett vær - håper alle har en fin, fin søndag!

Ubongo!

Å samles rundt et brettspill er noe av det koseligste familien gjør sammen. I går var det endelig på tide på pakke ut spillet Ubongo, som jeg kjøpte på salg for flere måneder siden. Esken var full av utmerkelser á la "Game of the year" og "Beste familiespill". Og sannelig var det både artig og medrivende.

Du lærer reglene på en-to-tre. Så er det bare å holde hodet kaldt og nervene under kontroll. Poenget med spillet er nemlig å pusle noen utvalgte brikker på plass i et gitt diagram. Prinsippet kan minne om Tetris, som du kanskje har spilt på pc-en.

Å legge puslespill er jo gøy. Men dette puslespillet skal legges i kamp med noen små mikrogram sand som renner gjennom timeglasset før du får sukk for deg, alt mens du er omgitt av konkurrenter som jubler, alternativt banner, sverger på at "dette brettet MÅ det være noe feil med - dette GÅR ikke" eller skråler UBONGO og dermed markerer at de har førstevalg på diamantene på brettet.

Les mer om spillet her.

Eller enda bedre - kjøp det selv og ha det gøy!

God helg!

Forsettlig

Juletreet er kastet på dør. (I hvert fall stammen. Barnålene lå stort sett igjen som en grønn sti fra stua via kjøkkenet og til terrassedøra.) Døgnrytmen er kommet på rett kjøl og jobbehjulene har begynt å snurre.

DA er det tid for nyttårsforsetter.

Dette grubler jeg mye på fra år til år. Og jeg lytter med interesse til andres forsetter. Historiens to beste forsetter (og ingen av dem er opprinnelig mine, men har vært forsøkt adoptert):

I år skal jeg ta meg sammen.

Eller, kanskje enda bedre:

I år skal jeg ha mer flaks.

Jeg har som regel både nyttårsforsetter og skolestart-forsetter. Fridager gir rom for ettertanke, og tiden etter juleferien og sommerferien gir anledning til å starte på ny frisk.

Jeg syns ikke det er noe latterlig eller idiotisk ved det. Tvert imot. Å ha forsetter betyr at jeg har våget å gå livet mitt etter i sømmene, kjenne etter hva jeg skulle ønske det var mer/mindre av, og ikke minst: at jeg har tro på at endring er mulig.

Jeg ser med skepsis på mennesker som høylytt (og stolt! alltid stolt - har du lagt merke til det?) bedyrer at de hever seg over fenomenet forsetter.

Betyr det at de syns endring er unødvendig?

At de ikke ser flisa av forbedringspotensial hos seg selv og i sin tilværelse?

Har de mistet troen på at endring er mulig?

Tør de ikke engang tenke tanken?

Eller har de kanskje innerst inne noen tanker om endring, men våger ikke si det høyt av frykt for å miste ansikt dersom de ikke innfrir?

Det er fint å ha både noen konkrete, små mål og noen litt mer overordnede hensikter, syns jeg.

Mine håndgripelige mål for år 2010 er
å lære meg å bake flatbrød og lefser
å sy meg en rød kjole med hvite prikker
å lage minst én julegave i måneden

Av de mer luftige forsettene noterer jeg at
jeg skal være mer glad, mindre bekymret og ta sjansen på å vise sinne
jeg vil bli en bedre venn - dvs ta flere initiativ og gjøre mer sammen med venner

I fjor på denne tiden stod det ikke så bra til med pågangsmotet mitt. Det eneste jeg maktet å bestemme meg for, var å holde benkebeslaget blankt. Hele første kvartal var det behov for solbriller ved kjøkkenbenken vår. Det dabbet litt av utover året, men i grove trekk var 2009 et år med polert stål. Og det er selvsagt bra.

Men jeg er svært takknemlig for at troen på endring strekker seg lengre i år.

Bildene er lånt fra janoid/Flickr og vi.sualize.us

Slukebok

Mange journalister drømmer om å skrive bok. En dag de får tid... Jeg er intet unntak. Hittil har det blitt med tanken.

