mandag 20. januar 2014

Jeg har en plan!


Hallo! Jeg brukte vel ikke store deler av 2013 på å tynne i skuffer og skap - for så å fylle ukritisk opp de første ukene av 2014?
Neida. Jeg gjorde ikke det. Dette er en overveid handling. Jeg har handlet gamle, små likørglass for fem kroner stykket på Bruktbutikken Tia fordi jeg trenger dem til noe spesielt. Følg med!




søndag 19. januar 2014

Universalbestemor, faktisk


Vidunderbarnebarn Marie rundet året i november. Hun tøyser, skremmer, gjemmer seg, leser bok og blad, stabler tårn, går, spiser med gaffel, triller tur med dokka, peker på alt du ber henne finne i detaljerte tegninger, sier stadig flere ord, og gjør rede for lydene til en masse dyr og andre skikkelser.

Spør henne hva bestemor (altså jeg) sier, og hun svarer med et lurt smil: "Hææææ?"

Og det har hun jo helt rett i. Når jeg kommuniserer med små barn sier jeg veldig ofte (har det gått opp for meg) "hæææ?" - for å spille med på deres forbløffelse, eller vise at jeg selv er forbløffet over alt de kan/får til/vil vise meg.

Sist vi besøkte Marie var det nesten umulig å fotografere henne med mobilen. Fordi hun har oppdaget hvor morsom en mobil kan være, og fordi det holder på å gå opp for henne hvor urettferdig det er at kun de voksne får holde på med den.

I hvert fall. Hun strevde med å få de lubne små føttene sine oppi en trebolle, og jeg syntes det var så ubeskrivelig søtt at jeg bare måtte ha bilde av det. Marie, derimot, var hele tiden på nippet til å avslutte forsøket for å komme bort til meg og hente mobilen i stedet. For å holde hennes oppmerksomhet på tottelottene og trebollen la jeg store anstrengelser i å gjøre akkurat dem veldig, veldig spennende. "Hæææ? Får du plass til begge fotan oppi bollen? Hæææ? Få se!"

Jeg rakk å ta bilde.
Marie rakk å lære seg hva bestemor sier.
Hun stod med begge beina i bollen, smilte stort og gjentok "hæææææ?". Som i "hva syns du om den, bestemor!?"

Dette har det blitt mye show med.
"Marie, ka sir ho bestemor?" "Hææææ?!"

(Det hører med til historien at yngstedatter Julie trodde jeg ble assosiert med "hæ?" fordi jeg hører dårlig. Og ja, kanskje det også.)

Og i dag, mens jeg ryddet i en bladbunke og var på vei til å kaste A-Magasiner som har hopet seg opp uten av vi noensinne får tid til å lese dem... Hva skuer mitt øye ved en rask gjennomblading:


Nettopp!
Universalkunnskapen - den er det bestemor som sitter på.
Åh. Det var bra jeg ikke kastet det bladet ulest, gitt.




lørdag 18. januar 2014

Lørdagsgrøt - the pludrehanne way!


Jeg liker allslags grøt - i hvert fall de jeg så langt har smakt - men spiser det ikke ofte. Jeg er ikke den som har fast rutine på havregrøt hver morgen eller risengrynsgrøt hver lørdag. Den eneste grøtrutinen jeg kan komme på, er vel strengt tatt lillejulaftensgrøten med mandel i.

Men en og annen lørdag blir det grøt, og de beste lørdagene blir det to slags grøt - sammen!

Grøt er trolig en av de eldste varmrettene vi har (om vi ser bort fra kjøtt eller fisk stekt over bålet). Den sies å være like gammel som det eldste landbruket. Det er ikke sikkert jeg ville vært like begeistret for grøt i sine aller tidligste utgaver - den var neppe så lekker som dagens varianter...

Risengrynsgrøten var lenge rikmannsgrøt. Det sies for eksempel at det ble spist risengrynsgrøt på Malmøhus slott julaften i 1541 (og det er jo en morsom parallell til at det ble servert puffet ris som dessert i min mormors bryllup på 1920-tallet - "tenk - Peder har bestilt to kasser japansk ris!" lød omkvedet).

Rømmegrøten var de store anledningers grøt. Til bryllup, barsel, olsok og jonsok og når slåtta var ferdig.

En mellomvariant - for å drøye den kostelige rømmegrøten - var å legge risengrynsgrøt først i tallerkenen, og deretter et lag med finere rømmegrøt på toppen. Og det er akkurat det som er min store favoritt. Risengrynsgrøt og rømmegrøt på samme skje - nam!

