God i matte?

idErik får gjerne oppdrag med å riste alle mattene når vi vasker hus. (Ja, han gjør mer enn det, altså). Men han vil helst ikke legge dem på, fordi han aldri husker hvor de ulike mattene skal ligge.
 "Jeg har alltid vært så god i matte," unnskylder han seg.

Jeg liker vevde matter veldig godt - ikke minst fordi de kan vaskes i maskin. Jeg tenker dessuten på fillerya som selve bildet på gjenbruk, og synes det er ekstra sympatisk.

Jeg kan huske hvordan mormoren min, så snart det ble varmt i solveggen, pleide å ta "mattfillan" med seg ut i hagen. Der satt hun i fluktstolen og klippet lange stoffstrimler, som senere ble til fargerike og veldig gode golvmatter. At hun ville sitte ute med dette arbeidet, hang nok sammen med alt støvet det innebærer.

Det ble fleipet mye med mors blikk for det som kunne bli fine mattefiller. Om hun så noen som hadde ei ny skjorte i gild kulør (ja, mange hadde det på tidlig 70-tall - bare snippene var jo nok til mange meter med mattestrimler), kunne hun si: "Du verden, det var ei fin skjorte. Den blir nok fin i mattefillene."

Mor hadde eget rom på loftet, "arken", der vevstolen stod oppmontert. Veven var diger, og tok nesten hele rommet. Av og til gikk vi barnebarna opp på arken og slo et slag eller to på veven. Begrep som renning, bom, skyttel og innslag hadde vi vel bare sånn passe oversikt over. Men det var artig å velge blant mattefillene, og fint å se hvordan strimlene ble slått sammen til nytt tøy.

Dette ligger flere tiår bakover i tid. Nå er alle mattene fra mors vev utslitt, og vi har kun én igjen fra idEriks mormor. Det er matten på bildet. Den var lasete og hullete i begge ender, og snublefaren var overhengende. Det var like før den ble kastet. Men midt på var den fortsatt "krute god".

Jeg tok en redningsaksjon med symaskinen: Sikksakket flere runder tett i tett såpass langt innpå matten at alle farlige laser kunne klippes bort. Nå er den "ny" matte på vaskerommet.

Gjenbruk av gjenbruk - føles bra!