TV2s Trude Teige har tatt steget. For åtte år siden debuterte hun med den historiske romanen "Havet syng". Sist høst kom hennes krimdebut - "Noen vet".

Sistnevnte har jeg slukt nå på nyåret. Jeg bare måtte komme til veis ende for å bli kvitt uhyggen og ubehaget som nokså tidlig i lesingen fester grepet.

Hovedpersonen, Kajsa Coren, er politisk journalist i Kanal 4. Hun jobber i øyeblikket med å avdekke det som senere skulle vise seg å være en skamplett på velferdssamfunnets polerte overflate - omsorgssvikt mot barn på barnehjem og spesialskoler.

Midt oppi dette "dumper hun borti" en drapssak, der et eldre ektepar blir drept på sin avsidesliggende gård. Coren har forlengst sluttet å arbeide som krimreporter, fordi det ikke er forenlig med ektemannens jobb som politipsykiater.

I skjul fortsetter hun likevel å grave i drapssaken, samtidig som hun følger opp tips i barnehjemssaken. Kanskje finnes det en sammenheng mellom de to sakene?

"Noen vet" er en spenningsroman som både handler om maktpersoner som velger å lukke øynene for det de vet, dynamikken som råder i en nyhetsredaksjon og, ikke minst, ofrene for en systematisk omsorgssvikt i det offentliges regi.

Neppe Nobel-materiale, men en veldig medrivende spenningsroman!

Når katten er hjemme (alene)...

... danser hun med konglenissen til den aldeles mister hodet.

Huff.

Fram med konglenisseførstehjelpsskrinet (les: limtuben)!

Hvor er de late?

Er det nordmennene eller arbeidsmoralen som er sykest? Ja, det kan man undre seg på når den offentlige debatten rundt sykefraværet og sykelønnsordningen går.

Mer enn halvparten av norske arbeidsgivere mener sviktende arbeidsmoral er den viktigste årsaken til det høye sykefraværet. Det er blitt stuerent å snakke om arbeidsmoral og sykefravær i samme setning, og "det er klart man skal ha mer igjen for å holde seg frisk enn å være syk" (Rimi-Hagen).

Man skal skamme seg over å være syk, for det indikerer at man ikke har klart å holde seg frisk.

Jeg har vært lenge nok i arbeidslivet til å ha observert hvordan de "lette" jobbene er blitt utryddet. Da jeg begynte i jobb midt på 80-tallet var det fortsatt slik at bedrifter av en viss størrelse tok seg råd til å å ha noen i staben som primært holdt rede på lageret av kulepenner og vanning av blomster (satt på spissen). Disse retrettstillingene, som virkelig var et inkluderende element, er borte. Omstilling, fleksibilitet og multitasking er tidens melodi.

Angrepene på sykelønnsordningen blir ekstra forstemmende når man vet at uflaks er den viktigste årsak til nesten all sykdom. Skal man skamme seg over uflaks? Og fortjener man økonomisk straff i tillegg?

Jeg ble i hvert fall glad da jeg leste denne kronikken i Dagbladet i dag. Her får vi blant annet vite at sykefraværet i dag er på omtrent samme nivå som på 1970-tallet. Og det stilles spørsmål om hvor de henter dokumentasjonen fra, alle som påstår at arbeidsmoralen er så lav. Hvor er de late?

(Illustrasjonen er lånt fra Shdir)

Jeg var faktisk på nippet...

... til å hive jula på dør i dag.

(Juletreet vårt viste seg nemlig å være

et drysse-spetakkel av dimensjoner.)

Men nå har Vårherre nettopp frisket opp kulissene, så da lar jeg julepynten få noen dager ekstra.

Bursdagsfrokost

3. januar er idEriks dag. Hurra og gratulerer!