Risengrynsgrøt koker jeg fra Toro-pose. Til rømmegrøt bruker jeg denne oppskrifta:

Rømmegrøt, 3-4 porsjoner
5 dl seterrømme
2 dl hvetemel
5-6 dl melk
1 ts salt

La rømmen koke i 5 minutter. Bland inn hvetemelet. Rør kraftig til det blir klumpefritt. Spe gradvis med melk til grøten har fått passe tykkelse. La koke i nye 5-10 minutter før du smaker til med salt.
(I originaloppskrifta står det at jeg på et gitt stadium skal skumme av fettet som pipler ut fra rømmen, for så å servere det til grøten. Det har jeg gitt opp.)

Nå er visst grøt i ferd med å bli trendmat. Blant annet står havregrøt på menyen på den utrolig koselige kaféen "Smørtorget" i Tromsø, og i København åpnet verdens første grøtbar for et par år siden. (og etter at jeg publiserte dette innlegget var det en på facebook som siterte fra Dagbladet at "grøt er den nye sushi'en")

Trend eller ei. Grøt er godt!
(eller som det het i den gamle kaviarreklamen: "Mor sier kaviar er sunt. Jeg liker det likevel, jeg!")



onsdag 15. januar 2014

Ull-bling


Vi har det skikkelig kaldt for tiden. Både ti og femten minus - og tidvis enda kaldere. Da er det godt å ha tørrved i uthuset, og vedovn i begge etasjer.

Må si det er rene luksusen å ha hjemmekontor disse dagene. Slippe å ta løs med nediset bil, nyte ovnsvarmen og ha selskap av en katt som ikke er ute flere sekunder enn hun må.

Sist lørdag besøkte jeg Brukthandelen Tia på Fauske. Der fant jeg en flott strikkejakke fra Indiska. Helt min størrelse og åpenbart lite brukt. Femti kroner. Me like!

Ekstra kjekt å kunne blinge opp ulljakken med denne glam-brosjen som jeg fikk til jul fra eldstejenta.

tirsdag 14. januar 2014

Gode smaker


Halvgrovt rundstykke.Morrpølse. Norzola. Ripsgele. Jeg lover at dette er snadder!


mandag 13. januar 2014

ABC. Særlig C.


Ah! Nå er det knallgode appelsiner å få tak i igjen. Jeg har lagt min elsk på "100 % appelsin" som Rema selger. Veldig saftige, veldig gode.

lørdag 11. januar 2014

Så glad er vi, så glad er vi



... vi svinger oss i kretsen og neier - for sola! Velkommen tilbake!

PS, notert i ettertid for min egen del:
Mandag 13. januar var sola oppe i 42 minutter, tirsdag 54 minutter, torsdag 1 time 2 minutter, fredag 1 time 22 minutter, søndag 1 time 49 minutter.


 

Happy new jar!


En kjær venninne delte denne idéen på facebook: Å samle gyldne øyeblikk i en krukke. Det appellerte umiddelbart til meg, og - som tenkt, så gjort!

Fra og med nyttårsaften 2013 har jeg hver kveld notert noe jeg har satt pris på akkurat den dagen. Lappene putter jeg i min takknemlighetskrukke (eller "happy jar"/"memory jar"om du vil google fenomenet på engelsk).


Hver lapp er datert, og starter med "I dag er jeg glad for at..."

Så kan jeg ved utgangen av året bla tilbake og se hva jeg hadde å sette pris på i de foregående 365 dagene. Det kan være noe hyggelig jeg var med på, noe hyggelig andre gjorde mot meg, noe jeg våget/mestret/lærte/fullførte, noe jeg la merke til, noe jeg var takknemlig for. Etter en drøy uke kan jeg allerede røpe at det de fleste dagene er flere bra ting å velge i - og noen dager noterer jeg derfor flere ting som har gjort meg glad. Ingen grunn til å spare på lykke-kruttet, vel?

Jeg slet forresten litt med formen på de første lappene mine, men da jeg leste om bloggeren SerendipityCat og hennes "gladbok" falt brikkene på plass. Ved å gjøre som henne, og starte med "I dag er jeg glad for...", ble det mye lettere å kjenne etter, og unngå en tradisjonell dagbokstil med "i dag har jeg..." Jeg er jo ikke mest ute etter å holde rede på hva jeg har foretatt meg, men ta vare på hvordan det har påvirket meg.


Hvis du tenker en positiv tanke i elleve sekunder, utløses en positiv følelse, sies det. Og noen av oss er sånn at ting fester seg bedre i oppmerksomheten (og kroppen!) hvis vi skriver dem ned. Jeg pleier å si: "Vær forsiktig med hva du sier til deg selv, for gjett om du hører etter!"
Jeg går lett på autopilot i negative meldinger til meg selv. "Åh, typisk meg at jeg glemte/ikke fikk til/ikke skjønte/ikke klarte..." Med alle de miserable følelser som følger med slik nedsnakking. Med takknemlighetskrukken vil jeg snu fokuset. Livet mitt er fullt av bra øyeblikk, jeg er en bra person, det er mange fine folk rundt meg - jeg ønsker ikke lenger at de negative unntakene skal stikke av med all oppmerksomheten.

Besøk gjerne en av mine favorittblogger, "Ordspinneriet", og les mer om optimistisk kommunikasjon. Hun inviterer deg også med på en utfordring.
Og følger du denne linken finner du flere idéer til hvordan du kan samle på de gode øyeblikkene, om en happy jar ikke er noe for deg.

Jeg fryder meg over å bli mer bevisst på det positive i hverdagen, og gleder meg allerede til tilbakeblikket på nyttårsaften!



fredag 10. januar 2014

Sånt som jeg må minne meg selv om


Akkurat i dag har jeg tatt en beslutning som satt langt inne. Jeg har  - etter mange ukers tro og tvil - sagt nei til noe jeg tror jeg ville utført på en bra måte, til glede og nytte for mange andre. Men trolig med (for) store omkostninger for meg selv.

Det er vel sånne tilfeller vi tenker på, vi som jobber med å bli "litt flinkere til å si nei"?

Selv har jeg hatt stor nytte av å innføre regelen om å sove på diverse forespørsler før jeg svarer. Det har spart meg for mye overbelastning. Jeg lar meg nemlig veldig lett gløde, og har så lyst til å bidra. Å si "ja, så klart!" faller meg ekstraordinært naturlig... Men tids- og energikontoen min er nå sånn som den engang er. Jeg nærmer meg femti og begynner visst å lære.

Er du god til å sette bra grenser for deg selv?
Har du noen tricks å lære bort?


torsdag 9. januar 2014

Tårevåte våkenetter


Bokåret 2014 starter godt :-) Jeg hadde ønsket meg "Mors gaver" til jul - og fikk den!

Få dager ut i det nye året hadde jeg lest ferdig "Før flommen tar oss", og kunne begynne på Cecilie Engers nydelige roman, som tar utgangspunkt i virkelige hendelser i forfatterens eget liv.

Engers mor er hardt rammet av Alzheimer. Hun flytter på institusjon, og familiens hjem skal tømmes og selges. Under oppryddingen finner Cecilie Enger morens sirlige oversikt over julegaver gitt og fått av alle i husstanden, fra 1960-tallet og til ungene er omtrent voksne.

Hva som havner under treet, og hvem som er inkludert i gave-sirkelen, forteller ikke bare noe om familien Enger. Det forteller noe om utviklingen av Norge, fra etterkrigstiden og fram til i dag. Vevd inn i historiene om det som pakkes inn og får til-og-fra-lapp er enkeltpersonenes, familiens, ja: selve livets utvikling. Noe av det såreste er naturligvis hvordan Cecilie Engers mor forsvinner inn i en verden der kontaktpunktene til slutt er så godt som borte.

Forfatteren reflekterer godt rundt det å gi og få, og jeg har allerede bestemt meg for å lese Marcel Mauss' "Gaver" - et essay om de sosiale implikasjonene av gaveutveksling. 

For meg som er cirka jevngammel med forfatteren, var det veldig mange gjenkjennelser, og romanen beveget meg på mange plan. Det ble lite søvn og desto flere tårer de to nettene boka fulgte meg til sengs. Min egen mamma er borte, og den sangen jeg sang for henne ved den åpne kisten i bårehuset var nettopp den sangen som går igjen i Engers roman. Voggesangen "Jeg synger for min lille venn".

Her er forresten en passasje som, i all sin stillhet, grep meg sterkt. Den handler om lukten av "heime":

"Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man aldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for at alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer." 

God bok - les den!

onsdag 8. januar 2014

Så slokker moder alle lys... Å neida!


Det blir stusslig i krokene når pynten og alle lysene ryker ut nå på nyåret. Men akkurat disse får stå. De gjør seg nemlig veldig godt på kjøkkenventilatoren. Og det er jo heller ikke julepynt.