Og det vil jeg si - man føler seg som en relativt god kone og mor når man på årets første søndag står opp "før han snyt får skoene på seg" for å kunne diske opp med nystekte sjokoladecroissanter til frokost klokken 10. *pusse glorie*

Dette er ikke noe jeg har drevet med, så jeg bladde i diverse kokebøker i går kveld på jakt etter en oppskrift som ikke skremte vettet av meg. Med tanke på komplisert bakeprosess såvel som antall kalorier... I enkelte oppskrifter skulle det være et halvt kilo smør (!) fordelt på 16 croissanter, og jeg formelig kjente hvordan kjevlet gikk i vranglås. Dette hadde jeg bare ikke nerver til, få dager inn i en nytt og heidundrende sunt år...

Valget falt dermed på en mer måteholden - dog svært velsmakende - variant fra gode, gamle "Gjærbakst på alle bord".

Akkompagnert av "Sangtimen" og "Naturens verden" på NRK drev jeg forresten en smule forskning ved kjøkkenbenken: Jeg lagde tre ulike varianter fyll, for å finne ut hva som smaker best: Odense kokesjokolade i blokk, Freia melkesjokolade eller en blanding av disse to. Melkesjokoladen ble min favoritt, mens idErik og eldstesnuppa foretrakk blandingen.

Vil du prøve?

Til 18 croissanter:

3,5 dl vann

50 g margarin

25 g gjær

2,5 ss sukker

1/2 ts salt

ca. 500 g hvetemel

100 g kald margarin til kjevling

egg til pensling

Smelt smøret, tilsett vann og la blandingen bli fingervarm. Rør ut gjæren i væsken i bakebollen. Rør inn sukker, salt og mel. Arbeid deigen raskt sammen, ellers blir den seig.

La heve til dobbel størrelse (ca. 45 minutter).

Legg deigen på bakebordet. Kjevle den til en firkant, ca. 1/2 cm tykk. Skjær tynne skiver margarin med ostehøvel og legg dem tett i tett på 2/3 av leiven. La det være en kant ytterst uten margarin. Brett leiven i tre lag: først brettes den usmurte tredel over den smurte, og så brettes den siste delen over. Kjevle ut og brett i tre igjen.

Del deigen i to og kjevle hver deg til en 3 mm tykk, lang remse som du deler i trekanter ved hjelp av pizzahjul. Ved den bredeste enden legger du på noen biter hakket sjokolade. Rull sammen til horn.

Legg dem på bakepapirkledd stekebrett og la etterheve. Pensle med egg før steking.

Stekes i ca. 10 minutter midt i ovnen, 250 grader.

Avkjøles litt på rist før du serverer dem til en kopp sterk og god kaffe.

Nå venter mengder av nattefalt snø på at jeg skal komme ut og svinge brettet. Så da får i hvert fall noen av kaloriene kjørt seg...

Ypperlig romjulsselskap!

Julen ligger bak oss, og den har vært en herlig blanding av selskapelighet og ro. De rolige stundene har jeg tilbrakt sammen med Herbjørg Wassmo og hennes formødre.

Litt uskikkelig gikk jeg nemlig hen og kjøpte "Hundre år" da den var hovedbok i Nye Bøker før jul. (Man skal jo ikke kjøpe så mye til seg selv når julen nærmer seg, men samtidig må man jo være sikker på å ha romjulslektyre. Ikke sant?)

Wassmos Tora-trilogi var min første virkelig sterke voksen-leseropplevelse. "Huset med den blinde glassveranda" kom ut i 1981. Da var jeg 16 år og gikk i første gym. Jeg leste om tyskerungen Tora til jeg følte meg både fattig, skitten, utstøtt og utrygg. Jeg gledet meg over hennes gode stunder hos tanten, og ynket meg over redslene som stefaren utsatte henne for. Jeg ville så gjerne at det skulle gå henne godt.

Jeg har lest alle Wassmos romaner. Ingen av de andre bøkene hennes har fenget meg slik som trilogien om Tora.

Like fullt kjøpte jeg altså "100 år", hennes ellevte roman. Og denne har jeg kost meg med!Wassmo forteller om eget og formødrenes liv - sterke og fascinerende kvinneskikkelser - fra oldemoren fødes i 1842 til forfatteren selv blir født nøyaktig hundre år senere.

Godt språk, troverdige karakterer, gode refleksjoner, spennende handling. Selv etter 500 sider har jeg faktisk lyst til å lese mer.