Det var et påfunn jeg fikk noen få dager før jul (da jeg egentlig var mer enn travel med alt mulig annet): Lage lamper av et par råkostjern. Lett som en plett!

Det tradisjonelle jernet var utslitt og byttet ut med et nytt (men jeg hadde lurt det gamle til side, for det var liksom for fint å kaste...) Råkostdama er utrolig dekorativ, men kanskje ikke den mest praktiske i bruk...

Jeg stappet inn batteridrevne lyslenker, kjøpt på Clas Ohlson for en billig penge.
I bunnen av hvert råkostjern har jeg laget et gitter av tynn ståltråd, slik at batteripakken holder seg på plass, samtidig som det er lett å nå "av-og på"-bryteren. Batteripakken kan enkelt smyges ut for batteribytte.

idErik var vanvittig travel på hjemmekontor denne førjulsdagen.
Jeg ble så fornøyd med resultatet at jeg likevel måtte avbryte ham.

"Oi. Jeg fikk til å lage noen lamper som jeg til og med har fått lys i. Jeg vet jo ikke så mye om elekstrisitet og sikkerhet og sånt... Kanskje du vil se over koblingene?"

Han spratt opp fra kontorstolen og ble med ut på kjøkkenet.

Han ble umiddelbart beroliget og syntes jeg hadde vært flink. Det var i hvert fall sånn jeg tolket det.


tirsdag 7. januar 2014

mandag 6. januar 2014

God i matte?


idErik får gjerne oppdrag med å riste alle mattene når vi vasker hus. (Ja, han gjør mer enn det, altså). Men han vil helst ikke legge dem på, fordi han aldri husker hvor de ulike mattene skal ligge.
 "Jeg har alltid vært så god i matte," unnskylder han seg.

Jeg liker vevde matter veldig godt - ikke minst fordi de kan vaskes i maskin. Jeg tenker dessuten på fillerya som selve bildet på gjenbruk, og synes det er ekstra sympatisk.

Jeg kan huske hvordan mormoren min, så snart det ble varmt i solveggen, pleide å ta "mattfillan" med seg ut i hagen. Der satt hun i fluktstolen og klippet lange stoffstrimler, som senere ble til fargerike og veldig gode golvmatter. At hun ville sitte ute med dette arbeidet, hang nok sammen med alt støvet det innebærer.

Det ble fleipet mye med mors blikk for det som kunne bli fine mattefiller. Om hun så noen som hadde ei ny skjorte i gild kulør (ja, mange hadde det på tidlig 70-tall - bare snippene var jo nok til mange meter med mattestrimler), kunne hun si: "Du verden, det var ei fin skjorte. Den blir nok fin i mattefillene."

Mor hadde eget rom på loftet, "arken", der vevstolen stod oppmontert. Veven var diger, og tok nesten hele rommet. Av og til gikk vi barnebarna opp på arken og slo et slag eller to på veven. Begrep som renning, bom, skyttel og innslag hadde vi vel bare sånn passe oversikt over. Men det var artig å velge blant mattefillene, og fint å se hvordan strimlene ble slått sammen til nytt tøy.

Dette ligger flere tiår bakover i tid. Nå er alle mattene fra mors vev utslitt, og vi har kun én igjen fra idEriks mormor. Det er matten på bildet. Den var lasete og hullete i begge ender, og snublefaren var overhengende. Det var like før den ble kastet. Men midt på var den fortsatt "krute god".

Jeg tok en redningsaksjon med symaskinen: Sikksakket flere runder tett i tett såpass langt innpå matten at alle farlige laser kunne klippes bort. Nå er den "ny" matte på vaskerommet.

Gjenbruk av gjenbruk - føles bra!



søndag 5. januar 2014

God bok!


Av og til skammer jeg meg over hvordan jeg helst velger litteratur fra gjenkjennbare omgivelser. Norsk, nordisk, i hvert fall europeisk/vestlig. Jeg vet jo at det finnes haugevis av gode bøker som kunne opplyst meg og utvidet min horisont, men jeg har som regel ikke pågangsmotet som skal til.

Her er et eksempel på en bok som ikke bare underholder, men som også har noe viktig å lære bort. En svensk bestselger med handlingen lagt til Bangladesh. Hvor sjeldent er ikke det?

Forfatteren Helena Thorfinn var journalist i mange år før hun skiftet beite og ble utviklingsanalytiker for det statlige utviklingsdirektoratet Sida og for Redd Barna."Før flommen tar oss" er Thorfinns debutroman, og sterkt inspirert av det hun opplevde i sine tre år ved den svenske ambassaden i Dhaka, Balngladesh.

– Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner, sier forfatteren om livet i det flomtruede Bangladesh.

Handlingen i romanen veksler mellom det privilegerte livet til bistandsarbeiderne og den fattige lokalbefolkningens (og da særlig kvinnenes) forsvarsløshet.

I boken møter vi Sofia som har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka. Ektemannen og to små barn følger med. Det blir et overveldende møte med menneskemylderet, uendelig fattigdom, utbredt korrupsjon og bunnløs urettferdighet.
Parallelt med at den svenske familien er nye i Bangladesh, brennes en ung kvinne til døde av sin mann og svigermor. Ingen i landsbyen reagerer, og de to søstrene hennes innser at en lignende skjebne venter dem. De flykter til storbyen og havner, ad smertefulle omveier,  i Sofia og Jannes hus.

Dette er en bok som vekker harme og engasjement, men også håp - og som lærer oss noe om kompleksiteten i bistandsarbeidet. Jeg er glad jeg leste den!

Her kan du lese forfatterens egen begrunnelse for å ha skrevet boken.



lørdag 4. januar 2014

Lesegleder på løpende bånd


Her kommer et blogginnlegg som blir oppdatert hver gang jeg har lest ferdig en bok. Jeg er ingen racerleser, og lesingen går dessuten i rykk og napp, så det blir ikke noen veldig lang liste. Men det kan være morsomt for min egen del å holde oversikten.

Enkelte av bøkene blir omtalt i eget innlegg - i så fall linker bokens tittel til det aktuelle innlegget.
Tips meg gjerne om bøker du liker!
 
Februar 2015
Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"
Monika Peetz: "Syv dager med tirsdagsdamene"

Johan Theorin: "Sankta Psyko"

Januar 2015
Katarina Bivald: "Leserne i Broken Wheel anbefaler"
Helen Fielding: "Mad about the boy"
Helene Uri: "Rydde ut"

Desember 2014:
Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin"
Levi Henriksen: "Harpesang"

November 2014
Lise Gundersen: "Datter av Elvis"
Elizabeth Gilbert: "Alma Whittakers betydelige oppdagelser" 

Oktober 2014
Marco Malvaldi: "Det høyeste kortet"

September 2014
Jan-Philipp Sendker: "Kunsten å høre hjerteslag"
Natasa Dragnic: "Hver dag, hver time"

August 2014
John Green: "Hvem er du, Alaska?"
Jonas Jonasson: "Analfabeten som kunne lese"
Kristin Harmel: "Så lenge det er stjerner på himmelen"

Juli 2014
Liza Klaussmann: "Tigre i rødt vær" 
Lynne Bryant: "Alligatorvannet"

Alyson Richman: "Hele livet på en dag"
Adriana Trigiani: "En ny begynnelse"

Juni 2014
Katherine Webb: "Arven"
Beatriz Williams: "En lang, varm sommer"
Nicolai Houm: "De håpefulle"

Mai 2014
Hanne-Vibeke Holst: "Unnskyldningen"
Daniel Glattauer: "Den syvende bølgen"
Seré Prince Halverson: "Den andre siden av gleden"

April 2014
Mark Haddon: "Det røde huset"
Helle Helle: "Dette burde skrives i nåtid"
Natasha Solomons: "Fortellingen i fiolinen"

Mars 2014
Jens Smærup Sørensen: "Merkedager"
Torill Brekke: "En blå kjole fra Herr Hitler"
Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Februar 2014
Trisha Ashley: "The magic of Christmas"
Jojo Moyes: "Et helt halvt år"
Katherine Webb: "En sang fra fortiden"
Lori Lansens: "Livet tilbake"

Januar 2014
Helena Thorfinn: "Før flommen tar oss" 
Cecilie Enger: "Mors gaver" 
Roy Jacobsen: "De usynlige"
Grace McCleen: "I en annen verden"
Julie Orringer: "Den usynlige broen"


fredag 3. januar 2014

Spis opp!


Ett av mine mål for 2014 (og forsåvidt for resten av livet) er å bli flinkere til å utnytte maten. Det er en skam at nordmenn kaster en fjerdedel av maten vi kjøper. I gjennomsnitt kaster hver nordmann i løpet av et år 51 kilo mat som kunne vært spist, og jeg har definitivt mine svin på skogen.