God bok!

Takk for følget - og på gjensyn!

Jeg tok mine første famlende steg ut i bloggverdenen i februar 2009. Lite ante jeg da hvilken morsom, kontaktskapende og meningsfull hobby dette skulle bli. Bloggingen har også virket som en katalysator på mine øvrige hobbyer, så timene foran pc'en kaster mye av seg - i tillegg til å være underholdende.

Takk for følget til alle jeg har blitt kjent med disse månedene. Jeg gleder meg til å følge dere videre i 2010, og kommer også til å fortsette min egen blogg.

Ha en super nyttårsfeiring, og på gjensyn i et nytt og ubrukt år!

(Den flotte nyttårsmosaikken er lånt fra G i O på Flickr)

Lenge før Panduro

Jeg har alltid vært en samler og sett monn i det meste. Det kommer godt med når man er av typen "man tar det man har og lager det man trenger".

Denne juledekorasjonen laget jeg som tolvåring i julegave til mormoren min, hennes første jul på gamlehjemmet.

Den er laget av eggekartong, hjemmeslikkede ispinner, kåpeknapper fylt med "grøt" (gips) med ekte kanel, smør av plastellina, armer og grøtskjeer av piperensere, og til bordpynt: pent brukte kakelys fra et fordums barneselskap. Nisseluene er sydd av en gammel knestrømpe.

Kort sagt: På midten av 70-tallet var det ikke bare å bestille fabrikknye ispinner og lue på metervis. Det mest nymotens og ferdigkjøpte her er hodene av cellvattkuler.

.

Da mor døde like før jul i 1991 fikk jeg dekorasjonen tilbake, og den betyr noe eget for meg.

Om kvelden lille julaften i 1976 - da jeg var elleve år - fikk mor slag. Den gang var det ikke snakk om å sende gamle folk til sykehus i hui og hast om de fikk slag. Det var mer "naturens gang". Man stelte dem hjemme og så det an. Så også i dette tilfellet.

Vi samlet oss på Åsheim til julefeiring, slik planen var, og mor lå i en seng som var plassert i en av stuene for anledningen.

Vi forsøkte alle sammen å feire jul på gammelmåten. Men noe var for alltid annerledes.

Mor ble lam i venstre arm og fot og kunne ikke lenger bo alene. Jeg husker godt alle følelsene som gikk gjennom meg da ambulansen kom og hentet henne tredje juledag. Jeg var selvsagt redd hun skulle dø. Og uansett skjønte jeg at ting aldri kom til å bli som de "alltid" hadde vært. Mor hadde stelt i stand til sin siste jul i eget hjem, og vi hadde vært hennes julegjester for siste gang. I hvert fall julegjester som kunne overnatte, nyte hennes julekaker, studere hennes julepynt og synke inn i julestemningen på Åsheim.

Julen etter bodde hun på bygdeheimen, altså gamlehjemmet, og jeg ga henne denne nissedekorasjonen.

Hun fikk mange gode år på gamlehjemmet, og det var koselig å være hennes julegjest der også. Det ble en ny del av familiens faste tradisjon. Og hver jul kom nissene "mine" på plass i vinduskarmen.

Nå står de i vinduskarmen min og vekker gode minner om et nydelig menneske.

Ho mor.

Nydelig film!

I kveld har vi sett "Bienes hemmelige liv" på dvd. Filmen er basert på Sue Monk Kidds roman fra 2002 ved samme navn, og var en ren nytelse.

Handlingen finner sted i de amerikanske sørstatene i 1964. 14 år gamle Lily Owens lever alene med sin brutale far. En grusom tragedie gjorde henne morløs som fireåring. Livet blir etter hvert ikke til å holde ut. Lily og den fargede husholdersken Rosaleen rømmer - og finner et hjem hos tre søstre, som driver en blomstrende bifarm.