Å kaste mat som kunne vært spist er naturligvis svært dårlig privatøkonomi. Det er også etisk forkastelig, all den tid store deler av verdens befolkning har for lite mat. Det er miljøbelastende, og betyr unødvendig produksjon, unødvendig lagring, unødvendig transport og unødvendig mengde avfall. Skjerpings!

Så - hva gjør jeg, rent praktisk? Jeg kommer til å blogge mer om temaet utover året, og dele tips jeg snapper opp.

Noen grunnleggende strategier:
Planlegge middager for hele uka.
Sjekke kjøleskap og fryser ofte, og særlig før jeg planlegger meny og innkjøp.
Bruke handlelapp.
Kjøpe "sårbar" frukt og grønt til de dagene de skal brukes, og heller ha lager av mer hardføre typer.
Stille større krav til matbutikken, og bli flinkere til å klage når noen har solgt meg dårlig mat.
Holde kjøleskapet rent og ryddig.
Stole på egne sanser og spise mat som lukter og ser ok ut.
Utnytte middagsrester - spise dem som lunsj, lage restemiddag eller gi videre til far/svigerfar, som setter pris på det.
Fryse ned straks når jeg handler eller baker stort.
Alltid merke det som blir lagt i fryseboksen.

De lekre bildene har jeg lånt fra matvett.no - en ypperlig kilde til fakta og inspirasjon for den som vil ta tak i eget matsvinn.

Hva er dine beste tips for å unngå å kaste mat? Særlig er jeg interessert i å høre hvordan du evt. bevarer agurken saftig og fin!



torsdag 2. januar 2014

Nålepute i en kopp


Her er enda en av Julies hjemmelagde julegaver, denne gang til heldiggrisen meg: Nålepute i en kopp.

Koppen er kjøpt på Black Design, stoffet på ZikZak på Fauske. Selve nåleputen er fylt med akrylvatt.

Klipp stoffet i en sirkel som er atskillig større enn koppens omkrets. Tråkle en runde ganske nær stoffets ytterkant, slik at du får mulighet til å snurpe sirkelen sammen til en pose. Putt i akrylvatt og prøv deg fram til hvor stor pute som er passe. Når puten er passe stor fester/knytter du tråden sammen.
Splæsj litt lim (her er det brukt skolelim) på innsiden av koppen, dytt puten på plass og hold til limet har festet seg. Til sist en matchende sløyfe på hanken. Fint!

Og som giveren legger til: "Du har jo snakket om å pusse opp det syskapet du arvet fra ho mor. Kanskje dette kan være en ekstra inspirasjon til å komme igang?"



onsdag 1. januar 2014

Sååå - dere kommer for maten


Når man driver en blogg er det morsomt å følge med på besøkstallene, og se hva som gir utslag i den ene eller den andre retningen.

Desember er definitivt den av årets måneder hvor flest finner veien hit, gjerne på jakt etter oppskrifter på noe søtt. Svært mange kommer via oppskriftbasen alleoppskrifter.no, hvor blogginnleggene mine blir vist. Andre kommer fordi de har googlet det de er på jakt etter.

Av pludrebloggens ti på topp er det faktisk bare ett innlegg som ikke handler om kaker eller konfekt, og det er fjorårets rydde-føljetong.

Innlegget om hjemmelaget snickers ble linket fra VG, brakte bloggen til nye høyder og har til nå hatt 35.506 sidevisninger. (Det var også her det ble høyest puls i kommentarfeltet. En uvant opplevelse.)

Nummer to på lista er "Supergode mintkuler", med 9.468 visninger. Denne oppskriften ble kopiert av en annen blogger, som i sin tur fikk mintkulene linket fra VG. Det har generert mange besøk.

Deretter følger
Pludrehanne rydder og kaster (6.614 visninger, 89 kommentarer)
Bedre enn Bounty (6.357 visninger, 27 kommentarer)
Farvel til kuleprøven! Fløtekarameller (3.477 visninger, 42 kommentarer)
Til å spise opp! Bringebærkonfekt (3.291 visninger, 8 kommentarer)
Årets nykommer. Snickersaktig konfekt. (3.070 visninger, 7 kommentarer)
Seige og gode kransekakepinner (2.993 visninger, 4 kommentarer)
Svigermors romkake (2.755 visninger, 7 kommentarer)
Knallgode risboller (2.256 visninger, 2 kommentarer)

Alle er hjertelig velkommen, uansett hva som bringer leserne hit. Jeg vil fortsette å drive en altmuligblogg, som speiler mine ulike hobbyer, interesser og meninger.

Hva liker du best å lese om i pludrebloggen?