Jon Selås i VG skrev: "Dette er en film som vil skille publikum! Den er full av sterke følelser, dramatikk på raseskillets grunn, teologisk utprøving og temmelig tydelig på både søkingen etter kjærlighet og meningen med livet. Med honning og bier som det sentrale symbol. En breddfull skje med honning, med andre ord. Som jeg svelger gladelig. Og grunnen til det er først og fremst at menneskene i historien - kvinnene - blir så til overmål å bli glad i og bry seg om. Dette er styrke, dette er stolthet, dette er stor kjærlighet! (...) Her og der lurer man selvfølgelig på om det blir for mye. Men, nei; for meg finnes det hele tiden elementer som griper fatt, utvider horisonten og øker bredden på historien. De usentimentale får ha meg unnskyldt."

Jeg er ikke av de usentimentale. Denne filmen var bare nydelig!

Et fantastisk påfunn

Brit, med bloggen "Brits små puslerier", tok et fantastisk initiativ inne på Hobbyboden i høst: Hun startet kalenderbytte mellom hobbyglade damer. Selvsagt måtte jeg melde meg på.

Brit har påtatt seg hele jobben med å utforme retningslinjer, ta imot påmelding, fordele venner og ellers administrere det hele. Hun fortjener klem, applaus, ros og alt som godt er. Tusen takk, Brit, for at du gjør alt dette for oss!

Min kalendervenn ble Ajende, som bor dels i Tromsø og dels i Fredrikstad. Og hun har vist seg som en oppfinnsom, raus og ikke minst fingernem kalendervenn.
.

Hver dag i advent har jeg kunnet åpne en hyggelig overraskelse fra henne, gjerne ledsaget av en liten "gåte" eller noen hyggelige ord.

Det skal sies at hele familien (idErik inkludert) var svært spent da jeg åpnet gaven 21. desember. På pakkelappen stod det nemlig: "Sett det på trusa di - og se reaksjonen". I denne pakken lå en stykke nydelig elstastisk blonde!

Jeg har i tidligere innlegg vist fram flere av gavene. Se her, og her, og her og her.

Den siste halvannen uken av kalenderen har blant annet bydd på superdelikat såpe, et nostalgisk skrin, sjokolade, mangefarget garn, duftpose med monogram, hudpleie, heklet håndkle og laminerte oppskrifter.

Og på selveste julaften: Myke og deilige pulsvarmere.

Tusen, tusen takk for følget, Ajende. Vi kjente ikke hverandre fra før, men du har virkelig truffet blink! Du har laget en fantastisk kalender til meg og satt en ekstra spiss på de koselige førjulsukene.

Den aller første julekurven

Jeg er yngst i søskenflokken. Det har medført noen frustrasjoner. Blant annet kunne både søster og bror flette julekurver før jeg lærte å klippe beint. Men den aller første julekurven jeg lagde, den har jeg faktisk fremdeles, og den henger i juletreet hvert eneste år.

Jeg husker godt at den ble til, og jeg gjetter at jeg må ha vært fire-fem år gammel.

Det ble for vrient å debutere med flettekurv, derfor hadde mamma vist meg at to rundinger kunne brettes dobbelt og limes sammen til et hjerte. Stas!

Men jeg ga meg ikke med det. I tillegg til rødt hjerte og gul hank ville jeg gjøre noe ekstra utav papirkurven. Jeg ville pynte den med et juletre! Det tok nok sin tid å klippe alle greinene på treet, og jeg ser for meg at tungespissen stakk ut i munnviken idet jeg strøk på en "passe" mengde RX-lim og fikk festet det hele.

Og jeg kan faktisk den dag i dag kjenne stønnet som gikk gjennom kroppen min da jeg oppdaget at jeg hadde limt juletreet opp-ned. Æsj og dobbeltæsj.

Men den ble heldigvis ikke kastet, og i dag er det en søt historie som ungene elsker å høre. Og, forsåvidt: som jeg elsker å fortelle.

Akkurat nå er klokka fire på julaften. Familien ser på tv og slapper av, jeg har sett over det ferdigdekkede bordet og forsikret meg om at idErik har full kontroll på ribben som sprer godlukt fra stekeovnen. Klokka fem setter vi oss til bords med gjestene som snart kommer.

Jeg bare måtte stikke innom i bloggen for å ønske dere alle sammen en god, glad jul!